Grafikk

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Grafiker)
Hopp til: navigasjon, søk
Grafikkverktøy: Stikler, polerjern og radernåler.
Foto: Frode Inge Helland
Trykkplater i kobber - etsning og mezzotint (Olav Herman-Hansen)
Foto: Frode Inge Helland

Grafikk er en felles betegnelse for bilder som er trykket på papir ell. med grafiske teknikker. Metoden og teknikkene egner seg til å trykke bilder i flere eksemplarer, i opplag. Innen grafikk er høytrykk, dyptrykk og planografi.

Historisk

De grafiske teknikkene kom i bruk til litt forskjellige tidspunkti Europa. Dyptrykkteknikken kom i bruk i Kina kom i bruk flere hundre år f. Kr, mens den i Europa på først ble tatt i bruk på slutten av 1200-tallet. I Europa utviklet den seg senere enn tresnittet, høytrykktenikken. Våpensmedene etset og gullsmedene graverte. Man tok vare på mønstrene som ble inngravert på våpen, rustninger og pokaler ved å ta avtrykk i gips og skinn eller lerret. Det første kjente kobberstikket er et trykk fra 1446 på papir som viser Kristi lidelsehistorie. I løpet av 1400-tallet ble de første, grunnleggende grafiske teknikkene ferdig utviklet. Mot slutten av 1400-tallet var grafikken en av de viktigste kunstartene.
Rafael (1483 - 1520) var den første som satte mangfoldiggjøring av tegninger og malerier i system. Kopiering var vanlig, men Rafael ansatte kobberstikkeren Marc-Antonio Raimondi for å overføre tegninger og malerier til metallplater for mangfoldiggjøring.
Den tyske offiser Ludwig von Siegen (1609 - 1680) regnes som oppfinner av mezzotint-teknikken. Prins Rupert brakte den med seg til England hvor den straks ble tatt i bruk for å kopiere malerier av Joshua Reynold, Gainsboroughm. fl.

Thomas Bewick, England, var den første som tok i bruk xylografi, stilling i endeved, til bokillustrasjoner i 1790-årene

Planografi, litografi, offset (i motsetning til dyp- og høytrykk), som baserer seg på at vann og fett frastøter hverandre, ble oppfunnet rundt 1798 av Alois Senefelder. Tegningen tegnes med fettstift på en planslipt kalkstein, litografisk stein, Litografiske steiner tåler langt flere avtrykk enn kobberplater. Litografi egnet seg derfor særlig godt til mangfoldiggjøring av tegninger, reproduksjoner av kunstverk, portretter, plakater, plansjer, illustrasjoner, kart, etiketter, noter og tekster.
Litografiet utgjorde derfor en viktig del av det tekniske grunnlaget for utviklingen av moderne massekommunikasjon.
Oppdagelsen av litografiet er tillagt Alois Senefelder rundt 1797.

Metalltrykk ble først og fremst utviklet av den engelske kunstneren S. W. Hayter som virket i Paris, Atelier 17.

De grafiske teknikkene ble først og fremst benyttet til reproduksjon, bare i mindre grad som eget kunstnerisk medium.
Dyptrykk benyttet til industriell trykksaksproduksjon ble tidligere benyttet i Norge, sist av Hjemmet Mortensen. Til denne typen produksjon graveres det direkte inn i sylinderen.

Blant de viktigste av dem som brukte grafiske teknikker fritt, kan nevnes:


Dyptrykk-teknikker

Dyptrykk eller intaglio (radering) er en trykkemetode hvor trykksverten overføres til papiret fra fordypninger i trykkplaten.

Metoden omfatter en rekke materialer og teknikker som trykkplater av bla. tre, sink, kobber, magnesium m. fl.
Bearbeidngen av kan skje med risseverktøy (koldnål), graververktøy (stikkel) og etsning, mezzotint, linjeetsing, akvatint og til dels kollografi.

Fordypningene i trykkplaten frembringes ved rissing med spiss nål, koldnål, gravering med stikkel eller etsing.
Etsingen kan også skje etter en en forutgående fotografisk prosess. Trykkplaten er da utstyrt med en lysfølsom emulsjon. De deler av emulsjonen som utsettes for lys kan fjernes ved fremkalling med kjemilkalier. De ubeskyttede delene av platen kan deretter etses til fordypninger.
Når tegningen er overført til platen, blir fordypningene fylt med sverte. Overflødig sverte mellom fordypningene, partier som skal gjengives i papirfagren, blir "slått av" (fjernet ved gnidning etc.). Deretter blir papiret, sammen med trykkplaten ført mellom valser under stort trykk, slik at sverten i fordypningene blir overført til papiret.

Radering

Motivet tegnes direkte i platen ved at det risses inn med en stikkel eller stålnål, etses eller en kombinasjon av disse teknikkene.

Koldnål

Motivet risses inn i en metallplate (kobber, sink, magnesium etc.) med en spiss nål. Linjene varierer i bredden med hvor dypt det risses. Metallet som rives opp av platen legger seg som grader, ujevne kanter som stikker opp over selve platen. Disse kantene gir, i motsetning til etsete linjer, et mykt preg,

Stikk

Motivet graveres direkte ned i platen med en stikkel. En stikkel er en klinge med trekantet profil som er rett avskåret og skarpslipt foran og har et trehåndtak i andre enden som tillater å bruke stikkelen med stor kraft om nødvendig. Linjene i Streken i kobberstikket er skarpt avgrenset og har en spiss begynnelse og ende. Teknikken gjør det mulig å lage tynne og skarpe linjer og små detaljer. Ved bl.a. parallell- og kryss-skravering kan man oppnå gråtonevalører. Trykkplaten må forberedes (prepareres). Ujevnheter (grader) fjernes med skavjern, en kniv med trekantet klinge og skarpslepne kanter. Platen skal være polert glatt på overflaten. Den poleres med kull, polerjern, polerstål. Eventuelt fett fra hånden o. a. må fjernes med rødsprit eller aceton før trykking. Ellers kan de flatene som skal gjengis rene i papirfargen skal ta trykksverte.

Etsing

En indirekte teknikk hvor de deler av overflaten som fargen skal slås av beskyttes mot den etsing med lakk, harpiks ell. Før etsning må platen klargjøres. Deretter etses motive i platen. Det vanligste er å bruke en syre til kobber eller zinkplater. Til kobberplater brukes oftest jernklorid. . Motivet legges på som hardgrunn, mykgrunn, sukkerakvatint, akvatint eller i en kombinasjon. Platens kanter og bakside må tildekkes så den ikke blir skadd i etseprosessen. Flytende sprittusj er den tradisjonelle måten. Men den er litt vanskelig å få av (rødsprit), men baksiden kan dekkes med pakketape, eller asfaltlakk (? maling)


Hardgrunn
Partier som skal gjengi papirfargen dekkes av en syrebestandig etsegrunn, som shellakk, harpiks ell. som beskytter overflaten mot å bli etset. I denne etsegrunnen kan man risse eller skrape inn motivet. Partiene som ikke er etset er lette å slå trykksverten av og vil derfor gjengi den rene papirfargen.

Når motivet er arbeidet frem i platen legges den i et syrebad slik at motivet etses inn i platen der metallet er blitt blottlagt med tegneredskapen. Kantene og baksiden må også beskyttes mot å bli etset. å dekke til baksiden også.

Mykgrunn
Hardgrunn er en beskyttelse mot etsing som er langt mer følsom for mekanisk påvirkning. Berøring av mykgrunnsplate med fingertuppen kan være nok til å gjengi fingeravtykkene i etsingen.

Akvatint
Akvatint er en metode til å gjengi valører. Små støvkorn av harpiks strøs jevnt utover platen. Et glass med harpiksstøv som er lukket med finmasket tøy kan brukes til strø jevnt og tynt lag harpiksstøv utover platen. Det går også an å legge platen i et skap hvor harpiksstøv hvirvles opp og fordeler seg jevnt på platen.
Når harpikspåføringen er avsluttet tas platen ut og varmes opp slik at harpikkstøvet smelter og fester seg til platen. Partier som ikke skal motta og avgi farge, beskyttes mot syren ved påmaling av dekkferniss. Deretter legges platen i etsebad. Badet etser i de små feltene rundt og imellom harpikskornene. Når platen er ferdig etset og rengjort, står de flekkene som kornene beskyttet som uberørte biter av platens overflate. De er omgitt av knudrete små fordypninger hvor fargen vil feste seg ved innfarging. For å få flere valører kan man dekke til ferdig etsete partier med etsebestandig materiale for så å gjenta etsingen. For hver gang vil den gjentatte etsingen gi de ubeskyttede delene en grovere struktur slik at partiet kan oppta og avgi mer sverte.

Sukkerakvatint Motivet males eller tegnes på platen med en blanding blekk og sukker. Når motivet er ferdig, og sukkeroppløsningen virker tørr, dekkes hele platen med en motstandsdyktig grunning. Platen legges deretter i vann, som løser opp sukkeret og blottlegger motivet. Etter å ha ligget i etsebadet kan motivet trykkes som et vanlig dyptrykk.
For å få flere valører kan man dekke til ferdig etsete partier med etsebestandig materiale for så å gjenta etsingen. For hver gang vil den gjentatte etsingen gi de ubeskyttede delene en grovere struktur slik at partiet kan oppta og avgi mer sverte.


Flatbiting
Flatbiting vil si å la badet virke lenge på platen og ofte over litt store flater.
Dette kan gi en helt spesiell effekt.

Mezzotint

Mezzotint kalles også "den engelske" eller "den sorte" metode. Teknikken går ut på å matte trykkplaten slik at den kan avgi en jevn, dyp, føyelsmørk tone i trykket. Høylysene poleres opp slik at de blankeste partiene gjengir den rene papirfargen.
Til oppmattingsprosessen, som kan ta flere dager, benyttes en såkalt "vugge" av stål. Den har en enkeltkrummelt underside som er full av små pigger som lager fordypninger i trykkplaten når den presses mot platen og vugges frem og tilbake. For å få mest mulig jevnt opprevet flate må retningen av vuggebevegelsen endres i rundt 40 forskjellige vinkler.

Trykkeprosessen

Trykksverten skal være seig, ikke for mye og ikke for lite. For å justere dette tilsettes litt olje, men pass på så det ikke blir for mye. Trykksverten blir også smidigere når den senere kommer på varmeplaten. Det finnes litt forskjellige oljer med ulike egenskaper. Kommer tilbake med mer om oljer etterhvert .. følg med ... [Klikk - for å se bilde av noen oljer] Trykksverten klines godt ned i etsegropene i platen og "slåes av", d.v.s. tørkes bort. Fordi trykksverten er svært seig, vil alltid noe bli igjen i etsegropene på platen. [Klikk - for å se bildet av plate som er flatbitt.] Fordi trykksverten virkelig er seig er det vanlig å varme platen opp litt når den "slås av". Til det brukes en varmeplate. Når trykksverten er litt varm er den smidigere. Dersom den varme trykkplaten, trykkes mens det ennå er litt varme, vil det være en fordel, da mer av trykksverten overføres bedre til papiret (Bedre trykk-teknisk kvalitet).
Papiret det trykkes på bør være litt tjukt og porøst og det må fuktes før trykkingen. Hele papiret bør ligge en tid i vann, det tas opp og legges mellom avispapir eller noe, slik at det ikke er noe overflødig vann på papiret. Dette for at papiret skal være mer smidig og ikke få rifter.

Den ferdig innfargede trykkplaten, legges på et reint ark. Dette for at ureinheter (farge) på trykkebordet ikke skal smitte over på det fuktige (følsomme) trykkpapiret. Det fuktede trykkpapiret legges på, forsiktig og riktig (beint) plassert. Til sist legges en filt oppå, denne hjelper til med å skikkelig presse papiret mot metallplaten slik at fargene hentes opp fra selv de minste detaljer i motivet. Alt sveives eller føres gjennom en presse under ekstremt trykk. Papiret henter opp fargen fra fordypningene i platen. Det ferdige trykket legges til tørk mellom noe annet (reint) papir, i en stakk. Det vil si i en stabel under litt lett trykk.Platen må settes inn med farge og «slås av» for hvert eneste trykk som skal lages.

Innfarging av platen
Trykksverten valses over platen med en rulle. Den skal være passe seig. For å justere dette kan det tilsettes litt olje. Den innfargete platen lagges på en varmeplate for å gjøre trkksverten smidigere og lettere å slå av. Platen må settes inn med ny farge og "slås av" for hvert eneste trykk som skal lages.

Papiret
Papiret det trykkes på bør være litt tykt og porøst, det vil si med lite lim. Under trykkingen vil papiret utsettes for store krefter og strekk. For at det ikke skal sprekke m det fuktes for å bli mest mulig elastisk. Papiret legges i vannbad. Det bør ligge en tid i vann og deretter tas opp og legges mellom avispapir eller annet absorberende papir som ikke smitter av farge, slik at det ikke er noe overflødig vann på papiret. Sett mot lyset skal overflaten være matt og ikke glinsende.

Trykking
Den ferdig innfargede trykkplaten, legges på trykkebordet, på et rent ark slik at urenheter (farge) på trykkebordet ikke skal smitte over på det fuktige og følsomme trykkpapiret. Trykkpapiret legges forsiktig og rett plassert på trykkplaten. Oppå papiret legges en tykk filt. Den bidrar til å presse papiret mot metallplaten og ned i fordypningene slik at fargene hentes opp fra selv de minste detaljer i motivet. Det hele føres gjennom en dyptrykkspresse under krafig trykk.
Hele prosessen med å påføre svert og å slå av sverten må gjentas for hvert trykk.

Tørking
Det ferdige trykket legges til tørk mellom rent papir under lett trykk.

Høytrykkteknikker

Høytrykk er en trykkemetode innen grafikk og boktrykk hvor man skjærer bort de de partier av trykkplaten som ikke skal avgi sverte slik at trykksverten overføres til papiret fra de opphøyde partiene.

Kollografi

Trykketeknikk innen grafikk, som kan brukes både til høytrykk og dyptrykk, med mange muligheter for varierte utrykk.

Trykkplaten lages av papp eller et annet materiale. Motivet kan arbeides inn i platen ved å skjære eller rive i pappen eller å bygge opp platen med lim, gjerne iblandet andre stoffer som kritt ol.. Man kan også lime fast ulike materialer til platen (sagspon, sand, naturmaterialer etc.) Som beskyttelse påføres platene et lag shellakk som skal beslytte de sårbare materialene og trykksverten og hindre at den trenger inn i platen og å styrke den.

En slik plate tåler bedre å brukes til høytrykk enn dyptrykk. På grunn av materialenes darlige motstand mot slitasje kan kollografi bare benyttes til små opplag.

Linoleumstrykk

Motivet skjæres ut i en linoleumsplate. Linoleum er et gulvbelegg som er laget av kork og linolje. Den myke linoleumen gir grovere linjer og ofte et litt mykere uttrykk enn tresnitt. Linoleum har ingen utpteget overflatestruktur, som f. eks. treplate. Utskjæringen utføres med en skarp kniv eller et U- eller V-formet huljern. Trykkfargen i passelig mengde valses ut på en glassplate til den er jevnt fordelt på valsen og kan overføres til platen. Overføringen av trykkfargen kan overføres ved å legge papiter på platen og grn papiret med en avrundet gjenstand som en skje ell., men en grafikkpresse er å foretrekke, da uten filt, men med en tykk papplate mellom valsen og papiret.

Til flerfarge trykk må det lages en plate til hver farge.

Tresnitt

Denne trykketeknikken utviklet seg parallellt med og i nær kontakte med boktrykkerkunsten.

Tresnitt er en høyttrykkteknikk hvor motivet skjæres ut i overflaten på en treplate. Trykksverten overføres til papiret fra de gjenstående, opphøyde delene av overflaten. Avhengig av tresort kan man utnytte årringene i overflaten til å spille med i det ferdige trykket.

Albrecht Dürer regnes nok som denne teknikkens første store mester.

Xylografi

Xylografi eller trestikk er en høytrykkteknikk hvor motivet stikkes i en hardvedsplate av endeved.

Ved å skjære og stikke på tvers av fibrene i treets endeved er det mulig å gjengi svært fine detaljer i motivet. Valg av tresorter som pæretre ell. eliminerer problemet med at årringene blir synlige i det ferdige trykket.


Metalltrykk

Metalltrykkteknikken er både høytrykk og dyptrykk samtidig. Trykkplaten kan være grovt etset eller bearbeidet. Det kan også være en collage metallbiter og annet som enten festes til platen eller legges løst oppå platen slik at de kan farges inn individuelt. Flere farger kunne trykkes fra samme plate og samtidig.
Rolf Nesch eksprimenterte mye med dette.

S. W. Hayter utviklet en teknikk hvor platen først innfarges som dyptrykk. De mer opphøyde partiene valses inn - høytrykk. Ved å bruke valser med ulik hardhetsgrad kan en legge på tre, kanskje fire farger. Teknikken er enkel. Men må passe nøye på viskositeten (hvor lettflytende eller seig) i trykkfargen ved tilsetting av olje. . Første farge (dyptrykket) må være seigest. Så mer og mer flytende. <br /< Relieffet i platen kan gi et tilsvarende relieffpreg i papiret.

Innfarging av platen

Trykksverten skal være seig, ikke for mye og ikke for lite. For å justere dette tilsettes litt olje, pass på så det ikke blir for mye. Trykksverten blir smidigere når den senere kommer på varmeplaten. Det finnes litt forskjellige oljer med ulike egenskaper.

Trykksverten klines godt ned i etsegropene i platen og slåes av, det vil si, tørkes bort. Fordi trykksverten er svært seig, vil alltid noe bli igjen i etsegropene på platen. Fordi trykksverten virkelig er svært seig er det vanlig å varme platen opp litt når den slås av. Til det brukes en varmeplate eller takke. Når trykksverten er litt varm er den smidigere og enklere å slå av. Dersom den varme trykkplaten, trykkes mens det ennå er litt varme, vil det være en fordel, da mer av trykksverten overføres til papiret (en bedre trykk-teknisk kvalitet).

Platen må settes inn med ny farge og «slås av» for hvert eneste trykk som skal lages.

Papiret

Papiret det trykkes på bør være litt tykt og porøst, det vil si med lite lim. Papiret legges i vannbad for å fuktes før trykkingen. Hele papiret bør ligge en tid i vann, det tas opp og legges mellom avispapir eller noe lignende, slik at det ikke er noe overflødig vann på papiret. Mot lyset skal overflaten være matt og ikke (glinsende) bløt. Dette for at papiret skal være mer smidig og ikke få rifter.

Trykkingen

Fil:Rotogravure.svg
Rotogravure til industrielt bruk. A: Trykkfarge og fargekar. B: Klisjesylinder. C: Mottrykkssylinder. D: Papirbane. E: Rakel (fjerner overflødig farge)
Foto: Illustrasjon: Harry Wad

Den ferdig innfargede trykkplaten, legges på trykkebordet, på et rent ark. Dette for at urenheter (farge) på trykkebordet ikke skal smitte over på det fuktige (følsomme) trykkpapiret. Det fuktede trykkpapiret legges på, forsiktig og riktig (bent) plassert. Til sist legges en filt oppå, denne hjelper til med å skikkelig presse papiret mot metallplaten slik at fargene hentes opp fra selv de minste detaljer i motivet. Alt sveives eller føres gjennom en dyptrykkspresse under ekstremt trykk. Papiret henter opp fargen fra fordypningene i platen.

Dyptrykk benyttet til industriell trykksaksproduksjon ble tidligere benyttet i Norge, sist av Hjemmet Mortensen. Til denne typen produksjon graveres det direkte inn i sylinderen.

Tørking

Det ferdige trykket legges til tørk mellom rent papir, i en stakk. Det vil si i en stabel under litt «lett trykk».


Planografiske teknikker

Dette er trykketeknikker som planografiske, dvs. hverken høytrykk eller dyptrykk.

Litografi

Dette er en teknikk som istedet for å bruke fysiske skiller til å skille mellom hvitt og svart, tar i bruk kjemi - at vann frastøtes av fett. Et litografi vil derfor ikke ha relieff i bildet. Trykksverten overføres til papiret fra en fullstendig plan overflate.
Selve trykkplaten utgjøres av en planslipt stein, en litografisk stein, som kan absobere fuktighet. En fet linje vil skille fuktige partier fra hverandre. En oljeholdig trykkfarge vil bare kunne avsettes fra de fete linjene som er tegnet på forhånd.
Før arbeidet begynner må steinen slipes helt plan. Til det bruker man et spesielt slipeverktøy med påmontert håndtak slik at det kan rotere i stor fart over steinens overflate. Som slipemiddel brukes hard sand eller karborundumpulver. Steinen må ikke være for glatt, slik at det går an å tegne på den.
En stein som har ligget lenge må syres før bruk for at den skal bli mottagelig for fettkrittet og tusjen. Etter preparering, vasking og innfarging legges steinen på pressens bevegelige bord. Etter at steinen er valset inn med farge legger man papiret på den. Det skal være svakt fuktet slik at det er mykere og bedre kan ta imot trykkfargen. To nye ark blir lagt oppå og til slutt en tynn metallplate innsatt med talg eller smørefett. Platten er plassert slik at riveren kan senkes ned over steinen.Riveren, et plant trestykke som på siden mot papiret er belagt med lær legges oppå papiret. dette frodi steinen og papiret skal gli lett mot steinen under trykkingen. Riveren ståpr stille mens platen der steinen ligger kan beveges frem og tilbake.
Riveren som ved hjelp av en hendel presses ned mot steinen og sørger for overføring av et trykk på 4-6 tonn slik at trykkfargen blir overført fra steinen til papiret.

Offset

Dette er en tilsvarende prosess, men i stedet for steiner brukes tynne metallplater av sink, aluminium, eller laminerte metallplater. metallplatene kan legges rundt trykkvalsene. Bildet tas først opp av en gummivalse som så avsetter trykkfagen på papiret. Denne metoden gir rettvendte bilder, mens de andre grir speilvendte.
Denne metoden kan trykke med stor hastighet, opptil 10 000 trykk i timen. I dag har offset erstattet litografi i kommersiell, industriell virksomhet. Men resultatet gir ikke den samme intime sammenheng mellom fargen og papiret.

Serigrafi

Serigrafi eller silketrykk utføres ved at et stykke silke eller nylon spennes på en ramme hvor motivet er tegnet på silken med lakk eller sjabloner og at flytende farge dras med en frageskrape (i hele rammens bredde) over silken og presses igjennom silkens åpne partier og avsettes på papiret.
Silken kan også påføres en lysfølsom emulsjon hvor et rastrert bilde på film kan overføres med førstørrelsesapparat og fremkalles. De belyste partiene vil da vaskes bort i fremkallingen og tillate trykkfarge å slippe igjennom.

Monotrykk

Avtrykk av plate påført trykkfarge flekkvis med pensel (eller annet redskap). Uegnet for eksakt gjentagelse, dvs. for trykking av like opplagstrykk.

Monotypi

Avtrykk av plate som ikke er bearbeidet som trykkform, men kun påført trykkfarge. Uegnet for eksakt gjentagelse.

Mixed media

Mixed media er et manuelt silketrykk med hele 45 farger. Det som er spesielt med et manuelt silketrykk er at kunstneren skraper og jobber med trykket slik at det får en helt unik struktur. Denne trykketekknikken gjør at motivene får et orginalt preg og en fin kombinasjon mellom matt og blankt.

Blandingsteknikker

Nikolai Astrups farget inn trykkplatene med pensel og håndkolorerte av de ferdige trykkene, som ble en mellomting mellom tresnitt og maleri.
Edvard Munch anvente den såkalte "puslespill"-metoden. Istedenfor å bruke flere plater for å lage et fargetresnitt, skar han platen opp i flere biter med en løvsag. Deretter farget han inn bit for bit med trykkfarge, satte dem sammen igjen som et puslespill og trykte bildet som om det var en hel plate. Eller, - det som skjæres bort blir uten farge når platen trykkes. Det kan arbeides direkte på en ubehandlet treplate. Dersom platen påføres en mørk farge, blir det lettere å se hvordan bildet blir, fordi snittene eller skurdene som skjæres fremstår som lyse mot mørk bakgrunn.

Kilder

  • Breivik, Anne; Om grafikk, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1977. ISBN 82-10-01357-2

Eksterne lenker