Gotisk kunst

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Gotisk kunst domineres av arkitekturen. I løpt av det tolvte århundre utviklet det seg en ny byggestil ved siden av den romanske. Siden dette skjedde i i Isle de France området rundt Paris, ble den kalt fransk manér. Først på femtenhundretallet ble den kalt gotisk. Dette var et nedsettende navn, man mente at stilperioden med sine spissbuer, ribbehvelv og forseggjorte dekorasjoner var så barbarisk og lite tiltalende at den måtte være utviklet av gotere. Senere har ordets betydning endret seg, og utrykket har ikke lenger en nedsettende betydning.

Gotisk arkitektur

Se utfyllende artikkel Gotisk arkitektur.

I den romanske perioden hadde arkitekturen formet ett vidløftig kirkerom, omsluttet av tunge massive murer som ga interiøret bestemte og klare grenser. De gotiske katedralenes rom har en helt annen karakter. Gotikkens katedraler reiser seg som kjempebygg til Guds ære. Først i området rundt Paris, siden over hele Europa. Katedralene er ikke lenger en kubisk murmasse hvor veggene lukker seg om et fast avgrenset rom. Her finnes ikke lenger tunge bærende vegger, tjenende søyler og hvilende tak. Gotikkens katedral er som et kjempemessig skulpturverk, hvor veggene er løst opp i slanke pilarer som vokser og stiger, strekker seg oppad i en evig himmelstrebende bevegelse. Der hvor en forventer at søylen skal slutte, blir den omdannet til bue og taket til hvelv. Taket går ikke lenger over i en rundbue, men fortsetter til stadig mer svimlende høyder. I romansk tid var veggene så tykke at de kunne bære seg selv, den gotiske stilperioden derimot, er et hån mot tyngdeloven.

For å kunne bygge slike høye tynne veggflater, gjennombrudt av store glassmalerier og gallerier, måtte veggen støttes opp fra utsiden. Gotikkens byggmestre konstruerte strebebuer- og strebepilarer for dette formålet, slik at trykket fra veggene blir flyttet utenfor rommet. Strebesystemet som samler motstandskraften på enkelte punkter er det som mer enn noe annet er kjennetegnet på gotisk byggestil.

Et annet kjennetegn for byggestilen er ribbene. Ribbene er selve skjelettet i hvelvet, mens hvelvkappene bare er et lett murskall som fyller ut, og ikke har noe bærende, konstruktiv funksjon.

Et tredje kjennetegn er spissbuen. Den romanske rundbuen kunne man bare slå over et kvadrat. Spissbuen kunne derimot slås over både den korte og den lange siden av et rektangel.

Eksempel på elevasjon (veggoppdeling) fra Amiens katedralen. Vi ser her hvordan veggen blir behandlet som et skulpturverk. Nederst finner vi en arkaderekke, deretter triforiumet og øverst klerestoriumet. Klerestorievinduene er store og har fått en komplisert dekorativ utforming. Feltet har fire smale spissbuede vinduer (lansettvinduer), et større rundvindu og kløverornamenter kalt trepas og firpas. Disse begrepene finner du forklart i den siste glossaren som ble lagt ut 28.10.98. Det kan også være lurt å benytte linken som er oppgitt først i denne glossaren.

Fordi trykket var ledet bort fra veggen og den ikke lenger hadde en bærende funksjon, kunne man løse den opp. Det var ikke lenger plass til murmalerier, men man får glassmalerier isteden. Teknikken var hentet fra mosaikk-kunsten, men steinene ble erstattet med små fargede glassbiter. I starten var glasset ujevnt og dette ga maleriene en dybde og glød som uslepne diamanter. Etterhvert utvikles teknikken og glassmestrene blir i stand til å lage større flater og smelte sammen farger slik at den strenge fargeskalaen ble brutt. Gotikken ble innledet med St. Denis kirken i 1137, men først omkring århundreskiftet begynner de store katedralenes epoke. Denne epoken starter med oppføringen av Chartres-katedralen. Katedralen har en behersket og nøktern stil, og det er trolig en av grunnene til at den ble retningsskapende for den videre utviklingen.

Dersom vi ser på grunnplanen ser vi at selve kirkeformen er den samme som i romanske kirker, dvs at basilikaformen er beholdt. Tverrskipet er fullt utbygget og henger bedre sammen med det femskipede korpartiet enn det treskipede langskipet. De tre største kapellene i koromgangen (ambulatoriet) fungerer som selvstendige rom, de to øvrige er kun utbulinger i veggen.

I det tidligere kongepalasset på Seine-øya i Paris ble det i 1243-48 bygget et lite enskipet kapell for Ludvig den hellige. Det skulle oppbevare en kostelig relikvie; en splint av Kristi tornekrone. Sainte Chapelle er som et strålende smykkeskrin, og veggenes oppløsning er drevet til det ytterste. Mest mulig av veggen er dekket av glassmalerier i glødende farger.

Den gotiske byggestilen spredte seg som ild i tørt gress over Europa i løpet av første halvdel av 1200-tallet. Det landet hvor gotikken slår sine dypeste røtter utenfor hjemlandet er England. Den engelske gotikken får et eget preg. Det mest fremtredende særtrekket er bygningens grunnplan og komposisjon. Grunnplanene er mer langstrakte enn de franske, kirken kan ha to tverrskip og koret er som regel rett avsluttet. De vertikale bevegelsene i interiøret er ikke så utpreget som i Frankrike, tvertimot er ofte de horisontale linjene understreket. Vestfronten (hovedfasaden) kan utvikle seg til en skjerm som dekker hele bygningsblokken. De engelske katedralene har også beholdt et normannisk arkitekturtrekk, sentraltårnet over kirkens midtpunkt. Dette blir ofte et dominerende trekk i eksteriøret.

Gotisk arkitektur i Norge

Den gjennomgripende endringen av det arkitektoniske formspråket som startet i Frankrike, og som derfra sprer seg over hele Europa, kom også til å sette sitt preg på norsk arkitektur. Tidspunktet for innføringen av den gotiske byggestilen i Norge varierer. Vi finner de første gotiske trekk ved Trondheim domkirke omkring 1180. I Mariakirken i Bergen har korforlengelsen fra 1248 klare gotiske trekk. I de mange norske bygdekirkene fra 1200-årene er gotikken stort sett redusert til en dekorativ stil som pryder portal og vindusåpninger.

Nidaros domkirke er det sentrale gotiske byggverket i Norge og inntar også en sentral plass blant Europas katedraler. Den er stilmessig nært knyttet til en gruppe engelske kirker fra 1200-årene. Dens nærmeste stilmessige "nabo" er katedralen i Lincoln. Nidarosdomen slik den står i dag er til dels sterkt restaurert, og hele langhuset er gjenoppbygget fra grunnen av. Restaureringen av kirken hviler på et solid bygningsarkeologisk grunnlag. Kirkens eldste del er tverrskipet, her finner vi en gradvis overgang fra senromansk til gotisk stilperiode: Domkirkens vestfasade har det vi kaller skjermfront etter engelsk mønster. Dvs at den er delt opp i flere etasjer. 1. etasje har 3 små nokså enkelt utstyrte portaler flankert av blindarkader, 2. etasje har nisjer for statuer på hver side av midtfeltet, avbrutt av lave vinduer inn til sideskipene. Øverste etasje har en nisjerekke for statuer, stort vindu inn til midtskipet og mindre vinduer over sideskipene.

Skulptur

Et eksempel på utviklingen av skulpturkunsten fra romansk til gotisk stilperiode er Katedralen i Chartres. Den første kirken i Chartres brant i 1194. De vakre kongestatuene ble spart av flammene og ble flyttet over til vestfasaden på den nye katedralen.

Disse skulpturene er eksempler på senromansk skulptur, men vi ser tegn til nye gotiske stiltrekk. Statuene er en integrert del av arkitekturen, men er i ferd med å frigjøre seg fra murverket og bli rundskulpturer. Skulpturene har ennå en streng og bundet holdning. Det forekommer minimalt med bevegelse, ingen dreining til siden eller kontakt mellom skulpturene. Figurene er slanke, føttene vender nedover og draktene har strenge parallelle foldefall som sier minimalt om kroppen under. Alle er fremstilt frontalt og ansiktene har milde menneskelige trekk, men billedhuggeren har ikke vært opptatt av å gi den enkelte figur et individuelt ansiktsuttrykk. Man kan faktisk sammenligne disse statuene med de arkaiske skulpturene som vi har sett på i en tidligere forelesning. De har den arkaiske kunsts naive ynde. Når senere tider har betraktet denne strenge selvbeherskelse som mangel på kunstnerisk evne, skyldes det et overfladisk og konvensjonelt kunstsyn, som bedømmer kvalitet etter verkets naturtroskap.

Chartres sydportaler laget et halvt århundre senere og skulpturene har endret seg. Vi får en sterkere individualisme i figurene og en friere holdning.

Når vi sammenligner de to eksemplene vil vi finne mange endringer. Figurene er mer naturlige, foldefallet i draktene er mykere, og vi kan se antydninger til at det faktisk er et menneske av kjøtt og blod under. Figurene har fått liv og volum samtidig som proporsjonene er mer naturlige. Vi kan se at billedhuggeren tok fatt på sin oppgave med en ny ånd. For ham var ikke disse statuene bare hellige symboler og høytidelige forkynnere av en moralsk sannhet. Figurene måtte ha sitt eget liv som skilte dem fra naboens. Derfor ga han dem hver sin holdning, egne ansiktstrekk, en individuell skjønnhet og verdighet. Tendensen i disse eksemplene er klar: vi finner en utvikling mot større naturtrohet og individualitet. Det hadde bla sammenheng med tidens teologi. Mens man i den romanske perioden la hovedvekten på at Jesus Kristus var Gud, ble det i gotikken de menneskelige egenskapene man søkte å fange inn.

Andre eksempler som illustrerer forskjellige trekk ved gotisk skulptur er Amiens Katedralen ca. 1250. Figurene er ikke lenger en del av arkitekturen men står frem på sine egne premisser. Legg også merke til samhandlingen mellom figurene.

De gotiske skulptørene utviklet etterhvert også stor evne til å uttrykke følelser gjennom skulpturene.

Det gotiske smil

En Mariastatue fra ca. 1339. Kroppen har en omvendt S-positur som blir betegnet som gotisk positur. Dette var karakteristisk for gotikken i det 13 århundre og senere

Billedkunst

De forandringene som den gotiske tiden førte med seg på billedkunstens område, er ikke mindre enn på arkitekturens. Overalt er 1100-tallet et nyskapende århundre. I tanken og i kunstens verden er høymiddelalderens Frankrike skueplassen for de mest gjennomgripende omveltninger. Hele den eldre middelalderkulturen var grunnlagt på antikkens institusjoner og livsformer. Det er først gjennom nyskapningene i høymiddelalderen og fremfor alt gotikken at Europas ansikt forandres.

På religionens område skjer det store forandringer, dette får igjen betydning for kunsten som har sine største oppdrag i religionens tjeneste. Den religiøse følelsen forandrer seg og den personlige opplevelsen blir sentral. Tidligere hadde den hovedsakelig bestått i underkastelse for en overmektig, guddommelig verden. Nå blir den religiøse følelsen blandet med entusiasme og hengivenhet. Endringene får konsekvenser for uttrykksmidlene, fornemmelsen og forestillingene, det symbolske bildet må endre form. Maleriet og skulpturens bilder mister den eldre middelalders opphøyde, sterkt idealiserende karakter, de kommer nærmere betrakteren, og får etterhvert et preg av en enkelhet og fortrolighet som var fullstendig fremmed for den eldre middelalders oppfatning. Den gotiske kunsten blir besjelet.

Det var lite veggmalerier i de Nord-europeiske katedralene fordi veggene var så oppstykket. Skulpturer og glassmalerier var dominerende utsmykninger. Det gotiske maleri fikk derimot sin utfoldelse i de mange manuskriptene som ble laget på denne tiden. Ånden i håndskriftene var svært forskjellig fra de høytidelige romanske boksidene . Det var i den gotiske periode viktig å formidle følelser og i manuskriptene var det viktigere for kunstneren å oppnå sterke følelsesuttrykk enn å formidle en naturtro gjengivelse. Middelalderkunstneren var ikke vant med å tegne etter eller ta utgangspunkt i naturen.

Det fantes ikke portretter i vår forstand i middelalderen. Kunstneren tegnet en skjematisk figur og ga den embetstegn som krone og septer for konge, eller lue og stav for biskop. Navnet på den avbildede ble ofte skrevet under for å utelukke missforståelser.


Vi finner følgende hovedtendenser i det gotiske bokmaleriet:

  • En overgang fra stiliserte menneskefigurer til en mer levende figurfremstilling.
  • De myke linjene som vi har sett i skulpturen blir mer og mer fremtredende også i manuskriptene.
  • Arkitekturelementer blir introdusert som kulisser for figurene, og naturen kryper inn med blomster og trær.
  • Figurene blir mer grasiøse og elegante og fargekontrastene blir mykere.
  • Glassmaleriene og skulpturene var toneangivende, og dette avspeiler seg i miniatyrmaleriet.

Den myke gotiske linjen er tidligere utviklet i skulpturen enn i maleriet. Man vil ikke finne det i 1180- og 90 årenes illuminerte manuskripter. Bildene fra denne tiden savner både den lyriske helhetsoppfatningen vi har funnet i skulpturene, og den myke draperibehandlingen.

To omstendigheter synes å innlede den gotiske perioden i manuskriptbildene. Den ene er en sterkt bysantinskinspirert retning, den andre er den lineære stils oppmykning og omforming til gotikkens nye ånd.

Ingeborg psalteret fra ca 1200, er den første håndskrift som viser den myke linjeføringen som senere blir karakteristisk for gotikken. Figurstillingen inntar en mellomposisjon mellom de bysantinskinspirerte miniatyrenes strenge oppfatning og de senere manuskripters mykhet.

På midten av 1200-tallet inntrer forskjellige forandringer i miniatyrkunsten. Den endring av figurene som vi samtidig ser innen skulpturkunsten, er ikke like tydelig i miniatyrene. Bruken av arkitekturmotiver blir vanligere, portaler, nisjer og spissbuer rammer inn bildene. Samtidig blir også lekmenn utdannet til bokkunstnere, og man får en forskyvning av tyngdepunktet fra klostrenes scriptorier til ordinære kunstneratelièer. Dette medfører også at den verdslige smaken gjør seg gjeldende i større grad.

Figurmotivet er utført i en utpreget relieffstil, rombeskrivelsens eneste oppgave er å gi en bakgrunn for figurene.

Det franske bokmaleriet når et høydepunkt med manuskriptkunstneren Jean Pucelle.

Den ornamentale stilen som Jean Pucelle bruker er svært typisk for sengotikkens kunst og arkitektur. På boksiden finner vi blomsterranker, insekter, fugler og musikere som ikke har noe med selve innholdet å gjøre. Ornamenter og figurer invaderer nesten teksten. Størst grad av realisme finner vi i beskrivelsen av dyreriket og av perspektivet i kapellet øverst på siden. Dette peker frem mot det som skulle skje i det neste århundret.

Det følgende eksempelet på middelalderens bokmaleri er nok det mest berømte av alle. Limbourg brødrene fra Flandern laget i perioden 1413-16 en bok med tidebønner, ordnet etter årets måneder og dager. Hertugen av Berry som var oppdragsgiveren, ønsket illustrasjoner som karakteriserte hver av årets måneder, og alle hans slott skulle være med i bildene. Denne boken er epokegjørende når det gjelder det å bruke naturen til å skape et naturlig rom rundt figurene. Landskapet er skildret med en lyrisk følsomhet, sirlige linjer og myke fargetoner. Bildet fra februar er det første snøbildet i vestlig kunst og viser også hva som foregikk innendørs.

Gotikken i Italia

Italia inntar lenge en avvisende holdning til den gotiske byggestilen, og gotikken får heller ikke den samme betydning som nord for Alpene. Den gotiske periode er dessuten kortere i Italia, hvor den gryende renessansen starter allerede på begynnelsen av 1400-tallet. I denne perioden var de økonomiske forholdene dårlige i Roma og det ble ikke satt igang store byggeprosjekter. Ellers i Italia blir det bygget både gotiske kirker og palasser. Tiggermunkenes første byggverk i Italia er S.Francesco katedralen i Assisi. Denne ble dessverre sterkt skadet under et jordskjelv.

Kirken ble grunnlagt i 1228, og har form som et enkelt latinsk kors. Taket er dekket med ribbehvelv og utvendig er veggene støttet opp av kraftige strebepilarer. Vinduer og buer er spisse. Hovedinntrykket er likevel romansk. Sammenligner vi denne kirken med eksempler fra Nord-Europa ser vi store forskjeller. En av de viktigste forskjellene er murens karakter, den er mer kompakt og lukket. Dette er et gjennomgående trekk ved de gotiske kirker i Italia.

Eksempel på Italiensk palassarkitektur, Dogepalasset i Venezia (1340-1404).

De gotiske kirkene i Italia hadde beholdt den romanske periodens store, ubrutte veggflater. Dette ga større muligheter for mosaikk og murmaleri, fresker. Den bysantiske påvirkning hadde hatt et grundig fotfeste i Italia, men mot slutten av 1200-tallet begynner en ny strømning å gjøre seg gjeldende. Dette merker vi for første gang i Pietro Cavallinis (ca. 1245-1330) mosaikksyklus over Marias liv i Santa Maria i Trastevere i Roma.

Kunstneren lar begivenhetene finne sted i et rom som utfolder seg fra billedflaten og innover. Nærmest oss, blir den nyfødte Maria vasket av to tjenestepiker. I romsjiktet bak finner vi benken hvor Marias mor ligger å hviler etter fødselen. Bak henne står det et halvrundt bord hvor to tjenestepiker, som er enda lenger inne i rommet, har satt frem mat til Anna (Marias mor). Bak dem igjen ser vi arkitekturkulisser. Bildet er blitt et vindu inn mot et rom hvor en fødsel har funnet sted. Aktørene i billedrommet har begynt å samhandle. De to innerste tjenestepikene ser på Anna, mens Anna ser på barnet som blir vasket. Legg også merke til at figurene er lyse på den ene siden og mørke på den andre. Nye momenter i dette bildet er bla romvirkning på flere plan, samhandling mellom aktørene og oppfatning av bildet som et vindu.

En av Cavallinis etterfølgere var Giotto (ca 1267-1337). Han blir regnet som den store fornyeren i europeisk maleri.

Giottos komposisjoner eier en ny virkelighet. Han vil gi form, der hvor hans forgjengere ga flate, han vil gjøre rede for tingene, for rommets utstrekning, arkitekturens perspektiv og figurenes volum. Han arbeider seg bort fra bysantinismens tendens til å klumpe figurene sammen i kompakte masser, skikkelse ved skikkelse, hode ved hode i rekker bak hverandre. Giotto løser opp massen, konsentrerer seg om det vesentlige, poengterer hovedsaken og sløyfer overflødige ting og personer.

Det stedet hvor Giottos kunst virker sterkest og mest umiddelbart er i Arena kapellet i Padua. Freskene skildrer Marias liv og Jesus liv og lidelseshistorie.

I fremstillingen av Klagen over Kristi lik er det først og fremst Johannes-figuren som fanger blikket. Den dramatiske bevegelsen, de utbredte armene gir bildet følelsesinnhold, men samtidig har bevegelsen en viktig funksjon i komposisjonen. Den fører oppmerksomheten videre til de to personene ytterst til høyre. Deres smertefylte blikk fører over til gruppen i midten, de klagende kvinnene, og til den sørgende mor med sønnens døde legeme i armene; bildets brennpunkt.

Se også

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Gotisk kunst.