Gresk kunst

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Kronologi - 3.jpg

Gresk kunst er brukt som en periodebetegnelse for den greske kunsten i antikken i kunsthistorien og har tre hovedformer: skulptur, vasemaleri og arkitektur. Hellas har en rik og variert kunsthistorie som går rundt 5000 år tilbake, med den minoiske sivilisajon og senere den hellenistiske sivilisasjon. Gresk kunst påvirket romerrikets kunst og ble selv også påvirket av østlige kunstretninger.


Perioder i gresk kunsthistorie

Den greske kunsthistorien blir vanligvis delt opp i følgende perioder:

  • 1. «Den mørke middelalder/Dark age» også kalt protogeometrisk periode. (ca.1050 - 950 f.Kr.)
  • 2. Geometrisk periode. (ca. 950 - 700 f.Kr.)
  • 3. Orientaliserende periode. (ca. 720 - 600 f.Kr.)
  • 4. Arkaisk periode. (ca.600 - 480 f.Kr.)
  • 5. Klassisk periode. (ca. 480 - 323 f.Kr.) Denne perioden deles igjen opp i : tidlig klassisk ca.480 - 450 f.Kr., høy klassisk ca. 450 - 400 f.Kr. og sen klassisk periode ca. 400 - 323 f.Kr.
  • 6. Hellenistisk periode. (ca. 323 - 30 f.Kr.)

Ordet klassisk har flere meninger i kunsthistorien. Det blir brukt både i kvalitativ- og i historisk betydning. Når vi snakker om et “klassisk eksempel” eller om en “klassisk fase” i kunstens utvikling er dette i en kvalitativ betydning av ordet. Vi uttrykker med dette anerkjennelse av kunstverkets kvalitet, og at det er et enestående eksemplar av sin type. Andre kunstverk i samme genre blir sammenlignet med disse verkene. I historisk sammenheng refererer man vanligvis til gresk og romersk kultur når man bruker ordet klassisk. Det er også vanlig å kalle gresk kunst produsert i perioden mellom perserkrigene (ca. 480 f.Kr) og Aleksander den stores død (323 f.Kr) for klassisk.

Skulpturen i arkaisk tid

Utfyllende artikkel: Gresk skulptur

Omkring midten av det syvende århundre f.Kr. begynte grekerne å meisle ut store menneskefigurer i marmor. På grunn av den nære kontakten med egypterne og assyrerne var det naturlig at de fant sine forbildene der. Arbeidsmetoder ble adoptert fra disse sivilisasjonene, og de lærte også hvordan de skulle antyde oppdelingen av kroppen og gjengi muskler som holdt legemsdelene sammen. Grekerne utviklet i begynnelsen to hovedtyper av frittstående skulpturer; Kouros (flert. kouroi) = ung mann, og Kore = ung kvinne. De fleste av disse statuene ble laget for å representere en gud, og fikk sin plass i helligdommene. Noen, særlig Kouroi ble plassert på graver, og skulle fungere som minnesmerker over døde menn. De fleste forskere er enige i at det finnes likheter mellom egyptiske statuer og denne tidlige formen av gresk skulptur, likhetene finnes særlig i kroppens positur. Begge typer viser en frontal fremstillingsmåte, dvs. at midtlinjen i skulpturen ikke er bøyd sidelengs. Armene er plassert langs siden av kroppen og ett ben ble plassert foran det andre. De greske Kuroi var nakne, mens de egyptiske var iført i hvert fall et lendeklede.


I arkaisk periode var de greske skulptørene opptatt av tre ting: symmetrien i skulpturen, nøyaktig gjengivelse av formen og av å bruke de samme formene i forskjellig målestokk. Symmetrien i skulpturene ble fremhevet ved at skulpturen var stående og med vekten fordelt på begge ben. Vi kan også se at kunstnerne unngikk vridning i kroppen i denne tidlige fasen. Den vertikale symmetrien blir fremhevet ved en slik holdning. Som du kan se av eksemplene over, kan man trekke en rett linje mellom nese, munn, navle og kjønnsorgan slik at statuen kan deles i to symmetriske halvdeler. Kunstnerne var også opptatt av å lage en lett synlig balanse mellom vakre mønstre og en naturtro gjengivelse. Noen ganger tipper det over slik at skulpturen ble abstrakt (linjer og flater blir det sentrale), andre ganger fikk vi en overbevisende realisme. Etterhvert utvikles det en større realisme i Kuroi. Kroppen får svulmende og mer naturlige former, og proporsjonene blir modifisert. Ett av de største problemene man hadde i denne type skulptur var å fremstille håret på en naturlig måte. I de første skulpturene løste man dette ved å lage abstrakte flettemønster, senere løser man hårproblemet ved simpelthen å kutte det vekk.

Når du sammenligner denne med de tidligere skulpturene bør du legge merke til følgende: Skulpturen har ikke lenger vekten fordelt på begge ben. Vi ser at kunstneren har forskjøvet vekten til den ene foten, noe som medfører at hoften blir litt hevet på den ene siden. Det mest revolusjonerende med statuen er at hodet er gitt en liten vridning. Dette gjør at den får liv i motsetning til de andre statuene. Vi kan med dette eksempelet se at små endringer kan gi dramatiske virkninger. Legg også merke til hvordan kunstneren har løst problemet med håret.

Statuene som vi til nå har sett var hugget i marmor, og de fremstår som regel uten andre farver enn stenens. Da de var nye ble øyne, lepper og hår malt for at statuen skulle få mer liv. Peplos koren som er vist ovenfor har fremdeles rester etter bemaling. Håret og leppene var malt røde, øyebryn og vipper svarte, mens bordene på kjolen var grønne. Marmor er et tungt materiale med liten strekk-styrke, og det brekker lett av sin egen tyngde. Dette skapte begrensninger i forhold til utformingen av en statue. På slutten av 500 tallet f.Kr utviklet grekerne bronsestøp-teknikken. Den nye teknikken gjorde det lettere for kunstnerne å utforske nye dristige positurer og bevegelser.

Hovedprinsippene i prosessen var som følger:

  • 1. Man laget først en modell i leire.
  • 2. Deretter ble modellen dekket av et tynt lag med voks.
  • 3. Voksen ble dekket av en ny form.
  • 4. Voksen ble smeltet vekk, og bronse ble helt inn i tomrommet.
  • 5. Formen ble hugget bort.
  • 6. Bronsestatuen ble pusset glatt.

Skulpturen i klassisk tid

Utforskning av følelser- Ethos og pathos Kunsten i tidlig klassisk periode skiller seg fra den som ble skapt i arkaisk periode ved at man i større grad er interessert i å utforske følelser og de forskjellige sinnstilstandene. Man var særlig opptatt av å formidle to typer menneskelig uttrykk; ethos og pathos. Ethos var en manns karakter, formet av arv, vane og selvdisiplin. Pathos var hans spontane reaksjoner på erfaringer gjort på det ytre plan f.eks lidelse. Før kunne en statue stå for alt, nå ble den individualisert og man begynte å benytte attributter (kjennetegn) for å skille mellom guder og mennesker. Fra nå av opptrer Zevs med tordenkilen (en tre-tindet gaffel), Poseidon med treforken og Athene med hjelm og spyd. Vi skal se på et eksempel hvor kunstneren har forsøkt å formidle noe av dette.

Dette hodet uttrykker en melankolsk sinnsstemning og er svært uttrykksfullt i forhold til de arkaiske skulpturene. Virkemidlene kunstneren har brukt er å gi gutten et tungt kjeveparti, fyldige lepper, tunge øyelokk og et hår som henger ned over pannen. Det beste eksempelet vi har på formidling av følelser er nok bronsefiguren “Vognkjøreren fra Delphi” (Delphic Charioteer).

“Vognføreren” var opprinnelig en del av en gruppe og blir fremstilt etter å ha vunnet et løp. Ansiktet er seriøst og aristokratisk, samtidig som det uttrykker stolthet og selvkontroll i seierens stund. Han er iført typiske klær for anledningen. Skulpturen er enkel men vakker, og formidler følelser på en måte vi ikke har sett tidligere.

Bevegelse og dynamikk

Noen skulptører spesialiserte seg i å formidle det følelsesmessige, andre utforsket den andre ytterligheten; bevegelse og dynamikk.

Bronseskulpturen gir et godt bilde av hvor dyktige grekerne var i bronsestøp-teknikken. Guden er fremstilt midt i en kraftfull handling hvor han kaster en tordenkile etter en fiende. Zevs er portrettert som en moden, kraftig og flott mann i sterk kontrast til “Gutten fra Kritios” som vi har sett på tidligere. Det beste eksempelet på kraft og handling i en skulptur fra denne perioden finner vi i Myrons “Diskoskasteren” ca. 460 - 450 f.kr. Eksempelet som vi har å forholde oss til er en romersk kopi. Bronseorginalen har dessverre gått tapt.

Legg merke til den lille marmortrestammen som støtter opp det ene benet. Når man skulle kopiere bronsestatuer med krevende positurer måtte man støtte opp marmorkopien slik at den ikke brakk i ankelhøyde. “Diskoskasteren” svinger kroppen maksimalt som en pendel, og bevegelsen er frosset i øyeblikket før han slynger diskosen. Kunstneren har i denne skulpturen bevisst unngått symmetri. Skulpturen var revolusjonerende i stilen og den er dynamisk i forhold til tidligere eksempler. Utviklingen har kommet langt.

“Spydbæreren” fremstilles midt i et steg, en bevegelse med mindre kraft enn “Zevs” og “Diskoskasteren”. Kunstneren har beskrevet mannen i et øyeblikks pause, og gitt ham en liten vridning på hodet. Venstre skulder er spent og litt hevet, høyre arm er avslappet og skulderen er senket. Det venstre benet bærer ingen tyngde og vekten hviler på høyre fot. Torsoen er i samsvar med bevegelsen, legg merke til at musklene er sammentrukket på den ene siden, og forlenget på den andre. Dette gir et inntrykk av dynamikk samtidig som det danner en svak omvendt S-kurve. Denne kryssbevegelsen kalles Contrapposto (se “ord og uttrykk”). Skulpturen er i perfekt harmoni og viser en mer inngående studie av muskelspillet enn “Diskoskasteren”. “Spydbæreren” viser den klassiske løsningen på hvordan man fremstilte en figur i bevegelse slik at den var virkningsfull og vakker sett fra alle sider.

Hellenistisk skulptur

I Aleksander den stores verdensrike oppsto det en internasjonal blandingskultur som fikk sin rikeste utvikling etter hans død i 323 f.Kr. Den hellenistiske perioden regnes fra Alexanders død frem til romerne erobret Egypt i år 31 f.Kr. Skulpturen fikk i denne perioden større naturalisme, og man la enda mer vekt på emosjoner og stemninger. Den økte spesialiseringen i samfunnet fant vi også igjen blant kunstnerne. Noen spesialiserte seg på å formidle sinnsstemninger andre på de milde lyriske stemninger. Man utviklet også personifikasjoner av generelle tilstander som f.eks fred, eller sinnstilstander som galskap. Disse nye trendene ble utnyttet av innbyggerne i Megara, en by i nærheten av Athen. De bestilte 5 nye skulpturer til Afrodite-tempelet, og ba tre kunstnere med forskjellige spesialfelt om å lage statuene. Kunstnerenes oppgave var å anskueliggjøre fem forskjellige sider ved Afrodite; kjærlighet, begjær, lengsel, overtalelse og trøst. Dette var følelser og stemninger som til da hadde vært lite bearbeidet kunstnerisk sett.

Den kvinnelige akt var et nytt tema i gresk kunst, og denne skulpturen ble høyt verdsatt for sin skjønnhet, øynenes smeltende blikk og dets strålende og gledesfulle uttrykk. Farvene som var påmalt må ha betydd mye, for kopien gir ikke det samme inntrykket som originalen må ha gitt. Vi kan se at kunstneren har benyttet contrapposto som i spydbæreren, men skulpturen har fått et nytt element: den kvinnelige sensualitet. Skulptørene i hellenistisk periode ønsket å skape figurer som var vakre fra alle synspunkter, og som ledet øye rundt dem. Ved midten av det 3. århundre f.Kr. behersket man kravene til naturalisme, og at en skulptur kunne ses fra alle kanter. Utfordringen ble nå å klare det samme med grupper. Også det uskjønne ble en utfordring for kunsten, billedhuggeren skulle beskrive hele mennesket, i alle aldre og med hvilket som helst utseende. Motiver som den gamle kona, det lekende barnet og den døende barbar (galler) var nye motiver. Forskjellige tilstander som søvn, beruselse, lidelse og ekstase ble nye utfordringer for billedhuggerne. Vi skal se på en gruppe som ble funnet i Roma i 1506, og som gjorde et sterkt inntrykk på Michalangelo og andre billedhuggere. Laokoon-gruppen er vanskelig å datere, men det er sannsynlig at den stammer fra tidsrommet mellom det andre og det første århundre f.Kr.

Gruppen skildrer en trojansk prest, og hans to sønner i fortvilet kamp med slanger, som er i ferd med å kvele dem. Dette var straffen Laokoon fikk fordi han advarte trojanerne mot å ta grekernes trehest inn i Troja. Laokoons ansikt lyser av smerte og desperasjon. Hodet er bøyd bakover, munnen er halvåpen og blikket himmelvendt. Den muskuløse kroppen gjør en siste anstrengelse for å befri seg fra slangene. Den ene sønnen har overgitt seg, mens den andre fortsatt prøver å komme seg løs. De tre figurene gjengir forskjellige stadier i den dramatiske dødskampen.

Vasemaleri

Utfyllende artikkel:Greske vaser

Ingen større greske malerier har overlevd frem til i dag og vi vet derfor lite om hvordan det greske maleriet har sett ut. Greske forfattere forteller at maleriene fra denne tiden var mer berømt enn skulpturene. Det eneste som kan gi oss et inntrykk av hvordan det gamle greske maleriet var, er vasemaleriene. Disse malte karene kalles som oftest vaser, selv om de som oftest ble brukt til helt andre ting enn å oppbevare blomster i. Det fantes en mengde vasetyper i alle størrelser. Vasene ble bla brukt til oppbevaring av mat, olje, og vin. Alle vasetypene hadde forskjellige navn, men det er ikke nødvendig å kjenne til mer enn et par stykker. De mest kjente typene var Amforaen (forrådskar med to hanker) og Krateret (vinkar).

Protogeometrisk stil (1050-950 f.Kr)

I denne perioden fikk kunsten igjen et oppsving i de mørke århundrer som fuglte etter at den mykenske kulturen hadde gått under. Keramikk og smykker er blant de få kunstneriske uttrykk som er kjent fra perioden; det er ikke funnet monumentalarkitektur, skulptur i større skala eller veggmalerier. Oppsvinget i keramikkproduksjon omkring 1050 f.Kr. ser ut til å henge sammen med at befolkningen igjen hadde blitt mer bofast.

Geometrisk periode (950-700 f.Kr)

Mønstrene som ble brukt til å dekorere vasene i denne perioden besto bla av triangler, ruter, striper, sikk-sakk mønstre, sirkler og halvsirkler. Disse mønstrene har gitt perioden sitt navn. Tidlig i perioden var som regel bare øverste del av vasen (halsen og skuldrene) dekorert. Etterhvert bredte dekoren seg over hele vasens overflate, og nye dekorative elementer som meander (slynget mønster) og små dyre- og menneskeskikkelser kom til (ca. 750 f.Kr). Figurene var svært tynne og abstrakte. Mønstrene ble organisert i friser (ornamentbelter). I siste del av denne fasen skjedde det en forandring ved at man begynte å fremstille fortellende scener mellom frisene. Figurene fremtår i silhuett og det er to hovedmotiver som går igjen; kamp- og begravelsesscener.

Orientaliserende periode (ca. 720-600 f.Kr)

Omkring 750 f.kr skjedde det en endring i jordbrukssamfunnet i Hellas. Befolkningen hadde økt, og bydannelser ble mer alminnelig. Byene ble etterhvert så overbefolket at det skjedde en utvandring til, og kolonisering av Krim og Lilleasia, Sicilia og Sør-Italia. Handelen med omverdene økte, og dette bidro til at greske vasemalere ble kjent med orientalske ornamenter. Vasestilen fra denne perioden kalles orientaliserende, og de geometriske og abstrakte mønstrene ble erstattet med mer avrundede og realistiske former, samt østlige motiv som lotus, rosetter, spiraler, sammenbindende bånd, palmette(viftelignende plantemotiv), løve og sfinx. Grekerne adopterte også den orientalske griffen (bevinget løve med ørnehode) og omformet den til en egen gresk type.

Svartfigur stilen

Omkring midten av den arkaiske periode utviklet Athen seg som et senter for vasemaleriet. Den Athenske vasedekoren var i svartfigur stil, en stil som ble importert fra Korint omkring 625 f.Kr. Vasens dekor fremstår nå som sort mot en lys bakgrunn. Det mest populære vasemotivet var historiefremstillinger. Vasemalerne strebet etter å fremstille motivene så naturtro som mulig, de ønsket å fremstille levende kunst. Dette var vanskelig så lenge motivene ble fremstilt i silhuetter som ofte overlappet hverandre.

Man utviklet med tiden en teknikk hvor man skar ut konturer og linjer i den svarte malingen, dette gjorde fremstillingene mer levende. En av de mest berømte vasene fra denne perioden er Francoise vasen (ca 570 f.Kr)av Kleitias funnet i Chiusi i Italia. Den var i sin tid importert fra Athen..Vasen er signert med teksten “Kleitias malte meg” og pottemaker “Ergotimos lagde meg”. Vasen har mer enn 200 figurer fordelt på seks horisontale bånd.

Rødfigur stilen

Vaser i rødfigur stil ble først laget omkring 530 f.Kr. Figurene hadde leirens rødfarge, og området rundt ble malt svart. Dette var omvendt av svartfigur stilen og førte med seg flere fordeler. Det ble enklere å få frem detaljer, fordi disse kunne males direkte på figurene, istedenfor at man måtte risse dem inn. En ny gylden fargetone ble også tatt i bruk. I denne perioden skjedde det en revolusjon i vasemaleriet, innovatører oppfant bruken av forkortning. Ingen hadde tidligere våget å fremstille en fot sett forfra! Maleriene på vasene får en annen dimensjon når de blir tredimensjonale.

Arkitektur

Utfyllende artikkel: Gresk arkitektur

Gresk religion var en kultreligion. Dette innebar at man ikke la så stor vekt på hva man trodde på - grekerne hadde ingen trosbekjennelse. Det var handlingen som var viktig, ikke hvilken som helst handling, men offerhandlingen rettet mot gudene. Det var avgjørende at gudene fikk sine offergaver i rett tid, ellers kunne man bli utsatt for ulykker som uår og krig. Grekerne bygde få monumentale bygninger, men templene som gjenstår er representative for den greske arkitekturen. Templene ble, dersom plassen tillot det plassert på vestsiden av alteret. Bygningen fungerte som oppholdssted for gudebildet. De greske gudene var til forveksling lik mennesker, og fulgte fra sin bolig på fjellet Olympos med på hva halvguder og mennesker foretok seg. Gudene grep inn i begivenhetenes gang når det passet dem.

Tempeltyper

Vi kjenner ikke til templer fra tiden før 700 f.Kr., sansynligvis fordi man før denne tid bygget i tre. De eldste sten-templene finner man i Korint. De første templene besto av ett rom, cellaen (også kalt naos), hvor gudebildet ble plassert. Rommet var bygget opp av solide stenblokker. De enkleste tempeltypene hadde en liten forhall-pronaos, og to søyler i fronten.

Templene var hevet opp fra bakken med trapper(stereobat) og sto på en plattform(stylobat). Cellaen hadde i mindre templer bare søyler i fronten, etterhvert fikk man også søyler på baksiden, dette fordi man ville oppnå symmetri. De større templene kunne ha søylerekker rundt hele cellaen. Enkelte ganger var denne søylerekken dobbel, men det forekom kun når særlig rike poleis (bystater) skulle imponere omverdenen. Søylerekken støttet oppe arkitraven (bjelke), frisen, pedimentet(gavlfeltet) og det terrakottadekte saltaket. Betoning av bærende og hvilende bygningselementer er sentral i det greske tempelet.


Dorisk

Arkitektene utviklet to ordener, den doriske og den joniske. Den doriske bygningsstilen er den eldste og hadde sitt utspring på fastlandet. Utformingen av stereobat, stylobaten, søylene, kapitelene, frisen (inndelt i metoper og triglyfer) og pedimentet (gavlfeltet) utgjør et bygningsmessig formspråk som kalles dorisk. Det doriske tempelet ble bygd omtrent på samme måte over hele det vestlige greske området, i Hellas, i Sør-Italia og på Sicilia.

De doriske søylene har ingen base og er plassert direkte på stylobaten. De er ganske korte og er tykkest på midten. Søylene er utstyrt med vertikale skarpe riller, som regel 20 stk. Øverst på søylen finner vi kapitelet som består av en pute (echinus) og en kvadratisk stenhelle kalt abakus. Over søylene finnes området som med en fellesbetegnelse kalles entablaturet (arkitrav, frise og karniss). Frisen i de doriske templene er delt inn i metoper og triglyfer. Triglyfer er et rilleformet felt, og metopene er billedfelt.


Jonisk

I det østlige Hellas, langs den lilleasiatiske kysten og på øyene i Egeerhavet, finner vi templer med et litt annet formspråk - såkalt jonisk.

Det er utformingen av stylobaten, søylene, kapitelet og frisen som er forskjellig fra det doriske tempelet. Søylene har en base nederst, og er høyere og slankere enn de doriske. Kapitelet har spiralformede volutter (se under) og frisen består av et sammenhengende billedfelt.

Det finnes også en tredje orden kalt den korintiske. Dette er egentlig bare en variant av den joniske, og den eneste forskjellen er utformingen av kapitelet. Grekerne brukte den korintiske varianten forsiktig, og da i mindre betydningfulle bygg.

Dekorering av templene

Grekerne dekorerte templene til ære for gudene. De trekantede gavlfeltene foran og bak på tempelet (pedimentene) ble fylt med fantastiske relieffer, særlig i doriske templer. Også frisen hadde billedmotiver. Noen ganger ble relieffskulpturene malt slik som de frittstående skulpturene. Grekerne ønsket å vise mennesker, guder og monstre i disse billedfeltene og det var også viktig at de fortalte en historie. Et pediment er et langt og lavt triangel, det er ikke lett å fylle den med en meningsfull historie. Parthenon tempelet er usedvanlig bredt, og det måtte mer enn 20 figurer til for å fylle pedimentet. Fordi pedimentet var plassert så høyt over bakken ble figurene hugget svært dypt slik at de skulle være lesbare på avstand. Vestpedimentet skildrer striden mellom Athene og Poseidon angående hvem som skulle være byen beskytter. Det østlige forteller hvem Athene er (datter av Zevs), og hvordan hun kom til verden. Det er kun fragmenter igjen av disse pedimentskulpturene.

Billedhuggerne på denne tiden var spesielt opptatt av forholdet mellom kropp og draperi. Florlette, nesten våte draperier klistrer seg til kroppen og avslører de kvinnelige formene under. Denne behandlingen av draperier kalles ofte den “våte” stilen. Metopene på Parthenon er uvanlig rikt dekorert og de som er bevart på sydsiden viser lapiterenes kamp mot kentaurene.

Litteratur

  • Burns, Lucilla; Greek and Roman art, London 1991, ISBN 0-7141-1297-6
  • Richter, Gisels M.A.; A handbook of Greek art, a survey of the visual arts of anicient Greece, Oxford 1959, nine ed. 1987 ISBN 0-7148-2496-8

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Gresk kunst.