Chiaroscuro

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Clair-obscur)
Hopp til: navigasjon, søk
Caravaggios Matteus' kallelse 1598–1601, olje på lerret, 322 x 340 cm, Contarelli-kapellet i San Luigi dei Francesi, Roma.
Legg merke til lyset som kommer inn fra høyre og opplyser hovedpersonen i bildet. Et eksempel på Chiaroscuro.

Chiaroscuro, kjellerlysmaleri eller clair-obscur (fransk for «klarobskur») er en maleteknikk som vektlegger kontrasten mellom lys og mørke, et spesielt samspill mellom lys og skygge i malerier, tegninger og til dels grafikk og som var populært på 1400 - 1600-tallet. Teknikken oppstod i renessansen som et egnet virkemiddel for å skape romdybde. Chiaroscuro betyr bokstavelig talt «lys-dunkel», fra de italienske ordene chiaro (fra latin, clarus) og oscuro (fra latin, obscurus). Betegnelsen ble først benyttet i 1686, men skal ha vært oppfunnet av Leonardo. Clair-obscur, den franske bruken av betegnelsen, ble introdusert av kunskritikeren Roger de Piles på 1700-tallet. Et av de første malerier der chiaroscuro ble tatt ibruk, er Leonardos «De hellige tre kongers tilbedelse» fra 1481, som henger i Uffizi-galleriet i Firenze.

Videre bruk av betegnelsen er chiaroscurotresnitt, brukt for å beskrive farget tresnitt trykt med forskjellige plater som bruker blekk med forskjellig farge, og chiaroscurotegninger, brukt for tegninger på farget papir med tegning i mørk farge og hvitt høylys.

Historie

Chiaroscuro hadde sin begynnelse under renessansen som tegning på farget papir, hvor kunstneren virket ut fra denne egenfargen mot lyset, med hvit gouache, og mørket, med blekk, gouache (opak/dekkende vannfarge) eller akvarell (transparent vannfarge). Denne teknikken baserte seg i sin tur på tradisjoner innen illuminerte manuskripter på vellum dynket i fiolett fargestoff med opprinnelse fra sent i det romerske imperiet. Chiaruscurotresnitt begynte som imitasjoner av denne teknikken. Når man diskuterer italiensk kunst, er begrepet noen ganger brukt i omtale av malte bilder i monokrome eller to farger, mer generelt kjent på engelsk fra den franske språklige ekvivalenten, grisaille. Begrepet utvidet seg tidlig i betydningen å være en samlebetegnelse på alle sterke kontraster i billedliggjøring av lys og mørke i kunsten, som nå er den primære betydningen av begrepet.

Teknikken ble deretter benyttet av Tintoretto, Veronese og deres mange etterfølgere. Den når sitt høydepunkt i barokken, spesielt på 1600-tallet. Rembrandt er berømt for denne malemåten. Det er også Giovanni Baglione, og Caravaggio, som var avgjørende i utviklingen av Tenebroso, en form for dramatisk chiaroscuro. Tenebroso ble særlig brukt i Spania og Napoli under spansk herredømme, eksempelvis av Jusepe de Ribera og hans etterfølgere. Adam Elsheimer, tyskeren som oppholdt seg i Roma, lagde mange nattmotiver med bål og måneskinn. Motiver med stearinlys, muligens inspirert av Caravaggio og Elsheimer, var en spesialitet i Utrecht-skolen, også kjent som de tyske Caravaggisti, Caravaggios etterfølgere, som for eksempel Hendrick Terbrugghen. Senere malere som ofte brukte stearinlys som lysskilde, var Georges de La Tour og Trophime Bigot i Frankrike, og Joseph Wright of Derby i England. Maleriet An Experiment on a Bird in the Air Pump er et godt eksempel.

Grisaille

Malemåten må ikke forveksles med grisaille som er en variant med gråtoner i stedet for farger. I noen av chiaroscurobildene er motivet først lagt som grisaille, og deretter fargelagt med lasering.

Se også