Etnologi

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Etnologi, (fra gresk ethnos, folk, og logia, lære), er et humanistisk fag med de vestlige folkenes materielle, sosiale og åndelige kultur som tema. Dette gjelder først og fremst i eldre tid, men nå også for vår egen tid. Tidligere ble denne vitenskapen kalt for folkelivsgransking. Den som har æren av å ha etablert faget som vitenskapelig disiplin er professor Nils Lid] som tidligere var dosent i norske målfører. Med Nils Lid kom etymologi og den tyske Wörter und Sachen-forskingen til å stå sterkt i den første faglige orientering. Sammen med folkloristen Svale Solheim satte de igang et større prosjekt med innsamling via spørrelister. Disse ble publisert under tittelen Ord og sed, som i 1951 ble gjort om til tidsskriftet Norveg, og var et organ for etnologiske og folkloristiske studier.

Den disiplin faget i dag sorterer under ved Universitetet i Oslo har fått betegnelsen kulturhistorie og innebefatter også faget folkloristikk. Norsk etnologi har særlig i tiden fra 1960 i høy grad hentet impulser fra svensk etnologi.

To som gjennom 1960 og 70-tallet satte sitt preg på faget ved Universitetet i Oslo var professorene Hilmar Stigum og Knut Kolsrud.

Etnologi må ikke forveksles med etnografi, som er den tidligere betegnelsen på faget sosialantropologi.


Folklivsgransking

Faget (uavhenging av de skiftende navn) ble utviklet da industrialiseringen for alvor satte i gang på 1870-årene. Man syntes at det var viktig å redde minnene om en opprinnelig og ekte kulturarv som var i endring og forsvant. Derfor ble bondebefolkningen folkelivsgranskernes første studieobjekt. Granskerne forsøkte å samle informasjon fra så langt tilbake som mulig. Opplysninger som ble samlet ble katalogisert i ulike fag og man tegnet bl.a. kart over utbredelsen av ulike fenomener, f.eks. sagn og jordbruksredskaper.

Innsamlingen var rettet mot materielle ting, og mye av denne forskningen foregikk ved museene. I Sverige ble etnologi tidligere enn i Norge et universitetsfag, og omfattet både det som i Norge skulle kalles folkeminnevitenskap og etnologi.

De evolusjonistiske og diffusjonistiske aspektene ble utviklet i forskningen omkring temaet kulturområder i perioden 1920-1960, som førte til rene studier av innovasjonsforløp og spreding av nyheter, både i bondekulturen og i det tidlige industrielle samfunn.

Den typiske avhandlingen i 1950-tallets svenske folkelivsgransking var en studie av et kulturelements spredning i tid, rom og sosialt miljø - et sagn, et jordbruksredskap, en festtradisjon.

Forskning på samtidsfenomener

Fra og med 1960-tallet har folkelivsgranskingen vendt seg i retning forskning på kulturfenomener i samtiden. Dette er en av årsakene til at faget folklivsgransking i Sverige i 1972 endret navn till etnologi. Forskning på etniske grupper i Sverige begynner å interessere flere blant annet på grunn av den store innvandringen fra land som Finland.

Etnologene på 1960-tallet interesserte seg ofte for spørsmål omkring skikker, samfunnsstruktur og sosial organisasjon. De vitenskapelige teoriene fra [[funksjonalisme (sosiologi]|funksjonalismen]] vant innpass som perspektiv. Funksjonalismen la grunnlag for lokalsamfunnsstudier på 1960- og 70-tallet. Etterhvert kunne disse få en profil der forskeren var deltakende aktør.

Lokalstudier

1970-tallets avhandling var en studie av et lokalsamfunn med vekt på det sosiale livet. Da var det mange som ble påvirket av sosialantropologiens studier av oversiktlige småsamfunn og folkegrupper og man lette opp mer eller mindre eksotiske lokalsamfunn for å utforske dem med intervjuer og deltakende observasjon. Åke Dauns «Upp till kamp i Båtskärsnäs» (litteraturåret 1969|1969) dannet skole for framtidens etnologer. Lokalsamfunnet kunne være ei grend, et industrisamfunn, en fabrikk, et kontor, et villaområde eller en forstad.

Når man på 1970-tallet valgte å studere lokalsamfunn, skjedde det nesten alltid med en problemstilling som gjaldt kulturelt fellesskap.

Kulturanalyse

På 1970-tallet ble den kulturanalytiske tradisjonen som fortsatt dominerer, utviklet, men på ulike teoretiske fundamenter. På 1970-tallet hadde etnologene i stor utstrekning sagt farvel til gjenstandsstudiene, selv om interessen for disse kom tilbake på slutten av tiåret, men i helt nye former, for eksempel ungdommens forbruksvaner. Etnologene begynte også å reflektere over sin egen som forskere. Med inspirasjon fra feministisk kulturteori kom studiet av genus og identitet til å få stadig økt interesse på slutten av 1980-tallet.

På 1980-tallet kan man si at det etnologiske synsfeltet ble utvidet ved innflytelse fra internasjonal kulturforskning innen ulike disipliner. Kulturanalyse frigjorde en annen måte å identifisere problemstillinger som forskingen kunne rettes mot. Den lokale avgrensningen mistet noe av sin betydning til fordel for historiske og kulturelle prosesser. Klassekultur, kulturell endring og kulturkonflikter ble nye dominerende tema for 1980-tallets forfattere av avhandlinger.