Arkitekturhistorie

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk

Arkitekturhistorie handler om arkitekturens historiske utvikling og bygger på en systematisk beskrivelse av dens kunstneriske, kulturelle, politiske, økonomiske og teknologiske utvikling. I det menneskeskapte miljøet analyseres forståelsen for materialene og byggeelementenes konstruktive og fysiologiske egenskaper.

For å oppnå systematikken er arkitekturhistorien blitt delt opp i arkitektoniske perioder, i geografiske områder og i bygningstyper ut fra funksjon og konstruksjon.

Innhold

Førhistorisk arkitektur

I den første tiden skaffet menneskene seg tak over hodet i grotter og omgav seg med symboler

Da menneskene begynte å bruke redskap lærte en seg å bygge enkle former for beskyttelse som groper, hytter og telt, og å organisere boplassen i bosetninger og samfunn.

Etter den siste istiden begynte menneskene å bli mer bofaste og å dyrke jorden.

De tidlige høykulturenens arkitektur

Mesopotamia

Organiseringen av samfunnet økte for omkring 6-3 000 år siden og med dem størrelsen av kultplasser og forsvarsanlegg.

Datorrekonstruksjon av ziqquraten i Sialk basert på arkeologiske funn

I Mesopitamia var det hverken stein eller tre og en bygget derfor av soltørket tegl. Hulrommene ble fyllt med organisk materiale. Denne privitive teknikken gjorde at bygningene måtte bygges om relativt ofte, og det ble bygget oppå tidligere generasjoners bygninger.


Samfunnet ble bygget opp rundt det regjernede presteskapet og de terrasseformede pyramidene, zigguratene. Den største og best bevarte zigguraten finnes i Chogha Zanbil i Khuzestan i sør Iran. Den ble bygget omkring 1250 f.Kr. til guden Inshushinaks ære og er 25 meter høy med sider på over 100 meter.

På den tid ble små jorbruks landsbyer som hadde en form for klesproduksjon og pottemakeri, overført til små bysamfunn. Lik egypterne utviklet mesopotamerne en skrivemåte, en mengde matriale og utgravninger tyder på det. Matematikk og vitenskap var kommet lengere enn Egypt. Mesopotamerene oppfant astrologien, og de har æren for å ha oppfunnet 4 hjuls kjøretøy. De var mestere i vanndrenering, vanning osv. De var også sofistikerte lovkyndere: Hammurabi-den babylonske kongen (regjerte 1792-1750 f.Kr.) var ansvarlig for å skrive ned den første kjente lovgivende samling ( øye for øye, tann for tann ), og sørget også for likestilte rettigheter for kvinner. 4500 f. Kr: i den nedre Mesopotamia dalen, nær den persiske golf dukket den sumariske kulturen opp, og nådde sin topp i 3300 f. Kr. Da den sumariske kulturen ble innlemmet av stammer i 2000 f. Kr., ble den sumariske sivilisasjonen den første av kulturene i den nære østen- overtatt av babylonerne og kasittene, helt til makten ble overtatt av assyrerne fra det nordlige høylandet (1400 bc.) Deres mektige hær forårsaket oppstandelsen av verdens første rike, som utspant seg fra Nord Afrika til Vest Persia. En del maktovertagelser, men til slutt tok persrne over makten i området og perioden varte i 200 år . Deres styrke hadde muligens nådd og ødelagt gamle Hellas, hadde det ikke vært for Alexander den Store som underla seg området i 331 f. Kr. Etter dette var Mesopotamia under grekernes hender i 100 år, deretter under partianerne i 400 år, og så under sassaniske persere til 651 e. Kr.

Sumerernes arkitektur

Sumer er er område i Mesopotamia. Sumererne hadde verken stein eller tømmer. Deres konstruksjoner besto av et matriale som de hadde tilgang til: leire. Leiren ble formet til murstein, tørket i sola og brukt i store massive veggkonstruksjoner.

Problemene med leire er at den er oppløselig i vann, derfor ble konstruksjonene jevnet med jorden. Pga. Leirens egenskaper måtte sumererne kompensere for dette med andre byggemetoder som tykke murvegger, murblokkene kunne ikke brukes som dragere mellom vegger. Resultat av dette ble smale rom, dekket med tønnehvelv og dørene plassert på langsiden. Andre problemer med leire er at den ikke er visuelt pen, ikke motstandsdyktig mot vær. Veggene ble dekket av mosaikk. De forvandlet veggenes kjedelige karakter til et fargerikt mosaikkteppe.

Konstruksjon

Sumarisk arkitektur var hovedsakelig ikke basert på søyler, slik som i det nyere kongedømmet i Egypt. Selv om det fantes søyler og halvsøyler i Uruk, var de sporadisk (tilfeldig) plassert, og mer en form for dekor enn konstruksjon. Det som karakteriserer Sumers arkitektur var tunge massive vegger. Det å tilbe og forgude de døde, var ikke en del av Mesopotamias teologiske tradisjon, så gravarkitektur var sjelden å se i den nære østen.

Egyptisk arkitketur

I Egypt bruket en naturstein fra Nildalen for å oppføre pyramider. etterhvert ble verdens kulturelle sentrum flyttet mot Middelhavet.

Egypt 3000 f.Kr.

Egypt, sammen med Mesopotamia, deler utmerkelsen av å ha bygget opp den første dokumenterte sivilisasjonen. Før arkitekturen var det land. Mer enn andre steder må vi se den arkitektoniske og siviliserte utviklingen i Egypt, som følge av landets geografiske beliggenhet: Nilen, sletten rundt den og deltaen er årsaken til den egyptiske sivilisasjonen. Nilen- transport, men først og fremst fruktbar jord. Sinai ørkenen og høylandet i nord-øst var som en beskyttende sone mot invasjon. Beskyttet og trygt,utviklet Egypt gjennom 3000 år en rik, sofistikert kultur, med kunst og arkitektur. Eldste kongedømmet 3200-2158 bc. Middelkongedømmet 2134-1786 bc. Nyere kongedømmet 1570-1085 bc. Presteskapet og faraoene sto øverst og sentralt i samfunnet- hierarkisk struktur basert på jordbruksøkonomi, avhengig av slaver.

Fjellskrentene og klippene rundt dalen forsynte byggematrialer som byggestein: Fra sand til den mest massive granitten. Det var den visuelle, ikke den materielle karakter som var viktig. Arkitektonisk sett, var det å bygge her meget utfordrende: Skape en arkitektur som skulle stå i stil til den store skalaen og styrken til elven, fjellene og ørkenen. Egypterne trodde på dobbelt eksistens: en fysisk kropp og en sjel. Mumier var den mest ideelle måten å oppbevare sjelen- inne i en bevart kropp. Gravene var de dødes hus.

Gravarkitektur

Eldste kongedømmes graver

Monumental arkitektur. Gravpyramider-elementære i sin form. De første gravene var Mastaba- graver over bakken, relativt små konstruksjoner. Benkformet kvadratiske masser, 1 meter, leierbrikker, hellete vegger og flatt tak .( side 53.) Dekorasjon- geometriske mønstere i farger. Interiør: gravrom omringet av rom til klær, mat, vin, møbler, våpen, toalett.- kongens behov etter døden.

Pyramider

Pyramide seriene begynner i Saqqara- vest siden av Nilen. Kong Zoser bygget gravplasskompleks, nærmest et slott for etter døden. 2750 f.Kr., hjulpet av Imhotep- sies å være den første arkitekten i historien.

Pyramidetyper

Steppyramider- står i sentrum av en av Egypts viktigste steder. Zosers pyramide: rektangulære gravstedskomplekset var omringet av steinmur. Veggen følger ikke en rett linje, men en oppstykket vegg med vertikale utskårne rom. Inngangspartiet var 2 rekker med søyler-halvsøyler , som var forbundet med massive steinvegger på hver sin ende. Disse var de første søylene i arkitekturhistorien, antas det.

MERKVERDIG: givning av naturlige former- klare former. Stein- organisk matriale. Inngangspartiet til Zoserspyramide reflekterer livets mangfoldige sider og aspekter, naturen og det overnaturlige.

Pyramidene så ut som stein fjell fra lang avstand.Halvsøylene hadde et element i naturen i seg- papyrus plantene. Monumental arkitekturen var her ikke bare funksjonell men også symbolsk: Pyramiden i Saqqara var ikke bare en geometrisk form, men hadde også en trappe funksjon for Farao å nå himmelen og solguden AMON-RA. Utviklingen var etter hvert mot en mer geometrisk form-52 graders helning. Først under farao Kufu 4. Dynastiet klarte arkitektene å utforme en slik pyramide.

Etter Kufu ble pyramidene mindre. De er ikke plassert rett ovenfor hverandre pga. respekt, men diagonalt på projeksjonen av nordøst-sørvest diagonalen til “den store pyramiden”. (Kufu`´s pyramide i Giza 2570 f.Kr. ) Pyramidene i Giza var egypternes svar på det enorme landsskapet, og Faraoenes vilje til udødelighet. Perfekte trekant vegger, kvadratisk plan, den ytre form var som en stige til solen.

Middel og nyere kongedømmets grav

Fra gravsteder over jorden, slik som pyramidene, ble gravstedene i denne perioden, bygget på bakken. Denne utviklingen utspant seg i klippene rundt Nilen, der arkitekturen ikke var bygget, men hullet ut av steinene. 2 faser: 1) grottegraver- steder som er merket med små templer foran klippen. f.eks. Beni Hasan (side 59) Muligens hadde grekerne tilgang til delta Nilen for så å bli inspirert arkitektonisk. (Søyler) Disse gravene hadde undergrunnskorridorer og rom hullet ut fra fjellene. Gravene ble utbygget mens den daværende kongen regjerte. Når han døde stoppet utbyggingen.

Templer

Etter pyramidenes og underjordiske gravkammere, begynte egypterne å utvikle grav templer. Prototypen var gravtempel komplekset før pyramidene i perioden eldste kongedømmet: besto av 3 deler bundet sammen: Tempel nær elven der kongens kropp lå, sørgetempel for kulter og ritualer. Arkitektoniske former: store og åpne plasser, takkledde passasjer, søylehaller, akser, statuerom. SPHINXEN - vakten over kongens grav. The mortuary tempel og Queen Hatshepsut (side 61), dedikert til solguden, og ble bygget under klippene. Terasser med søyler spilte en viktig arkitektonisk rolle. Øst-vest akser stod vinkelrett på fjellene. Historisk sett, karakteriserer dette tempelet overgangen fra det kompakte geometriske formen til `”old kingdom “ pyramidene, til den linære komposisjonen til “new kingdom” templene: i tempelkomplekset var det lagt vekt på mennesket som bruker, hans bevegelse på plassen og mellom byggene- aktiv deltaker. Dette tempelet var det nærmeste Egypt kom arkitekturen til den klassiske verden: Klarhet i detaljene, proposjonene, lysets innvirkninger, åpenheten, samspillet med landsskapet, søyler.

Verdslig arkitektur

Egypts arkitektur var ikke bare enorme templer og gravkammre, men også en gjenspeiling av et liv fylt med handel, jordbruk, administrasjon,håndtverk og fornøyelse. Gravkammerne var dekorert med fargerike tegninger som skildret det egyptiske livet. Egyptiske byer var konstruert med smale gater, 2-3 etg. Hus, tett befolket. Husene hadde åpne tak, og det øverste rommet ble benyttet til matlaging eller lagringsrom. Vinduer med gitter var konstruert høyt i veggen for å beskytte mot direkte solvarme.

Tel el Amarne 1370 bc- et eksempel på tidligere urban planlegging: “statlige bygg” i senter, med mindre hus i mellom- militær distrikt, små templer ,gravplasser, butikker og håndtverkssteder. gyptisk arkitektur sies å inneholde relativt lite forandringer sett gjennom moderne synspunkt. Men utviklingen har vært stor når det gjelder Mastabas-gravpyramidene 1og 2. Dynastier- Zoser`s steppyramide og Khufu`s store pyramide 4. Dynasti.

Landsskapet er med på å forme arkitekturen mer enn andre steder. Pyramidene og dens klare former, soliditet og enkelhet. Uendelig ørken var en annen faktor: Som for å fullføre ørkenen, var egyptisk arkitektur minimalt opptatt av rom, og maksimalt opptatt av masser. Dette er ilustrert godt gjennom pyramidenes og templenes karakter og form.

Ulikt middelaldernes byggeherrer, som var opptatt av å reise katedraler med enorme rom, som kanskje skulle kompansere for tettbefolkede og klaustrofobisk bymønster, higet ikke egypterne etter rom og plass. De utformet konstruksjoner med behov for begrensende rom, som på en måte for å definere en grense. De var influert av den linære drivende elven. Dette bildet er forbundet med utviklingen av linære og aksiale arkitektoniske komposisjoner. Arkitekturen i Egypt forbød alle utenom kongen og prestene å komme inn i byggets innerste rom.

Egeisk arkitektur

Befolkningen på øyene i det indre middelhav var hovedsakelig av asiatisk opprinnelse.

Bygningene hadde flate tak som var typisk for landene i Østen. De flate takene gjorde det mulig å bygge husene tett sammen og om nødvendig, i store kvartaler, som kunne være to-tre, opptil fire etasjer høye med store lyssjakter som slapp dagslys inn i de innerste rommene.

Rommelige trapperom muliggjorde bekvem adgang og hurtig retrett. De store flate takene utgjorde store, hensiktsmessige bruksarealer. Den minoiske marinen overflødiggjorde forsvarsanlegg. Dette gjorde også at man friere kunne velge byggested uten å måtte legge vekt på forsvarsmessige hensyn slik man måtte på fastlandet.

Byggeteknikk

Bygningene ble oppført av bruddstein eller tilhugget murverk opp til bjelkelagshøyde. De øvre delene ble konstruert av kraftige, doble bindingsverk av tre som ble utfylt med soltørket tegl eller bruddstein. V

Veggene ble pusset utvendig med gips (kalsiumsulfat)som forekom i rikelige mengder. De ble gjerne malt eller dekorert, gjerne i mønstre inspirert av bindingsverkkonstruksjonen som befant seg under overflaten.

Gips ble også benyttet til harde, polerte gulv og taktekking på rundtømmer ellet brukt som plater til samme formål.

Murteknikken var velutviklet og spente fra fint sammenføyde, store steinblokker til fint tilhugde og sammenføyde kvadre. Mørtel ble ikke brukt.

De egeiske folkeslagene behersket bygging falske buer og kupler.

Minoiske palass

Utgravingene

Mangelen på skriftlige kilder gjør at kunnskapene om den kykladisk-minoiske kulturen hviler på arkeologiske utgravninger.

I 1878 oppdaget den greske handelsmannen og antikvaren Minos Kalokairinos ruinene ved Knossos, som ligger på et høydedrag ikke langt fra Iraklion. Han påbegynte utgravningene og avdekket deler av vestvingen og fasaden.

I 1900 kjøpte den rike og selvlærte Arthur Evans hele stedet og startet omfattende utgravninger som ble avsluttet i 1905. Han hadde da avdekket et kolossalt bygningskompleks i flere etasjer med gårdsplasser, trapperom; tilsammen over 1000 sammenføyde rom. Noen av disse bar spor av å ha huset religiøse aktiviteter, matproduksjon og kunstverksteder.

Størelse og funksjon

De arkeologiske funnene tydet på at anlegget tjente som sentralt forrådslager, religiøst og administrativt senter for en omliggende befolkning på 5000 til 8000 mennesker. Det dekket et område på 20 mål.

Anlegget manglet gater i vanlig forstand. Den komplekse strukturen minnet om myten om kong Minos og labyrinten. Evans utviklet konseptet om en minoisk kultur for å skille den fra den mykenske på fastlands-Hellas. Man har senere modifisert dette konseptet ved å ta med i betraktningen påvirkningen fra den kykladiske kulturen.

Palass

Evans kalte anlegget ved Knossos for palass. Begrepet er senere også blitt anvendt på lignende anlegg. Han utførte omfattende rekonstruksjoner som siden er blitt kritisert for å mangle tilstrekkelig holdepunkter.

Der ar avdekket en rekke slike minoiske palasser på Kreta. De viktigste er:

  • Knossos
  • Faistos
  • Malia
  • Kato Zakros

Palassperioden strekker seg fra ca 1900 f. Kr til ca. 1400 f. Kr. Den deles inn i to hovedepoker, Protopalatial og Neopalatial (etter Nicolas Platon).

1900-1700 f.Kr. Protopalatial (tidlig palasspalassperiode)
1700-1425 f. Kr. Neopalatial (nyere palassperiode)

Vestens arkitektur

Antikken

Antikken er en tidsperiode i gresk og romersk historie, ca. 700 f.Kr. til 500 e.Kr. Den første sivilisasjonen i det området som senere skulle bli Hellas, oppsto på øya Kreta. Kulturen her, den minoiske kulturen, varte fra ca. 3000 til 1400 f.Kr. Denne kulturen ble etterfulgt av en kultur i Mykene og Tiryns på fastlandet (ca. 1600-1000 f.Kr.). Etter den var det særlig tre hovedperioder som dominerte den greske utviklingen. Det var den arkaiske perioden (ca. 700 - 500 f.Kr), den klassiske perioden (ca. 500 - 350 f.Kr) og den hellenistiske perioden (ca. 350 - 30 f.Kr). Både den arkaiske og den hellenistiske perioden var dominert av et autoritært samfunnssystem, mens den klassiske perioden derimot var basert på demokrati. Demokrati var et helt nytt samfunnssystem i europeisk historie. Etter modell av Athen ble mange av de greske byene styrt av en folkeforsamling der alle frie menn hadde stemmerett (kvinner, slaver og utlendinger hadde ikke stemmerett). Hellas var ikke i en nasjonalstat i vår tids betydning, men besto av flere selvstyrte bystater. Bystatene var deler av et såkalt polisforbund (polis = by).

Hovedaktiviteten i mange av de greske byene var handel og sjøfart. Dette ga ikke bare god kontakt byene imellom, men utviklet også troen på det individuelle initiativ og sansen for å kunne bevege seg fritt omkring. Troen på individets muligheter preget nesten alle aktivitetene i samfunnet. Et fritt og uavhengig menneske var tidens menneskeideal. Høyest status fikk derfor idrettshelter, vitenskapsmenn og politikere - alle som utmerket seg.

De greske bystatenes uavhengighet ble knust av Aleksander den store. Etter hans død i 323 f.Kr. ble riket hans delt i flere greske kongeriker. Disse rikene ble til slutt oppslukt av Romerriket i år 30 f.Kr.

Ca. 500 f. Kr. tok Roma sine første skritt mot fremtidig storhet ved å fordrive de diktatoriske etruskerkongene og erklære seg som republikk. Det nasjonale temperamentet begynte å vise seg ved systematiske erobringer, slik at romerne på 200-tallet f.Kr. dominerte Italia, og på 100-tallet f.Kr. sikret de seg Nord-Afrika og Spania. Da Augustus grunnla keiserriket i år 30 f.Kr., behersket de hele den kjente verden, og Middelhavet var, slik navnet antyder, havet midt i verden.

En av de viktigste drivkreftene bak imperiebyggingen var nok romernes militærsystem. Allerede på 400-tallet f.Kr. måtte alle våpenføre menn tjene hæren fra de var 17 til de var 68 år. Militærleirene, som først ble plassert som bruhoder under erobringstoktene, ble etter hvert vanlige byer. Byene formidlet romersk ånd og kultur gjennom administrasjon, lovgiving og handel. Militarismen var kanskje den viktigste samfunnsformende kraft som førte til at romerne gjennom århundrene utviklet sansen for organisering og dominerende lederskap, og at de verdsatte egenskaper som disiplin, lojalitet, viljestyrke og handlekraft.

Etter romernes seier trengte ikke de beseirede folkeslag å gi avkall på sin nasjonale identitet og sine egne skikker. De kunne leve videre innenfor Romerriket, bare de aksepterte romersk lov, skatter, militærtjeneste og en lite krevende religion. Når det gjaldt rase og religion, var antakelig toleransen større enn under grekernes berømte demokrati.

Felles lovsystem, språk og politikk, samt den storstilte utbyggingen av veier, bruer, vannforsyning og organisering av handelsflåten var en viktig strategi for å holde et stort imperium sammen. Dessuten ble "standardiseringen" av alle offentlige bygg en viktig del av propagandaen. Romerske byggverk skulle minne alle om hvem som hadde makten i imperiet.

I det lange løp begynte kostnadene til det statlige forsvar av 5000 km grenselinje å merkes. På 300-tallet e.Kr begynte tilbakegangen av Romerriket. Ansamlingen av fiendtlige hærstyrker ved grensene hindret handelen og fremskyndet tilbakegangen. Byene øst i Middelhavet greide å ri stormen av, men ikke Roma. Riket ble delt i to, et vestromersk og et østromersk rike. I 476 e.Kr. abdiserte den siste vestromerske keiseren. Det vestromerske riket ble etter hvert overtatt av germanske stammer og gikk i oppløsning. Det romerske imperium gikk ikke til helt til grunne. Det østromerske riket med Konstantinopel som hovedstad (i dag: Istanbul) fortsatte å eksistere i ca. 1000 år til.

Se også

Middelalderen

Middelalderen handler i høy grad om kristningen av Europa. På 300-tallet tok den romerske keiser Konstantin to viktige avgjørelser som fikk stor betydning. For det første flyttet han hovedstaden i imperiet til Bysants og kalte byen Konstantinopel (i dag Istanbul). Dette var, som tidligere nevnt under temaet romersk arkitektur, innledningen til Vestromerrikets fall. For det andre gjorde han kristendommen til Romerrikets offisielle religion. Paven, overhodet til den katolske kirken, tok etter hvert over makten i Roma.

De turbulente tidene etter Vestromerrikets fall ga kristendommen i vest og øst svært ulike vekstvilkår. I øst (Bysants) ble kristendommen straks en integrert del av statssystemet, og keiseren så på seg selv som Guds stedfortreder på jorden. Kristningen i vest ble langt vanskeligere. I vest spredde den kristne lære seg langsomt ved hjelp av misjonærer og klostervirksomhet. En viktig årsak til dette var at paven i Roma ikke hadde noe enhetlig statsapparat å støtte seg til, og at Vestromerriket etter oppløsningen ble invadert av germanske stammer, arabiske hærer og vikinger. Kirken måtte stadig inngå nye allianser med verdslige makter. På 900-tallet oppsto det strid om hvem som var kristendommens overhode, keiseren eller paven. Paven vant konflikten, og på 1100-tallet hadde romerkirkens tanker slått rot på de fleste samfunnsområder.

Den politiske historie i tidlig middelalder er kirkens historie, og mange av dens tidligere ledere var menn med så vel verdslig som åndelig makt. Det ble fort oppdaget at religiøs enhet var med på å skape nasjonal identitet og tilhørighet, noe kirken stadig utnyttet. Kirkebygging ble derfor brukt som symbol på både åndelig og politisk makt. Kristendommen påvirket føydalsamfunn, bysamfunn, keiser og konger. Krangelen mellom pave og keiser dreide seg stort sett om politisk makt, ikke så mye holdningene til kristendommen. F.eks. hevdet keiseren at han hadde fått sin makt i kraft "av Guds nåde", og at han var en forsvarer av kristendommen.

Det som preget den kristne holdningen i middelalderen, var det åndelige synet på verden. De ytre og synlige tingene var uvesentlige; det var det indre i mennesket en skulle fokusere på. Mennesket var skapt i "Guds bilde" og hadde ikke noen verdi i seg selv, men var en integrert del av en guddommelig plan. Det samme gjaldt for det menneskelige intellektet. Intellektet var et produkt av troen. Det skulle ikke være noe skille mellom det åndelige og det fysiske. Det himmelske skulle være ett med det jordiske. Overalt kom det fram at religion, kunst og vitenskap var ett, men at religionen var det viktigste.

Mot slutten av perioden oppsto byen som en ny verdslig faktor i tillegg til konge og adel. Borgerskapet i byene frigjorde seg etter hvert fra det gamle styresettet. Med økt handel oppsto igjen interessen for den antikke troen på enkeltmennesket. Denne humanismen ble et av de første alvorlige angrepene på romerkirkens makt over menneskesinnet.

Se også

Tidlig moderne tid

Ordet renessanse betyr gjenfødelse, og det som ble "gjenfødt" i denne tidsepoken, var de greske og romerske kulturidealene. Samtidig ble grunnlaget for moderne handel lagt i Italia. Byene blomstret, og de fikk etter hvert en så sterk stilling at de representerte en viktig maktfaktor ved siden av kirken og føydalismen. Kirken baserte sin makt på religionen og føydalsamfunnet på jorda, mens handelens maktgrunnlag var kapitalen. Framveksten av kapitalismen i Europa betydde slutten for middelalderen. Handel, bedre pengesystem og fri kapitalflyt gjorde sitt til at byens borgere nå sto i en friere stilling i forhold til kirke og adel. Handelsfyrstene og kunstnerne ble renessansens nye enerådende menn.

Den nye situasjonen førte til andre holdninger enn i middelalderen. Humanismen, som baserte seg på enkeltmenneskets muligheter, erstattet nå middelalderens kollektive lojalitet. En annen ny holdning var troen på kunnskap. Handelen førte til at folk måtte lære å lese og skrive, samt ha kunnskap om gjeldende lover. Dette igjen førte til at renessansen dyrket det intellektuelle. Humanismen brukte antikken for å uttrykke de nye idealene. Troen på menneskelig frihet blant grekerne, samt romersk handlekraft, ble viktige forbilder. Likevel var nok reformasjonen, Martin Luthers opprør mot pavekirken, en av de viktigste årsakene at kirken mistet sin makt over enkeltmennesket. Kunnskapdyrkingen under renessansen førte også til store forandringer. Nå ønsket folk selv å gå til kildene for å bli opplyste, ikke bare tro på at det som ble fortalt av kirkens menn var den eneste sannhet. Boka ble derfor et viktig hjelpemiddel. Renessansemenneskene ville oppdage og utforske verden. Det var på denne tiden at Columbus og Vasco da Gama reiste ut på de store oppdagerferder og fant Amerika og India, og at Copernicus oppdaget at det var sola, ikke jorda, som var sentrum i universet.

Middelalderens arkitekt var vanligvis en murmester eller en tømmermester. Han kunne nok vedsettes av den styrende klasse for sin dyktighet, men han ble nedvurdert sosialt fordi han arbeidet med hendene. Under renessansen oppnådde flere arkitekter høy status ved at de enten holdt seg borte fra manuelt arbeide, ved at de ble rike eller giftet seg inn i adelige familier. Høy status ga arkitektene større frihet til å utvikle sin egen uttrykksform.

I motsetning til de frie små byrepublikkene under renessansen, fikk nå større statsdannelser en sterkere posisjon. Et mer totalitært styresett ble ønsket velkommen. Renessansens tro på enkeltmennesket hadde ført til samfunnsmessige oppløsningstendenser i slutten av renessansen, og etter kaoset under 30-årskrigen (1618-1648) var det dessuten et behov for å ordne Europa. I Frankrike ble eneveldet innført som politisk maktidé. Den eneveldig fyrsten i Frankrike, Ludvig 14., var fyrste av "Guds nåde" som styrte med guddommelig rett. Dette halvreligiøse fyrstedømmet tok på mange måter over den rollen som kirken hadde i gotikken. Eneveldet ble for øvrig støttet av handelsborgerskapet fordi adelens makt ble sterkt svekket.

Reformasjonen hadde svekket pavekirkens makt. For å vinne tilbake de tapte protestantene ble motreformasjonen igangsatt i Roma. Jesuittene, som gikk i spissen for motreformasjonen, planla sine misjonstokt som om de var et virkelig felttog. Munkene i jesuittordenen så på seg selv som "Guds soldater" og fulgte blindt paven og hans autoritet. Men lutheranerne tok til motmæle. Begge parter kjempet en bitter strid om den rette tolkningen av Bibelen.

Både i politikken og i religionen var det sentraliseringstendensene som dominerte. Dette ble synlig overalt i samfunnet. Når det gjaldt økonomien var det statsdirigering som monopoliserte handelen. Statene opprettet faste hæravdelinger, og soldatene fikk uniformer som viste hvilken kommando de tilhørte. Hovedstadene fikk en sterkere stilling og ble utvidet for å ta seg av alle de nye sentraliserte oppgavene. I tråd med renessansens tro på kunnskap ble de første leksikon trykket. Hensikten var å samle all kunnskap i verden i ett bokverk. I musikklivet oppstår operaen, der både musikk, dans, sang og teater smelter sammen til én opplevelse.

Det var viktig både for kirken og staten å kontrollere samfunnskreftene. For å overbevise folk om at sentralisert makt var det eneste riktige, tok stat og kirke i bruk ulike metoder. Enevoldsfyrsten benyttet store seremonier som synliggjorde at fyrsten var opphavet og målet for hele samfunnet. Seremoniene, som omfattet opptog og fyrverkeri, skulle imponere med et lett forståelig budskap. Kirken appellerte til følelsene. Det nyttet ikke lenger at kirken var fjern dersom romerkirken skulle vinne protestantene tilbake.

Se også

Industrialderen

I barokken hadde eneveldet vært et dominerende politisk system. På 1800-tallet kom nye tanker som nasjonalisme, demokrati og parlamentarisme som tok avstand fra de gamle keiser- og kongedømmene. Tidsepoken var uoversiktlig og sammensatt, flere systemer kjempet om makten. Religionen mistet også mye av sin maktposisjon. Tiden var vel så mye opptatt av tanker som var i strid med kristendommen, som f.eks. tankene til Charles Darwin om at mennesket stammet fra apene.

Men det som i særlig grad preget 1800-tallet, var endringene på det sosiale og tekniske området. Den franske revolusjonen (1789) og den amerikanske revolusjonen (1776) påvirket holdningene på det sosiale området, mens den industrielle revolusjon i Storbritannia i 1770-årene påvirket det tekniske området. I den franske revolusjons kampord "frihet, likhet og brorskap" lå det krav om enkeltmenneskets frihet og rett til å velge, og at dette skulle gjelde alle i samfunnet. Napoleon var et resultatet av disse idéene. Han klarte å stige i gradene fra løytnant til keiser.

Den sosiale revolusjon la idégrunnlaget for mange av frihetstankene i tiden, idéer som liberalisme (fritt næringsliv), nasjonalisme og folkestyret. Men det var den tekniske eller industrielle revolusjon som gjorde det mulig å realisere disse idéene. Dampmaskinen ga grunnlaget for industrialiseringen av Europa, noe som igjen stimulerte til fri flyt av penger. Det nye jernbanenettet åpnet grensene for kryssende varehandel.

En idealtype i denne perioden var ingeniøren. Han var selve hjernen bak de nye oppfinnelsene. En mer omstridt helt var kunstneren. Tidligere hadde kunstnerne vært avhengige av oppdrag fra kirken eller fyrstene. Nå ble de mer og mer sine egne oppdragsgivere. Dette ga rom for større individuelle tolkninger enn tidligere. Typisk for de nye samfunnsgruppene var at de sprengte grenser og gikk nye veier. En eksperimenterende holdning dominerte både i vitenskap, kunst og industri. Derfor ble opplysning og mangfold et varemerke for 1800-tallet.

På mange måter minner 1800-tallet om overgangen fra middelalderen til renessansen. Den gangen var det også et skifte av troen på et overordnet system (kirken) til troen på at enkeltindividet hadde rettigheter og muligheter (humanismen). På 1800-tallet ble samfunnsansvaret spredd. Flere grupper medvirket i samfunnsutviklingen, men først og fremst borgerskapet. Det var denne samfunnsgruppen som var de virkelige seierherrene etter den franske revolusjonen. Det var borgerne som formet arbeid og fritid, ikke de store aristokratiske beskytterne av kunsten fra 1700-tallet. Arbeiderklassen derimot, klassen som revolusjonen egentlig skulle frigjøre, måtte vente til 1900-tallet på sin frigjøring.

Se også

Moderne tid

Ingen historisk epoke har gjennomgått så mange politiske og økonomiske forandringer som 1900-tallet. To verdenskriger, utvikling av folkestyre og kampen mellom kapitalisme og sosialisme gjorde Europa til en arena for sosiale endringer. Industrialiseringen og de sosiale frihetstankene på 1800-tallet ble ført videre og forsterket på 1900-tallet. De sosiale frihetsideene ble nå utbredd i nesten alle samfunnslag. I det før-industrielle samfunnet var «frihet» noe som bare var privilegier for adel og overklasse. På 1800-tallet fikk borgerskapet de samme privilegiene, og på 1900-tallet fikk endelig de store kollektive massene av arbeidere, kvinner og barn sin "frihet". Friheten skulle samtidig også gjelde enkeltmennesket.

Med det kollektive frihetskravet menes først og fremst medvirkning og menneskeverdige kår for arbeiderklassen. Industrien ble oppfattet som et viktig middel for å oppnå bedre levevilkår for denne klassen. Derfor hadde tiden en sterk tro på at vitenskap var en forutsetning for alt framskritt. Tiden var dessuten opptatt av å bygge opp sosiale institusjoner for helse og økonomi.

Det individuelle frihetskravet omfattet enkeltmenneskets rett til å mene og gjøre hva det ville. Dette kravet var også knyttet til tekniske fremskritt, særlig når det gjaldt retten til å reise omkring og fri informasjon. Oppfinnelsen av personbilen og flyet gjorde det mulig for folk å forflytte seg stadig raskere på tvers av alle grenser. Verden ble internasjonal, og det samme gjaldt informasjonsteknologien. Telegraf, telefon, film, fjernsyn og datateknologi ga enkeltmennesket et mangfold av informasjon og en følelse av å være uavhengig av tid og sted.

Både den kollektive og den individuelle kulturen utviklet seg samtidig på hele 1900-tallet. I første halvdel av perioden dominerte fellesskapstanken, mens siste del av århundret var preget av idéen om personlig frihet. Begge kulturene er knyttet til hvert sitt stadium i utviklingen av industrisamfunnet.

Modernismen og postmodernismen var to sider av samme tradisjon. Forskjellen ligger i at de tolket idéene ulikt. Men et tydelig felles trekk er den åpne karakteren i arkitekturen. Enten en gikk inn for den frie planen , som i modernismen, eller for sammenstøt og konflikter som i postmodernismen, dreier det seg om den skiftende og foranderlige verden på 1900-tallet.

Både modernismen og postmodernismen er deler av den "moderne" tradisjon som startet allerede i renessansen. Den gang hadde en også sterk tro på naturvitenskap og handel med omverdenen. Men selv om røttene er de samme, har modernismen og postmodernismen tolket disse ulikt.

Modernismen legger vekt på sannhet, framskritt og vitenskap ut fra det kollektive frihetskravet. For denne retningen sto teknikken som selve forutsetningen for en utvikling til gode for fellesskapet. Postmodernismen, derimot, stiller seg kritisk til industriutviklingen med tanke på forurensning av miljø og natur. Denne retningen har ikke samme tro på framskrittsteknologien og fellesløsninger. De setter ofte fellesskapsvisjonene opp mot retten til personlig frihet. Postmodernistene hevder at det ikke er bare én sannhet, men like mange som det er individer.

Grovt sett kan en si at forskjellen mellom modernismen og postmodernismen er følgende: - Modernismen er funksjonell, sosial og ærlig ut fra hensynet til det fysiske behovet i fellesskapet - Postmodernismen er mer ornamental, folkelig og "lekende" ut fra hensynet til enkeltmenneskets opplevelse

Se også

Litteratur

  • Nuttgens, Patrick, The Story of Architecture, Prentice Hall 1983
  • Svedberg, Olle, Arkitekternas århundrade: Europas arkitektur 1800-talet. Stockholm: Arkitektur förlag AB. 2001 ISBN 91-86050-34-6
  • Svedberg, Olle,Planerarnas århundrade: Europas arkitektur 1900-talet. Stockholm: Arkitektur förlag AB. 2000 ISBN 91-86050-39-7
  • Watkin, David, A History of Western Architecture, Hali Publications 2005

Eksterne lenker

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy
viagra norge apotek educations sabotage viagra på nett sabotage Mexican cialis 20mg virkning volunteer Mogadiscio Dalton