Engelsk gotikk

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Engelsk gotikk ble utviklet i England i middelalderen. En regner vanligvis perioden fra omkring 1180 til omkring 1520. Det oppsto en rekke særpregete stiltrekk som bare delvis følger trendene på kontinentet. Et fremtredende særtrekk er bygningenes grunnplan. Disse er mer langstrakte enn de franske og kirkene har et eller to tverrskip. Som oftest har også de engelske kirkene et rett avsluttet kor. Vestfronten utviklet seg til en skjermfasade som dekket hele bygningskroppen. Det var også vanlig med et tungt, firkantet tårn over krysset.

Bakgrunn

Engelsk gotikk hadde i begynnelsen fransk innflytelse. Canterburykatedralen skulle på 1170-tallet ha nytt kor, og erkebiskopen innkalte Vilhelm fra Sens til å utføre oppgaven. Han var vant til seksdelte hvelv, triforium og doble kolonner, men samtidig hadde en et press fra cistercienserne strenge byggeregler. Snart utviklet det seg nasjonale drag ut av denne blandingen av impulser ved hjelp av det normanniske og andre eldre tradisjoner og ønsket om noe selvstendig. Man brukte den franske spissbuen, men løste den snart fra sine konstruktive drag og brukte den også dekorativt. En beholdt cistersiensernes romfølelse, sakralkarrakteren og det rett avsluttede koret, men minsket tårnenes dominans og omformet dem. Omformingstiden gikk fort og varte omtrent fra 1150 til omkring 1190.

Etter Magna Charta med byggingen av de store katedralene utviklet det seg selvstendige engelske stildrag. Den engelske gotikken er derfor et par generasjoner senere enn den franske. De engelske katedralene er ofte store bygninger og oppførelsen av dem strekte seg over flere arkitektoniske perioder. I mange tilfeller kan en avlese Englands bygningshistorie i monumentene.

Det vokste frem sterke munkeordener som bygget kirker innenfor klostermurene samtidig som det ble bygget store katedraler. En fikk derfor et presteskap som var både monastisk og sekulært. De første var bundet av klosterløftene og levde innenfor klosterets murer, de andre utenfor, men begge var bundet av Canon-regelen og fikk yrkestittelen kanik. Augustinerne består av kaniker som gjør tjeneste som prester også utenfor katedralene, i de mindre kirkene. Klosterordene fikk en større betydning i England og de bygde sine engen kirker som hadde samme rang som katedralene en «collegiate church» eller en katedral uten biskop.

Kirkeplaner

Alle kirketypene hadde behov for stor plass for prester, munker og korherrer opp i 100-tallet og dette gjorde at kordelen i kirkene fikk en annen form en på kontinentet. De engelske katedralene ble gudstjenestekirker for to ulike menigheter , selve menigheten og presteskapet. Denne utviklingen hadde begynt under romansk tid. En skilte mellom dem med en høy korskranke som ble videre utbygget. Det oppsto to ulike kirker innenfor bygningens ramme. Koret fikk også et bakre kor, retrokor. På grunn av presteavdelingens selvstendighet fikk kirkene et mindre tverrskip og et eget midtparti i koret. Det ble bygget en egen bygning til jomfru Maria, Lady Chapel som var forbundet med koret gjennom en vestibyle. Presteskapet tok over halvdelen av kirken og dette er den funksjonelle grunnen til forskjellen mellom engelsk og fransk gotikk.

I katedralene var det også utdanning av prester. I England fikk skolene sin plass i bygninger som har lignende forn som klostrene. I klostergangens vestre del ble noviser undervist og i den østre holdt en forelesninger i emner som etikk. Prester og munker hadde også private studieplasser i klostergangen der de studerte sine bøker mellom middag og aftensang. Mot korsgangens indre mur sto også bokskap.

En fjerde enhet i den engelske katedralen er kapittelhuset «the chapter house». Det hadde vanligvis en åttekantet plan.

Perioder i engelsk gotikk

Thomas Rickman (1776-1841) delte i sitt verk An Attempt to Discriminate the Styles of English Architecture from the Conquest to the Reformation i 1817 inn den engelske gotikken i periodene Norman, Early English, Decorated, and Perpendicular, Norman gotikk 1066-1200, Early English gotikk 1200-1275, Decorated gotikk 1275-1375, Perpendicular gotikk 1375 - 1530+

En del forfattere deler den engelske gotikken etter overgangstiden representert ved Vilhelm av Sens arbeider i Canterburykatedralen inn i tre perioder, Early English, Decorated, and Perpendicular og regner Norman til den romanske perioden. Grensene mellom de enkelte periodene i engelsk gotikk er flytende og stiltrekk fra en kan overleve inn i neste periode. Dateringen kan variere fra den ene skribent til den andre.

Norman

Norman er en overgangsperiode og det har mange felles trekk men bygninger andre steder i Europa. Den regnes fra ca 1066 til ca 1200. Bygningene var tradisjonelle romanske med tykke søyler og runde buer. Hvelv og dekorasjon var enkel med lite avansert steinarbeide. Eksempler er: Durham Cathedral, deler av Wells Cathedral, og vesttårnet på Ely Cathedral bygget 1150-75.

Early English

Early English dateres vanligvis til perioden 1189-1307 og den kalles også Lancet på grunn av den typiske bueformen. I England brukes gotikk første gang under byggingen av koret i Canterburykatedralen ca. 1170. The Temple-kirken i London er et annet tidlig eksempel. Katedralene i Wells, Lincoln og Salisbury er eksempler på den såkalte Early English-stilen, som er lavere og mer firkantet enn den samtidig franske, men med større vekt på en frodig dekor og kompliserte hvelvkonstruksjoner. Kirkebyggene er også gjerne lengre. Koret i Nidarosdomen er et norsk eksempel.

Decorated

Decorated er navnet på perioden omkring 1280 og 1377. En deler ofte perioden mellom Geometric style (1250–90) Curvilinear style (1290–1350).

Byggingen av Westminster Abbeys franskinspirerte skip på midten av 1200-tallet førte til en stilendring som kalles Decorated, preget av høyere takhøyde og skarpere linjer. Denne stilen er fullt utviklet på 1280-tallet. Katedralen i Exeter er et eksempel på denne, sammen med skipet i Nidarosdomen. To andre fremstående eksempler er katedralene i Winchester og York. Disse to gigantprosjektene hadde så lang byggetid at mye av dekoren er perpendicular, den etterfølgende stilen. Katedralen i York har for øvrig et hvelv av tre, som imidlertid er malt opp for å imitere stein.

Hovedeksempler er: østre delen av Lincoln Cathedral, vestfronten på York Minster og Lichfield Cathedral. Store deler av Exeter Cathedral, krysset og lanternen på Ely Cathedral bygget mellom 1322–1328 for å erstatte et tårn som fallt ned, de tre vestre fagene i koret og Lady Chapel.

Perpendicular

Perpendicular er betegnelsen på perioden fra omkring 1377 til 1485. Fra midten av 1300-tallet blir hvelvene stadig mer kompliserte, gjerne formet som nett, palmeblader etc., av og til med kuler eller spisser som henger ned fra sentrum av hvelvet. Vinduene blir også stadig større, og i flere tilfeller fylles det rett avsluttede koret av et enormt vindu. Vinduene har ikke lenger den gotiske, spissbuede formen, men er rektangulære med bare en liten ornamental spiss på toppen. Denne stilen kalles perpendicular. Det tidligste eksemplet på dette er katedralen i Gloucester der en begynte rekonstruksjon av koret i 1331. Rundt 1400 blir byggevirksomheten avbrutt av Rosekrigene, en periode preget av borgerkrig. Den siste store blomstringen finner sted på slutten av 1400-tallet og fram til gotikken får en brå slutt med reformasjonen i 1538. Blant eksemplene på den svært sofistikerte siste perioden i engelsk gotikk er slottskapellet i Windsor Castle og kapellet iKing's College i Cambridge.

Tudor style

Tudor style regnes fra ca 1485 til ca 1558. Gotiske stilelementer overlevde i Tudor style, som ble brukt på slott og herregårder i murstein. Tudor-stilen holdt seg fram mot 1600.

Gotikken overlevde i England som en «byggmesterstil» helt frem til nypalladismen på 1700-tallet. Tidlig på 18800-tallet oppsto den igjen som nygotikk.

Se også

Litteratur

  • Paulsson, Gregor; Konstens Världshistoria, Medeltiden, Lund 1977, ISBN 91-27-01662-5

Eksterne lenker