Gresk teater

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Greske teatre på Akropolis i Athen.
Tegning: World Architecture, Hamlyn

Et teater (gresk θέατρον, teatron, som betyr tilskuerplass) hadde i det gamle Hellas opprinnelig betydningen et sted med et didaktisk og religiøst formål der folk kunne samles for å overvære religiøse seremonier, skuespillerkunst, sang og musikk, o.l. som var født av religiøse feiringer for de ulike guder og skuespill med karakterer som kjempet en moralsk kamp. Et kor ble brukt til å understreke de moralske tema.

Formål

Det greske teateret hadde et didaktisk og religiøst formål, født av religiøse feiringer av de ulike guder. Dets opprinnelse er religiøs med bakgrunn i dionysiene, de dionysiske fruktbarhetsritualene.
I denne sammenheng ble det på 400- og 300-tallet f.Kr. arrangert dramatiske festivaler med innlagte konkurranser for de beste skuespill, som tragedie, komedie og satyrspill. Fremføringene fant sted på sørøst-skråningen under Akropolis og inneholdt sang, dans og musikk. Forestillingene forgikk i dagslys på store friluftsscener med teatermessig utforming.
I tragediene viste man karakterer som kjempet en moralsk kamp etter de rådende idealer. Man benyttet seg av masker for å understreke sinnsstemninger og karakterer. Et kor understreket de moralske tema.

Beskrivelse

Det greske teater i Epidauros. Plan og snitt.
Tegning: A History of Archtecture, Athlone

Teatre ble opprinnelig bygget slik at sitteplassene dannet en halvsirkel i et stigende trappemønster ut fra scenen. Stigningen i sitteplassene ble gjerne bygget inn i naturen, som regel i en naturlig skråning. Man satt høyere jo lenger bak man satt. Det bakerste tilkuerområdet var gjerne noe brattere enn det fremre. I det greske teaterer er halsirkelen oftest mer enn 180 grader, i noen tilfeller opp mot 240. Sentralt i teateret var selve scenen, som lå nederst og i halvsirkelens sentrum. Bak scenen ble det gjerne bygget en vegg av mur De fleste teatre hadde ikke tak. Både opptredende og publikum befant seg under åpen himmel.

  • Teatron. (skueplass) Også kalt koilon. Det samlete, halvsirkelformede tilskuerarealet med tilskuerplasser, og som består av flere underoppdelinger. I opprinnelig betydning betyr det tilskuerarealet i det greske teateret, men ble senere synonymt med hele auditoriet bestående av arealene for både tilhørere og opptredende (i utgangspunktet laget av tre, og senere av stein).
  • Koilon. (hulning eller kavitet) Brukes av og til som ekvivalent til teatron, men mer spesifikt brukt som henvisning til tilskuerarealet i teateret.

Tilskuerdelen

Rekonstruksjon av et ideelt, gresk teater.
Tegning: Flamingo
Det greske teateret i Segesta, Sicilia. Diameter på 62 meter og kunne romme 3000-3500 tilskuere. Rundt 430 f.Kr., eller kanskje noe tidligere.
Foto: Frode Inge Helland
Det greske teateret i Segesta er bygget på toppen av Monte Barbaro.
Foto: Frode Inge Helland
Det greske teateret i Segesta. Satelittfoto
Foto: Frode Inge Helland
  • Analemmata. De ytre veggene som bærer og støtter teatron.

Det typiske teateret er, sett ovenfra, inndelt horisontalt i to, noen ganger 3, skilt av en

  • Diazomata. Den horisontale, bueformete passasjen som deler teatron i to deler, en øvre og en nedre. Diazomata tjener som fordelingspassasje til trappeløpene som fører til de enkelte deler over og under diazomata.
  • Epiteatron. Den delen av teatron som er ovenfor diazomata.
  • Kerkides eller kerkis. Den kileformete delen med sitteplasser i teatron som er avgrenset av klimakes.
  • Klimakes. Trappeløpene som fordeler publikum vertikalt mellom kerkides (sitteplassene).
  • Prohedrie Fremskutte sitteplasser mot orkestra for det greske teaterets æresgjester.

Handlingsdelen

Handlingsdelen er bygget opp av flere elementer om dannet arena og bakgrunn for de opptredende.

  • Orkestra. (av gr. ”danseplass”) Det sirkulære feltet foran nederste benkerad for koret og skuespillerne.
  • Parodoi. De to sideinngangene til orkestra.
  • Thymele. I midten av orkestra var et alter viet til Dionysos, en plattform, som man antar at lederen av 'chorus' (koryphaios) brukte som plattform i dialogene selve chorus. Et annet teater-alter var antagelig i plassert fronten av skena (scenehuset).

Scenebygningen

Bygning danner ikke bare bakrunn og gir de scenetekniske muligheter for handlingene, men blir også brukt til å opptre på.

  • Skene. (av gr. ”telt”) Scenehus, opprinnelig av tre, derav ”scene” . I det klassiske drama drama, er skene bakrunnsbygningen i bakkant av scenen.
  • Proskenion. (gr. ”noe som er satt opp foran skene") Også kalt okribas, fasadeveggen på scenen, et spilleområde som stakk ut foran skene. I det klassiske, greske teateret var bakkedelen umiddelbart foran skene brukt som spilleområde. Men i den hellenistiske perioden er proscenion en løftet plattform foran skene. Etter hvert omfattet skene to nivåer, et lavere med tak (det hellenistiske logeion eller scenen) og en annen etasjes skene med åpninger for inntredener (thyromata).
  • Episkenion. (gr. flert. episkenia) Fasaden på andre etasje over den greske skene, gjennombrutt av en eller flere (thyromata). Episcenia tjente som bakgrunn for forestillinger hvor taket på proskenion fungerte som scene
  • Thyromata. (gr. ent. thyroma) Åpninger eller dører i skenes fasade eller episkenion i det hellenistiske teateret og som kunne benyttes som innganger til det forhøyede plattform (logeion, gr. "talested"). De kunne også brukes til malte scenekulisser (skenografika) som pinakes og til periaktoi. Ekyklemma ble antagelig skjøvet ut gjennom disse åpningene.
  • Pinakes. Bemalte plater med midlertidige scenedekorasjoner som gjerne ble plassert i åpningene på skene.
  • Periaktoi. Sang.
  • Paraskenion. (gr. flert. paraskenioi). På en del eldre hellenistiske teatre fantes utstikkende påbygg til skene med sideåpninger i en til to etasjer på begge sider i fronten av proskenion. De kunne være utsmykket med søyler eller pillarer som understøttet en frise. Takene på hovedbygningen og på paraskenoi kan ha blitt brukt som områder i iscenesetting. Som for eksempel utkikksmannen som åpner Agamemnon, kan ha befunnet seg på taket mens han speidet utover havet.
  • Ekkyklema. er en plattform som kan rulles ut fra scenehuset for å bak scenen å vise scener utenfor synsvidde, fra innsiden av huset i et tablå, f. eks. mordet på Agamemmon.
  • Episkenion. (gr. flert. episkenia). Fasaden på andre etasje på den greske skene og gjennombrudt av en eller flere dører (thyromata). Episkenia tjente som en bakgrunn forstillinger med taket på proskenion som scene. .
  • Mechane. en spesialisert kran, deus ex machina, som man kunne gripe inn med på tilsynelatende guddommelig, mirakuløst vis i tragiske handlinger, som å få skuespillere som spilte guder og gudinner til å sveve eller flytte seg fra sted til sted på scenen.

Se også

Litteratur

  • John Boardman, Jose Dorig, Werner Fuchs and Max Hirmer, The Art and Architecture of Ancient Greece, Thames and Hudson, London, (1967)
  • Banister Fletcher, A History of Architecture on the Comparative method (2001). Elsevier Science & Technology. ISBN 0-7506-2267-9.
  • Helen Helen Gardner; Fred S. Kleiner, Christin J. Mamiya, Gardner's Art through the Ages. Thomson Wadsworth, (2004) ISBN 0-15-505090-7.
  • Michael and Reynold Higgins, A Geological Companion to Greece and the Aegean, Cornell University Press, (1996) ISBN 978-0-8014-3337-5
  • Marian Moffett, Michael Fazio, Lawrence Wodehouse, A World History of Architecture, Lawrence King Publishing, (2003), ISBN 1-85669-353-8.
  • Donald E. Strong, The Classical World, Paul Hamlyn, London (1965)
  • Henri Stierlin, Greece: From Mycenae to the Parthenon, Taschen, 2004
  • Marilyn Y. Goldberg, Greek Temples and Chinese Roofs, American Journal of Archaeology, Vol. 87, No. 3. (Jul., 1983), pp. 305–310
  • Francis Penrose, (communicated by Joseph Norman Lockyer), The Orientation of Geek Temples, Nature, v.48, n.1228, May 11.
  • Orjan Wikander, Archaic Roof Tiles the First Generations, Hesperia, Vol. 59, No. 1. (Jan. - Mar., 1990), pp. 285–290
  • William Rostoker; Elizabeth Gebhard, The Reproduction of Rooftiles for the Archaic Temple of Poseidon at Isthmia, Greece, Journal of Field Archaeology, Vol. 8, No. 2. (Summer, 1981), pp. 211–2

Eksterne lenker