Bysantinsk kunst

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Den bysantinske kunsten)
Hopp til: navigasjon, søk
Keiserpanelet i San Vitale (Ravenna)

Med bysantinsk kunst regnes vanligvis alle typer artefakter som ble laget i det som til enhver tid utgjorde det bysantinske riket, både i tapte med tradisjonelle bysantinske områder og av bysantinske kunstnere utenfor rikets grenser. Dette innbefatter Norditalia, Kiev-Russland, det normanniska Sicilia, lusignanerned Kypros og det slaviske kongeriket Serbia. Den bysantisk perioden regnes fra 11. mai 330 til 29 mai 1453 om en regner at den begynner med Konstantinopels innvielse og slutter med dens fall.[1] Bysantinsk kunst er også definert som den kunsten som ble produsert i romerriket og det bysantinske riket fra Justinianus regenttid på midten av 500-tallet til Konstantinopels fall i 1453.

Utbredelse

Karakteristika

  • Mesteparten av arkitektur og billedkunst reflekterte den religiøse oppfatningen.
  • I begynnelsen dominerte den senantikke kunsten, men Konstantinopel utviklet samtidig en stil influert av orientalske forbilder.
  • Som et resultat av dette endret den frittstående statuen karakter og fikk større vektlegging på lineære former og fargede overflater.
  • Det mest karakteristiske i skulpturkunsten finner vi igjen i Konstantinportrettet, men mosaikkene overtar etterhvert mye av skulpturenes funksjon.
  • I mosaikkbildene dominerer bruken av gull.

Bysantinsk kunst brukes også for samtidig kunst fra stater som inngikk i Bysants kulturelle sfære uten å utgjøre en del av det – som for eksempel Bulgaria, Serbia og Russland – eller stater som utgjorde en del av den vesteuropeiske kultursfæren, men ble sterkt påvirket av det bysantinske riket – som for eksempel Venezia.

Betegnelsen anvendes også iblant for den kristne kunsten som ble produsert i det osmanske riket etter 1453 og den ubrutte, kunstneriske tradisjonen som fortsatte i Hellas, på Balkan og i Russland og andre østlige ortodokse land inn i våre dager.

Den første oppblomstring opplevde bysantinsk kunst under Theodosius den store (379–395), men sitt virkelige særpreg fikk den først under Justinian (527–565). Et alvorlig slag for den bysantinske kunst var den ikonoklastiske periode eller billedstormertiden i årene 726–843, da alle avbildninger av hellige personer systematisk ble ødelagt eller kalket over.

De best bevarte monumenter fra tiden før ikonoklasmen er derfor hovedsakelig å finne utenfor Konstantinopel, i byer som Saloniki i Hellas og Ravenna i Italia. Under det makedonske dynasti i perioden 877–1057 blomstret bysantinsk kunst på ny, for igjen å få et tilbakeslag ved korsfarernes erobring av Konstantinopel 1204. Til tross for at det latinske herredømme i perioden 1204–61 gav riket en knekk som det aldri kom over, fant det sted en ny kulturell oppblomstring under de palaiologiske keisere på 1200- og 1300-tallet.

Historie

Da Romerriket ble delt i år 395, og hovedstaden flyttet, blomstret Bysants og Roma ble en skygge av seg selv. Bysants var et krysningspunkt for handelsveier både til lands og til sjøs og ble gjennom århundrene et rikt og mektig sentrum bak sine uinntakelige festningsmurer.

I den nye romerske hovedstaden Konstantinopel bygde Konstantin praktbygg og kirker. Den mest storslagne av dem alle var Hagia Sofia, kirken for den hellige visdom.

Etter at Hagia Sofia brant i 532, var man kommet inn i en ny tid. Kirken var blitt en mektig organisasjon med et stort presteskap, et virkelig hierarki, som var avhengig av keiseren. Både kirke og stat ble mer og mer hierarkisk oppbygd, og det seremonielle ble praktfullt, stivt og høytidelig. Kunsten fikk et nytt strengere preg, og et stadig mer innviklet symbolspråk. Det var ikke lenger plass for den tidligkristne kunstens enkelhet og naturlighet, og figurfremstillingen var på vei fra menneske til symbol. Vi er kommet frem til bysantinismens hundreår. Denne perioden regnes formelt sett helt frem til ca 1453 da byen ble overtatt at tyrkerne.

Synet på bysantinsk kunst

En rekke kunstteoretiker har hatt et negativt syn på bysantinsk kunst. Dette kan føres tilbake til Giorgio Vasari (1511-1574) som anså bysantinsk kunst som tradisjonsbundet og lite pen. Lignende kritikk finnes hos Carl Schnaase, Lorentz Dietrichson, Kugler og Wilhelm Lübke. kritikken har vært at kunsten er blodfattig og mangler liv, men også at den er yppig og overdådig. Dette synet på Bysantes fra 1800-årene omfatter ikke bare kunsten alene, men hele den bysantinske kultur.

Fra omkring midten av 1800-tallet ble det publisert monografier og studier av senantikke og bysantinske monument som beskrev og forklarte deres særpreg. I Wien fantes kunsthistorikere som Franz Wichoff (1853-1909) og Alois Riegl (1858-1905). Disse hadde oppdaget senantikk kunst, og mente at senantikkens kunst var uttrykk for en annen verdinorm en f. eks. den greske kunsten. Vekten blir flyttet fra objekt til subjekt/betrakter. Om et verk er «pent» eller «stygt», den estetiske kvaliteten, ligger ikke i selve verket, men hos betrakteren, i betrakterens øyne. En mente også at kunstnens historie ikke besto ab periodermed oppgang og nedgang, men av endringer, og den ene stilen er i prinsippet like god som den andre. Samtidig ble den bysantiske kunsts estetiske verdier gjenoppdaget.

Billedkunsten

Den bysantinske billedkunst er hovedsakelig en flatekunst. Rundskulptur forekommer sjelden og da hovedsakelig som portrettskulptur i de tidlige århundrer. Derimot er det bevart store mengder dekorative arkitektoniske relieffer: friser, kapiteler og alterskranker. I den theodosianske og justinianske epoke er relieffene ofte sterkt underskåret så motivene fremstår i et kniplingsaktig mønster mot en mørkere bakgrunn. Opprinnelig var de bemalt og/eller forgylt, slik at de inntok en mer fremtredende plass i kirkerommet enn de gjør i dag, hvor fargene i alminnelighet er slitt vekk eller falmet. Bysantinsk kunst har også frembrakt relieffer i mindre målestokk på diptykher og skrin av elfenben, dessuten miniatyrrelieffer i halvedelsten og lignende materialer. Gullsmedkunsten stod høyt. Fra de tidligere perioder har man særlig bevart forskjellige typer kirkesølv med relieffdekor. Etter ikonoklasmen blir bysantinsk kunst særlig berømt for sine elfenbensarbeider. Kjent var også de bysantinske vevde stoffer, som til dels var inspirert østfra i sine motiver.

Bysantinsk kunst har betydd særlig mye for mosaikk-kunstens utvikling. I begynnelsen foretrakk man en naturalistisk bakgrunn for fremstillingene, men i løpet av 300-tallet gikk man gradvis over til gull. Dette skaper en sterkere følelse av uvirkelighet hos betrakteren, og ved å plassere steinene i mosaikken i forskjellige vinkler så lyset ble brutt, oppnådde man at helhetsbildet fikk en egen skimrende og vibrerende virkning.

Kirkekunst

Basilica di San Vitale, Ravenna
Foto: Nina Aldin Thune
Pantokrator fra Duomo di Monreale
Foto: Frode Inge Helland

Den tidlige bysantinske kirke etablerte i sine mosaikker og ikonmalerier et nytt symbolbærende formspråk og utformet mange av de faste motiver som kom til å prege den kristne kunst i middelalderen. Dette er en overopphøyd ikke-naturalistisk stil. Den skildrer ikke mennesket og livet som kunsten i antikken, men de evige guddommelige og åndelige sannheter. Figurene er fjerne åndelige vesener, flate uten modellert kroppsvolum og tyngde, oftest frontalt og symmetrisk - gjerne hierarkisk-oppstilt. De er ofte identifiserbare med faste attributter, objekter eller gjenstander som karakteriserer dem. Det utvikles et system av fast symbolbruk som i begynnelsen ble basert på den keiserlige tradisjon hvor hans guddommelighet ble understreket. Glorien ble brukt som et guddomstegn først brukt av kongene i hellenistiske områder i øst, så av de romerske keisere, før det i bysantinsk tid ble etablert som et fast kristent hellighetssymbol.

Figurene settes opp mot en flat gullbakgrunn, noe som understreker at det er evige himmelske sannheter som fremsettes. Et tidlig eksempel på dette bysantinske formspråk sees i mosaikkene i St. Vitale i Ravenna (547 e.kr.).

I det bysantinske kirkerommet i øst er veggene dekket med mosaikker. Mosaikkbitene var laget av glass, ikke marmor som i antikken. Derfor reflekterte de lyset i kirkerommet slik at veggene glitret og funklet og ga menigheten et gjenskinn av prakten i den himmelske by, Jerusalem, slik de forestilte seg den.

Det utviklet seg et fast hierarkisk dekorprogram med Kristus som verdenshersker - Pantokrator - i kuppelhvelvet med bydegest og boken, den hellige lære. Under Ham var ofte Jomfru Maria med barnet, i mindre målestokk, omgitt av engler og rekker av helgener og kirkefedre. Et eksempel er mosaikken fra Mon Reale på Sicilia ( ca. 1190). Her er det såkalt syriske kristusbildet etablert, dvs. Kristus med mørkt langt hår og skjegg slik vi kjenner ham fra utallige fremstillinger opp gjennom historien.

Ikoner er religiøse bilder av mindre format, gjerne til privat andaktsbruk. Motivene er vanligvis Kristus, Madonna eller helgener. Et tidlig eksempel er Jomfru Maria og Jesusbarnet på tronen mellom St.Teodor og St.Georg (ca. 500-tall). De to helgener bærer uniformen til den keiserlige garde, men de bærer her korset i hånden, ikke et våpen.

Arkitektur

Hovedartikkel: Bysantinsk arkitektur

Innen arkitektur er basilikaen, en arv fra oldkristen tid, domminerende. Siden blir kuppel-dekkede kors-sentralkirker mest brukt. Hagia Sofia i Konstantinopel (532–537), den mest berømte av alle bysantinske kirker og et av hovedverkene i arkitekturhistorien, danner et kompromiss mellom sentralkirken og den eldre basilika-type. En mer typisk sentralkirke fra samme tid er den oktogonale San Vitale i Ravenna (546–548). Et eksempel på korskirken var den nå ødelagte Apostelkirken i Konstantinopel (536–546). Denne 5-kuplede kirken har inspirert blant annet San Marco i Venezia.

Etter ikonoklasmen var forskjellige typer sentralkirker særlig populære. De kan være polygonale, eller, mer alminnelig, ha form av et gresk kors som ofte er innskrevet i et kvadrat. En kuppel hvelver seg over krysningspunktet, og korsarmene kan også være overhvelvet av kupler eller halvkupler. Stundom kunne man bygge flere mindre kirker sammen, som f.eks. i Pantokrator-kirken i Konstantinopel (1100-tallet), hvor tre kirker ligger side om side.

De mellom- og senbysantinske kirker er gjerne bygd av teglstein som kan ligge i mønster i ytterveggene, mens innerveggene var kledt med marmorplater eller dekket av mosaikker eller fresker. De bysantinske kirkene fra denne perioden er gjennomgående mindre enn de samtidige vesteuropeiske katedraler.

Den første gullalder

Maria med Jesusbarnet flankert av St. Theodore og St. George fra det 6. århundre

Etter at keiser Konstantin (272 - 337) hadde anerkjent kristendommen i 313, begynte den oldkristne kunsten å skille seg fra den gresk/romerske kunsten og utvikle seg på egenhånd.

Konstantin

Konstantin gjenforente Romerriket under sitt styre og i 330 flyttet han hovedstaden fra Roma i vest til Bysants i øst. Kristendommen ble gjort til statsreligion, og den gamle greske byen Bysants ved Bosporus ble omdøpt til Konstantinopel og som en kristen by viet til jomfru Maria. Byen ble sentrum i en bysantisk sivilisasjon som varte gjennom mange skiftninger i over 1000år inntil den ble erobret av tyrkerne i 1453.

Imperial kunst Theodosius

Sin første blomstringsperiode opplevde bysantinsk kunst under Theodosius den store (379–395).

Justinian

Bysantinsk kunst fikk sitt virkelige særpreg under Justinian (527–565). Keiser Justinian ble født i 482 og regjerte fra 527-565. I hans regjeringstid fikk riket nytt territorium og hadde militær fremgang og en ny syntese mellom Gresk-Romersk og kristen kultur ble til den bysantinske kulturen.

Fra Justinian til ikonoklasmen

Monument

Thessaloniki

Barn føres til martyren St. Demetrius

Thessaloniki var gjennom hele middelalderen østromernes, bysantinernes annen by. Byen har en bevart bymur og kirken med mosaikker. St. Georg rotunden i Thessaloniki Ble oppført av Gallerius i tilknytning til palasset. Det er ikke enighet om dateringen, men det er sansynlig at den er oppført i Keiser Theodosius I's regjeringstid (379-395).

St. Demirtius-kirken i Thessaloniki er viet til Demetrius av Thessaloniki og er en hovedkirke viet til helgenen som også er byens vernehelgen. Kirken er en del av de tidlig kristne og bysantinske monumentene som har vært skrevet inn på verdensarvlisten siden 1988.

Hosios David-kirken i Thessaloniki fra ca 500 har en mosaikk i apsiden som fremstiller en langhåret Kristus med korsnimbus. Han sitter på en regnbue og er omgitt av en aureole av lys. Hans høyre hånd er hevet i en gest som uttrykker guddommelig makt og skaperkraft. I den vestre hånden som er senket holder han en utfoldet bokrull.

Ravenna

Et område hvor det skjedde var i Ravenna. Et av monumentene er San Vitale.

Roma

Egypt

Andre steder der kunsten utviklet seg var i Katarina-klosteret i Sinai der det er bevart mosaikker i Kirken og en rekke ikoner.

Konstantinopel

Det store Palasset

Et engelsk gravings team ledet av G. Martiny og G. Brett fikk i 1930-årene tillatelse til arkeologiske undersøkelser i det området der keiserpalassene hadde ligget. Her fant en gulvmosaikker. Først trodde de at de var kommet ned på et romersk gulv fordi temaet i mosaikkene var ikke- kristent og stilen lik den en kjente fra keisertidens beste mosaikker. Men i fyllmassene under ble det funnet keramikk med innstemplet kors.

Mosaikkene var gulvet i det som hadde vært de overdekkede delene av en firkantet gård, peristyl, som målte 60x60m. Mosaikkflatens bredde er nesten 6.m. En ny utgraving etter 2. Verdenskrig fant restene etter en sermonihall, basilika, som peristylet hadde vært forgården til. I dypet under peristylet fant en bygningsrester med teglstempel fra det 6. Århundre. Dateringen av mosaikkene er derfor kanskje fra Justinian den andre (565 – 78 etter Kr.). Teknisk er dette et utsøkt arbeid. Det har en skjellformet bakgrunn som var vanlig i gulv. Scenene er pastorale eller dyrekamper. Borden rundt gulvet består av akantus med planter og dyremotiv samt masker. Tankene går til Romerske monument som Sant Clemente selv om dette er senere.

Klosteret St. Johannes døperen i Studium

Klosteret St. Johannes døperen i Studium er et av de mest berømte i Bysants og var et senter for kultur og kunnskap. Det ble grunnlagt i det 5. Århundre sannsynligvis i 463. Klosterkomplekset ble bygget i nærheten av Den Gyldne Port og hovedkirken, Katholikon, var viet til Johannes Døperen. Klosteret er beskrevet av en rekke reisende. Under ikonoklasmen ble munkene forvist og klosteret lukket Theodore Studite (759 – 826) som ledet kampen for å beholde bildene måtte flykte til Nea Moni på Chios. Kirken som idag er i ruiner er et eksempel på den vanlige vestlige basilika som var vanlig i Konstantinopel. Den var treskipet med polygonal apside i øst og nartex i vest. Den hadde også et stort atrium. Klosteret er beskrevet av reisende på 12 og 1300tallet med vinhager, rennende vann og vakre hager. Detaljer av mosaikkene på veggene og vakre opus sectile gulv med miniatyr figurer av dyr og fugler.

Etter tyrkernes overtakelse ble kirken gjort om til moske kjent som Imrahor Camii. Ødeleggelsene startet med en brann i 1782, og ytterligere ødeleggelse under et jordskjelv i 1894. I 1920 var der en stor brann som var med på å legge komplekset i ruiner . I dag er det bare ytterveggene og den nordre kolonnaden i skipet samt den vestre kolonnaden i nartex som står igjen. Det fine gulvet fra 1300-tallet er også in situ. Store deler av steinen i klosteret er brukt av innbyggerne som bygningsmateriale etter brannen i 1920.

Justinians Bygninger

En rekke kirkebygninger er resultat av den opprustning som skjedde under keiser Justinian (483 –565) . I 527 besteg Justinian tronen i det østromerske riket. Under ham inntrer et vendepunkt når det gjelder kirkebygging. Et ønske må ha vært å bygge den nye østlige kirke som skulle skille seg fra den vestlige. Basilikaen var blitt brukt både som kirkebygg og typen ble også brukt til vestlige sermonibygninger.

Byggeoppgaven kan derfor ha vært å skape en ny byggetype mer basert på kirkens egne idealer. Det nye var hvelvede sentralbygninger som hadde vært bygget siden 300-tallet. Det var vanlig å bruke rundkirketypen som palasskirker, baptisterier og mausoleer. Enhver struktur var ment å ha en mening som samsvarer med den visuelle formen på strukturen. Dette kan oppfattes som bygningsikonografi. Den nye kirketypen prøvde å forene basilikaen med rundkirken.

Sergius og Bacchus, Kücük Aya Sofya

Sergius og Bacchus kirken (Istanbul) som ble bygget i 527 er dedikert til de østlige helgene Sergius og Bacchus. De var soldathelgener som led martyrdøden under Diokletian. Dette var en takk til helgene som Justinian trodde hadde reddet hans liv et tiår før han besteg tronen og den første han bygget.

Kirken var bygget inntil en liten basilika som var viet til Peter og Paulus. Denne er idag forsvunnet muligens fordi jernbanelinjen går like ved Sergius og Bacchus. Idag er kirken moske. All mosaikk er forsvunnet men emblaturen med inskripsjoner tolv greske hexametre som ærer Justinian og Theodora sammen med St. Sergius, St. Bacchus er av en eller annen grunn ikke nevnt, er bevart.

De imponerende bysantinske kapitelene er laget ved hjelp av bor. Grunnplanen er en irregulær oktagon innskrevet i er svært irregulært rektangel. Uregelmessighetene kan komme av at bygningen ble presset inn mellom eksisterende bygninger. Dette er en forløper til Hagia Sophia og det første forsøk på å lage en kirke som har elementer av basilikaen og kuppel. Dimensjonene i kirken er imidlertid det som skulle bli vanlig i den østromerske kirken der kirkebyggene er mindre og ikke så prangende som i vesten. De var mer bygget for stille bønn og kontemplasjon enn for store prosesjoner.

Hagia Sophia

Hagia Sophia er det største og mest imponerende bysantinske monumentet i Istanbul. Likevel er det ikke typisk fordi dimensjonene er ubysantinske og vestlige. Dette ble et engangseksperiment som aldri ble gjentatt.

Kirken ble tegnet av arkitektene Anthemios av Tralles og Isodore av Miletus og arbeidet begynte i 532. Kirken gir et mektig inntrykk og den store kuppelen gir inntrykk av å sveve p.g.a. vinduene som er satt i krans rundt kuppelen.

Mariamosaikken i apsiden skal være en av de første som ble laget etter ikonoklasmen, og vi kan ennå se de svake konturene etter korset som var i apsiden under ikonoklasmen. To av mosaikkene har temaer som blir gjentatt senere, det store Deesis bildet fra andre halvdel av det 13.århundre og mosaikken over døren med donorprotrettet av Leo VI fra sent i det niende århundre.

Hagia Eirene, Aya Irini Kilisesi

Navnet på kirken Hagia Eirene, Aya Irini Kilisesi betyr: Den himmelske freds kirke, og den første bygningen her var sannsynligvis bygget ca 300 på samme sted som et Afroditetempel. Det andre Eukumeniske konsil hadde sitt møte her i 381. Kirken ble ødelagt av brann i 532, for rakt å bli bygget opp igjen av Justinian 532 –537. Kirken ble ødelagt under et jordskjelv i oktober 740 og ble restaurert enten under Leo lll 717-41 eller hans sønn og etterfølger Constantin V 741-75. Kirken er ikke blitt brukt til moske og har derfor bevart sin dekor fra 740.tallet og mosaikkfragmenter i nartex muligens fra Justinians tid.

Kirken er en treskipet basilika med to kupler. Sideskipene er skilt fra hovedskipet med søyler og massive pilarer som støtter kuppelen. Utvendig er den 42,2 m lang og 35,7m bred. Den har en basilikaform med en halvsirkelformet benk i apsiden lik den som har vært i Studiokirken et Synthronon.

Mosaikken i apsiden viser hva som var lov under ikonoklasmen et stort kors på gullgrunn med en bord rundt med inskripsjoner muligens fra 1. Salme XV 4 og 5 innerst og på buen Amos IV , 6 . Rundt inskripsjonene er der en bord av små kors som skulle tilsi at den er fra ikonoklasmens tid. I nartex er der fragmenter av mosaikk som er svært lik den en finner i Hagia Sophia og som kan stamme fra denne tiden.

Ikonoklasmen

I begynnelsen av den bysantinske periode startet keiserne å oppføre seg som despoter. Keiseren var ikke lenger den øverste borgeren som var et menneskelig vesen i de offisielle seremoniene, men han fikk en guddommelig karakter og ble selv et ikon(hellig bilde). Bysants så på seg selv som Guds rike på jorden og med Guds budskap som den gjeldende lov. Det ble et nært forhold mellom kirke og stat og de religiøse ritene fikk enorm betydning. Dette kom særlig sterkt til uttrykk fra begynnelsen av det åttende århundre til midten av det niende. Denne perioden omtales som Ikonoklasmen, eller billedstormen.

Ikonoklastene var motstandere av bilder, og mente at det var galt å tilbe et ikon i form av et bilde av Jesus, Jomfru Maria eller helgener. Den andre parten i konflikten mente at ikonet ikke VAR den som ble fremstilt, men likevel representerte en essens av den gjengitte. Dette gjorde at de hadde rett til å tilbe dette bildet. I løpet av denne perioden ble et enormt antall bilder ødelagt. Det hele endte til slutt med at billedtilbedelsen ble gjenopprettet i 843.

Den andre gullalder

Etter billedstriden fikk den bysantinske kunsten en ny oppblomstring.

Det makedonske dynasti

Under det makedonske dynasti (877–1057) blomstret bysantinsk kunst på ny.

Det komnenske dynasti

Komnenos eller Comnenos (grekiska: Κομνηνός, Κομνηνοί) var en av de mer fremtredende kongelige dynastier i det bysantinske rikets historie siden det skal ha vendt det bysantinske rikets nedgang i perioden 1081-1185.

Den latinske okkupasjonen

Den latinske okkupasjonen regnes fra 1204 til 1261 og hadde stor betydning for riket og det bysantinske folket. En rekke bygninger overlevde.

Den paleologiske perioden

Mikael VIII Palaiologos, (født 1223 i Lilleasia, død 11. desember 1282 i Trakia) var keiser av Det bysantiske rike.

Michael VIII Palaeologus født i 1225, tilhørte en stor aristokratisk slekt. Faren Andronicus Palaeologus var "Megas Domestikos" og guvernør i Tessalonika, og Michael fikk en god utdannelse av Georgios Akropolitis.

Han dannet et nytt dynasti, det palaiologiske, i Lilleasias hovedstad Nicaea som den politiske elite fra Konstantinopel hadde flyktet til, og kunne i 1261 gjenerobre Konstantinopel og gjøre den til den bysantinske hovedstad igjen. Han trakk seg tilbake fra Lilleasia på grunn av tyrkerne.

Mistra

Se også

Referanser

  1. Kiilerich, Torp: Bilder og billedbruk i Bysantes, side 15

Litteratur

  • Demus, Otto; Byzantine mosaic decoration, Aspects of monumental art in Byzantinum, Aristide D. Caratzas, Publisher, reprint 1993
  • Demus, Otto; «The Style of the Kariye Djami and Its Place in the Development of Palaelogan Art» i The Kariye Djami Studies in the Art of the Kariye Djami and Its Intellectual Background volume 4 ed. Underwood, Paul, Bollingen series LXX / Princeton University Press 1975
  • Grabar, André: Byzantine Painting, 1979
  • Kiilerich, Bente, Torp, Hjalmar; Bilder og billedbruk i Bysants, Oslo 1998, ISBN 82-02-16406-0
  • Nordhagen, Per Jonas; Roma og Konstantinopel Maleri og mosaikk, Universitetsforlaget 1983

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Bysantinsk kunst.