Barokk

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk
Michelangelo: Gud skiller hav og himmel. 1808-12. Freske i Det sixtinske kapell.
Tintoretto: Det siste måltid. 1592-94. Manierisme, forløperen til barokken. Olje på lerret.

Barokk, er en periode i europeisk kunsthistorie som følger etter høyrenessansen, med manierismen som en overgangsfase. Man regner at barokken i Europa varer fra 1550 til 1700, mens den i Norden opptrer noe senere - i tidsrommet 1650 - 1750. I engelsk kunst- og arkitekturhistorie regnes barokken som en del av renessansen fordi også den bygger på klassiske forbilder.
Barokken ble enevoldskongenes stil, den ble tatt opp av adelen og de velstående borgerne, og etter år 1700 slo den igjennom i vår norske, nasjonale kunst, bla i bondekunst, rosemaling og treskurd. Men i lengden ble det de fyrstelige hoffene som var toneangivende, først og fremst ved hoffet i Versailles.

Innhold

Utbredelse

Barokken oppsto i Italia, hvor det kunstneriske tyngdepunkt flyttet fra Firenze til Roma. Den falt i tid sammen med motreformasjonen og hadde et uttrykk som passet eneveldet og den katolske pavemakten. Den katolske kirken og pavemakten var i sterk vekst og hadde store bygge- og utsmykkingsoppgaver som trakk til seg kunstnere fra hele Italia og fra Frankrike. Herfra utviklet barokken seg og spredte seg videre utover i Europa. Den fulgte katolisismens utbredelse i de nye, spanske, oversjøiske besittelsene i det sydvestlige Amerika, Mellom- og Sydamerika.

Begrepet

Begrepet kom i bruk tidlig på 1800-tallet, og da i nedsettende betydning om den pompøse og ødsle detaljrikdommen som preget store deler av kunsten og arkitekturen. Ordet kan ha flere opprinnelser, som det portugisiske ordet barucco som betyr falsk edelsten, eller det italienske 'barrocco' som betyr ujevn perle (jfr. betegnelsen barokkperler). Det kan også komme av det italienske ordet 'baroco' som i logisk 'scholastica' står for en svak slutning.
Barokken ble senere beskrevet av den tyske kunsthistorikeren Heinrich Wölfflin som en høyst likeverdig kunstform, en vurdering som i ettertiden er blitt stående.

Utvikling

Veremeer:Piken med melken. 1660.

En av de store mesterne i høyrenessansens Italia var Michelangelo (1475 - 1564). I sine senere år fikk hans kunst en ny tone, kjennetegnet av kraftige, dynamiske menneskeskikkelser som han malte eller skapte i marmor. Han konstruerte også den kolossale kuppelen som bekroner Peterskirken. Dette kom til å bli innledningen til en ny stil, barokken.

Caravaggio (1571 - 1610) er en annen viktig skikkelse i barokkens innledningefase . Han bragte de religiøse motiver inn i hverdagen og brukte lys og skygge på en dramatisk og understrekende måte. Hans høylys brøt gjennom mørket og fremhevet de viktigste delene i motivet.

Men barokken dreide seg ikke bare om det dramatiske, dynamiske og følelsesladde. I den andre enden var det hollandske maleriet med blant annet Rembrandt van Rijn's stillferdige og innadvendte motiver, og Vermeer van Delft's enkle poetiske menneskeskildringer i borgerlig dagligmiljø, malt i det lille formatet.

Kjennetegn

Barokkens mest fremtredende trekk i malerkunsten er gjerne av svulmende, pompøse og detaljrike former med dramatisk og dynamisk, følelsesladet, til tider ekstatisk uttrykk - med effektfull bruk av lys og skygge, perspektiviske effekter. I skulpturen opptrer også flere materialer som metall, stein og tre i kombinasjon.
I arkitekturen kjennetegnes er kuppelen, symmetri og aksevirkninger, ondulerte, bølgende fasader og en fri bruk av klassiske arkitekturelementer som søyler, gesimser og pedimenter karakteristiske trekk.
Motene som gjengis i maleriet viser mennesker utstyrt med store parykker, kniplingskrager og store støvler, kvinnene har vide silkekjoler og slep - alt sammen ment å gjøre menneskene mer storslagne og heroiske enn de i virkeligheten var.

Renessansens hovedkrav til skjønnhet var harmoni og en fullkommen avbalansert likevekt mellom de enkelte deler. Ingen av disse kravene var selvfølgelige for barokken. Istedenfor, eller ved siden av renessansens ideale skjønnhetsbegrep, satte den andre idealer: uttrykkskraft, sjelelig innhold, effekt og affekt. Og for å nå denne virkningen var andre sider ved kunstverket vel så viktige som balanse og harmoni.

Giovanni Battista Gaulli: Jesu hellige navns tilbedelse. Freske, basert på ideer av Bernini, i takhvelvet i Il Gesu, Roma.

Det mest iøynefallende ved barokken er kanskje dens frodighet. Kunstnerens skaperglede falt sammen med tidens praktglede. Den geistlige og og verdslige overklasse var grepet av en byggeglede som resulterte i en rik oppblomstring av praktbygg som var ment å imponere. Tradisjon, regler og opptrukne grenser for hva som var og ikke var tillatt ble ble ikke repektert. Byggenes flater ble rikt ornamentert og truet ofte med å sprenge de gitte rammene. Istedet for de matematiske strenge linjer og former som preget renessansen trådte nå en egen bølgende rytme frem. Man utviklet en større sans og interesse for bevegelse og symmetri. Barokken erstattet renessansens ro og harmoni med bevegelse og kraft.
I mange tilfelle ble likevekten forstyrret, eller var nær ved å til å bli det, bevegelighet i uttrykket fikk nesten fritt spillerom.

Barokken forenet motsetninger og understreket kontraster. Den la stor vekt på det overraskende, paradoksale, kontraster og dissonanser på nesten alle områder. I maleriet ble den rå og upleide natur gjengitt med en detaljrik saklighet som ofte kunne virke støtende, avskrekkende og grufull. Samtidig kunne barokkenen være oversanselig med overbetoning av det sjelelige, de voldsomme uttrykk for sinnets stemninger som henrykkelsen og ekstasen - like gjerne som den opprivende lidelse og smerte. I all den ytre prakt og dramatikk ble blikket i noen grad også vendt innover i det enkelte individ.

I kunsten skildret barokken overklassens glans og prakt, men den gikk også ned i folkedypet og skildret proletarer, gategutter og lasaroner. Barokken var sterkt opptatt av antikken, den siterte den og mente seg å etterligne den, men var i virkeligheten blottet for historisk pietet og innfølingsevne.

I barokkirkene smelter malekunsten sammen med arkitekturen i illusjonistisk bemalte tak og hvelvinger, religiøse motiver der bygningen løser seg opp og går over i himmel og skyer som er tett befolket med engler og kjeruber vist i dramatiske perspektiviske forkortninger, til dels kledd i vide gevanter som fylles og beveges av vind og bevegelse. Høydepunktene er så virtuost utført at det er vanskelig å skille hva som er bygningsdetaljer og hva som hører til det malte motivet.

En genre som ble svært populær i barokken var stillebenet, med blomster i vase, vilt og frukt, tidvis med refereanse til livets forgjengelighet med bruk av hodeskalle, blir et mye brukt motiv i perioden.

Billedkunst.

Italia.

En tid etter Michelangelo, Titian og Tintorettos generasjon hadde italiensk malerkunst få, store navn å vise til. Men det ble utvist stor produktivitet. I motiv og i fomat søkte en det storslagne og overveldende.
Det blir riktignok utfoldet en overveldende produktivitet, og man søkte både i motiv og i format det storslagne og overveldende. Barokkens motivkrets omfattet antikk mytologi, religiøse emner, samtidsmotiv og kristne legender, fra det himmelske til det jordiske, fra helgener, helter til gategutten, falskspillere og lasaroner. Men motivene manglet i stor grad i de fleste av disse intimitet, malerisk fordypelse i motivet og ekte følelser. Det var oftest regikunst i motsetning til opplevd virkelighet.

Annibale Carracci (1560-1609) var en italiensk kunstner som drev kunstakademi med både praktisk og teoretisk undervisning. I dette miljøet forsøkte han å å bygge opp en fast malerisk stil ved studier av fortidens kunstnere. Kunstnerne i denne kretsen var preget av en kjølig, formalistisk stil.

Som en motsetning til denne kunsten kom den temperamentsfulle og opprørske kunstnerpersonligheten Michelangelo da Caravaggio (1573-1610). Han var som en moderne revolusjonær kunstnertype, som vender seg mot den stivnete tradisjonen og konvensjonene.
Caravaggio lot motivet i bildet gjenoppstå med ny friskhet, som malerisk og plastisk motiv. Han lot skarpt lys falle inn i motivet på skrå ovenfra og belyste bare bildets essensielle deler. På denne måten skapte han dramatiske og poengterte bilder hvor tingene fikk en mektig, plastisk form i en hittil ukjent grad.
Særlig i bibelske emner virket Caravaggios kunst ny og urovekkende på samtiden. Han sjokkerte med sitt preg av av natur- og modellstudium og sterke naturalisme. Ofte var titlene det eneste bibelske ved bildet.

Caravaggio: Matteus kallelse. (1599-1600. Olje på lerret.)

"Matteus kallelse":
Et eksempel er den ukonvensjonelle fremstillingen av "Matteus kallelse". Apostlene, omringet av elegante unge levemenn, blir hentet like ut av en av de spillebulene som maleren kjente så godt, og hele scenen er belyst av et skarpt lys som fra en lyskaster.

Et annet eksempel på Caravaggios uvanlige fremstilling av bibelske motiver er hans fremstilling av apostelen Matteus. Dette bildet ble mottatt med vantro fordi det var uhørt å fremstille en hellig mann på en slik respektløse måte. Caravaggio fremstilte Matteus på hans gamle dager og som ved en engels håndfaste hjelp øver seg i den vanskelige skrivekunsten.

Caravaggios innflytelse var stor og vidtrekkende, virkningen av hans berømte "kjellerlys" kan spores langt utenfor Italias grenser.

Spania.

Som grunnlegger av det spanske barokkmaleri står en kunstner har greskfødte Domenikos Theotokopulos, kalt El Greco (ca. 1541-1614) en særstilling.

El Greco: Den hellige Treenighet. 1577. Olje på lerret.

Ikke hos noen annen kunstner, ikke engang hos Rembrandt, blir barokken så tydelig knyttet til vårt eget, urofylte 20. århundre, som hos denne egenartede mesteren fra Toledo.
Hans særpreget bruk av farger, penselstrøk, kontraster og billedatmosfære har mange likhetstrekk med den moderne tids ekspresjonisme. Til tross for at han var greker, har han som kunstner i sjelden grad fornemmet og gitt uttrykk for den spanske ånd og lynne.

Gjennom hans ungdomsinntrykk og også læretid kunne man spore hans røtter i den eldgamle, strengt stiliserte bysantinske religiøse kunst, en stil som preget av andakt, med stivnede, slanke figurer og et fast frontalt, symmetrisk komposisjonsskjema. Dette finner vi trekk av i hele hans billedproduksjon.
Hans modne kunst bærer preg av orientalsk mystikk og spansk fanatisme. Og hans utvikling i i Spania beveger seg bort fra den Italienske kunsten. Både landskap og figurer er abstraherte samtidig som han unngår alle perspektivistiske romvirkninger.

Grev Orgaz begravelse (1586) behandler en typisk spansk legende:
Den fromme ridder Orgaz skal begraves, mens presten leser begravelsesritualet, åpner himmelen seg og St. Stefanus og St. Augustin stiger ned og bærer selv liket til graven. Erkeengelen Gabriel løfter sjelen opp mot jomfru Maria og døperen Johannes. Øverst troner Kristus selv. Bildet formidler handling på flere plan, og det er først og fremst det sjelelige innholdet som er det sentrale. Form og linje blir uttrykksmidler for det sjelelige , fargen blir immatriell og visjonær, det magiske lyset øker stemningen av uvirkelighet.

Diego Velazquez (1599-1660)

Diego Velazquez:Pave Innocens X. 1650. Olje på lerret.

Man kan kanskje si det slik at mens El Greco malte indre visjoner, så malte Velázquez det øyet ser. Emnekretsen er i større grad verdslig enn andre spanske malere. Hoffmaleren og embetsmannen ved verdens mest seremonielle fyrstehoff bevarte sitt friske malerøye og sin fornemme, frie menneskelighet.

"Las Meninas" (1656):

Velazques: Meninas. 1656

Dette er et uvanlig bilde som viser en maler som maler et bilde, ikke fra sitt eget, men fra modellens synspunkt. Velasquez fremstiller seg selv i bildet, men er i ferd med å male et annet bilde, et portrett av kongeparet, som kan sees i speilet i bakgrunnen. Velázquez regnes som en av verdenskunstens aller største portrettører. Uten å flattere modellen fyller han bildet med noe av sin egen karakter, hans mennesker står eller sitter på en måte som ikke virker tvungen. Det som regnes som Velázquez' mesterverk av menneskeskildring er hans portrett av pave Innocens X, som ble malt omkring 1650 da han var i Roma for andre gang.

"Innocens X":
Bildet av den gamle paven i rødt og hvitt regnes som et enestående verk i verdenskunsten gjennom sin ubarmhjertige avsløring av et ikke udelt behagelig menneskesinn. Sluhet, mistenksomhet og maktlyst lyser frem av ansiktet med det skulende blikket og de sammenpressede leppene. Da han sto foran det ferdige bildet skal paven ha utbrutt : "Troppo vero" - "Altfor sant!".

Flandern.

Rubens:Allegori over fredens velsignelser. 1629-30
Rubens: Korsnedtagelsen. 1611-14. Triptychon, olje på treplate.

Ingen av barokkens kunstprovinser er så avgjørende preget av en enkelt manns innsats, Peter Paul Rubens (1577-1640), som Flandern. Han er blitt den ideale tolker av flamsk frodighet, festglede og livsnytelse.

Rubens var langt mer enn bare en eksponent for det nasjonalt flamske. Han utviklet den romantiske barokk til en felleseuropeisk stil og forente i sin kunst, som i sitt liv, den germansk-nordiske tone med den romansk-sørlige. Hans personlige stil ble toneangivende for hele den europeiske barokk. Hans antikke studier er preget av festlig fantasiflukt, av skjønnhetsberuset nakendyrkelse som i sin overdådige kroppsfylde likevel ytterst sjelden synes plump eller vulgær. Rubens komposisjoner tar først og fremst sikte på en rik og festlig billedvirkning, med mange store figurer i voldsom bevegelse. Mektig barokkarkitektur bidrar ofte til den betydningsfulle scenen. Der var i Rubens natur en voldsom trang mot det store, det veldige og kompliserte. Det intime vil man forgjeves lete etter i hans bilder. Hans menneskeskildringer tar mer sikte på å karakterisere en type enn det individuelle. Dette gjelder særlig hans kvinnefigurer, som enten det er hans kone eller andre, gjenspeiler tidens kvinneideal med store, litt skrå øyne og en liten, men yppig munnen i et fyldig ovalt ansikt.

"Korsnedtagelsen":
Dette verket er Rubens gjennombruddsverk både når det gjelder farge og komposisjon. Her har formen forent seg med fargen. Kristus nesten selvlysende kropp er bildets naturlige midtpunkt, og i en glidende og synkende rytme fanges Kristus legeme opp ved korsets fot. Til tross for mektige og kraftige figurer har maleriet en stillferdighet som Rubens ellers ikke ofte oppnådde.

Nederland.

Rembrandt: Jan Six' bro. 1645.
Rembrandt: Stenbroen. 1638. Eksempel på sterkt "chiascuro" i Rembrandts bilder.

I Nederland sto den borgerlige kunsten sterkt. De rike og selvbevisste hollandske borgerne ville se seg selv og sin familie portrettert, levende og sant og uten falsk fornemhet. De ville ha bilder av sine hjem, sin by og sitt land, av alt som var nyttig og pent å se på og godt å spise og drikke, frodige enger og trivelige bølinger, blomster, frukt og grønnsaker, fisk og hummer og gylden rhinskvin i store glass. De var glad i motiver som moret, en drøy spøk eller en burlesk situasjon. Alle slags gruppeportretter av laug, stiftelser og offentlige tjenestemenn var et synlig uttrykk for borgerånd, og gruppebildene ble karakteristiske for den nederlandske kunsten.
Alt dette forklarer til en viss grad egenarten i den hollandske kunsten. Malerne var oppdratt til realisme, og de så verdien av et motiv i det karakteristiske, ikke i det typiske. Selve maleriet blir hovedsaken, ikke motivet. Derfor kan den hollandske malerkunsten bare med sterke forbehold kalles barokk.
Malernes selvstendighet overfor den vanlige barokksmak kunne ofte ytre seg nesten som en protest. De hollandske kunstnerne, ikke minst Rembrandt vender også ryggen til den barokke forherligelse av det skjønne menneske. Det stygge kan som hos Rembrandt og Frans Hals, bli en stor menneskelig og malerisk opplevelse.

Frans Hals (1580-1666)

Franz Hals: Syngende gutt med fløyte.

Frans Hals regnes for Hollands beste menneskeskildrer nest etter Rembrandt. Vi finner først og fremst hans storhet i alle de folkelige typer som han med impresjonistisk livfullhet festet på lerretet. Der finner vi bla gatemusikanter, lystige drikkelag, gemyttlige vertshuspiker, lettlivede sigøynerskjønnheter og gamle flirende hekser. Hals går løs på oppgaven å fange alt det flyktige og skiftende i et ansikt, sinnets lette krusninger slik de avspeiler seg i mimikk og holdninger, glimt i øye, et drag ved munnviken, et kast med nakken.

"Gutt med fløyte":

"Ung mann og kvinne":

Hans stil endret seg på 1640 tallet og ble mer preget av alvor, dette kan vi se i "Forstanderinner for byens gamlehjem" (1664), et bilde som gir en utilslørt menneskeskildring. Det er noe rørende, nesten forkomment over disse skikkelsene i det fattige grå tussmørket. Kvinnene har alderens og bekymringenes spor i rynkene rundt øynene og munnen. Hendene er verd et studium i seg selv. Til tross for den enkle oppstillingen er bildet fremragende komponert. Det har en stigende rytme, og fine overganger fra åpent til lukket form, som gir et inntrykk av et skjult og pulserende liv under overflaten. Frans Hals og hans krets dannet utgangspunkt for det livsfrodige og humørfylte hollandske genremaleriet. I denne kategorien fant man maleren Jan Steen, en allsidig humorist med et tydelig litterært og satirisk element.

Rembrandt van Rijn (1606-69)

Selvportrett i hans endelige stil. Portrettet regnes som ett av hans mesterverk. 1658.
Rembrandt: Nattevakten.

Den ytre verden var for Rembrandt den rike inspirasjonskilde, som han fordypet seg i med hensynsløs voldsomhet. Hele hans kunstnerliv var en heroisk kamp for å uttrykke i stadig større klarhet og fylde i det som dypest beveget ham. Den maleriske utførelsen står teknisk fullt på høyde med det sjelelige innholdet i hans kunst. Det trolldomsaktige lyset i hans malerier henger sammen med Caravaggios, men er omsatt til et helt personlig uttrykksmiddel. Rembrandt kan lære oss at verdien av et kunstverk ligger mer i det karaktermessige enn i dets ideelle skjønnhet, og at alle estetiske regler og grenselinjer bare har relativ gyldighet. Det avgjørende vendepunkt i Rembrandts kunstnerliv kom da han slo seg ned i Amsterdam i 1631. Livet i denne byen ga den rikeste næring til Rembrandts fantasi. Han hadde suksess allerede fra starten og fikk mange store oppdrag. I denne tiden var han både en rik, respektert og lykkelig mann. En mengde selvportretter viser de forskjellige faser i hans liv, og han utforsket forskjellige sinnsstemninger med seg selv som modell. I 30-årene fremstår han som en elegant, rikt kledd mann, en romantisk fiksjon full av ungdommelig overmot. Mest berømt er hans selvportrett med sin kone Saskia på fanget.
Dette står i sterk kontrast til hans portretter fra alderdommen.
Rembrandts ry som portrettmaler i Amsterdam økte etter at han fullførte et gruppebilde for kirurglauget i byen på en revolusjonerende og mesterlig måte.

"Dr. Tulps anatomiforelesning" (1632):

Rembrandt:Dr. Tulp's anatomiforelesning. 1632. Olje på lerret.

Rembrandt komponerte maleriet som et lett teatralsk, men realistisk gruppebilde. Den legendariske Dr. Tulp inntar en sentral posisjon med kollegene interessert lyttende rundt. Legg merke til deltagerenes blikk. Noen følger med på disseksjonen, noen ser ut av bildet og andre ser på Dr. Tulp. Dette er et mesterlig trekk fra Rembrandts side som skaper spenning, variasjon og interaksjon med betrakteren. Det koloristiske midtpunktet er det gustne liket som er forelesningens gjenstand, hvor fargene spiller i alle nyanser av grågult, grønt og hvitt.

Det suverene personlige synet i motivet vokste med årene seg stadig sterkere hos Rembrandt. Dette kommer til uttrykk i hans mest kjente bilde "Kaptein Banning Cocqs kompani" vanligvis omtalt som "Nattevakten" (1642).

I maleriet tok han seg mange kunstneriske friheter som nok falt oppdragsgiveren tungt for brystet. Det er ikke lagt lik vekt på personene som skulle portretteres, noen er sentrale andre er rykket langt bakover. Han tilfører også en rekke statister som gjør det vanskelig å finne frem til de enkelte portretthoder. Det er selve situasjonen som interesserer Rembrandt, ikke portretthodene.

I kunstnerens alderdom kjølnet publikums holdning til hans kunst. Rembrandts håpløse økonomiske sans fører til konkurs og hans samboerskap med husholdersken Hendrickje Stoffels gir sosiale vanskeligheter. Disse problemene kaster skygger over hans kunst og tvinger ham til å ta et kunstnerisk valg. Han velger å skifte stil, og søker fornyelse i selvfordypelse og en større inderlighet. Eksempel på denne nye stilen er "Jakob som velsigner sine sønnesønner" 1656.

Johannes Vermeer (1632-75)

Vermeer: Malerkunsten. 1666-73

I den fornemme, gamle kunstnerbyen Delft virket den tredje store mesteren i hollandsk kunst nest etter Rembrandt og Frans Hals:Vermeer.

Han var ikke en teknisk revolusjonær, slik som Hals. Og han nådde ikke de sjelelige dybder som Rembrandt. Hans store styrke lå i fargens glans og fylde, selve fargesubstansens lyskraft, den myke og fyldige modellering av formen i et krystallklart dagslys som fyller hele rommet med gjennomsiktige skygger og en kontur som er fast og fin. Maleriene inneholder sjelden flere personer. Et eksempel på denne kunsten er det berømte maleriet "Melkepiken" og "Perleveversken" .

Vermeers hovedverk er likevel det store byprospektet av Delft.

"Delft":

Vermer: Delft. 1660-61. Olje på lerret.

Dette tilhører det hollandske 1600-tallets autentiske byprospekter, hvor forskningen kan identifisere hver minste detalj. I landskapsmaleriet forsøker kunstnerne å fange inn det flyktige og bevegelige. Han skal ikke bare gjengi landskapets faste og ubevegelige struktur, men også dets utseende i et gitt øyeblikk, i en bestemt belysning, under bestemte atmosfæriske forhold. De atmosfæriske forhold, skyene, lys og skygge ble gjenstand for studier.
Barokken søkte først og fremst det som gir et rikt og fengslende, bevegelig bilde. Det strenge omriss som vi ser i renessansekunsten løser seg opp, flaten spiller i farge og lys, den enkelte detalj mister sin egenverdi og får bare mening og betydning som ledd i en helhet, underordning avløser sideordning som prinsipp. Vermeers prospekt av Delft har en finhet ingen avbildning kan gi noe begrep om. Grunnfargen er en sjokoladebrun tone i de gamle, mørknede mursteinshus med blå glaserte tak langs kanalens grågrønne flate. Over byen hvelver det seg en lyseblå himmel med gulhvite skyer. Teknikken er eiendommelig, med lette prikkete eller flekkete strøk. Det virker som om det har vært kunstnernes hensikt å etterstrebe en atmosfærisk lysskildring av byen som landskap.

Skulptur.

Bernini: Den hellige Teresas ekstase.
Fontana dei Quattro Fiumi (De fire floders fontene), detalj.

Barokkskulpturen i Italia er med sin sterke dekorative og dramatiske tendens nøye forbundet med arkitekturen. De store arkitekter er gjerne også billedhuggere eller omvendt.

Lorenzo Bernini (1598-1680)

I over et halvt århundre var Lorenzo Bernini (1598-1680) Europas ubestridte kunstnerfyrste. I ham nådde den barokke sans for bevegelse og dramatiske liv sin høyde. Han er den barokke naturalist med den skarpeste evne til individuell karakteristikk. Hvor langt Bernini våget seg i å la skulpturen uttrykke det flyktige, viser ungdomsverket “Apollo og Dafne” (1624).

Her tumler han med et tredobbelt motiv av denne art, først den sjelelige spenning som avspeiler seg i Dafnes ansikt, så selve flukten og endelig hennes forvandling til et laurbærtre.

"St. Teresas ekstase":
Et like dristig og kanskje mer vellykket streiftog inn på maleriets område er "Den hellige Teresas ekstase". (Det bør bemerkes at det her er snakk om en sjelelig-religiøs ekstase. Skulpturen har gitt grobunn for uttallige spekulasjoner rundt akkurat dette.)
Skulpturell er neppe det rette uttrykk å bruke på denne svevende gruppe, hvor de to skikkelsene er innhyllet i en sky av bølgende draperier og som i sin dalende, glidende rytme spotter alle statuariske lover. Men her er belysningen og den illusjonistiske strålebakgrunn bundet til en bestemt plass i kirken, og den hellige Teresas ansikt er fylt av en sjelelig lidenskap som har fått en stor og hel plastisk form. Jevnfør skulpturen med Berninis "Den døde Ludovica Albertoni".

I denne urørlige hvilende skikkelsen får han en brusende livligheten som er særegen for ham, og vi kan forstå at ingen kunstner har nådd lenger enn Bernini i virtuos gjengivelse av de forskjellige stoffer, av knitrende silke og tung brokade, av flagrende hår og myk hud.

Fontener var ikke noe nytt på 1600-tallet. Fremfor alt i Firenze hadde man på 1500-tallet elsket å plassere springvann og vannskulpturer på byens gater og torg. Bernini forvandlet denne kunstgenren til noe helt nytt, preget av barokkens liv og bevegelse, dens virtuositet og suverenitet i forhold til miljøet og fremfor alt dets følelse for alle materialenes samhandling i en spektakulær enhet. I fontenene var vannet et like viktig materiale som marmoren og bronsen. Bernini som også var en enestående begavet byplanlegger skapte i disse fonteneanleggene, bla på Piazza Navona, scenisk effektfulle kunstverk, hvor arkitektur, skulptur og vann virket sammen i en malerisk fullkommen enhet.

Elvefontene på Piazza Navona:

Arkitektur.

Italia.

Borromini: San Carlo Alle Quattre Fontane.
Foto: Nina Aldin Thune

I 1506 var arbeidet på den nye Peterskirken - St. Peters basilika - igangsatt. Siden da hadde Bramante, Sangallo, Michelangelo og Maderno vært utøvende arkitekter som satte sitt preg på bygningen.
Etter Michelangelos død var det de to førende barokkarkitektene Giacomo da Vignola (1507-73) og Giacomo della Porta (1540-1602) som varr byggeledere. Maderno var den som fullførte kirkens barokkfasade.

Vignola var arkitekt for et annet romersk kirkebygg som kom til å få innflytelse på Peterskirken, Il Gesù (1568-84). Blant de første betydelige arkitektene i den tidlige barokken var Carlo Maderno, hovedsakelig kjent for sitt arbeid med St. Peters basilika i Roma. Han fullførte utvidelsen av skipet og fasaden på denne delen av bygget mellom 1606 0g 1612 og som ble påbegynt rundt 100 år tidligere av Donato Bramante.
I de første tiårene av århundret foregikk det også en betydelig byggeaktivitet også i sentra utenfor Roma. I Milano virket arkitekten Francesco Ricchino (1583-1658), i Venezia Baldassare Longhena. Begge tegnet kirker med sentralplan. Longhena’s Santa Maria della Salute (påbegynt 1631) er særlig kjent for sitt ekstravagant utformete ytre og sin enestående beliggenhet med adkomst direkte fra Canale Grande.

Il Gesù kirken i Roma har manieristiske trekk. Den spisse formen over portalene stoppes av en rund bue som skaper forvirring.

Arbeidene til Guarino Guarini i Torino er fulle av effekter. Den uvanlig høye kuppelen på hans kapell Santa Sindone (Det hellige kledes kapell, 1667-94) forbløffer stadig med sine intrikate, geometriske former hentet fra islamsk arkitektur.
Ved siden av Bernini var de mest fremtredende arkitektene i Roma Francesco Borromini og Carlo Rainaldi (1611-91). Sammen tegnet de Sant’ Agnese (påbegynt 1652) på Piazza Navona. Den elegant ondulerte fasaden på Borromini’s San Carlo Alle Quattro Fontane (1665-67) med sine konvekse og konkave rytmer gjenspeiler kirkeinteriøret og regnes av mange som selve kvintessensen av italiensk barokkarkitektur.


«Il Gesù»

se også Il Gesu
I den kirken ble for første gang introdusert den typiske barokke foreningen av kuppel- og langkirke med et mektig tønnehvelvet midtskip, som i sin kortstammede bredde fører frem til kuppelrommet. Også i fasadeløsningen ble Il Gesù det store forbildet. Fasaden ble utformet som et selvstendig praktstykke uten nærmere sammenheng med kirkens arkitektur ellers. Den mistet sitt kirkelige preg og ble helt og holdent bygget opp av antikkromerske motiver: gavl, pilaster og søyle. Den er alltid delt i to markerte etasjer, en bredere underetasje som ved enkle eller doble søyler eller pilastrer er delt i fem felter, og som ved kraftig gavl- og søylearkitektur fremhever inngangen, og en smalere overetasje på tre felter. Sidevinklene mellom over- og underetasje blir med barokkens motvilje mot skarpe vinkler utfylt av svungne S-formede volutter. Og hele fasaden krones av en antikkinspirert tempelgavl. Det er denne kirketypen som påvirker den ennå uferdige Peterskirken. Carlo Maderno (1556-1629) var byggeleder i perioden 1603-26 og fullførte fasaden i tråd med tidens strømninger.

Peterskirken
Kuppelen på St. Peters basilika sett fra taket på kirken.
Petersplassen og Bernini's kolonnader sett fra kuppelen på St. Peters basislika.

Da den nye kirken ble innviet i 1626 lå ennå den enorme plassen foran kirken og ventet på å bli arkitektonisk knyttet til kirken. Dette ble Berninis oppgave.
Hans grandiose kolonnadeplass (1653-63) binder på en suveren måte plassen sammen med fasaden og fremhever denne, opphever inntrykket av fasadens store bredde. Ved sin strenge doriske stil fremhever den fasadens rikdom, mens den samtidig ved å trykke senteret, obelisken, så langt fra fasaden gir den det nødvendige overblikket på kuppelen.
Bernini som arkitekt og dekorativ skulptør er først og fremst knyttet til Peterskirken. Foruten Petersplassen fullførte han etter Madernos død selve kirken. Mer enn noen annen kunstner har han satt sitt preg på interiøret, særlig kuppelrommet og koret. Foruten en rekke statuer og gravmæler har han her utført to arbeider av høyeste barokk praktutfoldelse: Den såkalte "Catedra Petri", et veldig bronseoppbygg som fyller kirkens apsis med en myldrende vrimmel av engler og skyer i strålekrans, og den 29 m høye baldakinen over høyalteret (1633).

Baldakinen har fire snodde gyldne søyler som løfter seg mot den veldige kuppelen, uten å trykkes av dens dimensjoner. Begge disse verkene er blitt forbilder for utsmykningen i et uttall av barokkirker, særlig ble den snodde søylen et yndet motiv.


Frankrike

Slottet i Versailles. Fasade mot hagen.
Foto: Jean-Christophe Benoist
Apollonbassenget i parken i slottet i Versailles.
Foto: Eric Pouhier

Slottet i Versailles ble reist i årene etter 1660 av Ludvig XIV. Et slik praktbygg hadde Europa aldri sett make til. Ikke i noe land nord for Alpene har de klassiske tradisjonene preget kunsten så sterkt som i Frankrike. Hoff, kirke og adel trengte en verdig og glitrende ramme. Hva var da mer naturlig enn at man vendte seg mot antikken, særlig mot den romerske keisertid med dens pompøse overdimensjonering av det greske skjønnhetsidealet. Forskjellene mellom Italia og Frankrike kommer best til uttrykk i arkitekturen, og man omtaler fransk arkitektur fra denne tiden som fransk klassisisme. Den franske arkitekturen i det 17.århundre er preget av klar og kjølig ro, en eksakthet og sparsomhet i dekorasjoner som kan grense til det tørre og blodløse. Den italienske stil bryter likevel igjennom særlig i kirkebygningene. Det romerske kuppelbygget, får gjennom jesuittene snart fotfeste i Frankrike, især i Paris. Et eksempel på det er Mansarts Invalidedom (1679-91): Vi ser her at kirken har en oppadstrebende slankhet som er helt forskjellig fra den hvilende romerske stil jevnfør med Peterskirken.


"Versailles":
Bygningene, parken og hele hoffbyen omkring, alt var formet etter en samlet plan. Midtpunktet var solkongen selv og hans bolig. Det franske hoff ble det uoppnåelige ideal for hele Europa. For kongen, var kunsten og arkitekturens oppgave å skape et miljø for makten og reflektere hans storhet og glans. Versailles er et kunstverk på alle måter. Byplanleggere, arkitekter, landskapsarkitekter, ingeniører, kunstmalere og billedhuggere samarbeidet for å skape en umiddelbar enhet som skulle avspeile kongens makt og storhet. Arkitekten Le Vau, maleren Le Brun og landskapsarkitekten Le Nôtre skapte Versailles.

Le Bruns interiør:

Speilsalen i slottet i Versailles.

Parken i Versailles:
Parken var en viktig del av hele anlegget. En barokk park er et stykke natur omskapt til geometri, hvor trær og busker blir stereometriske figurer, kuler, kjegler, pyramider og sylindrer. Fontenene og vannkunsten bryter parkens strenge lovmessighet og skaper med sine strømmende vannmasser det inntrykk av liv og bevegelse som barokken aldri kan unnvære.

Le Nôtres parkanlegg:

Det 17. århundre var i de fleste av Europas kulturland en kunstens storhetstid. Kunstnernavn som Caravaggio og Bernini, El Greco og Velazquez, Rubens og Rembrandt var med å prege perioden. Omkring år 1700 er den store skapende tid forbi i en rekke land, men det kommer nye land med. Land, som bare i mindre grad hadde tatt del i barokken før 1700, som f. eks. Tyskland og England.
Sett under ett blir likevel det 18. århundre avgjort av mindre betydning for kunstens utvikling. Denne perioden er en etterlignernes tid, som utvanner og avglatter de store forbildene. Det gis liten plass for de nasjonale særtrekk som hadde vært styrken i f.eks den hollandske og spanske kunst.
Men ett land skiller seg ut, Frankrike, her går utviklingen videre og landet blir den førende i kunstutviklingen. Omkring 1700 så hele Europa til Frankrike som kunstens og kulturens sentrum.

Rokokkoen - fransk senbarokk:
Da Ludvig XIV døde i 1715 sank Versailles tilbake i glemselen for en stund. Og i de fornemme adels- og borgerhjemmene utfoldet det seg et løssluppent etterkrigsliv, med dans og kurtise, teater, maskerade og spill. Landet ble styrt av et formynderskap (La règence) fordi tronarvingen Ludvig XV kun var fem år gammel da solkongen døde. Formynderregjeringen la an til en friere tone ved hoffet, og det ga grobunn til en ny smak. Rokokkostilen som avløste règencestilen oppsto i kretsen rundt Madame de Pompadour, elskerinnen til Ludvig XV. Stilen hadde sitt eget åndsinnhold og avspeilet seg ikke bare i arkitektur og møbelstil, men også klesdrakt, diktning, musikk og omgangsform. I den samme kretsen ble også den senere nyklassiske stilen til. Denne stilen tok utgangspunkt i antikken og var preget av enkelhet og måtehold i motsetning til rokokkoen.
På 1700 tallet fikk kvinnene en viktigere plass i samfunnet og tiden var mer feminin og sentimental, teatralsk og natursvermende, og fremfor alt gjennomsyret av erotikk. Men alt var innenfor grensene av det konvensjonelle, ingen heftige lidenskaper, intet som kan gjøre en latterlig. Dette førte til en klimaendring i kunsten. Kunstens oppgave i et slikt samfunn var ikke lenger å forherlige, men å behage, å appellere til den gode smak. Man var mer interessert i en fullendt form enn i det menneskelige innhold.

Barokk i Norge

Barokken kom senere til Norge enn i Europa ellers, først til kystbyene mot midten av 1600-tallet og bredte seg deretter innover flatbygdene og i dalene til det indre av landet. I bygdene utviklet det seg en rik akantusbarokk som særlig manifesterte seg i kirkenes inventar som altertavler, prekestoler, epitafier o.a.

Norske barokkperioder

Den norske barokken deles gjerne inn i to underperioder, bruskbarokk (1600-årene) og «fransk løv-barokk» (1700-årene). Ved siden av disse har vi «klassiske barokk» som er inspirert av den store, europeiske stilen i siste halvdel av 1600-årene. Den bygger på Bernini og kjennetegnes med klassiske elementer som søylestillinger, svungne, ofte brutte gavler, forkortinger og perspektiviske virkninger. Det første eksempel på klassisk kirkebarokk her hjemme er portalen ved prekestoloppgangen i Mariakirken i Bergen. Et annet klart eksempel er altertavlen (1678) i Haus kirke, Osterøy ved Bergen.

Estil Guttormsen Kjørrn: Altertavle i akantusbarokk i Sel kirke.
Foto: Frode Inge Helland
Ole Nilsen Weierholt: Akantusornamentikk (1781). Dybvåg kirke.
Foto: Frode Inge Helland

Kirker og kunstnere

Mange av våre middelalderkirker ble utstyrt med nytt inventar og utstyr etter reformasjonen. Det ble bygget en rekke etterreformatoriske kirker med rike barokkinteriør. Mange av dem hadde prekestolalter med prekestolen over alteret, en understrekning av prekenens betydning i den reformatoriske gudstjenesten, slik som Nykirken i Bergen (gjenreising 1756), Røros kirke (1740), Kongsberg kirke (1740-61) og Sør-Fron kirke.

Kunstnere og arkitekter ble i stor grad hentet fra utlandet. I distriktene utenfor de store byene utviklet det seg i første halvdel av 1700-tallet treskjærere på svært høyt nivå, som Peder Nergelsens veksted i Bergen, Jakob Bersveinsson Klugstad, Estil Guttormsen Kjørrn, Johan Bildsnider, Torstein Hoff, Jakob Sørensen Giskegaard (Tavle-Jakob) m. fl. De skapte overdådige rike og samtidig stramt utførte altertavler, prekestoler og annet kirkeinventar.

Profanmaleriet

Det vokste frem et velstående borgerskap som dannet et marked for malere med internasjonal bakgrunn. Det kan dreie seg seg om portrettmaleri og gruppemaleri med levende og døde til til epitafier. Mange av disse er utført av anonyme kunstnere. Men det finnes også kjente malere vi ikke med sikkerhet kan knytte bevarte malerier til. Salomon van Haven fra Stralsund er kjent fra begynnelsen av 1620-årene i Bergen til han forlater byen igjen i 1657. Man antar at en rekke bevarte malerier fra Mariakirken er utført av ham. Blant de beste er minnetavlen over Catharina Lerche. Et epitafium fra 1648 over sogneprest Lammers med familie er antagelig fra hans hånd fordi det er signert LVHF. Hans sønner Michael og Lamber fikk opplæring av sin far og utdannelse i København. Arbeider fra denne første tiden regnes som norske, selv om brødrene etter hvert gikk over i kunsthistorien som danske. De har malt en rekke epitafier med både portretter og helfigur.

Den danske Elias Fiigenschoug regnes som tidens betydeligste portrettmaler. Fra 1641 finnes det signerte arbeider fra hans hånd i Norge og i 1645 er han bosatt i kunstnerkvarteret i Bergen. I Innvik kirke finnes det to signerte og idealiserte portretter av sogneprest Bendix Friis og av hans hustru Agnete Gabelsen. Vi finner også epitafier fra hans hånd andre steder, blant annet i Ulvik i Hardanger. Hans portrett fra 1656 av Christian IV på lit de parade, som som er i Bergen kunstmuseum er antagelig malt etter maleri på Wendelborg slott i Danmark.

Fra Blumenthalrommet i Rasmus Meyers Samlinger, Bergen.
Foto: Frode Inge Helland

På Østlandet 1632-42 møter vi Adam van Breen og senere i 1660-årene Esaias Rappost, Conrad Frandsen. Men få portretter kan med sikkerhet knyttes til dem.

I Trøndelag virker Johan Hansen (Johan Contafeyer) som har utført en rekke gjennomarbeidede portretter, blant annet av prester i Nord-Norge. Peter Lillie malte i annen halvdel av 1600-årene både portretter og epitafier. Ellers finnes vegg- og takdekorasjoner (restaurert av konservator Sæter i tidlig i 1970-årene) av kunstneren Nils, som man ellers ikke vet noe om.


Senbarokken
I bergensrokokkoen finner vi Mathias Blumenthal som den fremste dekorasjonsmaler. Han har skapt en rekke rutinemessige, men dyktig utførte portretter. Rasmus Meyers Samlinger har innredet et rom med Blumenthals vegg- og takdekorasjoner, Blumenthalrommet.

Trøndelagsrokokkoen representeres først og fremst av Johann Friedrich Schweiger som har utført en rekke portrettegninger. Langs kysten ha vi en lang rekke portretter etter den omvandrende svenske kunstner Anders Bergius. Han utførte dessuten restaureringsarbeid på malerier.

Bondebarokk

Norsk vevkunst fikk en kraftig oppblomstring med et selvstendig uttrykk på denne tiden.
Vi fikk også en fremvekst av møbelsnekkere/treskjærere som laget innredning og dekor til storgårdene på flatbygdene, i de østnorske og midtnorske dalførene, som Knut Erikson Horne (Sør-Trøndelag), Ole Rasmussen Teigroen (Skjåk).
Dekorasjonskunsten fulgte med innover i bygdene med den såkalte rosemaling og med figurdekorasjoner utført av dyktige bondekunstnere som Peder Aadnes (Fluberg), Ola Hanson (Valdres), Thomas Lurås (Aust-Telemark), Peder F. Kasterud (Fåberg), Per Veggum (Vågå), Kristen Listad (Ringebu). Felles for disse er at de også påtreffes som treskjærere. Særlig er dette tilfelle med Per Veggum fra Vågå. For ham var treskjæring og dekorasjonsmaling to sider av samme sak.

Monumentalbygg

Våre første barokke manifestasjoner blir gjerne karakterisert som forsinket renessanse som f. eks. den borglignende Herregården på Austråt (1654). Samtidig ble Baroniet i Rosendal oppført. Den nærmeste parallellen til baroniet er Manufakturhuset i Bergen. Det er langt fra noen adelssete, men tvert i mot et tukthus.

Etter hver kommer det til monumentale trepaléer som Hornemannsgården og Stiftsgården i Trondheim (1774) hvor sistnevnte er Europas største og kanskje mest monumentale trebygning.
Tidens planløsninger er alle basert på at praktisk talt alle rom er gjennomgangsrom. Korridoren som ga uavhengig atkomst til enkeltrom, dukket ikke opp i norsk arkitektur før ca. 1780.

Byene

I 1638 innførte Christian IV murtvang i de sentrale deler av Christiania for å unngå smittebrann i den gamle tømmerbebyggelsen. Byutviklingen i flere av de større byene ble planlagt av militære ledere med tanke på militært forsvar mot en innrykkende fiende. Gatene skulle være rette for å tillate bruk av flatbanevåpen som musketter og kanoner. Kvartalene ble rettvinklete og bydelene ble gjerne kalt kvadratur. Byen ble voktet av en høyereliggende festning med stjerneformet ringmur hvorfra man kunne beskyte de rette gatene, som for eksempel i Trondheim, planlagt av general Cicignon, kvadraturen i Kristiansand og Rådhuskvartalet i Christiania under Akershus i Oslo.

Koloniene

Katedralen i Compostela di Santiago, Spania, var forbildet i hjemlandet for kirkene som ble bygget i de spanske koloniene.
Foto: UiO

Klosterkirke i St. Franskus kloster i Bahia, Brasil i den gamle bydelen Pelourinho. Bygget 1708 - 1723, innvendig dekor/ malerier ferdig i 1750. Kirken er kledd innvendig med bl.a. 800 kg gull. Taket i inngangshallen er malt av Jose Joaquim da Rocha. Han benyttet perspektivteknikk som han hadde lært etter studier i Italia.
Foto: Karin Rykke

Barokken fulgte kolonistene og misjonærene til Amerika, Afrika og til Asia (i det siste om enn i beskjeden grad). Den ble således den første retningen innen kunst og arkitektur som man med en viss rett kan si ble verdensomspennede. I de oversjøiske besittelsene reflekterte arkitekturen kolonistenes byggeskikk i hjemlandet med de tilpasninger som klima og tilgjengelige ressurser gjorde naturlig.












Latin-Amerika

Den koloniale arkitekturen i Latin-Amerika fulgte mønsteret i Spania og Portugal. Den spanske barokken har innslag av maurisk arkitektur som også komer til uttrykk i de Latin-Amerikanske koloniene. Den portugisiske arkitekturen i Brasil fikk mye til felles med europeisk senbarokk, rokokkoen.

Sør-Afrika

Kirke i Swellendam, Sør-Afrika. Nybarokk med nederlandske trekk.
Foto: Frode Inge Helland
Hovedhuset på Boschendal vinhus, Sør-Afrika, med trekk fra nederlandsk barokk.
Foto: Frode Inge Helland

Jan Riebeck grunnla Kappstaden i 1659 og den hollandske innflytelsen i Sør-Afra har siden vært sterk. Den koloniale arkitekturen hadde mye til felles med samtidig nederlandsk arkitektur med flamske gavler, svungne linjer med volutter og ornamentering. Fra 1700-årene finner vi innslag av detaljer av rokokko.








Litteratur

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Barokk.

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy