Middelalder

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Høymiddelalderen)
Gå til: navigasjon, søk
Fra Amienskatedralen
Foto: Nina Aldin Thune

Middelalderen (latin: medium aevum eller media ætas) betegner i europeisk historie perioden fra antikkens avslutning til tidlig moderne tid eller renessansen. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 476-1453 med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene. I dag brukes det vanligvis om perioden ca. 500-1500. Omskiftningene som markerer innldeningen til Middelalderen er Vestromerrikets fall, folkevandringene og kristendommens voksende innflytelse. Avslutningen av middelalderen skyldes den samlede effekt av endringene på 14-1500 tallet som skyldtes boktrykkerkunsten, reformasjonen, europeernes oversjøiske reiser, ildvåpnene og Østromerrikets fall (1453).

Innhold

Begrepet «middelalder»

«Middelalder» er et konstruert begrep som ble skapt av italienske humanister i renessansen på begynnelsen av 1400-tallet. Inntil da og i lang tid etter var det vanlig å dele historien opp i seks verdensaldre med utgangspunkt i de seks skapelsesdager i Bibelen, eller i de fire verdensmonarkier med utgangspunkt i Dan 2,40. De tidligste historikere i renessansen, med Francesco Petrarca som den første, opererte isteden med kun to perioder i historien: Antikken og «den mørke tid». På midten av 1400-tallet var det en utbredt oppfatning at historien var kommet ut av den mørke tid og inn i den moderne tid. Derfor beskrev man tiden mellom sin egen tid og antikken som den «tiden i mellom», derav «middelalderen».

Etter hva man vet var det italieneren Giovanni Andrea Bussi som var den aller første som benyttet betegnelsen media tempestas i 1469. Denne tredelingen av historien kom til å få en betydning i lang tid og danner egentlig også grunnlaget for historikernes oppdeling av historien den dag i dag. Derimot har man i høy grad forlatt renessansen negative syn på middelalderen som en unyttig ventetid på antikkens gjenfødelse i renessansen. I dag ser man mer en kontinuitet mellom middelalderen og den moderne tid.

Den latinske betegnelsen ble først fastlagt som media ætas etter en tid da flere betegnelser var i bruk. Det dreide seg om entallsformene (årstallene viser til første kjente bruk) media tempestas (1469), media ætas (1518), media antiquitas (1519), medium ævum (1604) og medium sæculum (1625) samt flertallsformene media tempora (1531) og media sæcula (1625). Denne vaklingen er sannsynligvis årsaken til at betegnelsen for perioden på engelsk (Middle Ages), nederlandsk (Middeleeuwen), russisk (Средние века) og islandsk (miðaldir) har en flertallsform, mens den på de øvrige europeiske språk har entallsform. Det engelske begrepet «medieval», vanligvis stavet «mediaeval» ble første gang konstruert fra det latinske ordet medium ævum, eller mer presist «middle epoch» (midtepoken) i opplysningstiden som en nedsettende beskrivelse av middelalderen.

I moderne tid, etter den første verdenskrig etter påtrykk fra historikerne Henri Pirenne og Johan Huizinga har det blitt vanlig å dele middelalderen inn i tre perioder:

  • Tidlig middelalder (ca. 500-1000)
  • Høymiddelalder (ca. 1000-1300)
  • Senmiddelalder (ca. 1300-1500)

Nordisk middelalder

Middelalderen i Europa var preget av kirkens dominerende rolle. Norge var ikke noe unntak, selv om vi kom noe senere på banen. Etter at kong Olav Haraldsson, som kjempet for å kristne Norge, falt i slaget på Stiklestad i 1030, ble han erklært hellig av biskopen i Nidaros. Dette ga Norge et nasjonalt samlingssymbol som sammen med økonomisk og kulturell oppgang la grunnlaget for den norske storhetstiden på 1200-tallet. Det ble igangsatt mange store monumentale byggverk for både konge og kirke.

Oppdelingen av historien i tre perioder ble introdusert i Danmark av den kongelige historiograf Jon Jakobsen Venusinus i skriftet De historia dissertatio prima, qva ejus definitio et divisio comprehenditur fra 1604 hvor han skjelner mellom ætas prisca, ætas media og ætas recentior. Så sent som i Ludvig Holbergs Synopsis Historiæ Universalis fra 1733 benyttes fortsatt oppdelingen av de fire verdensmonarkier, men Holberg kjente og brukte også begrepet middelalder («Middel Alder», «Middel-Alder», «middel Alderen») i likhet med de noe yngre historikere Peter Friderich Suhm]] («den midlere Historie») og Gerhard Schøning («de saakaldte midlere Tider»). Ove Høegh-Guldberg benyttede i sin Verdens Historie (1768-1772) oppdelingen i de seks verdensaldre.

Middelalderen i nordisk sammenheng har en noe annen periodeinndeling enn i det sydlige Europa. Vanligvis brukes begrepet middelalder om perioden fra ca 1000 til 1536 og betegner således den periode hvor kristendommen ble innført i Norden.

Ofte regner man middelalderens begynnelse når vikingtiden slutter, noe som i Norge ofte blir satt symbolsk til kong Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. I Danmark settes denne tiden til ca 1050 da Svein Estridsson brakte Danmark inn i middelalderen. I Sverige setter man ofte vikingtidens slutt ved omkring år 1060 da Ynglingeætten døde ut, og varer fram til Gustav Vasa velges til konge i år 1563.

Grovt sett ser man middelalderens begynnelse i Norden som den kristne kirkens sentrale posisjon, og ved at makten i samfunnet var delt mellom kongemakt, adel og kirke. Både for Danmark og Norge ser man ofte på at middelalderens slutt ved reformasjonen i 1536. Da ble det tredelte forholdet endret ved at kirken mistet mye av sin politiske makt. Siste del av nordisk middelalder er da preget av eneveldets stilling i samfunnet, foruten framveksten av en ny klasse i byene, borgerskapet.

Historikere bruker ofte følgende oppdeling av den nordisk middelalder:

  • Vikingtiden (ca. 800-1050)
  • Tidlig middelalder (ca. 1050-1200)
  • Høymiddelalder (1200-1400)
  • Senmiddelalder (1400-1536)

Middelalderkunst

Innen kunsten regnes periodene tidlig kristen, karolingisk, ottonsk, romansk og gotisk til middelalderen.

Oversikt over middelalderen innen kunsten

Samfunnsforhold

Middelalderen handler i høy grad om kristningen av Europa. På 300-tallet tok den romerske keiser Konstantin to viktige avgjørelser som fikk stor betydning. For det første flyttet han hovedstaden i imperiet til Bysants og kalte byen Konstantinopel (i dag Istanbul). Dette var innledningen til Vestromerrikets fall. For det andre gjorde han kristendommen til Romerrikets offisielle religion. Paven, overhodet til den katolske kirken, tok etter hvert over makten i Roma.

De turbulente tidene etter Vestromerrikets fall ga kristendommen i vest og øst svært ulike vekstvilkår. I øst (Bysants) ble kristendommen straks en integrert del av statssystemet, og keiseren så på seg selv som Guds stedfortreder på jorden. Kristningen i vest ble langt vanskeligere. I vest spredde den kristne lære seg langsomt ved hjelp av misjonærer og klostervirksomhet. En viktig årsak til dette var at paven i Roma ikke hadde noe enhetlig statsapparat å støtte seg til, og at Vestromerriket etter oppløsningen ble invadert av germanske stammer, arabiske hærer og vikinger. Kirken måtte stadig inngå nye allianser med verdslige makter. På 900-tallet oppsto det strid om hvem som var kristendommens overhode, keiseren eller paven. Paven vant konflikten, og på 1100-tallet hadde romerkirkens tanker slått rot på de fleste samfunnsområder.

Den politiske historie i tidlig middelalder er kirkens historie, og mange av dens tidligere ledere var menn med så vel verdslig som åndelig makt. Det ble fort oppdaget at religiøs enhet var med på å skape nasjonal identitet og tilhørighet, noe kirken stadig utnyttet. Kirkebygging ble derfor brukt som symbol på både åndelig og politisk makt. Kristendommen påvirket føydalsamfunn, bysamfunn, keiser og konger. Krangelen mellom pave og keiser dreide seg stort sett om politisk makt, ikke så mye holdningene til kristendommen. F.eks. hevdet keiseren at han hadde fått sin makt i kraft "av Guds nåde", og at han var en forsvarer av kristendommen.

Det som preget den kristne holdningen i middelalderen, var det åndelige synet på verden. De ytre og synlige tingene var uvesentlige; det var det indre i mennesket en skulle fokusere på. Mennesket var skapt i "Guds bilde" og hadde ikke noen verdi i seg selv, men var en integrert del av en guddommelig plan. Det samme gjaldt for det menneskelige intellektet. Intellektet var et produkt av troen. Det skulle ikke være noe skille mellom det åndelige og det fysiske. Det himmelske skulle være ett med det jordiske. Overalt kom det fram at religion, kunst og vitenskap var ett, men at religionen var det viktigste.

Mot slutten av perioden oppsto byen som en ny verdslig faktor i tillegg til konge og adel. Borgerskapet i byene frigjorde seg etter hvert fra det gamle styresettet. Med økt handel oppsto igjen interessen for den antikke troen på enkeltmennesket. Denne humanismen ble et av de første alvorlige angrepene på romerkirkens makt over menneskesinnet.

Arkitekturen

Den tidlige kristne arkitektur fortsetter der den romerske slapp, med basilikaen. Dette skulle bli Vestens typiske kirkeform, og den førte direkte til neste arkitektoniske fase, den romanske.

Basilikaen, romernes verdslige rettssal, ble etter hvert overtatt av de kristne for å gi plass til kirkekorene og de store forsamlingene som var en del av religionen. I bysantinsk tid, 300-800 e.Kr., var basilikakirken i det ytre enkel og streng, kanskje for å forberede de angrende syndere på det bildet av paradiset som ventet innenfor. Innenfor ventet et rom med strålende mosaikk på veggene. Rommet skulle symbolisere det "himmelske Jerusalem". De tidligste basilikaene hadde en flat inngangsfasade, var uten tårn og tverrskip. I karolingisk tid , 800-1000 e.Kr., ble basilikakirkene langt mer kompliserte. De ble høyere, og både framside og bakside ble påbygd med hele grupper av tårn. De karolingiske kirkebygningene blir regnet som forløperne for de romanske katedralene (katedral av latin cathedra = bispestol /kateter).

«Åndelig» arkitektur

I den lange tidsperioden fra det bysantinske til det gotiske ble kirkene ulikt utformet, både når det gjelder størrelse, plan, fasader og dekorasjon. Likevel er det to karakteristiske trekk som vekslet om å sette merke på arkitekturen, og som hver for seg forsøkte å uttrykke middelalderens ønske om å skape en «åndelig arkitektur». For det første skulle de være et symbol, og for det andre skulle bygningene ha et vertikalt preg - de skulle være himmelstrebende.

Byggeoppgave

Gjennom hele middelalderen var det kirkebygging som var den største byggeoppgaven. Kirken var Guds hus og et uttrykk for både den religiøse tidsånden og for pavedømmets dominerende innvirkning på samfunnet. Ved siden av klostrene var det bare to andre byggeoppgaver av noe omfang, nemlig borgen og byen. Begge var blant de verdslige motpolene til kirken. Borgene vitnet om behovet for fysisk forsvar og byene, som fikk murer rundt seg, vitnet om det samme. Likevel var det kirkene som dominerte bysilhuetten. Daglig ble menneskene minnet om kirkens dominerende plass.

Romansk arkitketur ca. 1000 - 1200

Det var kritikere på 1700-tallet som satte navn på en arkitektonisk periode som nådde sitt høydepunkt i Vest-Europa på 1000-1100-tallet. De kalte den romansk fordi dens konstruksjonsmessige grunnlag skrev seg fra gamle romerske byggverk.

Karakteristiske trekk

Et av de mest påfallende trekkene ved romansk arkitketur er at både verdslige og sakrale bygninger har en festningslignende utforming med tykke, massive murer i kvaderstein (hogd stein) eller tegl. Dette er kanskje ikke så rart når en tenker på at dette var den første etablerte og sammenhengende byggevirksomhet i Europa etter 700 års ufred. En annen årsak til de tykke veggene er bruken av tønnehvelv. Tønnehvelv er tunge og krever tykke vegger og solid forstøtning. Åpningene i veggene er relativt små og gjerne avtrappet slik at de viser murtykkelsen i veggen.

Den halvsirkelformete buen er et hovedelement i denne perioden som også kalles rundbuestil. Den runde buen går igjen både i plan, i konstruksjoner, i vinduer, i dører og til og med i dekorasjonene.

Karakteristisk for romansk arkitketur er bruken av sylindriske, mangekantede eller terningformete tårn med kjegle- eller pyramidetopp. Et annet typisk trekk er at bygningene ofte kan være satt sammen av klart definerte geometriske volumer, nesten som etter et «byggeklossprinsipp».

Gotikk ca. 1200 - 1400

Klostrene hadde stor innflytelse på kirkebyggingen. Å tegne en komplisert kirke krevde utdannelse, og dette var et gode klostrene hadde monopol på. Murere og tømrere var som oftest livegne. Mestrene som tegnet bygningene, må ha vært menn med utdannelse, vanligvis munker, men av og til også utdannede lekmenn, og det i stadig større grad etter 1000-tallet.

Innvielsen av det nye koret i klosterkirken St-Denis (Paris) året 1144, markerer en milepæl i arkitekturens historie. Med dette koret begynner en ny periode; gotikken. Benediktinerabbeden Suger, som utformet koret, regnes som opphavsmannen for denne perioden. Ved hjelp av ribbehvelvet, spissbuen og strebepillarer kunne han skape himmelhøye buer som hevet menneskesinnet mot himmelen. Han benyttet glassmalerier som fremstilte troens doktriner og opprinnelse i en billedbok som badet den troende i himmelsk lys. I kirken skulle en få oppleve himmelrike på jord. Suger fanget tidsånden, som vendte seg bort fra den tidlige middelalders besettelse av livets mørke sider, synd, skyld og død, mot en triumferende kirke. Kirken hadde seiret over kjetterne og vunnet mange seirer i korstogene. Nå oppfattet en Guds verden som vakker og relativt trygg; et sted der det vanlige menneske kunne fryde seg.

Franskmennene kalte denne nye epoken for le style ogival (skjønnhet, formulert i stein). Betegnelsen gotisk, som henspiller på de barbariske goterne, ble innført av den italienske kunsthistorikeren Giorgio Vasari på 1500-tallet.

Karakteristiske trekk

Liturgisk beholdt kirken den grunnleggende korsformen fra den romanske perioden med alteret i øst og plass til prosesjoner opp hovedskipet. Konstruksjonsmessig gjorde gotikken de massive murkonstruksjonene overflødige, samtidig som den muliggjorde høyere og mer varierte hvelv. Den veggplassen som ble frigjort på denne måten, kunne brukes til å opplyse de troende ved hjelp av skulpturer, malerier og glass.

Et gjennomgående trekk i gotiske kirker er den innvendige oppdelingen av midtskipsveggen. Nedenfra og opp ble den inndelt i arkade, triforium og klerestorium.

På samme måte som rundbuen er et hovedelement i den romanske arkitketuren, er spissbuen et hovedelement i gotikken. Tårnene kan være kjegle- eller pyramideformet eller rett avkuttet.

Arkitketuren i Norge

I løpet av middelalderen ble det bygget ca. 1300 sognekirker i hele landet. Grovt sett ble hver fjerde bygd i stein - resten i tre. Middelalderens kirkebyggingsperiode varte til svartedauden omkring 1350. Etter svartedauden ble det nesten ikke bygget kirker i Norge. Først etter reformasjonen i 1536 tok kirkebyggingen til igjen. Da ble en helt ny kirketype, den tømrete trekirken, introdusert. I tiden før reformasjonen ble det oppført tre typer kirkebygg: katedraler/biskopkirker, små enskipete steinkirker og stavkirker. Omkring 1070 beordrer Olav Kyrre at det skal oppføres en kirke i Trondheim. Denne første store steinkirken i landet blir utført av steinhuggere fra England. Årsaken til at det skulle bygges i et så gjenstridig materiale, var sannsynlig et ønske om å gi god beskyttelse til klenodiet Hellig-Olavs skrin, og de medbrakte prestene mente at alle riktige kirker måtte være bygget av stein. Utformingen av kirkene ble gjort etter den rådende perioden, enten romansk eller gotisk.

Romanske og gotiske katedraler

Stavanger domkirke fra 1125 er en av våre best bevarte romanske katedral. I Stavanger domkirke sørger to massive søylerekker for at kirken blir delt inn i et midtskip og to sideskip, en tre-skipet basilika. Massive vegger og søyler, runde buer og små vinduer, som er så karakteristisk for perioden, preger også denne kirken.

En annen betegnelse som også blir bruk om denne katedralen, er anglo-normannisk, fordi katedralen ble bygget etter forbilder fra Normandie som Wilhelm Erobreren brakte med seg til England. Det var Biskop Reinald fra England som stod som ansvarlig for utførelsen av kirken.

Sett i forhold til de ressurser landet i skiftende tider har rådd over, står domkirken i Trondheim, Nidarosdomen, uten sammenligning som vårt fornemste byggverk både når det gjelder omfang og detaljrikdom. Det synes nesten ubegripelig at en nasjon som besto av nesten bare bønder, kunne makte å reise Skandinavias nordligste og mest imponerende katedral, samtidig med hva som ellers skulle bygges av kirker. Prestasjonen kan bare forklares ut fra Olav den helliges posisjon som Nordens mest ansette helgen. På 1300-tallet, da kirken i hovedsak sto ferdig, var Nidarosdomen det fjerde mest besøkte valfartsted for pilegrimer i Europa. Bare Jerusalem, Rom og den spanske byen Compostela hadde flere pilegrimer.

Den eldste delen av Nidarosdomen ble, som Stavanger domkirke, bygd etter forbilde fra England og er romansk/anglo-normannisk. Men etter at Erkebiskop Eystein kom hjem fra England i slutten på 1100-tallet, der han hadde stiftet bekjentskap med gotikken, ble denne forbilde for resten av kirken.

Skjebnen har fart hardt frem mot denne katedralen. På 1500-tallet ble den herjet av brann, senere fulgte flere. Av hele vestskipet sto til slutt bare de nederste deler av ytterveggene tilbake. En omfattende restaurering ble igangsatt i 1869, og 100 år senere sto kirken atter i sin prakt. En del av kirken har en måttet utforme etter beste skjønn på grunn av mangel på dokumentasjon. Dette gjelder bl.a. vestfronten med tilhørende tårn, samt sentraltårnet.

Små steinkirker

De første steinkirkene ble etter alt å dømme påbegynt mot slutten av 1000-tallet i Trondheim og Bergen etter at det ble etablert faste bispeseter her. De små steinkirkene var oftest romanske med tykke vegger. De hadde som regel bare et hovedrom, ikke sideskip for menigheten, og et lite kor med apside for prest og alter. Det var bare sørveggen som hadde vinduer, mens nordveggen var tett. Årsaken var at det var i sør en fant sola og de gode kreftene, mens i nord lå alt det mørke og vonde som en ønsket å beskytte seg mot.

Stavkirkene

Stavkirkens opprinnelse har opptatt forskere og menigmann siden stavkirkene ble verne- og forskningsobjekter tidlig på 1800-tallet. Stavkirkenes særpreg og tilsynelatende isolerte stilling i europeisk arkitekturhistorie har hatt ulike forklaringer gjennom årene. Mens stavkirkene tidligere ble sett på som et typisk norsk fenomen, har de siste femti års forskning endret dette bildet. Rester etter stavkirker er funnet ellers i Skandinavia og på kontinentet. I Norge har vi bevart 28 stavkirker fra middelalderen. Stavkirkene likner mye på de basilikakirkene som ble bygget i stein. Stavkirkene kunne både være enskipet, som de små steinkirkene, eller treskipet som katedralene. Utformingen er også gjerne preget av den gjeldende arkitekturstilen. Men byggematerialet var tre, både i golv, vegger og tak.


Stavkirkene er reist i stavverk - stav er norrønt for stolpe. Stavkonstruksjonen består av en ramme av fire kryssende grunnstokker på steinfundamenter. I den firkantete rammen står de vertikale stavene. Stavene blir innbyrdes holdt sammen i overkant av et buefelt. Stavene er ytterligere bundet sammen med stavlægje (bjelker). Over stavlegjene hviler takkonstruksjonen. Dette rammeverket er stavkirkens midtskip. Utenfor midtskipet legges sideskipene som plasseres på alle fire sidene av hovedskipet. Ytterveggene i sideskipene består av veggtiler (tile: plank). På de fleste stavkirkene var det dessuten en svalgang rundt hele bygningen.

Borger og klostre

Norge hadde flere borger og klostre. Mest kjent av borgene er Akershus. Denne borgen ble regnet som en av de mest moderne i Europa da den sto ferdig tidlig på 1300-tallet.

Med reformasjonen var det slutt på klosterlivet. De fleste klostrene ligger derfor i ruiner med unntak av Utstein kloster i Rogaland. At Utstein kloster er så godt bevart, skyldes i første rekke at det har vært bebodd helt frem til vår tid, samt at Fortidsminneforeningen tidlig tok til med å undersøke og restaurere dette anlegget.

Litteratur

  • Bagge, Sverre: Europa tar form : år 300 til 1350 Vanligst brukte innføringsverk i middelalderhistorie ved norske universitet. Cappelen 2004 (1.utg. 1986) ISBN 82-02-19813-5
  • Imsen, Steinar: Europa 1300-1550 Innføringsverk i senmiddelaldhistorie. Universitetsforlaget 2000 (1. utg. 1984) ISBN 82-00-45406-1
  • Sekules, Veronica; Medival Art, Oxford 2001, ISBN 0-19-284241-2

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Middelalder.

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy