Estetikk

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk

Estetikk (fra nylatin aesthetica, av gresk. aisthesis, den kunnskap som kommer gjennom sansene) er et kunstteoretisk begrep som brukes både om «læren om kunnskap som kommer til oss gjennom sansene», og «læren om det vakre og skjønne i kunsten». Begrepet brukes om filosofisk teori som undersøker grunnlaget og lovene for smaken og skjønnheten i naturen og kunsten. Begrepet brukes også om de oppfatninger og metoder som gjør seg gjeldende hos en kunstner eller håndverker i arbeid, eller når man bedømmer sanseinntrykk fra kunstverk, gjenstander, naturen, omgivelsene og annet.

Estetikken ble grunnlagt som egen vitenskap av den tyske filosofen Betegnelsen estetikk ble for første gang brukt av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten (1714-1762) i verket Aesthetica (1750). Dette la grunnlaget for estetisk filosofi som en selvstendig filosofisk vitenskap. Problemer vedrørende det skjønne i kunsten har imidlertid opptatt tenkere gjennom hele kulturhistorien.

Innhold

Bakgrunn

Platon så på kunsten som en avbildning av sanselige gjenstander som i sin tur ble oppfattet som avbildninger av ideen. Slik sett var kunsten fjernere fra sann erkjennelse enn håndverkerens produkter. På den annen side mente Platon at visse former for dans og musikk hadde positiv moralsk virkning fordi de åpnet sinnet for ideene. I Staten og Lovene ble det moralske kriteriet på kunsten dominerende, og det var mange kunstformer Platon ikke fant plass til i sin idealstat.[1]

Aristoteles oppfattet også de forskjellige kunstarter som en avbildning (gr. mimesis) av virkeligheten. I Om diktekunsten skilte han mellom forskjellige kunstarter ut fra hvorledes de avbilder virkeligheten. Han viet særlig den greske tragedie oppmerksomhet og tilla teaterkunsten mye større betydning enn Platon. Platons og Aristoteles' ideer om det skjønne fikk stor betydning for middelalderfilosofenes estetikk, bl.a. drøfter Thomas Aquinas estetiske spørsmål i sine teologiske verker.[2]

I renessansen skjedde det en gjenoppvekking av antikkens estetikk, bl.a. gjennom Marcilio Ficinos kommentarer til Platons Symposion (1474–75) og Leon Battista Albertis tre bøker om maleri, skulptur og arkitektur.

Estetikk ble først grunnlagt som egen vitenskap av den tyske filosofen Alexander Baumgarten i verket Aesthetica (1750).[3] Viktige forløpere var Lord Shaftesbury og Francis Hutcheson (An Inquiry Into the Original of Our Ideas of Beauty and Virtue, 1725). David Hume knyttet i sin Of the Standard of Taste (1757) smaken til objektive kriterier. På siste halvdel av 1700-tallet kom det en rekke estetiske skrifter i England, av bl.a. Edmund Burke, Lord Kames, Hugh Blair og Thomas Reid.

Den tyske filosofen Immanuel Kant var den første moderne filosof som gjorde estetikken til en integrert del av et filosofisk system. I Kritikk av dømmekraften (1790) ble ikke det skjønne fastholdt gjennom egenskaper ved estetiske objekter som hos Hume. Tvertimot er skjønnhet i Kants analyse av den estetiske dom (f.eks. «rosen er skjønn») et predikat som tilskrives en gjenstand som om det var en egenskap ved den. Men den egentlige bestemmelsesgrunn er en følelse av velbehag i subjektet. Paradoksalt nok innebærer ikke dette at enhver har sin egen oppfatning av hva som er skjønt. Smaksdommen beror på en subjektiv følelse, men skal samtidig være uttrykk for «eine allgemeine Stimme»; smaksdommen har subjektiv allmennhet, den er basert på et fellesskap som stemmer overens, men ikke i kraft av bestemte begreper som i erkjennelsesdommene. I den teoretiske erkjennelse hersker objektiv allmenngyldighet, men man kan ifølge Kant ikke argumentere logisk for at en gjenstand er skjønn. Allmennheten sikres ved at forestillingen om den skjønne gjenstand vekker til live et fritt spill mellom erkjennelseskreftene innbildningskraft og forstand.

Friedrich Schiller utvidet Kants estetikk i Brev om menneskets estetiske oppdragelse (1795). Kunsten skulle frigjøre menneskeheten og løfte den fra det sanselige til det åndelige.

Det mest fullstendig utbygde idealistiske estetiske system ble utviklet av Hegel, hvis forelesninger om estetikk ble utgitt etter hans død i 1835. Hos filosofene Schopenauer og Nietzsche står en estetisk livsbetraktning sentralt. Nietzsche hevdet at livet bare kunne rettferdiggjøres som estetisk fenomen.

I den nyeste estetikks historie er Benedetto Croce en av de mest innflytelsesrike. Estetikken er ifølge Croce en vitenskap som er anskuelig eller intuitiv erkjennelse, i motsetning til logikkens begreps-erkjennelse.

Forsøk har vært gjort på å gi estetikken et sikrere, mer objektivt grunnlag ved å innføre eksperimentelle metoder, særlig innenfor kunstpsykologien, når det gjelder bedømmelse og opplevelse av skjønt og uskjønt. Den første som prøvde dette, var Gustav Fechner i 1870-årene. Viktige strømninger i dagens estetikk er foruten den psykologiske estetikk (Fechner, Brentano) pragmatisk-tegnteoretisk («semiologisk») estetikk (Peirce, Morris, Langer); fenomenologisk estetikk (Scheler, Ingarden); og eksistensialistisk estetikk (Sartre).

Opplevelser sanseinntrykk kulturell smak

Estetikk kan også defineres som menneskers bruk og opplevelse av omgivelser. Sanseopplevelser har i all tid vært viktig for menneskers valg, og ytre form og tiltalende estetikk har hatt betydning for alt fra design og arkitektur til musikk og litteratur både i hverdagsliv og i kunst. Et teoretisk grunnlag for dette finnes hos den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1030-2002) som avgrenser estetikken ved å belyse hvilke holdninger av ikke-estetisk art som gjør seg gjeldende i det sosiale spillet i kulturlivet. For å skjønne dette må en analysere de kjennetegnene eller signalene som de ulike aktørene omgir seg med.[4]

Ordet estetikk kan også brukes som et samlebegrep på felles stilidealer, en kulturell smak eller et kunstsyn som er dominerende innenfor en periode eller et samfunn. En kan således snakke om hinduismens estetikk, nazismens estetikk og så videre.

Referanser

  1. Filosofi.no
  2. Filosofi.no
  3. Filosofi.no
  4. Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus kultursociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989

Litteratur

  • Adorno, Theodor W.: Estetisk teori, 1998, ISBN 82-05-24505-3
  • Beardsley, Monroe C.; Aesthetics from Classical Greece to the present, London 1966, ISBN 0-8173-6623-7
  • Beardsley, Monroe C.; Aesthetics, problems in the Philosophy of Criticism, Indianapolis, Cambridge 1981, ISBN 0-915145-09-X
  • Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus kultursociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
  • Dehs, Jørgen; Æatetisk teorier, Odense 1995, ISBN 87-7838-131-2
  • Kant, Immanuel; Kritikk av dømmekraften, Oslo 1995, ISBN 82-530-1719-7
  • Kjørup, Søren; Kunstens filosofi, en indføring i Æstetik, Roskilde 2000, ISBN 87-7867-044-6
  • Lacoste, Jean; Idéen om det skjønne, Trekk fra estetikkens historie, Norsk utgave 1997, ISBN 82-91004-45-5
  • Malmanger, Magne; Kunsten og det skjønne, vesterlandsk estetikk og kunstteori fra Homer til Hegel, Oslo 2000, ISBN 82-03-18309-3
  • Meyer, Siri, red.: Estetikk og historisitet, 1990, ISBN 82-7216-598-8

Eksterne lenker

Se også

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy
viagra norge apotek educations sabotage viagra på nett sabotage Mexican cialis 20mg virkning volunteer Mogadiscio Dalton
viagra norge apotek educations sabotage viagra på nett sabotage Mexican cialis 20mg virkning volunteer Mogadiscio Dalton