Erkebispegården i Trondheim

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Erkebispegården.
Foto: Frode Inge Helland
Erkebispegården fra hovedtårnet Nidarosdomen under Olavsdagene 2002

Erkebispegården i Trondheim er et U-formet bygningsanlegg i stein – på sørsiden av Nidarosdomen beliggende mellom domkirken og elven. Anlegget var erkebiskopens religiøse og administrative sentrum i Norge inntil 1537, supplert av Erkebispegården i Bergen. Komplekset er Nordens eldste eksisterende profane steinbygning, og har en sammensatt bygningshistorie. Sammen med Nidarosdomen har Erkebispegården en helt spesiell plass i Norgeshistorien.
Fra midten av 1100-tallet var gården et åndelig og politisk senter. Erkebispegården var midtpunkt i den norske kirkeprovinsen, som omfattet ikke bare Norge, men også Færøyene, Shetland, Isle of Man, Island og Grønland.
I Erkebispegården finner man bl.a. Nordens eldste verdslige bygning og to museer.

Anlegget

Anlegget består i dag av en hovedfløy mot nord med erkebiskopens hall i Østhuset og hans bolig i Vesthuset. Øst for Østhuset ligger en fløy som ender i det såkalte Bakeriet. Sidefløyen mot vest inneholder Lavetthuset og Vekthuset. Østfløyen (Bispefløyen) og sørfløyen er nye museumsbygninger, oppført 1997 etter en brann 18. August 1983 etter tegninger av arkitekt Nils Henrik Eggen, Trondheim. Nærmest domkirken ligger steinbygningene, med erkebiskopens hall og private bolig. Dobbelttrappen ble trolig brukt som en slags tribune når han skulle ta imot prominente gjester fra inn- og utland og hadde trolig en baldakin. Langs murene i øst og syd lå det verksteder på rekke og rad.
Utgravde rester av en ringmur fra midten av 1200-tallet viser at gården opprinngelig var større enn i dag. Den strakte seg ut over deler av dagens kirkegård og også et stykke ned mot elven. Denne eldste ringmuren og rester av en steinhall er bygget inn i museet. Sammen med de to store steinbygningene nærmest domkirken og ringmuren i vest med "Vekthuset", er dette de eneste synlige spor vi har fra denne delen av Erkebispegårdens historie.

Middelalder1100 - 1500

Det var bispesete i Trondheim allerede fra 1000-tallet.
Vi vet ikke hvor selve bispegården lå, men det er naturlig å tenke seg at den sto et sted i nærheten av katedralen.
Erkebispesetet ble etablert i 1152.
Den eldste bygningen i dagens Erkebispegård - det så kalte Østhuset -kan nettopp knyttes til denne tiden. Men vi må gå ytterligere et par hundre år fram i tiden før vi har noen holdepunkter for å rekonstruere den gamle erkebispegården.
Gården ble bygd som erkebiskopens residens, og kan ha vært påbegynt av erkebiskop Øystein Erlendsson fra 1161. Anlegget ble bygd ut i flere etapper gjennom middelalderen.

Erkebispegården i middelalderen

Østhuset i nordfløyen var erkebiskopens hall, reist fra ca. 1200. Overetasjen inneholder selve hallen, mens de to hvelvede rommene i underetasjen antagelig var erkebiskopens «målstue». Opp til hallen førte en toløpstrapp som med sine kontinentale forbilder er enestående i Norge. Østhuset sto ferdig omkring 1220.

Vesthuset i nordfløyen er oppført omkring 1250 under erkebiskop Sigurd, som anla vestfronten i 1248 der den står nå. Vesthuset var erkebiskopens privatbolig med arbeidsværelse og sovekammer i overetasjen, og to hvelvede rom nede. Åpne ildsteder i hvelvrommene nede varmet opp rommene ovenpå gjennom åpninger i hvelvene.

De to delene av nordfløyen hadde forbindelse på øvre plan over et hvelvet portrom, oppført som tredje byggetrinn. Portalen mot borggården har en bue med chevron-motiv, antakelig gjenbruk av en romansk bue tidligere brukt i den romanske Nidarosdomen, enten som hovedportal eller som en arkadebue i det skipet som ble påbegynt ca. 1150, men som senere ble revet. Chevron-motivet var blitt umoderne etter overgangen til gotikk. Det antas at det allerede i middelalderen kan ha vært et tårn over porten. Anlegget omfattet en rekke trebygninger som våpensmie og myntverksted. På 1200-tallet ble det dessuten reist en ringmur; den sørøstre delen antakelig i perioden 1285 – 1305. Julenatt 1295 var det brann i «erkebiskopens haller», i ett av de hvelvede rommene i Vesthuset. Etter 1300 var det lite byggevirksomhet på anlegget før ut på 1400-tallet, da erkebiskop Gaute Ivarsson (1475 – 1510) forsterket ringmuren, slik at anlegget fikk mer karakter av en borg. Gaute lot dessuten reise Lavetthuset og Vekthuset (ca. 1495–1503). Første etasje i Vekthuset ble brukt som hall.

Perioden 1500 - 1550

Bygningen i nordøstre hjørne – «Bakeriet» – ble også reist, ca. 1500 – 1510. Her kan det ha vært et bispekapell i en øvre etasje. I 1532 ble gården påtent av danske tropper under angrepet på erkebiskop Olav Engelbrektsson. Både hallen i nordfløyen og deler av vestfløyen ble ødelagt. Olav Engebrektson rakk å gjenreise hallen i vestfløyen og sette sitt våpen over den buede portalen til overetasjen Men i 1537 da reformasjonen ble innført måtte han gi opp kampen og forlate landet. Erkebispegården ble samme år «Kongens gård», og det var meningen at lensherrene skulle residere her, men de foretrakk å flytte inn på Steinviksholmen, som var i bedre stand. Etter reformasjonen gikk gården over i en ny fase og ble residens for de nordenfjeldske lensherrene og senere et stort militærlager. Renessansen ca. 1550-1680.
Fra 1550-årene residerte lensherrene der og store reparasjoner ble gjennomført og nye bygninger oppført. Dette bygger på opplysninger i lensregnskapene fra 1656. Anlegget hadde karakter av herregård med boligfløy og et staselig tårn over porten mot domkirken. Langs ringmuren mot øst lå "Herrehuset" og uthusbygninger med fjøs for gårdens 44 kyr, 4 hester og 2 okser.
I 1556 flyttet lensherren Evert Bild på kongelig befaling til Kongens Gård i Trondheim, til et trehus langs østre ringmur. Nordfløyen ble nødtørftig reparert etter reformasjonstidens ødeleggelser. Først i lensherren Claus Daas tid (1613 – 1620 ) ble gården ordentlig istandsatt, i perioden 1614 – 1616 , og fikk karakter av et renessanseslott. Salen i Østhuset ble delt i to, og «Herresalen» (i dag kalt Hallen) ble rikt dekorert med kalkmalerier. Samtidig ble ett av hvelvrommene i Vesthuset utsmykket med jaktscener og rankedekor, mens begge fikk malte draperier nederst. Over porten ble det – omkring 1615 – oppført et tårn i bindingsverk med en rikt utformet tårnhjelm, tegnet og reist av Oluf Naucler. Den vises også i litt forvansket utgave på det kjente byprospektet av Jacob Maschius fra 1674 .
Etter innføringen av eneveldet i 1660 forsvant lensherrene, og ble erstattet av stiftsamtmenn. En av dem, Ove Bjelke, fikk revet tårnet og et karnapp over porten, i 1672, og fikk lagt nytt tak på Østhuset.

Barokk ca. 1680 - 1760

Fra slutten av 1600-tallet brukes Kongsgården som et eneste militærlager med arsenal og tøyhuslager for hele det nordenfjeldske Norge. Fra 1681, etter bybrannen samme år, ble Kongsgården tatt i bruk til militære formål, og bygningene ble innredet til magasiner og depoter. Vinduene i Østhuset ble gjenmurt og taket ble løftet til samme høyde som på Vesthuset. Fra slutten av 1680-årene ble Østhusets murer påbygget en etasje, og ble delt i to høyder med et innskutt bjelkelag for å øke lagerkapasiteten. Underetasjen ble brukt som kruttmagasin. Også toløpstrappem opp til hallen ble fjernet, og da dette gjorde sørveggen ustabil, ble det i 1706 oppsatt massive strebepillarer. Fra 1686 disponerte Hæren bygningene.
Bybrannen i 1708 rammet også Kongsgården, men nyreisingen ble straks startet. Den største nye bygningen var Feltartillerihuset, som danner forlengelsen av vestfløyen mot sør. Den ble reist 1753 – 1755 av stein fra ringmuren og fra Ilsvika.

Rokokko ca. 1760 – 1790

Gården ble nøyaktig oppmålt av J.N.Eckleff i 1758, og denne oppmålingene ligger til grunn for modellen. Artillerilavetthuset langs vestre sørside ble reist i panelt bindingsverk, antakelig i 1780-årene. Det ble det reist to militære magasinbygninger i tre: en i sør mot slutten av 1700-tallet, en i øst i 1809. Et første skritt mot ny anseelse ble tatt da det dekorerte hvelvrommet i Vesthuset fra 1826 ble brukt til å oppbevare kronregaliene. Det har siden vært kjent som «Regalierommet».

Nyere tid

Helt til 1930 var Kongsgården hovedkvarter for hæren nordenfjells. Under feiringen av Olavsjubileet dette året ble mye av anlegget frigjort og brukt til en rikshistorisk utstilling, og hallen fikk igjen sin fulle høyde: de øverste bjelkelag ble revet og takkonstruksjonen frilagt. Forsvarsdepartementet besluttet deretter at gårdens fremtidige bruk skulle avgjøres etter at det var gjort grundige bygningshistoriske og bygningsarkeologiske undersøkelser.
I nyere tid har Erkebispegården bl.a. tjent som magasiner for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR), bl.a. for NDRs skulptur- og steinsamling fra middelalderen.De gamle middelalderbygningene nærmest domkirken var ombygget for å gi mest mulig magasinplass. Erkebiskopens gamle hall ble delt i fire etasjer, og de gamle steinhusene kaltes "Tøyhuset". En offiser - proviantforvalteren - som hadde ansvar for alt det lagrede militære materialet, bodde nå i en egen gård i gården ved ringmuren i syd.
I dag er Erkebispegården blitt et stort "museumssenter", et sted for den som vil se og oppleve viktige deler av Trondheims og Norges historie: Lengst i syd ligger Museet Erkebispegården som ble åpnet i 1997, og i Nordfløyen fra 1160-årene kan man bl.a. se den store hallen der erkebiskopen tok imot sine gjester, og også hvor han bodde. I Rustkammeret/Hjemmefrontmuseet kan man studere forsvaret av Norge fra de eldste tider helt fram til 1945. Sommeren 2006 fikk Riksregaliene sin permanente plassering i hvelvrom i vestfløyen og med dette spenne "museumssenteret" fra Erkebiskop Øystein til kong Harald. I sommerhalvåret fylles Borggården av mange besøkende, og under de årlige Olavsfestdagene er den en viktig møteplass - med historisk marked, teater og konserter.
I vestfløyen holder det militærhistoriske museet Rustkammeret og Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum til, samt Kronregalieutstillingen (fra 2006). I et av Vesthusets hvelvrom ble det innredet et kapell (1997), etter idé av biskop Finn Wagle og riksantikvar Øivind Lunde, og utformet ved domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. I Artillerilavetthuset holder Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders administrasjon til, fra 2007. Hovedfløyen mot Domkirken brukes til representasjon.

Restaurering

Nicolay Nicolaysen var den første som oppdaget hva slags anlegg Kongsgården virkelig var. Undersøkelsene kom først igang i 1952 under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer. De pågikk til 1972 og ga sikrere viten om gårdens historie. Oppdraget med restaureringen ble gitt til professor Erling Gjone og gjennomført 1962 – 1975. Toløpstrappen opp til hallen ble rekonstruert av Gerhard Fischer etter påtrufne spor og utgravde fragmenter av den underliggende forhallen. Hele nordfløyen ble innredet til representasjonslokaler for Staten, mens Forrådshuset og Bakeriet østenfor ble brukt til adkomst og betjenende funksjoner.
Under en stor brann 18. august 1983 brant de to militære magasinbygningene mot øst og sør ned til grunnen, mens de eldre bygningene i stein holdt stand. Bygningene rommet verdifulle samlinger fra Nidarosdomen, bl.a. gjenstander fra kongegravene, den originale stein- og skulptursamlingen, og samlingen av gipsavstøpninger, foruten originalskulptur i gips ved billedhugger Hans Michelsen.
Arkitekt John Tverdahl var blant dem som tidligere hadde anbefalt brannsikring, men den var ikke blitt utført.
I 1987 / 1988 ble forvaltningen overført fra Forsvarsdepartementet til Kirkedepartementet ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. I tidsrommet 1991 – 1995 ble det utført omfattende arkeologiske utgravninger i Erkebispegården, ledet av Sæbjørg Walaker Nordeide. Funnene fra disse ble så permanent utstilt i de to nye museumsbygningene som er reist på branntomta, i sør og øst. Museet i Erkebispegården stiller også ut originalskulpturer og -detaljer fra Nidarosdomen. Museumsbygningen i øst rommer dessuten Den norske kirkes nasjonale senter for liturgi og NTNUs Senter for middelalderstudier, samt en stor hall, Øysteinsalen, som er ment til bruk for møter i Den norske kirke og for foredrag og konserter.

Litteratur

  • Bakke, Erling: Erkebispegården. Nordens eldste profane bygning, Trondheim 1977.
  • Fischer, Dorothea og Gerhard: Erkebispegård – Kongsgård. Arkeologisk oppdagerarbeid 1952–72 i Fortidsminneforeningens Årbok 1975, s. 3–40.
  • Gjone, Erling: Restaurering av Erkebispegården i Fortidsminneforeningens Årbok 1975, s. 41–54.
  • Hegard, Tonte: Erkebispegården og Kongsgårdens militære bygninger, i Fredede hus og anlegg 4 – Sør-Trøndelag, s. 39–43, Universitetsforlaget 1986, ISBN 82-00-07134-0
  • Nordeide, Sæbjørg Walaker: Erkebispegården i Trondheim. Beste tomta i by'n. Trondheim 2003, 379s. ISBN 82-8101-001-0

Eksterne lenker