Forkortning

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Andrea Pozzos takmaleri i St. Ignazio-kirken i Roma viser et mylder av skikkelser og oppadstrebende søyler. I forstørret utgave, viser bildet en mengde forkortinger

Forkortning er en perspektivisk virkning på en gjenstand som gjør at de nærmeste delene ser overdrevet store ut i forhold til de fjerneste. Uttrykket brukes om forminsking av en gjenstand eller en figur i hendhold til dens plassering i billedrommet.

I kunsten brukes dette mest om det å fremstille legemer på en slik måte at det ferdig fremstilte uttrykket skal virke mest mulig naturtro. Forkortning innebærer at gjenstander og figurer som ikke befinner seg parallelt med billedplanet, maleriets overflate forstått som vertikalt plan, blir fremstilt med sammentrukne proposjoner. Forkortning er et vanlig dybde- og romskapende virkemiddel som har vært brukt siden 1400-tallet.

Forkortningen er en videreføring av perspektivlæren, der en fort ble klar over at den ikke kunne følges slavisk uten å gi tilskueren et lett forvrengt bilde av spesielt levende vesener. Utover i renessansen og ikke minst i barokken ble kunnskap utvidet og brukt, ikke minst i trompe l'oeil- sammenheng.

Motsatt måtte spesielt billedhoggere forlenge og forvrenge sine «naturtro» statuer dersom de skulle stå i en forhåndsbestemt høyde over tilskueren.

Litteratur

  • Mørstad, Erik; Malerileksikon, Oslo 2007, ISBN 978-82-7477-283-0