Alrune

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Alrune
Alrune.jpg
Alrunerøtter
Norsknavn:  Alrune
Vitenskapsnavn:  Mandragora
Overgrupper: søtvierfamilien,
Solanales,
blomsterplanter
Artstall:  4
Utbredelse:  Middelhavslandenen, Sentral-Asia, Himalaya
Habitat:  Brakkmark
Arter:  M. officinarum

M. autumnalis
M. turcomanica
M. caulescens



Alrune (Mandragora) er en slekt i søtvierfamilien. Alrunen (Mandragora officinarum) vokser vilt i Sør-Europa og i Orienten, men kan ved forsiktig pleie også drives frem lenger nord.I likhet med mange andre planter i søtvierfamilien inneholder alrunen atropin, hyoscyamin og andre svært giftige alkaloider. Planten er derfor siden oldtiden blitt brukt til bedøvelsesmiddel.

Magiske egenskaper

Blad 4 Der Wiener Dioscurides: Dioscorides mottar alruneroten og hunden som har gravet den opp dør
Blad 5 Der Wiener Dioscurides: Alruneroten blir holdt opp av Epinonia og tegnet mens Dioscorides beskriver den

Roten til alrunen ligner på et lite menneske, og dette er antakelig noe av grunnen til at planten er tillagt magiske egenskaper. Over jorda sitter en krans med store blad. Fra denne kransen kommer blomstene, som seinere utvikler seg til bær.

Man antok at det bodde en menneskesjel i alruneroten fordi den med litt fantasi kan ligne på et menneske, den hadde både en mannlig og en kvinnelig utgave. Den skal ha virket på en hemmelighetsfull måte på kroppen som et atrodisiacum.

Voksested

Mappa Mundi i Hereford Cathedral

De beste eksemplarene spiret på galgebakkene, og frøene skulle stamme fra de mannlige hengtes sæd. Å ta opp roten skulle være svært risikabelt da røttene i det øyeblikk de slapp jorden utstøtte et så hjerteskjærende skrik at alle som hørte det døde.

Innsamling av planten

Når roten ble samlet inn brukte en hansker fordi sålenge roten hadde forbindelse med jorden var der giftige utstrålinger. En grov løs jorden rundt planten og bandt et rep rundt den. Den andre enden av repet ble bundet fast i halsbåndet til en hund som skulle vær skitten og utsultet. Så sprang en langt vekk, stappet voks i ørene og lokket hunden til seg med en godbit. Mandragoraen som ble rykket løs fra jorden utstøtte sitt fryktelige skrik og hunden stupte død i bakken[1]. Dette er fremstillt i Der Wiener Dioscurides.

Denne historien finnes også i bestiarier. Der heter det at planten blir spist av elefanter i Paradis når de skal parre seg. Det finnes en fremstilling av planten på kartet over verden som finnes i Hereford Cathedral. Her har planten innskriften «Mandragora herba mirabiliter vituriosa».[2]

Slektninger

  • Mandragora autumnalis blomster om høsten og er litt mindre enn Mandragora officinarum. På grunn av sin mindre størrelse kalles Mandragora autumnalis for den kvinnelige alrune.
  • Mandragora turcomanica, er meget sjelden og vokser kun i visse områder i Tyrkia og Iran. Den har litt større frukter enn de andre.

Referanser

  1. Sverre,1982 s. 38
  2. Collins 1913 s.10

Litteratur

  • Collins, Arthur H. Symbolism of Animals and Birds represented in english church architecture New York 1913
  • Sverre, Nic Aagaard; Et studium av farmasiens historie, Oslo 1982

Eksterne lenker