Bergen

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk
Bergen, prospekt fra 1801
Scholeusstikket fra 1580 er et av de eldste bildene fra Bergen

Bergen er en by og en kommune i Hordaland og er Norges nest største by. Bergen regnes ofte som Vestlandets landsdelshovedstad. Bergen ble grunnlagt av kong Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene». Bergen ble regnet som hovedstaden for Norgesveldet til 1314, Nordens største by omkring 1600, og Norges største by til 1834.

Innhold

Beliggenhet og utstrekning

Bergen komm.png

Bergens byvåpen er basert på byens gamle segl, regnet som Norges eldste og nevnt første gang i 1293.[1] Byseglet hadde to sider, den ene med en borg stående på 7 hauger, og den andre med et vikingskip omkranset av innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI». Fra midten av 1300-tallet ble et segl som kun viste borgen på de 7 haugene tatt i bruk. (se illustrasjoner i billedgalleri) Bergen var den først norske byen som begynte å bruke bysegl og bruken var sjelden i Europa i det 12. århundre, men ble vanligere i det 13. Københavns bysegl omtales første gang i 1254, Stockholms i 1281.[2] Det nåværende byvåpenet kombinerer de to sidene fra det eldste seglet, og er sirkelrundt med rød bunn og gull ramme. I rammen står innskriften fra det gamle seglet, og inne i sirkelskiven er det en tretårnet borg i sølv som står på 7 hauger i gull.

Byen ligger ved kysten og er omgitt av de syv fjell, som er Sandviksfjellet, Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, og Askøyfjellet. Sistnevnte erstattes i blant med Rundemanen bak eller Blåmanen på Fløyfjellet. I byvåpenet fremstår de syv fjell stilistisk som byens fundament.

Kommunen har sjøgrenser mot Austevoll, Sund, Fjell, Askøy, Meland, Lindås og Osterøy, og landgrenser mot Vaksdal, Samnanger og Os.

Bergen ble et eget amt i 1831 og fylke fra 1919. Kommunen omfattet i utgangspunktet kun deler av det som i dag er Bergen sentrum. I 1877 ble Korskirkens og Domkirkens landsogn, som omfattet Sandviken, Møhlenpris, Nygård og Kalfaret, innlemmet i Bergen. I 1915 ble Årstad kommune en del av Bergen. Gyldenpris ble avstått fra Laksevåg til Bergen i 1921, og Fyllingsdalen fra Fana i 1955. I 1972 ble Bergen utvidet med kommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane, og samme år ble Bergen innlemmet i Hordaland fylke.

Byens utseende og bebyggelse

Handbergs kart fra 1664

Den første kjente bebyggelsen langs Vågen lå på østsiden, mens utbyggingen av vestsiden Strandensiden, kom senere. På Bryggen var det bygget lange bygningsrekker som var Bergens eldste havnekvarter, med sammenhengende «gårder» med trelagte passasjer mellom. Bryggen og bryggegårdene var allerede etablert som havnekvarter da hanseatene i 1343 stiftet sitt «Tyske kontor». Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 påbød en sammenhengende kaifront og dette førte til at kaiene ble like lange og høye.

Fra og med Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 blir Vågens vestside omtalt som Stranden. På Stranden hadde de norske kjøpmennene sine handelsgårder med sjøboder ut i Vågen og med lune hoper mellom sjøbodene. En antar at boligene og kontorene ikke har vendt ut mot sjøfronten men mot den bakre gaten. Den viktigste kommunikasjonslinjen, Strandgaten, går paralellt med Vågen. Gaten var en naturlig ferdselsåre som buktet seg på baksiden av sjøhusene, lagrene og bolighusene. Etterhvert kommer det også bebyggelse på oppsiden av gaten. Strandgaten skiller mellom den øvre og nedre bebyggelsen. På Stranden var det ingen sammenhengende kaifront. Derfor ble rekkene av sjøhus brutt opp av hoper, små anlagte hvaner, som beskyttet mot vær og vind.

Det var i Vågsbunnen man først fikk en middelaldersk bydel for legfolk og lærde, og med en blanding av håndverk, handel og boliger.

Mellom 1170 og 1702 ødela ti bybranner store deler av Bergen, og ved bybrannen i 1702 var det bare Sandviken som ble spart. Etter brannene ble byen bygget opp igjen på eksisterende fundamenter og kjellere, og eiendomsmønstre og gatenett ble slik holdt i hevd. Brannene har ført til at svært få trehus i byen er eldre enn 1702.

Brannen i 1702

Brannen startet i et hus ved Manufakturhuset og spredte seg over hele byen fra St. Jørgen hospital i sør til Nykirken på Strandsiden og Mariakirken på Bryggesiden i nord.

Brannen ble stoppet ved Nyalmenningen (Murallmenningen)s nordside da det her ble sprengt og revet en del bygninger. Allmenningen viste da sin verdi som hinder for spredning av brann.

Den store trebyen

Ved midten av 1800-tallet var Bergen den største og mest homogene trehusbyen i Norden, med 26.000 innbyggere og ca. 2500 bolighus i 1860. Bybebyggelsen var konsentrert mot havnen, med et administrativt sentrum i sørenden av byen mot Lille Lungegårdsvann, og med forstadsbebyggelser på Nøstet, i Marken og Skuteviken. Gateløpet Vaskerelven dannet en grense for bebyggelsen i vest.

Trebyens utseende er dokumentert gjennom prospektmaleren J.F.L. Dreiers byprospekter fra 1830 - 40-årene og tidlige fotografier. Her ser vi en by med et hvitmalt, klassisistisk preg, og med sjøhusbebyggelsen rundt Vågen som et dominerende motiv.

Den rike bergenske trebyggeskikken fra 17- og 1800-tallet er et fenomen som har opptatt arkitekturforskningen. I motsetning f.eks. til Trondheim, der det ble bygget store trepalasser, ser byggevirksomheten i Bergen ut til å ha vært kontrollert av sosiale konvensjoner som ga den borgerlige boligbebyggelsen en ens skala. Karakteristisk for Bergen er også at stiltrekk fra den borgerlige arkitekturen fortsatte ned i de aller minste bygningsformatene, bolighus for sjøfolk og håndverkere.

Trebyen faller

Bergens bebyggelseshistorie fra 1850 - 1900 er historien om hvordan den gamle trehustradisjonen viker plassen for nye stilidealer og byggekrav. Denne utviklingen skjøt for alvor fart i vekstperioden etter 1870, da det skjedde en hardhendt sanering av trehusstrøkene, og sentrumsområdet ble preget av en moderne kontinental storbyarkitektur. Havnebildet med de mange sjøbodene ble forandret s først i slutten av perioden. I 1899 startet rivingen av den sørligste delen av Bryggen. Etter en brann i 1901 ble sjøhusrekken mellom Østre Murallmenning og Holbergsallmenningen erstattet av moderne murgårder. Senere på 1900-tallet kom flere store branner til å fjerne resten av sjøhusbebyggelsen på Strandsiden folkelig byggeskikk av høy kvalitet.

Byutvidelser, reguleringsplaner

I 1850 var bygrensene fremdeles de gamle fra 1789: [[Sandviken (Bergen]Sandviken]] (Korskirkens landsogn), Nygård og Kalfaret (Domkirkens landsogn), var ennå ikke innlemmet i byen. Landsognene hadde kommunalt selvstyre og valgte egne ordførere.

Ved byutvidelsen i 1876 ble landsognene trukket inn i byen. Etter en brann sør for Torgallmenningen i 1855 fikk byen for første gang en byregulering etter moderne prinsipper (rutenettregulering). Brannområdet ble gjenoppbygget i tidens senklassisime, en nøktern murbyggeskikk med bygninger på 2 - 3 etasjer.

1855-reguleringen omfattet også området Engen - Vaskerelven. I 1866 ble også Nygård regulert med en rutenettplan. P.g.a. brannforskriftene blir en rekke trebygninger i sentrumsområdet murforblendet med senklassisistiske fasader, og stilen domminerte bybildet fram til på slutten av 1860-tallet, da en tyskinspirert historisme som f. eks. Kjøttbasaren fra 1876 tegnet av arkitekt C.F. von der Lippe.

Enkeltbygninger

Byvekst og nye strøk

Byen fra 1850 hadde et overveiende homogent preg, der borgerskapet hadde boliger i trehusområdene i bykjernen. I tiden etter 1860 skjedde det en segregering. Byveksten skapte en ny strøksstruktur, med adskilte boligområder for de forskjellige sosiale klassene. Borgerskapet flytter ut av sentrum først til Kalfaret, senere til Nygårdshøyden, og det oppsto rene arbeiderstrøk Krohnengen, Øvre Ladegården og Wesselengen, alle regulert og utbygd etter 1870. Tendensen til et klasseskille skjøt fart gjennom byggeboomen på 1880 og 90-tallet.

Byggeboom

Kombinasjonen generell høykonjunktur og økt tilflytting til byen skapte grunnlag for en intens tomtespekulasjon på 1880-tallet. Byutvidelsen i 1877 åpnet veien for en ekspansiv leiegårdsbebyggelse på Nygård. 1880- og 90-tallet er den store leiegårdsepoken i byens bygningshistorie. Tidens murleiegårder er p.g.a. den brannfarlige konstruksjonen med etasjeskiller av tre, kalt «skorsteinsgårder» (fig. 7, s. 15).

«City-bebyggelsen»

I tiårene 1880 - 1900 ble bykjernen omformet til et moderne forretningsstrøk med store forretningsgårder i mur. Arkitekturen var en historistisk pussarkitektur etter kontinentale forbilder (nyrenessanse, nygotikk), med rike fasadedekorasjoner, tårn og spir.

Torgallmenningen var periodens arkitektoniske hovedmonument. Vestsiden av allmenningen mellom Strandhjørnet og inngangen til Store Markevei fikk en særlig rik utforming - dette var «byens frontkulisse og kremen av det nye Bergen» (Per Jonas Nordhagen). Moderniseringen av sentrumsbebyggelsen skjedde delvis ved ombygging og fasadeforblending av eldre trehus, delvis ved rivning av enkelthus for oppføring av murgårder. Den punktvise utbyggingen skaper områder med en karakteristisk blandingsbebyggelse ).

Århundreskiftets klassedelte by: Nygård

Bilde tatt fra Fjellveien ca. 1885
Foto: K Knutsen

Nygårdstangen ble regulert i 1881, og utbygd fra slutten av 1880-tallet med fireetasjers skorsteinshus, bygget på spekulasjon som leiekaserner. Området besto til dels av utfylt sjøbunn med helsefarlige fyllmasser, noe som førte til skjerpede reguleringskrav, bl.a. forbud mot kjellerleiligheter. Nygårdstangen var i hovedsak en bydel for innflyttede arbeiderfamilier.

Nygårdshøyden: «Nygaards Parkselskab» ble stiftet i 1880, etter initiativ av legene Joachim Georg Wiesener og Klaus Hanssen. Parkveien og Villaveien ble frasolgt fra Nygårdsparkens areal for å finansiere opparbeidingen av parken. I deler av området ble det gitt dispensasjon fra murtvangen for oppførelse av store trevillaer. Nygårdshøyden blir borgerskapets nye bydel .

Møhlenpris ble regulert fra 1881 og utbygd fra 1890 som en leiegårdsbebyggelse for middelklassen. Kvartalene nærmest Nygårdsparken var forbeholdt et mer velstående klientell.

Leiegårdsbebyggelsen var et uensartet sosialt fenomen. De borgerlige leilighetene kunne ha 8 - 10 værelser, arbeiderklassen bodde i trange ettromsleligheter. Leiegårdenes sosiale bestemmelse lar seg også avlese i fasadeutstyret: Arbeidergårdene er ytterst enkelt utstyrt. Borgerskapets boliger fikk et overdådig stilpreg, på linje med de nye forretningsgårdene i sentrumsområdet.

Byggekrakket i 1900 skapte en stillstand i byggevirksomheten som varte fram til ca. 1909. Årsakene til krakket var en overproduksjon av boliger i året 1900 fantes det 1000 ledige leiligheter i Bergen. Tilflyttingen til byen stoppet opp, og leieprisene sank. Byggekrakket forklarer at bygninger i århundreskiftets jugendstil er fåtallige i sentrumsområdet. Byggeskikksutviklingen hadde også en bakgrunn i nye regulerings og byggeforskrifter: Bygningsloven fra 1830 gav påbud om byggeanmeldelser og opprettelse av bygnings og reguleringskommisjoner. Loven stillte krav om murforblending av fasader mot «hovedgate, offentlig plass eller allmenning». Dette gjalt bare de sentrale strøk av byen, og ble lemfeldig praktisert. Kravet om murforblending ble senere utvidet til å gjelde større områder av byen, gjennom flere tillegg til bygningsloven (1857, 1858, 1870).

  • 1875: Forandringer av erstatningsreglene til grunneiere gjorde det lettere å gjennomføre større strøksreguleringer.
  • 1883: Murplikt ble innført i hele byen.

Bygningsloven fra 1899 ble innrettet på å motvirke de uheldige sidene ved 80- og 90-årenes spekulasjonsbebyggelse. Loven inneholdt strengere konstruksjonskrav og skjerpede brannforskrifter, noe som gjorde slutt på «skorsteinshusene». Tomteutnyttelsen ble redusert.

Den moderne byen

Utsnitt av Bergenskart

Situasjonen før 1916

Før brannen 1916 hadde Bergen en delvis selvgrodd og middelaldersk byplan. Etter en brann i 1855, hadde deler av sentrum blitt regulert i et rutemønster som var vanlig på den tiden. Sammen med de delene av sentrum som lå sør for Torgallmenningen , hadde etterhvert et rutenett blitt trukket over de delene av byen som ennå ikke var bebygget. Vi hadde fått denne typen regulering over Sukkerhusengen, Marken og Nygård. Reguleringen tok ikke noen hensyn til terrenget, og de deler som ble bygget hadde svært bratte gater som var vanskelige å trafikkere. I området nord for Torgallmenningen var det en tett kompakt bygningsmasse, i et middelaldersk gatenett. Området hadde to langsgående trafikkårer, Markeveien og Strandgaten. Det var bare en skikkelig tverrforbindelse, Smørsalmenningen. Ellers var der en del trange smug på langs og på tvers. Slik hadde det vært siden middelalderen. Inne i kvartalene var der eksempler på den typiske middelalderske brannkjeller av mur. Det hadde i 1855 også vært planer om å rette ut Strandgaten og Markeveien og å gjøre dem bredere. Det var og tegnet en ny tverrforbindelse fra Strandgaten til Engen som skar igjennom den eksisterende bebyggelsen. Men planene var aldri blitt utført.

Strandsiden

Langs strandsiden var der lange gårder ned mot sjøen. Mellom disse var der hoper. En stor del av bygningene var av tre. Bergen hadde hatt en bygningslov fra 1830. Den påbød borgerne å melde fra om bygging. En kommisjon skulle også bestemme hvilke gater og plasser som burde utvides. Det var også pålagt murtvang på bygninger ut mot hovedgater og allmenninger. Men Bergenseren har alltid villet bestemme selv. Etter hver brann var det derfor en hektisk aktivitet med bygging på allmenningene. Tømrere kom fra Osterøy, laftet opp bygningene på allmenningene for å flytte dem, gjerne midt på natten, til tomten. Derfor ble det så å si umulig å regulere byen. De siste tiårene hadde en del bygninger blitt bygget i mur, og gatene virket derfor både mørkere og trangere.

I 1901 hadde det vært en stor brann nord for Murallmenningen. Denne hadde blant annet ødelagt sjøbodene langs sjøen, og en hadde benyttet anledningen til å lage en ny gate C. Sundsgate. Håpet hadde hele tiden etterpå vært å føre denne videre til Vågsbunnen for å lette trafikkforhodene. Men dette hadde vist seg å være svært vanskelig. Myndighetene hadde også etter brannen i 1702 prøvd å få en murvegg langs sjøbodene i Strandgaten, men denne planen hadde man vært nødt til å oppgi.

Etter brannen i 1702 hadde det blitt regulert to brannbelter som hovedsakelig fulgte de gamle allmenningene. Det ene gikk i retningen øst - vest og gikk fra Vetrlidsalmenningen over Torvet og Torvalmenningen til Ole Bulls plass. Det andre gikk nord - syd, fra Klosteret via Torgalmenningen til lille Lungegårdsvann. Dette skulle bli byens hovedakser, og de ble tatt hensyn til både ved reguleringen i 1855 og senere.

Sentrumsområdet

Torgalmenningen var på denne tiden omtrent like bred som den er idag. Problemet var at bakken fra Torget og opp var svært bratt. Den hadde et stigningsforhold på 1:10. Ja den var like bratt som Kalfarbakken er idag. Almenningen hadde utviklet seg til å bli en av byens viktigste trafikkgater; og den var byens viktigste handel og kontor senter.

Området mellom det nyoppførte teateret og lille Lungegårdsvann hadde vært preget av store hageanlegg. Blant annet hadde Maartmannshagen ligget her fra slutten av 1600-tallet. Deler av hagen var blitt regulert inn i Byparken som ble nyanlagt i 1865. Lengre nord lå logen Den gode Hensikt. Den hadde bygninger midt i aksesystmet. Disse ble kjøpt opp og revet ned, og byen hadde etablert aksesystemet slik det ligger idag.

Lille Lungegårdsvann

Bergen hadde et annet problemområde, Lille Lungegårdsvann. Det lå som en stinkende pøl i et område som man antok skulle bli byens nye sentrum. Derfor ble den første norske idekonkurranse holdt i 1909. Det var to alternativ til utnyttelse: Å fylle igjen vannet eller å oppruste det. Første premie gikk til arkitekt Schou, som ville oppruste vannet. Juryen hadde lagt vekt på akseføring, beplantete anlegg og plassdannelser, i tillegg til plassering av monumentale bygg som rådhus, bibliotek osv. Men planene ble ikke utført på grunn av byutvidelse og stort press på reguleringsavdelingen. Deler av dette området skulle ikke få en løsning før etter reguleringen etter brannen i 1916.

Regulering etter brannen i 1916

Børsbygningen og Bankbygningen viser arkitekturen fra før bergensbrannen i 1916
Foto: Nina Aldin Thune

Bybrannen i Bergen 1916 fant sted 15. januar til 16 januar 1916 da store deler av byen Bergen brente. Med unntak av husene på Rådstuplassen ble alle bygningene i Bergen sentrum ødelagt i brannen. Under brannen ble 2700 mennesker hjemløse.

Det ble mer og mer tydelig at det en ønsket var en arkitektur som avspeilte den gamle bergenske byggemåten. I Bergen hadde man tidligere løst en lignende oppgave med et tilfredsstillende resultat. I 1901 hadde søndre del av Bryggen blitt kjøpt opp og revet. De nye bygningene som var ført opp bygget på gammel tradisjon med gavlene mot sjøen. Byggemåte og fasadeutstyr var bestemt av arkitekt Jens Kielland som hadde vunnet arkitekt konkurransen, men bygningene var oppført av flere arkitekter. En kan se på dette som en forløper for det som skulle skje i sentrum etter brannen.

Reguleringsplanen

Lilienbergs reguleringsplan

Byen hadde fått et brukbart grunnlag for regulering med den vedtatte reguleringsplanen. Men hva med arkitekturen? Lilienberg og Greve fikk hjelp av arkitekt Landmark for å utarbeide en bebyggelsesplan for sentrum. Landmark var særlig flink med bergensk arkitektur og byggetradisjon. Hensikten var gjennom en bebyggelsesplan å sikre en vakker og harmonisk gjenoppbygging av byen. Reguleringsplanen hadde bestemte arkitektoniske virkninger og krav som måtte oppfylles utfra forfatternes forutsetninger. Det var derfor naturlig å gi retningslinjer gjennom en bebyggelsesplan. I April - Mai 1917 var den ferdig med fasade og perspektivtegninger til et nytt sentrum. Oppgaven falt i to deler, å gi et skjema med positive bestemmelser for bygningene, og å gi et bilde og et miljø. Første delen bestod i ved hjelp av tegninger å fastslå gesimshøyder, takfall, takhøyder, vindus og etagehøyder som var bundne retningslinjer. Den andre delen var å utrede de forskjellige strøks arkitektoniske utforming, fordele de offentlige og halvoffentlige bygninger i strøket og å sørge for en god helhetsvirkning. Gjennomsnittshøyden ble satt til 18m og 5 etg. Hensikten med ensartet høyde var at bebyggelsen skulle gjengi terrengets form. Men noen steder ble bebyggelsen senket til 4 etg.

Fasadeskjemaer

Greve mente at det var bevist at moderne individuell arkitektur ikke kan skape harmoniske bybilder uten at den først pålegges en rekke grunnleggende bestemmelser. Derfor ville han ville han ved tegning fastslå disse som ellers bare finnes i bygningsloven. Han sier videre: ¨Naar man som her i Bergen i ældre tider hadde, - og heldigvis endnu for enkelte bydeles vedkommende har - en arkitektur, som ikke alene i og for sig selv var vakker og karakteristisk, men som ogsaa i særlig grad var og er karakteristisk for befolkningens lynne, maatte det ansees som et stort kulturtap, om ikke ogsaa denne arkitekturen blev den, som karakteriserte byens nye Centrum¨ ¨Derfor har denne utredning for det brændte strøks arkitektoniske utforming tilsigtet at fremstille Bergens nye centrum paa en saadan maate, at det foruten at opfylde kravene paa praktisk brukbarhet, samtidig skulde saa sterkt som det var mulig, knytte forbindelsen med det gamle Bergen som engang var.¨( Greve 1918 ) Men nye krav til arkitekturen løses utfra nye forutsetninger, og må ikke være en forstørring av trearkitekturen, men en nyskapning i den gamle ånd.

Torgalmenningen ville Greve utforme monumentalt og uniformt med vekt på det vertikale. Strandgaten skulle være horisontal med lange vindusrekker og en svak kurve for å fremheve perspektivet. Husrekkene mot Vågen skulle ha gavlmotiv for å harmonere med Bryggens gavlrekker og å ta opp det gamle motivet fra sjøbodene. De andre gatene ble formet mer malerisk med motiv fra de bygningene som før hadde gitt strøkene preg.


Torgallmenningen

Finn Berners planforslag for Torgallmenningen

Det sted i det nye sentrum som skulle volde planleggerne mest bry var Torgallmenningen. Greve og Landmark ville at plassen skulle få et monumentalt preg. Dette ville de løse ved å gi arkitekturen et ens utseende. Dette mente de var nødvendig fordi tomteinndelingen gav ganske store fasadelengder. Dette og at de nye husene var 18 m høye gjorde at plassen ville virke mindre enn den var hvis hvert hus skulle utformes individuelt. Dette tålte ikke plassen hvis den skulle ha en monumental virkning. De ville gi plassen en uniform pilasterarkitektur med motiv fra 1850 årenes senklassisistiske bebyggelse på Torgalmenningen, og de ville gi plassen et festligere preg ved et ensartet buemotiv som gikk rundt hele plassen. Dette skulle fortsettes med overbygninger over gatene som munnet ut på plassen. På plassens ender i vest og øst ville de dra frem bygningene for ytterligere å markere plassrommet.På østsiden ville de sette en frittstående bygning for å skjerme plassen mot trafikk fra Strandgaten og for å lukke plassen.

Arkitektene Bredo Greve og Reimers som var blitt bedt om å uttale seg om fasadeskjemaene, var ikke fornøyd med Torgalmenningen. De ville anbefale at det ble utskrevet en arkitektkonkurranse om utformingen av almenningen. Det kom og frem en del kritikk både fra arkitekter, fra fasadekomiteen som var blitt oppnevnt, og fra næringsdrivende. De mente at strøket ville miste sin karakter av forretningsstrøk og at arkadene ikke bare ville føre til ulemper for butikkene, men og at arkadene var et fremmed ledd i vårt lands arkitektur og stred mot den hjemlige og borgerlige bebyggelse. Greve og Landmark svarte at ville byen ha en plass så måtte den utformes som det. Bergen kunne ikke bare ha karakter av småby, men måtte ta opp storbyens motiver.

Striden endte med at det ble skrevet ut en konkurranse. Men den hadde bare en deltakelse på 10 utkast. Vinnerne Grimnes og Haanshuus sine planer ble bare fulgt ved utformingen av ¨gategulvet¨, med brede trottorier i midtaksen og tre beplantete terrasser vest for Store Markevei. Badekarene som terrassene ble kaldt ble fjernet i 1937.

Finn Berner

Etter mye frem og tilbake ble arkitekt Finn Berner engasjert som utøvende arkitekt både av grunneierne og av fasadekomiteen.Hovedpunktet i hans plan ble å fremheve plassens betydning og viktighet ved å heve høyden på bygningene. De fikk 4 normal etg og 2 butikk etg. ( gatebutikk med mesanin over ). Butikkene fikk felles arkitektur, en søyleoppstilling med en kraftig bjelke og attika og Berner ønsket at det skulle brukes hvit Granitt til dette.Eiendommene over kunne være individuelle bygg hus ved siden av hus i fire farger, men med ens gesims og sokkel. I øst ville han føre opp en triumfport av samme granitt som langs sidene og med samme arkitektur. Den skulle begrense plassen. Foran midtfeltet av denne skulle det anlegges et basseng med en Neptungruppe av delfiner som sprøytet vann. I det horisontale båndet over gesimsen skulle det stå «Vor ære og vor magt, har hvite seil oss bragt.»

På østsiden skulle bygningene skytes frem med arkader for ytterligere å markere plassrommet . PÅ vestsiden ville han sløyfe arkadene og bare skyte frem bygningene. Men i buenisjene ville han ha skulpturer av Merkur og Fortuna som var i samme format som Neptungruppen. Avslutningen mot vest skulle være to søylegrupper, og mellom disse skulle det være steinbenker med gitterjern rygg. Han ville ha et portmotiv i hver av gatemunningene på plassens langsider. Berner ville plassere steinbenker i trottoirplanen på plassenes gulv og tenkte seg en permanent plassert talerstol.

Berners planer ble vedtatt, men dessverre ble triumfbuen og skulpturene holdt utenfor da man anså dem som særlige kunstneriske oppgaver. Senere besluttet man å sette opp et sjøfartsmonument på østsiden og triumfbuen falt helt vekk.( Vedtaket om dette ble gjort 18 des, 1936.Ihlebæk 1958 )

Hvordan så byen ut etter bygging?

Bygningene i Strandgaten ble reist etter bergensbrannen i 1916. Det var da mulig å regulere Bergen sentrum
Foto: Nina Aldin Thune

Et av de fineste husene som var brent var Svaneapoteket. Det var bygget en gang før 1810 da vi vet at Ole Bull var født i huset. Dette stemmer med de typene Koren Wiberg deler inn bebyggelsen i . Huset hadde en midtgang og to rom bak hverandre på hver side av denne. Det hadde også en barokkgavl, men den var blitt bygget om til en ark med spiss gavl. Hoveddøren var flankert av en mektig portal og over den var en hvit svane av tre.

Den nye bygningen som ble bygget var den første i brannstrøket. Apoteker Lothe satt som før nevnt i juryen som representant for grunneierne og ville nok bidra til å få planene realisert. Han valgte arkitektene Arnesen og Darre Kaarbøe som arkitekter. De har i det vesentlige fulgt fasadeplanene men har og tilført bygningen sitt preg. Blant annet arkene på byggets langsider som minner om andre arkitektene har utført. Bygningen følger arkitektenes intensjoner om å bruke motiv fra den gamle bergensarkitekturen. Gavlen på bygget minner om den som opprinnelig hadde vært på den gamle trebyggningen. Portalen er og en kopi av den gamle treportalen, og svanen skal være støpt av metallrester fra det gamle apoteket. Bygget har fått en sentral plass som fond i gaten, og grunnplanen er helt ny og spesiell. Men likevel kan en se store likheter mellom det gamle og det nye.

Svaneapoteket er en fin representant for den første arkitekturen som kom opp etter brannen. Men en dårlig økonomi og dyrtider på grunn av krigen i Europa gjorde at det tok lang tid før byen ble bygget opp igjen. Byggingen viser derfor hvordan overgangen mellom den gamle og den nye tiden ble. Man begynte i en stil som var utledet av gammel bergensk arkitektur og endte opp med funksjonalisme.

Nye bydeler

Kart over bydelene i Bergen

I 1915 ble Årstad innlemmet i Bergen. Etterhvert ble det nødvendig å innlemme flere og flere områder i Bergen. I 1921 ble Gyldenpris avstått fra Laksevåg og innlemmet i Bergen. Fyllingsdalen tilhørte Inntil 1955 Fana kommune, men ble da overtatt av Bergen kommune som var opprådd for byggeland. I 1972 ble kommunene Arna, Fana, Laksevåg, og Åsane innlemmet i Bergen, samtidig sluttet kommunen å være et eget fylke.

Kommunen består i 2009 av bydelene Bergenhus, Årstad, Fyllingsdalen, Laksevåg, Ytrebygda, Fana, Arna og Åsane. I en periode fra slutten av 1990-årene til 2003 var kommunen organisert i bydeler, men denne organisasjonsformen er nå forlatt.

Sentrum på 1990-tallet

Det ble lagt ned et stort arbeid på å ruste opp sentrum. Kommunen hadde ferdig sin «Verne og Byformingsplan» i 1991. Her går en sterkt inn for å ta vare på brannstrøket av 1916. Det er blitt tatt inn en rekke bestemmelser som tar sikte på å bevare området. Det er bestemmelser om fargesetting, bevaring av fasader, skilt og reklameinnretninger og endring av funksjoner. I en kommentar heter det: «Kvartalsreguleringen, bebyggelsen generelle målestokk og det arkitektoniske særpreg bør opprettholdes som viktige ledd i strøkets egenart. Torgalmenningen og Strandkaikvartalene bør vurderes regulert som spesialområde for bevaring av det spesielle arkitektoniske miljø i området.»

I tillegg er Tinghuset og Svaneapoteket foreslått fredet. Det er også fastsatt at en ikke skal få bygge høyere enn 27m for å stoppe utviklingen med høyere hus og bygging av nye etg. på de gamle husene.

Byen fikk også en gatebruksplan hvor det blir en ytterligere sonering av trafikken. Den inneholdt gater for vanlig trafikk, for kollektiv trafikk og store deler av området er gjort til rene gågater.

Byrommene ble opprustet. Tårnplass fikk nytt gatedekke, og Ole Bulls plass fikk sin «Blå stein». På Torgallmenningen sto striden ennå engang, og nå var det gategulvet og gatemøblene det gjalt.

Et forsøk på å få flyttet Sjøfartsmonumentet fra 50-tallet, førte ikke frem. Å få lukket plassen med Berners søylegang har ikke vært på tale. Nå tenkte man seg å trekke en linje fra sjøen og inn på plassen ved hjelp av kunstnerisk utsmykking. Arkitekter mener at allmenningen aldri har vært eller kan bli en klassisk plass fordi den ligger på en høyde. Men hadde søylehallen blitt realisert kunne de fått et annet syn på saken.

Bård Breivik fikk tilslutt oppdraget med å utforme nye «søyler» langs de nyklassisitiske fasadene. I 1999 ble søylene satt opp på Torgallmenningen og de var innkjøpt av Bergen kommune for 4,8 millioner kroner. Søylene begynte å slå sprekker da de ble boret i for å gjøres sterke nok til å bære glasstaket. Etterhvert fikk alle de 24 søylene gjennomgående sprekker.

Historie

Minneplaten ved inngangen til Alrekstad Skole.
Avtrykk av dobbeltsegl fra 1299
Avtrykk av dobbeltsegl fra 1299
Avtrykk av segl fra 1531

Rekonstruksjon av Bergen i middelalderen laget av riksantikvaren og byantikvaren.



Vikingetiden

En av Norges eldste kongsgårder fra vikingtiden, Alrekstaðir, lå ved det som senere skulle bli byen Bergen. Herfra styrte konger som Harald Hårfagre, Håkon den gode og Olav Kyrre landet i lange perioder.

Bergen (Bjørgvin) ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 og overtok for Trondheim (Nidaros) som hovedstad for Norgesveldet frem til 1299 da denne funksjonen ble flyttet til Oslo. Byen var like fullt Nordens største by på 15-1600-tallet og Norges største by til ut på 1830-tallet, og beholdt posisjonen som landets viktigste handelssentrum og internasjonale by til nyere tid.

Hanseatene

Fra 1300-tallet til ca. 1750 var byen en del av Hansaforbundet og dets handelsnettverk som omfattet hele det nordlige Europa, noe som Bryggen i Bergen (Tyskebryggen) minner om. Bergen var både eksporthavn og administrasjonsby for Vestlandet og Nord-Norge i mange hundre år. Nordlandshandelen var et viktig næringsgrunnlag for byens kjøpmenn.

Kort historisk oversikt

Kart over Bergen i år 1768.
Et av flere malerier som viser slaget ved Alvøen mellom de små, norske fartøyene og den store, engelske fregatten «Tartar»
Flere hansastader er inntegnet på dette polske kartet .
Nygaardsbroen Fra Bergen 1814-1914
Modell av Bryggen
Modell av Torgallmenningen
Torgallmenningen
Statsråden
Årstall Hendelse
1070 Kong Olav III Kyrre setter kjøpstad i Bergen.
1110 Øystein Magnusson grunnlegger Munkeliv kloster.
1134 Harald Gille nedkjemper og lemlester samkongen Magnus Sigudsson.
1163 Biskopen flytter fra Selje til Bergen.
1171 Første skriftlige omtale av Bergen.
1194 Sverre Sigurdsson blir kronet.
1198 Sverre Sigurdsson lyses i bann. Bergenssommeren ender med slag på Jonsvollene mellom bagler og birkebeiner. Byen blir svidd av.
1247 Håkon Håkonsson kronet av Vilhelm av Sabina.
1248 Storbrann - Holmen, Sverresborg, og 11 kirker ødelagt.
1250 Håkon Håkonsson slutter handelskontrakt med Lübeck.
1259 Hageanlegg på Holmen. Første tyske vintersitter på Bryggen.
1261 Magnus Håkonsson vies til prinsesse Ingeborg av Danmark. Håkonshallen er tatt i bruk.
1263 Håkon Håkonsson seiler fra Eidsvåg til Herdlevær. og drar med siste leidangsoppbud mot Skottland og faller.
1273 Kastellet (det senere Rosenkrantztårnet) fullført på Holmen.
1276 Byloven vedtas.
1299 Håkon Magnusson blir konge; sidestiller Oslo som residensby.
1302 Baron Audun Hugleiksson hengt på Nordnes.
1349 Svartedauden kommer til Bergen med en engelsk skute.
1360 Det tyske kontor opprettet kort tid før.
1393 Vitaliebrødrene hjemsøker byen.
1413 Storbrann, 7 kirker ødelagt.
1428 Vitaliebrødrene under Bartholomeus Voet plyndrer byen på oppdrag av Hanseatene.
1429 Ny plyndring av Voet, trass i norsk motstand denne gang.
1450 Tyske skomakere får privilegiebrev av Christian I av Danmark og Norge.
1455 Hanseatene stormer og brenner Munkeliv kloster, og dreper høvedsmann Olav Nilsson.
1529 Eske Bille river Apostelkirken på Holmen.
1531 Eske Bille river Kristkirken på Holmen.
1536 Thord Røed ødelegger resten av Munkeliv kloster.
1556-58 Christoffer Valkendorf tukter tyskerne og får bukt med håndverkerne; flytter Torget fra Bryggen og gir sitt nybygde hus til byen som ny rådstue.
1557 Gjeble Pederssøn, den første reformerte biskop dør.
1558 Første steinsatte gate vestover fra Domkirken gir brukbar landverts forbindelse fra øst til vest.
1565 Erik Rosenkrantz bygger Muren og får Sandviken i makeskifte mot allmenningen som ble regulert vestenfor bygningen og var lagt opp som hage for lensherren.
1567 Rosenkrantztårnet fullført for andre gang.
1582 Sentrale bystrøk og stransiden brenner.
1600 En farsott krever over 3000 menneskeliv.
1618 En ny farsott fører til 4000 dødsfall.
1623 4 kirker og rådstuen brenner.
1628 Stadsporten fullført.
1629 Brann på strandsiden.
1646 Dybesund gjenfylles og gir god forbindelse mellom østre og vestre bydel.
1665 Sjøslag på Vågen mellom engelsk og nederlandsk østindiaflåte.
1675 104 hus ødelagt i brann i Øvregaten.
1679 15 eligerte menn utpekt til å styre byen.
1684 Ludvig Holberg blir født på Nordnes.
1686 231 gårder, 218 sjøboder, og 216 loft ødelagt av brann mellom Murallmeningen og Nykirken.
1692 Bergen får landets første politimester.
1702 Storbrann legger 9/10 av byen i aske.
1717 Dorothe Engelbretsdotter dør.
1735 Bergen får landets første havnefogd.
1751 Strekningen Torget-Rådhuset herjes av brann.
1756 Strekningen Torget-Nordnes herjes av brann; Nykirken, St. Pauls kirke, Tollboden og 1500 bygninger, hvorav 1000 bolighus blir ødelagt.
1765 Strilekrigen.
1771 Brann i strøket Murallmeningen-Holbergsallmeningen.
1794 Det dramatiske Selskab stiftes
1796 31 britiske fartøyer med verdifulle laster blir prisedømt.
1800 Komediehuset på Engen blir tatt i bruk.
1808 Den britiske fregatten "The Tartar" i kamp med norsk flotilje ved Alvøen.
1840 Katedralskolen flytter inn i nybygg.
1848-49 Koleraepidemien fører til 1849 dødsfall, og Assistentkirkegården innvies.
1850 Ole Bulls Norske Teater åpner i Komediehuset. Hans Tank og hustrus skole åpner i Kong Oscars gate.
1851 Det bergenske Dampskibsselskab stiftes. Gamle Nygårdsbro tas i bruk.
1853 Bergens Sjømannskole åpner.
1855 Vannledningen fra Svartediket blir tatt i bruk. Bergens Privatbank og Bergens Mekaniske Værksted grunnlegges. Storbrann i sentrum
1856 Bergens Gassverk starter sin virksomhet.
1860 De første tørrmurte kloakker blir anlagt.
1865 Bergens Museums bygning fullføres.
1868 "Potetkrigen" fører til sammenstøt ved Rådhuset. Minnesmerke over W. F. K. Christi, Norges første offentlige statue, avdukes.
1872 Bergen Offentlige Bibliotek åpner.
1873 G. Armauer påviser Leprabasillen.
1875 Bergen tekniske skole åpner.
1877 Domkirkens og Korskirkens landssogn blir innlemmet i Bergen.
1878 Bergen Billedgalleri åpner.
1881 Første byggingstrinn av Nygårdsparken er ferdig.
1882 Bergens Turnforening stiftes. Byens telefonselkap starter driften.
1883 Vossebanen åpner.
1890 Første lagting i Bergen åpner i Kong Oscars gate 44.
1894 Posthuset åpner i Allehelgens gate. Elektrisk drevet ferge starter trafikk på Vågen.
1897 Bergen får sporvei.
1900 Fiskeristyret (senere Fiskeridirektoratet) starter sin virksomhet.
1901 Storbrann fra Murallmeningen og nordover. En havneplan blir vedtatt.
1903 Bergen får sin første kino.
1909 Bergensbanen åpner. Teaterbyggningen på Engen fullføres.
1912 Haukeland Sykehus åpner.
1913 Jernbanestasjonen i Strømgaten blir tatt i bruk.
1915 Kommunesammenslåing Årstad-Bergen.
1916 Den store Bergensbrannen legger hele sentrum i aske.
1918 Fløibanen åpner.
1919 Brann Stadion innvies.
1920 Møhlenpris idrettsplass blir tatt i bruk.
1921 Gyldenpris blir avstått fra Laksevåg og innlemmet i Bergen.
1924 Skansemyren idrettsplass (åpnet 1896) tas i bruk som Nordens eneste spesialbane for friidrett.
1928 Landsutstillingen i Bergen blir avholdt.
1936 Norges Handelshøyskole åpner.
1938 Byen får veiforbindelse med Hardanger, og med landets øvrige veinett ved opprettelsen av bilfergen Folgefonn mellom Ålvik og Kinsarvik.
1944 Eksplosjonen på Vågen raserer store deler av byen.
1948 Universitetet i Bergen blir opprettet.
1949 Friluftsmuseet Gamle Bergen åpner.
1953 Festspillene avholdes for første gang.
1955 Fyllingsdalen blir innlemmet i Bergen fra Fana. Halvparten av Bryggen brenner. Bergen lufthavn, Flesland blir offisielt åpnet.
1956 Puddefjordsbroen og Eidsvågtunnelen blir tatt i bruk.
1961 Ulriksbanen åpner.
1964 Ulrikentunnelen åpner.
1966 Siste trikkelinje blir nedlagt.
1971 Sotrabrua tas i bruk.
1972 Arna, Fana, Laksevåg, og Åsane blir sammensluttet med Bergen, samtidig som at kommunen ikke lenger er eget fylke.
1978 Grieghallens offisielle åpning. Nye Nygårdsbro står ferdig.
1980 Arnanipatunnelen står ferdig.
1984 ByGarasjen tas i bruk og Nygårdshøydetunnelen fullføres.
1985 Lagunen Storsenter åpner.
1987 Bystasjonen påbygges og åpnes som senter.
1989 Høyteknologisenteret åpnes.
1992 Askøybrua, Damsgårdstunnelen, og Olsviktunnelen tas i bruk.
1994 Nordhordlandsbrua tas i bruk.
1997 Osterøybrua tas i bruk.
2006 Utvidelse av Fritz C. Riebers vei fra to til fire felt.
2008 Nye Nygårdsbro II tas i bruk

Bygninger og museer (utvalg)

Utsikt mot Nordnes fra Fløyen
Foto: Pauillac

Se også

Referanser

  1. Helland 1916 side 103
  2. Helland 1916 side 102

Litteratur

  • Arnesen, Odd / Kielland, Anton M; Bergens forretningsstrøk før og nu, Bergen 1928.
  • Bjerknes, Kristian; Gamle Borgerhus i Bergen Bergen 1961
  • Egil Ertresvaag; Et bysamfunn i utvikling og vekst, Bergen bys historie b. III, Bergen 1982.
  • Fortidsminneforeningen; Det antikvariske register sone 3, Bergen 1986 ISBN 82-90052-33-2
  • Hartvedt, Gunnar Hagen; Bergen Byleksikon, Bergen 1994 ISBN 82-573-0485-9
  • Helland, Amund; Topografisk-statistisk beskrivelse over Bergen, Kristiania 1916
  • Lorentzen, Bernt; Bergenserne bygger, Bergen 1948.
  • Lorentzen, Bernt; Gård og grunn i Bergen i Middelalderen Bergen 1952
  • Nordhagen, Per Jonas; Trebyen faller, Bergen 1975.
  • Nordhagen, Per Jonas; Bergen Guide and Handbook, Bergen 1992
  • Rommetveit, Knut: «Bilder fra Bergen. Temaer fra byens historie 1850–1905», Bergen 2004
  • Schjenken, Knut Vidar; - Bergens ekspansjon mot sør 1890 – 1940. En studie i boligbygging og byutvidelse pdf Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Bergen Våren 2004
  • Skreien, Norvall; Bergen Kulturguide fra A til Å , Oslo 1999, ISBN 82-573-0989-3
  • Sund, Tore; Bergens byområde og dets geografiske utvikling 1900-1940, Bergen 1947
  • Torvanger, Åse Moe; Byggeforhold og bolighus i Bergen 1800-1850, Magistergradsavhandling i kunsthistorie UiB 1974

Eksterne lenker

Vi

Vi har flere bilder, trykk på lenken:
Bergen.

Commons

Commons har multimedia
for Bergen.

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy
viagra norge apotek educations sabotage viagra på nett sabotage Mexican cialis 20mg virkning volunteer Mogadiscio Dalton