1800-tall

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk

1800-tallet er preget' av retningene post impresjonisme, symbolisme og historisme.

I 1886 var impresjonistene akseptert både av kritikerne og store deler av kunstpublikummet som seriøse kunstnere. Da deres lystige og fargerike studier av samtiden ikke lenger ble sett på som rå og ufullendte skisser, følte noen kunstnere og en gruppe av deres etterfølgere at for mange av de tradisjonelle elementene i billedkunsten ble neglisjert i søken etter å fange øyeblikkets koloritt og lys. De følte at impresjonismen var en blindgate. Omkring 1880, satte en gruppe kunstnere med Georges Seurat, Paul Cézanne, Vincent van Gogh og Paul Gauguin i spissen i gang en mer systematisk studie av det tredimensjonale rom, og de uttrykksfulle kvalitetene i linje, mønster og farge. Fordi deres kunst skilte seg så ut i forhold til de tidlige impresjonistene ble den senere kjent under navnet post impresjonisme. En betegnelse som kun klassifiserer kunstens kronologiske plass etter impresjonismen.

Innhold

Post impresjonisme

Post impresjonismen betegner hovedsakelig det som skjer på 1890-tallet, og det er en viktig periode fordi det danner grunnlaget for to retninger innen kunsten, den ekspressive kunst og den formalistiske kunst. Kunstnere som Paul Gauguin, Vincent van Gogh og Edvard Munch blir grunnleggere for det moderne ekspressive maleri, hvor kunsten skal fortelle om følelser og stemninger. På den andre siden finner vi Paul Cézanne som er opptatt av kunstens formale, estetiske sider og dermed blir grunnlegger for en mer formalistisk retning. Han har spilt en stor rolle for kubismen og senere retninger som først og fremst er opptatt av bilders form og farge.


Ulike reaksjoner på impresjonismen.

Georges Seurat (1859-91).

Georges Seurat blir ofte kalt impresjonismens store systematiker, fordi han forener et konsekvent gjennomført optisk flekk- eller prikkmaleri med en streng klassisk komposisjon som gir hans fargeskimrende lerret deres suggestive rytme og dekorative holdning. Denne malemåten er kjent under navnet pointilisme (punktmaleri). På den åttende og siste impresjonisme utstillingen i 1886 stilte Seurat ut bildet “ En søndag ettermiddag på øya Grande Jatte”. Bildet viste borgerskapets fritidssyssler i Paris` parker, og analyserte lyset på en ny måte som virket merkelig streng og annerledes. Seurat brukte et system hvor han fremstilte motivet, ikke med penselstrøk som tidligere, men ved hjelp av små prikker i forskjellige farger. Denne fremgangsmåten var svært vanskelig og tidkrevende, i motsetning til impresjonistenes raske penselstrøk og hurtig avbildning av motivene. Seurat utviklet også en uttrykksfull komposisjonsteknikk hvor følelsene ble uttrykt ved veloverveid instrumentering av fargenes virkning og stemningsfull bruk av linjer. For eksempel for å fremskaffe en lystig stemning, brukte han varme skimrende farger plassert like over de mest aktive linjene og formene i komposisjonen over perspektivets horisontlinje. Seurat var mindre opptatt av å nedtegne den umiddelbare fargefølelsen enn han var av å plassere fargene i en ny billedmessig sammenheng. Den frie og flytende fargeleken i hans bilder var plassert i et nøye gjennomtenkt system. I “La Grande Jatte” spiller Seurat på kjente former, kvinnekroppen i profil, parasollen, og figurenes sylindriske form. Maleriet er fylt med solskinn, men ikke delt opp i flyktige fargeflekker. Lys, luft mennesker og landskap er festet til lerretet i en abstrakt design, hvor linje, verdi og form henger nøye sammen i presise og strengt kontrollerte mønstre. I maleriet ”Grand Jatte” blir figurene er fremstilt solide, enten rett forfra (en face) eller i profil. De får et statueaktig preg. Han bygger maleriet på impresjonismens teknikker men vitenskapeliggjør det. Bildet blir komponert i motsetning til impresjonistenes “der og da” maleri. Seurats kunst er i høyeste grad intellektuell. Han sa selv om sin kunst: “...De ser poesi i det jeg har gjort. Nei, jeg bruker min metode og det er alt”. Hans arbeid avdekker noe av det vi har sett av vitenskapelig holdning til kunsten på 1800-tallet. Når vi sammenligner impresjonisten Degas maleri “Morgenbadet” (1883) med Seurats “Badested ved Asnières” (1883-84) ser vi en tydelig forandring i stil og teknikk. Degas.


Paul Cézanne (1839-1906).

Som Seurat vendte Paul Cézanne seg vekk fra impresjonismen for å utvikle en ny stil. Tidlig i sin karriere var Cézanne en del av den impresjonistiske krets og deltok på den første impresjonisme utstillingen i 1874, samt på flere senere fellesutstillinger, men etterhvert utviklet han seg mer og mer bort fra impresjonismen. Han synes impresjonistenes “der og da” kunst var for subjektiv og tilfeldig, og ønsket å skape noe som var mer solid og varig. For ham gjelder det ikke å imitere virkeligheten, men å tolke den. Cézanne hadde en unik måte å studere naturen på, hans mål var ikke å fange inn sannheten i tilstedeværelsen, særlig ikke sannhet i fotografisk forstand, heller ikke den impresjonistiske sannheten, men snarere en varig sannhet bakenfor de formløse og flytende fargeinntrykk som øyet fanger opp. Målet var å vise hvor konkret verden egentlig er, ikke bare hvordan den ser ut på et visst tidspunkt. Når han maler sine epler, mugger og blomster, sine aktgrupper, landskaper og portretter så ser han motivet ikke som et stykke virkelighet som skal gjengis, men som et kompleks av farger forent i de enkle volumer han mente å kunne redusere naturen til, kule, kjegle og sylinder.

Det mest kjente i Cézannes store produksjon er hans mange stilleben. Eksempel “Stilleben med peppermynteflaske” (ca. 1894). Cézanne ville ikke male bilder med fortellende innhold hvor betrakteren oppfordres til å lage en historie om det som skjer i bildet. Det er den konkrete verdens farger og former som opptar ham, og det at betrakteren skulle se bildet som bilde, og som komposisjon og farge. I dette stillebenet har objektene mistet litt av sin originale form som flaske eller frukt, og nærmer seg sylinder- og kuleformer. Stillebengenren ga Cézanne mulighet til å eksperimentere med et begrenset antall objekter, som han kunne plassere i forskjellige posisjoner for å få frem ulike virkninger. De forskjellige planene i maleriet er skarpt avgrenset, men han myker opp motivet ved hjelp av draperier slik at det får et skulpturelt preg. Refleksene i glasset er skarpt definert. Perspektivet er “galt” på den måten at han viser et objekt sett fra flere kanter samtidig, dette ble gjort for å få frem et mer objektivt og fullstendig bilde.

Cézanne brukte samme teknikk som ved stilleben når han skulle male figurer og portretter. Se “Gutt med rød vest” (1888-90). Han deler her opp rommet, kroppsdelene og draperiet i så avgrensede deler at det nesten tar over billedflaten. De geometriske formene på de fargede områdene presser seg frem i betrakterens bevissthet, og vi blir bl a oppmerksom på guttens eggformede hode og de nesten metallisk formulerte delene av kroppen og draperiet. Den usymmetriske og lange venstrearmen er godt synlig, særlig fordi det er en menneskekropp han avbilder. Hadde han avbildet en uvanlig formet drue i et stilleben hadde det ikke vært så tydelig. Slike “feil” i symmetri som vi finner i dette bildet var vanlig i hans figurbilder, og det var gjort bevisst.

Vincent van Gogh (1853-90).

Vincent van Gogh hadde hatt en broket fortid før han i 1880 bestemte seg for å bli kunstner. Han begynte med realistiske skildringer av den ofte fattigslige hverdag han så omkring seg. Han tegnet tegninger i sin egne harde og strenge stil, og dystre, men eiendommelig intense malerier som “Potetspiserne”. Menneskene som sitter samlet rundt bordet under parafinlampen er nesten grotesk stygge. De ser ut, sa han selv, “til å være malt med den samme jord som de dyrker”. Da han kom til Paris i 1886 traff han impresjonistene, og maleriene ble med ett fylt med lys og farge, og en nervøs penselføring som alltid karakteriserte van Gogh. Heller ikke impresjonistene kunne tilfredstille ham i lengden fordi han stadig forsøkte å finne nye uttrykk for menneskelige opplevelser. I Provance fant han endelig et landskap og en motivkrets som kunne utløse alle hans kreative krefter. I en siste hektisk produksjon før vanviddet tok overhånd, skapte han en rekke bilder som er et eneste lidenskapelig utbrudd av et sinn i opprør. van Gogh sa om sin kunst: “Når jeg maler solen vil jeg ha folk til å føle at den roterer med en skrekkinnjagende fart, samtidig med at den gir lys og varme av forferdende styrke. Når jeg maler en kornåker, vil jeg at folk skal føle atomene inne i kornet skal trenge på til den endelige vekst og modning”. For van Gogh blir da impresjonismens lyse palett og flekkmaleri bare et utgangspunkt for en helt gjennom subjektiv kunst.

I motsetning til Seurat og Cézanne, som nesten var vitenskapelig i sine studier av natur og fargesammensetninger, hadde van Gogh en tilnærmelsesmåte som var preget av følelser. Han brukte fargene for å uttrykke sinnsstemninger. I maleriet “Nattkafeen” forsøkte han å få frem en trykkende atmosfære hvor ondskapen trenger gjennom overflaten og avdekker nattelivets bakside. (NB! I originalbildet er bla fargene gult, grønt og rødt mye mer intense)

Rommet han beskriver er dominert av de blodrøde veggene, det mørkegule gulvet og det grønne billiardbordet i midten. Stedets innehaver, virker som en blek demon der han står ved billiardbordet. Enda mer uttrykksfullt (ekspressivt) er bildet “Stjernenatt” som han malte i 1889, året før han døde: Maleriet viser ikke himmelen slik den ser ut når vi titter opp på en klar, mørk stjernehimmel. van Gogh beskriver universets uendelighet, fylt med virvlende og eksploderende stjerner og galakser, og under det hele jorden og menneskenes boliger sammentrengt i påvente av en kosmisk katastrofe. Til venstre ser vi en stor sypress som er i ferd med å vokse seg inn i himmelen. Kunstneren forsøker ikke å gjengi naturen som den er i virkeligheten i dette bildet, men isteden omforme den til sin egen visjon.

Paul Gauguin (1848-1903).

Paul Gauguin var også en av dem som hadde lært mye av impresjonismen, men som etter hvert reagerte mot retningen fordi han mente at den ble for overflatisk. Hos ham ytrer det seg i form av romantisk eksotisme som får ham til å søke fornyelse i tropisk natur og folkeliv, og i den primitive kunsten - slik han fant den, eller drømte om å finne den på Sydhavsøyene. Som et resultat av dette legger han grunnlaget for en primitivisme som fikk mye å si for ekspresjonismen. Også Gauguin hadde sitt kunstneriske utspring i impresjonismekretsen, men for ham ble det bare et mellomstadium. Han ville tilbake til det enkle og jordnære. Under flere opphold i Bretagne sist i åttiårene fant han motiver som inspirerte ham, og han skildret dette enkle og primitive samfunn av bønder og fiskere i en rekke bilder. Her oppsto syntetismen, malerier med djervt forenklet omriss og hele, ubrutte fargeplan i kraftig koloristisk samspill. Hele billedflaten ble til en rytmisk levende, dekorativ helhet, en syntese av farger og form. “Jacobs kamp med englene”, Bretagne, 1888: Gauguin ønsker her å få frem den visjon som bondekvinnene hadde etter en preken i kirken som handlet om Jacob og engelen. Det er kvinnenes indre syn han gjengir (Fortellingen finnes i 1. Mosebok 32: 24-30). Gauguin hadde en lengsel og uro i seg som han ikke fikk stillet i Bretagne, og han auksjonerte bort alle sine bilder, brøt med sin danske kone og fem barn og reiste til Tahiti i 1891. Han ble betatt av den ville skjønnhet i det fargestrålende tropelandskapet, samt dets mennesker. Helst maler han unge kvinner, nakne eller i mønstrede klær som får dem til å se ut som tropiske blomster. De er modellert i plastisk fylde og med kraftig omriss som binder figurene til flaten. Disse bildene brøt helt med det vante. “Kvinner fra Tahiti” malt kort etter at han ankom øya i 1891:


Symbolisme.

Vi skal se litt på en kunstgenre som eksisterte parallelt med impresjonismen mot slutten av forrige århundre. Det merkelige og uttrykksfulle formspråket som dominerte åtti- og nittiårenes kunst har fått navnet symbolisme. Begrepet symbolisme har røtter både i litteraturen og i billedkunsten, to kunstarter som på denne tiden var særlig nært knyttet til hverandre. Symbolismens oppgave både visuelt og verbalt, var ikke å se ting, men å se igjennom dem for å finne en betydning og virkelighet mye dypere enn det man finner på overflaten. Gjennom fremmaning, heller enn direkte beskrivelse, skulle kunstneren gripe og forherlige den indre virkelighet, det vil si den uklare, mystiske, dype og suggestive virkelighet. Det dukket derfor opp et behov for å finne et formspråk som kunne formidle det moderne menneskets sammensatte sjelsliv. Dette er så komplisert at det må uttrykkes ved hjelp av symboler, tegn og mystikk. Mange av kunstnerne i denne genren beveget seg bort fra impresjonistenes beskrivelser av den virkelige verden mot en fantasiverden. Den optiske virkeligheten ble forlatt til fordel for former og motiver skapt av kunstneren selv. Kunstnerne hadde individuelle ideer og teknikker for å få frem sitt budskap eller å formidle personlige følelser, og dette kom ofte til uttrykk ved hjelp av symboler. I motsetning til den litterære symbolismebevegelsen, hadde ikke billedkunsten et enhetlig formspråk. Det er derfor vanskelig å peke på hva som var felles for fenomenet. Et fellestrekk er likevel at det er en ekstremt subjektiv kunst, hvor kunstnerens egne visjoner blir forvandlet til symboler. Man finner elementer av symbolisme både hos van Gogh og Gauguin, men deres kunst skiller seg ut fra hovedretningen innen symbolismen. De viktigste kunstnerne i symbolistbevegelsen i Frankrike var Gustave Moreau og Odilon Redon.

Gustave Moreau (1826-1898).

Gustave Moreau er den østerlandske mystiker, som skaper selv antikkens billedverden om til et fabelland av glødende farger, en hektisk og overraffinert fantasiverden, uvirkelig og besettende som en narkotisk rus. Han foretrakk temaer inspirert av drømmer, så tilbaketrukket fra den virkelige verden som overhode mulig. “Jupiter og Semele” ca. 1875, er et av få bilder som Moreau gjorde ferdig. Den jordiske piken Semele, en av Jupiters elskerinner, ba guden om å vise seg for henne i all sin guddommelige prakt. Dette synet var så voldsomt at hun døde av sjokket. Moreau har presentert temaet på en opera-aktig måte hvor arkitekturen og kulissene i gudens hall er dekorert i alle regnbuens farger. Det virker overveldende og voldsomt.

Odilon Redon (1840-1916).

Odilon Redon har en annen uttrykksmåte enn Moreau, og benytter seg av impresjonismens palett og penselstrøk. Dette kan vi se i maleriet “Kyklopen”. Redon avbildet ikke et flyktig inntrykk av den enøyde forelskede giganten, heller et oppdiktet fantasibilde som er i harmoni med temaets stemning. Kyklopens fosteraktige hode og dets forelskede øye svever som en ballong over den sovende Galeata.

Edvard Munch (1863-1944).

Edvard Munch begynte som så mange kunstnere fra denne generasjonen som naturalist og impresjonist. Etterhvert får hans bilder en helt annen karakter. Han blir opptatt av symbolismen og “sjelemaleriet”. Jeg vil her henvise til nasjonalgalleriets nettutstilling om Munch. Den gir et godt bilde av Munch og symbolismen:


Skulptur på slutten av 1800-tallet.

Auguste Rodin (1840-1917).

Den store samlende skikkelsen på skulpturens område var Auguste Rodin. Han skapte en moderne skulpturtradisjon løsrevet fra det sen-klassiske formspråket som hadde dominert frem til da. I sin form er også Rodin som billedhugger preget av impresjonismen. Mesterlig gjengir han i sin modellering overflatens spill av lys og skygge. Lysvirkningene fikk han frem ved å la statuene få en riflet overflatestruktur istedenfor den glattpolerte overflaten som hadde vært vanlig. Ved å bruke denne teknikken var det også synlige spor etter kunstnerens hender og arbeid på skulpturen, dette kan sammenlignes med de tydelige penselstrøkene i impresjonismens maleri. Hans statuer fra yngre år var så naturtro at han ble mistenkt for å ha tatt avstøpning etter levende modell til statuen “Bronsealderen”: Gipsmodell av samme skulptur: Til tross for at han kunne bevise det motsatte ved hjelp av fotografier og avstøpninger som viste at han hadde avveket fra modellen, ble han ikke trodd og dette gikk hardt inn på Rodin. Uvant var det også at denne unge nakne mannen med sin stemning av selvoppgivelse og kuet opprør ikke “betydde” noe, ikke representerte noen antikk helt eller symbolsk skikkelse. Impresjonistisk er også det uferdige ved så mange av Rodins skulpturer. Figurene er enten torsoer, eller de løser seg bare halvt ut av steinen, vi merker- og skal merke- kunstnerens kamp med stoffet, sporene etter hans henders arbeid med marmoret eller leiren. Ved denne teknikk får også Rodins skikkelser et preg av noe kjempende og lidende, noe bundet som lengter etter sin forløsning.

Gustav Vigeland.

Den mest betydningsfulle norske skulptør på slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Gustav Vigeland.

Arkitektur på 1800-tallet.

Historisme er ofte merkelappen som blir satt på store deler av 1800-tallets arkitektur. Historismen betegner i arkitekturhistorien den retning som står i full flor omkring midten av 1800-tallet, og er enerådende sekelet ut. Perioden er ikke karakterisert av en enhetlig stil, men av et stilmangfold som omfatter trekk fra både klassisk og middelaldersk stiltradisjon. For å finne et noenlunde dekkende uttrykk for denne stilpluralismen blir betegnelsen historisme brukt som et samlebegrep. På 1800-tallet utkrystalliserte det seg to hovedretninger innen arkitekturen. Den ene som kalles den romantiske nygotikk, har sin rot i middelalderens romanske og gotiske arkitektur mens den andre kalt den klassiske nyrenessanse har antikken som forbilde. For den norske arkitekturen i perioden 1860-1900 var utviklingen i Tyskland retningsgivende. De kulturelle båndene mellom de to landene var sterke og norske kunstnere og arkitekter dro hovedsakelig til Tyskland for å utdanne seg. Den romantiske retningen innen arkitekturen springer ut fra den middelalderbegeistring som oppsto på 1700-tallet. Man hadde et romantisk bilde av denne tiden, noe som ikke minst kom til uttrykk i de mange middelalderromaner som ble utgitt, og dyrkelsen av det pittoreske i middelalderens kirkeruiner. Romantikkens begeistring for naturen og dens uforutsigelighet avspeilte seg i hagenes planlagte uregelmessighet. Den romantiske nygotikk har middelalderens arkitektur som kilde og dette la grunnlaget for nye stilretninger, hvor særlig det gotiske ble vektlagt. Romantikkens ideal var ønsket om liv, lys, skygge, asymmetri, overraskelser, rytmiske grupperinger og uforutsigelighet. Gotikken oppfylte mange av disse idealene i tillegg til at den spiller på følelser. Denne stilretningen hadde en forkjærlighet for bruk av rød teglstein og en vektlegging av de konstruktive elementene i arkitekturen.

1700-tallet arkeologiske utgravninger førte til at man gjenoppdaget den greske kunsten som utgangspunkt for den klassiske stil. Den nye viten om antikken gjorde at man begynte å etterligne den greske arkitekturen direkte. Klassisk arkitektur preges av ro og harmoni. Aspekter som symmetri, horisontalitet og logisk klarhet i byggverkets organisering er grunnelementene. Den klassiske retningen tok utgangspunkt i det hensiktsmessige som kunstformens forutsetning og den var fornuftsbasert i motsetning til den romantiske nygotikk. Det sentrale i den klassiske tradisjon er formspråket, materialet er mindre viktig. Derfor var i stor grad de klassiske inspirerte skolenes materialvalg pusset tegl.

Eksempler på historismens arkitektur:

  • Ringstrasses historiske stilforvirring:
  • Wiens rådhus i nygotikk.
  • Altes Museum i Berlin, eksempel på arkitektur med klassiske forbilder. Bygget 1823-30:
  • Washington D.C, Capitol bygget 1793-1830, klassiske forbilder:

Eksterne lenker

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy