Blaauws vei 5 i Bergen

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Blaauws vei 5 i Bergen
Blaauws vei 5 001.jpg
Bergen Foto:Nina Aldin Thune
Byggeår:  1899
Adresse:  {{{adresse}}}
Byggherre:  {{{byggherre}}}
Endringer:  flyttet til Bergen 1904
Periode: dragestil
Teknikk:  tømret
Materiale:  tre
Funksjon:  {{{funksjon}}}



Blaauws vei 5 er en tømmervilla som ble reist i nasjonalromantisk dragestil av fabrikkeier Peter Jebsen på Dale i Vaksdal kommune i 1899, og flyttet til Bergen i 1904. I 1997 ble bygningen skadd ved en brann, og har siden vært under restaurering. Dragestilsvillaen i Blaauws vei 5 har stor historisk og arkitektonisk verdi, både i seg selv og som del av det bygningsmiljøet det inngår i, og høy sjeldenhets verdi, og er tidligere vurdert som fredningsverdig. Om huset skulle gå tapt ville det derfor være et meget stort tap for byen.

Bygningen


Foto: Nina Aldin Thune

Foto: Nina Aldin Thune

Blaauws vei 5 skal være bygget i 1899 på Dale, og flyttet til nåværende tomt fem år senere. Huset skal ifølge eier være tegnet av arkitekt Schak Bull, mens andre kilder oppgir Jens Z. M.Kielland som arkitekt. [1] Begge var blant sin tids fremste arkitekter i Bergen og Norge, og toneangivende i Bergens arkitekturutvikling.

Blaauws vei 5 har en rekke trekk som er karakteristiske for dragestilen. Bygningen har bærende yttervegger av massivt rundtømmer, uten utvendig kledning. Huset har to etasjer på murt kjeller, og andre etasje er utkraget, båret av knekter som er dannet av de utstikkende laftehjørnene. Takene har ganske lav takvinkel, som tradisjonelle torvtak. Bygningen har en sammensatt form, men kan beskrives som to stabburslignende volumer lagt i kryss, men med ekstra tilbygg i hjørnene i første etasje. Førte etasje får dermed form noenlunde som en firkant, mens andre etasje har en korsformet plan. Til alle fire sider er det gavler, og dertil mindre arker og gavler på flere av utbyggene. Huset får dermed en meget variert og pittoresk form. Gavlene krones av dragehodelignende planteranker.

Vinduer og dører er gitt en forseggjort utforming, med profilerte omramminger, i vinduene delvis utformet med rundbuer i overkant slik at det minner om svalgangenes rundbuearkader i tradisjonell tømmerarkitektur. Foran hovedinngangen mot nordøst er det en åpen veranda med dreiete stolper og annen utskåret dekor. Opprinnelig var det også en veranda øverst i gavlen mot sørvest, som senere er innkledd med panel med samme utforming som rundtømmeret i veggene. Bortsett fra dette er huset nærmest uendret fra originaltilstanden.

Interiør

Huset har en sentral trappehall som går gjennom begge etasjer, et trekk fra tidens fornemste villaarkitektur, og ellers værelser i to etasjer, til dels med panelutsmykning i stil med huset. Arkitekturen og håndverket må sies å være av gjennomgående meget høy kvalitet, og da det er foretatt ytterst få endringer eller utskiftninger er graden av autentisitet svært høy.

Brannen 1997

Brannen i 1997 gjorde skade på interiørene, men det ser ikke ut som om husets bærende deler er skadet i større grad. Ytterveggene av bærende, massivt rundtømmer er stort sett intakte, det samme synes å gjelde bjelkelagene. Kledningen utenpå den lukkede verandaen i sørvest ble brannskadet, og er delvis erstattet av ny kledning laget etter mål av den gamle.

Taket, med sperr og sutak, ble reparert etter brannen, men står nå uten taktekning. Det har vært tekket med lappskifer, som er lagret på tomten, supplert med skifer annetstedsfra til erstatning av skadet stein. Nye ornamenter til bekroning av gavlene er også tillaget. Inngangsdøren er fullt restaurert.

Innvendige overflater er i stor grad brannskadet og må skiftes ut. Mye av dette vil la seg gjenskape i opprinnelig form, med utgangspunkt i de brannskadde originalene. I mange av vinduene er glasset knust, og mange av rammen trenger også reparasjon. De fleste av vinduene bør kunne la seg restaurere, resten kan kopieres utfra de skadde originalene.

Selv om autentisiteten, som var usedvanlig høy, vil reduseres som følge av utskifting av skadede bygningsdeler, synes det like fullt rimelig å opprettholde denne vurderingen - forutsatt en antikvarisk forsvarlig istandsetting, som opprettholder husets arkitektoniske og håndverksmessige kvalitet. En istandsetting av Blaauws vei 5 vil være en omfattende prosess,både på grunn av skadenes omfang og de mange deler som må spesiallages grunnet husets særpregede arkitektur, men må anses for å være fullt mulig.

Verneverdi


Foto: Nina Aldin Thune

Blaauws vei 5 beskrives som en praktfull dragestilsvilla, som er forslått satt i verneklasse A, dvs. fredningsverdig. [2] Husets store verdi bunner både i dets historiske og arkitektoniske verdi og dets sjeldenhetsverdi.

Dragestilen var et gjennomført og særpreget uttrykk for det nasjonale. Dermed var nært forbundet med helt sentrale samfunnstendenser i sin samtid, og samtidig et helt originalt norsk bidrag til tidens arkitektur. Dragestilen var en relativt eksklusiv stil, stort sett benyttet på større anlegg som for eksempel turisthoteller, og på de mer påkostede villaene. Derfor ble den ofte tegnet av tidens fremste arkitekter, og med en høy arkitektonisk og håndverksmessig kvalitet, så også Blaauwsvei 5. I Bergen kjenner vi kun et fåtall bygninger i dragestil; og av disse er det så vidt vites kun to bevart i dag. Foruten Blaauws vei 5 er det villaen i Kalvedalsveien 45, som imidlertid, grunnet nyere endringer særlig på hagefasaden, ikke kan sies å ha like høy antikvarisk verdi som huset i Blaauws vei. Ellers i landet er en stor del av stilretningens viktige bygninger brent eller revet. Disse forholdene gjør bevaringen av de gjenstående bygningene i stilarten til en viktig oppgave.

Huset må også betraktes i forhold til sine omgivelser og den større helheten det inngår i. Bebyggelsen i Blaauws vei består i sin helhet av villaer, de aller fleste fra begynnelsen av 1900-tallet. Særlig langs veiens øverste, flate del finnes det en rekke svært forseggjorte villaer fra de første par tiårene etter 1900. En rekke ulike stiluttrykk er representert, til dels i uvanlige eller ekstra påkostede utgaver, slik at veien samlet sett gir et rikt bilde av denne epokens sentrale tendenser i norsk arkitektur.

Bilder

Leserbrev

«Bør heller fredes» i BA 3. juli 2009

Sitat BA har den 29. Juni et stort oppslag om at en villa i Blaauws vei skal tvangsrives.

Vi har alle forventninger til livet, og det går ikke alltid som man håper, dessverre av og til med god hjelp fra det offentlige. Jeg må tenke på Fredrik Stabel: ”Det betyr ulykke å bli overkjørt 13 ganger.” Nå skal byrådet sørge for at huseieren blir overkjørt en gang for alle.

Stridens eple er barndomshjemmet til den nåværende huseieren av Blaauws vei 5 som har kjempet for å få restauret huset etter at det fikk store brannskader i 1997. Siden da har huseieren arbeidet med restaureringen av huset.

Begrunnelsen for rivingsvedtaket er tosidig:

  • 1. Naboenes irritasjon
  • 2. Byrådet, som har utvist stor tålmodighet, er nå gått lei.

Byrådsleder Monica Mæland uttaler til BA at byrådet vil følge korrekt prosedyre for dette videre. I klartekst betyr dette at nå skal huseieren tas, og at regelverket skal brukes for alt det er verdt. En mer hjerteløs ufølsomhet skal en lete lenge etter.

Vel, ikke så svært lenge. Litt senere i artikkelen i heter det i BA at huseieren må selv bekoste rivingen. Skattebetalerne behøver dermed ikke bekymre seg. Hans personlige tragedie, påført med god hjelp av irriterte naboer og byrådet i Bergen, skal ikke koste skattebetalerne fem flate øre. Huseieren skal finansiere sin egen undergang selv.

I mine ører klinger dette av mulige, vikarierende motiver. Hvis huseieren skal bekoste rivingen etter også ha bekostet restaureringen, er det grunn til å anta det blir en uunngåelig utgang at eieren blir tvunget til å selge den meget attraktive tomten som ligger i et av byens mest attraktive strøk,

Med den brutale, spekulative boligbygging med rå tomteutnyttelse som myndighetene i dag bifaller, er det mer enn sannsynlig at interessenter allerede sitter og venter på at denne tomten skal falle dem i fanget. Aktører som sikkert har atskillig mer strømlinjeformete og mer velvillige kontakter i det kommunale beslutningsbyråkratiet enn eieren av den rivingspålagte villaen i Blaauws vei 5.

Og når den kommunale byggesakssjefen i Bergen kommune, Else-Kristin Foss Vikernes, er en av naboene, da blir det noe velkjent trist over hele saken. Hun bedyrer å ha gjort alt korrekt. Det tviler jeg ikke på. Lover og bestemmelser er nå engang gjenstand for fortolkning. Og her tar man i bruk en bestemmelse man aldri har tatt i bruk tidligere. Og si meg: Er det ikke av og til nødvendig og riktig å bruke sunt bondevett og menneskelighet? Hvis man virkelig hadde villet bringe denne saken til en lykkelig slutt, kunne man for lenge siden gitt aktiv kommunal bistand til restaureringen. Sakens natur inviterer til det.

Men hva med rekkevidden av vedtaket?

På Kunsthistorie.com står det å lese: ”Blaauws vei 5 er en tømmervilla som ble reist i nasjonalromantisk dragestil av fabrikkeier Peter Jebsen på Dale i Vaksdal i 1899, og flyttet til Bergen seks år seinere.”

I den antikvariske vurdering av Blaauws vei 5, utarbeidet av Fortidsminneforeningen, Bergen og Hordaland avdeling ved Erlend Hofstad, mai 2006 står det bla.:

”På eiendommen Blaauws vei 5 ligger en trevilla eid av Herman Münter, opprinnelig fra 1899 og flyttet til nåværende tomt i 1904. Huset er bygget i dragestil, og må regnes for å være av høy historisk og arkitektonisk verdi så vel som høy sjeldenhetsverdi. Det er tidligere av Fortidsminneforeningen karakterisert som fredningsverdig.”

Videre står det: ”Arkitekturen og håndverket må sies å være av gjennomgående meget høy kvalitet, og da det er foretatt ytterst få endringer eller utskiftninger er graden av autentisitet svært høy.”

Og: ”I Bergen kjenner vi kun et fåtall bygninger i dragestil; og av disse er det så vidt vites kun to bevart i dag. Foruten Blaauws vei 5 er det villaen i Kalvedalsveien 45, som imidlertid, grunnet nyere endringer særlig på hagefasaden, ikke kan sies å ha like høy antikvarisk verdi som huset i Blaauws vei. Ellers i landet er en stor del av stilretningens viktige bygninger brent eller revet. Disse forholdene gjør bevaringen av de gjenstående bygningene i stilarten til en viktig oppgave.”

Og: ”Huset må også betraktes i forhold til sine omgivelser og den større helheten det inngår i. Bebyggelsen i Blaauws vei består i sin helhet av villaer, de aller fleste fra begynnelsen av 1900-tallet. Særlig langs veiens øverste, flate del finnes det en rekke svært forseggjorte villaer fra de første par tiårene etter 1900. En rekke ulike stiluttrykk er representert, til dels i uvanlige eller ekstra påkostede utgaver, slik at veien samlet sett gir et rikt bilde av denne epokens sentrale tendenser i norsk arkitektur. I denne helheten er Blaauws vei 5 en krumtapp: det er både et av strøkets eldste hus, og det mest uvanlige.”

Fortidsforeningen har i mer enn hundre år vært vår faglig tyngste aktør innen bevaring av kulturhistorisk verdifulle bygninger. Det er fortidsforeningen som både praktisk og ideologisk har gått foran og reddet store deler av vår bygningsmessige kulturarv.

Men dette ser ikke ut til å gjøre det minste inntrykk på byrådet.

Det gjør derimot klage fra nabo: ” Den 21.08.07 er det mottatt brev fra nabo i Nubbebakken19. Nabo hevder at vilkår for ytterligere fristutsettelse i henhold til komitévedtak ikke er oppfylt til tross for generøse fristutsettelser. Kommunen bør få bygget revet da dette er den eneste realistiske løsning på problemet.” ( Fra byrådsak 1504/07 , side 2. Uthevelser av undertegnede)

Men: I vinter og vår har det blitt lagt ned utallige dugnadstimer av frivillige. Huset er nå nymalt, bosset er borte fra hagen og det pågår også andre restaureringsarbeider. Dette er gjort i samarbeid med Fortidsminneforeningen. Det er videre kjøpt inn materialer til ytterligere restaurering og skifer til å ha på taket. Dette gjør at standarden på huset er betraktelig forbedret og det vil snart fremstå som den perlen det er. Huset tilfredsstiller flere av Riksantikvarens bevaringskriterier. Det er verneverdig og bør heller fredes enn rives.

Denne saken er kommet opp i byrådet mens byantikvaren er på ferie. Men det er kanskje en tilfeldighet?

Sitat
Frode Inge Helland

Referanser

  1. Det kan tenkes at den ene har tegnet huset opprinnelig, mens den andre har stått for gjenoppførelsen.
  2. Nielsen, Mona; Registrering av verneverdige bygninger og anlegg i bydelen Fjellsiden sør. Et forprosjekt 1993

Litteratur

  • Dreyer, Andreas, Det antikvariske register for Bergen, sone 4 - Kalfarområdct, Fortidsminneforeningen, Bergen 1984.
  • Eldal, Jens Christian, Dragestilen, i Årbok 2005 Fortidsminneforeningen, ss. 57-70, Fortidsminneforeningen, Oslo 2005.
  • Helland, Frode Inge; «Bør heller fredes» i BA 3. juli 2009
  • Kvile, Geir; «Dette handler om kjærlighet» i BA 3. juli 2009
  • Nielsen, Mona, Registrering av verneverdige bygninger og anlegg i bydelen Fjed/siden sør. Et forprosjekt, Fortidsminneforeningen, Bergen 1993.

Eksterne lenker