Eilert Sundt

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Eilert Sundt

Eilert Lund Sundt (født 1817 i Farsund, død 1875) var en norsk samfunns- og kulturforsker. Han tok teologisk embetseksamen i 1846, men kom aldri til å virke som prest eller arbeide innafor teologien på annen måte. I stedet viet han sitt liv til «folkelivets, navnlig studiet av det lavere folkelivs historie». Han regnes som grunnleggeren av faget sosiologi i Norge.

I studietiden fattet Sundt interesse for historie, og fikk i 1849 et stipend for å studere kirkehistorie. I mellomtiden hadde interessene hans tatt nye veier, og han begynte å utforske romanifolket. I 1850 utkom den omfattende Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. I sluttkapitlet skisserer han et program for det nye samfunnsfaget.

Omstreiferplagen og fattigdomsproblemet var omfattet med stor interesse fra det offentlige på denne tiden. Sundt ble tilsatt som forsker og utreder under Kirkedepartemetet, og mottok ekstraordinært stipend fra Stortinget mellom 1851 og 1869 til sitt studium av «almuesfolk» og «den fattigste og råeste klasse». I disse årene leverte han en lang rekke verk om ulike sider ved det norske samfunnet. I tillegg publiserte han artikler i Folkevennen. Arbeidene var dels offentlig pålagt, dels initiert av Sundt selv.

Vitenskapelig metode

Hos Sundt lå et evolusjonistisk syn på kulturen til grunn for utforskingen av det norske samfunnet. Han mente at alle samfunn utviklet seg fra et primitivt mot et stadig mer fremskredent stadium. For ham var det åpenbart at både minoriteter som romanifolket og almuen ennå levde på et mer primitivt nivå, og at det var maktpåliggende å hjelpe disse frem til en høyere moralsk og materiell standard. Sundt hadde likevel blikk for de verdiene som han fant i folket, og var som mange i sin nasjonalromantiske samtid opptatt av å utforske den norske nasjonalkarakteren.

Sundt sto således med ett ben i den (nasjonal)romantiske og ett i den rasjonalistiske leir. Han var vel kjent med samtidig europeisk samfunnsfilosofi, og kan godt betraktes som positivist, idet han med naturvitenskapene som forbilde hadde en ambisjon om en totalforståelse av kulturen og samfunnet. Av eldre forbilder kan nevnes rasjonalistiske prester fra 1700-tallet, for eksempel Thomas von Westen, og forfattere av topografiske beskrivelser fra samme tid, for eksempel Hans Strøm.

I forhold til tidligere samfunnsbeskrivelser nådde Sundt et langt skritt videre med sin kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder. Han gjorde for eksempel bruk av statistikk i et omfang som tidligere ikke var kjent i Norge.

En kan merke en utvikling hos Sundt fra å bruke borger- og embetsmannskulturen som målestokk på folkekulturen, til i økende grad å ville forstå den på dens egne premisser. I begynnelsen arbeidet han ut fra en moralistisk hypotese, der han ser moralsk lettsinn som årsak til fattigdom. Etter hvert legger han mer vekt på samfunnsmessige årsaker, og er villig til å se på folkelige moralbegreper og fenomener som nattefrieri og barn utenfor ekteskap i lys av økonomi og byggeskikk.

I feltarbeidet la Sundt vekt på samtalen. I møte med informantene prøvde han å legge opp til mest mulig naturlige samværssituasjoner, og han oppfordra derfor ofte til sang og spill som en inngang til fortrolig og uforstilt samtale.

Han noterte stikkord på en blokk, og renskrev notatene i standardisert embetsmannsstil etterpå. Selv om dialekt og folkelige uttrykk er renset vekk i den ferdige fremstillingen, kan en si at dialogformen er bevart. Sundt fører i verkene sine en samtale med seg selv og med leseren, og de erkjennelsene han kommer fram til under forskningsarbeidet og skriveprosessen gjengis i lange tekstpassasjer. Dessuten er teksten spekket med små sidehistorier om hvordan han kommer i kontakt med informantene, og ofte også informantenes livshistorie.

Politisk syn

Eilert Sundt var trygt forankret i embetsmannskulturen. Han betraktet samfunnet ut fra en harmonimodell, der forsoning mellom klassene var det høyeste mål. Han så det som sin misjon «at utbrede lys og stifte fred i samfunnet». Opplysning og kommunikasjon mellom stendene skulle dels skape forståelse for allmuens kår blant de bedrestilte, dels skjerpe allmuens sans for lov og rett og god moral. Sundt stiftet bl.a. Oslo Arbeidersamfunn.

For øvrig deltok han i liten grad i den politiske debatten, og kom med få konkrete forslag til reformer.

Verker

Litteratur

  • Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant, 2000