Dekonstruktivisme

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Det dansende hus, Praha, Tsjekkia. Arkitekter Vlado Milunic i samarbeid med Frank Gehry.
Foto: Frode Inge Helland

Dekonstruktivisme er en postmodernistisk utvikling, en retning innenfor litteratur, arkitektur, kunst, grafisk formgiving, typografi osv. som går ut på å oppstykke, blottlegge og kritisere gyldigheten av de vedtatte regler og prisipper for utforming og budskap.

Ideologi

Innenfor arkitekturen utfordrer den moderne arkitekturs utgangspunkt om sammenhengen mellom form, konstruksjon og funksjon. Dekonstruksjonen handler om at arkitekten avdekker og lokaliserer bygningens iboende dilemmaer og innebygde motsetninger og legger dem åpent til skue. Man bryter den klassisistiske og formelle, reglebundne modernisme og alle regler for rom, vegger, take, foran og bak blir ophevet.

Kjennetegn

Dekonstrutivismen kjennetegnes av forestillinger om fragmentering og en interesse for å manipulere ideene om strukturens visuelle uttrykk overflate, eller kledning, ikke-lineære former som tjener til å bryte opp og forskyve noen av de arkitektoniske elementene, som indre oppbygging og omhylling.

Det ferdige visuelle uttrykket i bygningene som fremviser dekonstruktivistisk uttrykk kjennetegnes av et stimulerende, uforutsigelig og kontrollert kaos.

Dekonstruktivismen endrer selve det metodiske grunnlaget for og arkitekten. Han er ikke lenger en lydig formidler av avsenderens intensjoner. Intensjonen er riktignok å vise den sanne vei til innholdet. Men formen har alltid et budskap, og ved å problematisere formen blir arkitekten en medkommunikatør og en som trer inn i kommunikasjonsprosessen med egne meninger og egne tolkninger. Men derved kan formen komme i veien for innholdet.

Historie

Dekonstruktivismen oppstod på midten av 1980-tallet, men betegnelsen stammer fra den franske filosofen Jacques Derrida (De la grammatologie, 1967) som står som opphavsmann til teorien om dekonstruktivismen. Derrida setter søkelyset på forholdet mellom representasjon og virkelighet og spør hvordan representasjonen kan gi en sannferdig innsikt i virkeligheten. Teorien problematiserer forholdet mellom form og innhold og impliserer et mulig motsetningsforhold mellom hva opphavsmannen har villet med budskapet og hva representasjonen faktisk uttrykker.

I en videre forstand er problemstillingen ikke ny - den går tilbake iallfall til Platon og hans skille mellom idéverden og sanseverden. I vestlig tenkning kan man finne et underliggende motsetningsforhold i slike begrepspar som innhold/form, original/kopi, natur/kultur, tale/skrift, kropp/sjel der det ene begrepet ofte er positivt og det andre negativt ladet, dvs. at det ene er en mer eller mindre ufullstendig eller skrøpelig utgave av det andre.