Helvete

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Helvete er i følge mange religioner et sted eller en tilstand av smertefull lidelse. Det norske ordet helvete kommer av det norrøne heldødsriket») og vitistraff»).

I mange religioner skal onde mennesker enten lide i all evighet eller til de har betalt for sine onde gjerninger. I de monoteistiske religionene styres helvete gjerne av Satan eller andre demoner som plager de fortapte. Et annet scenario er at helvete er et fravær av Gud og frelse. Mange monoteister mener at helvete er lagdelt, og at mennesker blir sendt dit for å rense sjelen mens de plages inntil de angrer sine synder. Noen tror at alle som sendes til helvete kan få frelse hvis de angrer, men at de som innerst inne ikke angrer må bli værende der inntil de ombestemmer seg.

Helvete opptrer i en rekke mytologier og religioner i ulike former og er vanligvis bebodd av demoner og de dødes sjeler. I polyteistiske religioner kan politikken i helvete være like komplisert som politikk blant mennesker.

Opprinnelse

Helvete slik det fremstår i Vestens kultur har sitt opphav i gresk kristendom, særlig tatt fra en tilnærming til det hellenistiske livet etter døden som kalles Tartarus. I den tidlige jødedommen trodde man på Sheol, en skyggetilværelse som absolutt alle ble sendt til. Sheol kan ha vært en poetisk metafor for døden og ikke noe liv etter døden i det hele tatt. I det tredje til andre århundre før Kristus hadde imidlertid idéen vokst til et langt mer komplekst konsept.

Det hebraiske ordet Sheol ble oversatt til Hades, navnet på dødsriket i gresk mytologi. Dette anses fortsatt å være adskilt fra helvete av ortodokse kristne. Ildsjøen og Evige pinsler i gresk mytologi var egentlig Tartarus. Hades var ikke helvete i gresk mytologi, men heller en mellomstasjon der de døde dro for å dømmes. Det Nye Testamente bruker dette ordet, men det bruker også ordet Gehenna (av dalen Ge-Hinnom ved Jerusalem). Denne dalen var brukt som søppeldynge for Jerusalem, og forholdene var atskillig mer uhygieniske og fæle enn på moderne søppeldynger. En gang i blant satte hebreerne fyr på søppeldyngen, og den var så stor at den kunne brenne i måneder. Det var uten tvil et svært skremmende sted å være. Den tidlige kristendommen lærte at de fortapte ville bli brent i dalen på samme måte som søppelet. Teologer som motsetter seg idéen om helvete men som likevel ønsker å forsvare Bibelen som kilde, argumenterer med at en brennende søppeldynge på Jorden umulig kan referere til en tilstand etter døden. Straff for de vantro og belønning til de troende er et gjennomgående tema i den tidlige kristendommen.

Jødedommen

Gehenna er ganske godt definert i rabbi-litteraturen. Det oversettes av og til med "Helvete", men dette er unøyaktig og formidler ikke den egentlige meningen. I jødedommen er ikke Gehenna helvete, men heller en renselse hvor man dømmes på bakgrunn av ens gjerninger. Kabbalaen beskriver det som et "venterom" for alle sjeler (ikke bare de onde). En overveldende majoritet av jødiske skriftlærde fastholder at ingen er i Gehenna for all evighet. Det sies at man maksimalt kan være der i 11 måneder. Noen anser Gehenna for å være en renselse av sjelen før den skal videre til den neste verden (ofte ansett for å være Himmelen). Dette nevnes også i Kabbala, hvor det beskrives at sjelen brytes som flammen til et stearinlys som tenner et annet: Den delen av sjelen som er ren går videre til den neste verden, mens den uferdige delen gjenfødes.

Gammelgresk religion

En annen kilde til idéen om helvete er det greske Tartarus, et sted for beseirede guder og andre ånder ble straffet. Tartarus var en del av Hades i gresk mytologi, men Hades omfattet også Elysium, et sted hvor de som levde riktig fikk sin belønning. Andre tilbrakte livet etter døden i liljeåkrene (liljer i slekten Asphodel ble regnet som de dødes favorittmat). Som i de aller fleste før-kristne religioner ble ikke dødsriket sett så negativt på som i kristendommen.

Kristendommen

Folkelige forestillinger

I vestlig kristendom er det Djevelen, Lucifer, Beelsebub eller Satan som regjerer i helvete. Den avbildes gjerne som en rødflammende skapning med horn og et gaffelspidd (som likner havguden Neptuns spidd). Den har også en lang tynn hale med en pilformet ende. Helvete avbildes som et sted under bakkenivå med ild og lava. Demoner ser ut som minityrversjoner av Djevelen og løper ustanselig rundt og plager de fortaptes sjeler. Dette bildet er først og fremst skapt av eventyr og moderne tegnefilmer. De fleste kristne teologer forkaster dette bildet av helvete, selv om få av dem benekter at helvete og Djevelen faktisk eksisterer. Et unntak er svovelpredikantene som aktivt bruker dette folkelige bildet for å skremme folk til å tro. Det "populære" bildet av helvete har ingen basis i Bibelen, og heller enn at demonene er djevelens medhjelpere er de også i helvete for å plages, akkurat som de menneskene de ledet ut i fristelse.

Ortodoks kristendom

For de urkristne var helvete det samme "stedet" som himmelen: å leve nær Gud og direkte oppleve Guds kjærlighet. Om dette ble opplevd som lykke eller plage avhang av ens innstilling mot Gud. Dette er fortsatt doktrinen i ortodoks kristendom.

Katolisismen

Det katolske synet på helvete er nedfelt i Den katolske kirkes katekisme: «Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket helvete

Pave Johannes Paul II har sagt følgende: "Bildet av helvete som de hellige skriftene gir oss må tolkes riktig. De viser den totale frustrasjon og tomhet i livet uten Gud."

Jehovas vitner

Jehovas vitner tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir uten bevissthet i all evighet. Selv de som Gud anser verdige til å bli oppreist fra de døde, har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen. Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har noen åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. «Sjelen» går altså til grunne når døden inntreffer.

Andre kristne syn

De fleste kriste grupper lærer at helvete er evig. Noen mener imidlertid at helvete bare er midlertidig og at sjelene i helvete opphører å eksistere etter at de har sonet sin straff (noe som i såfall vil tilsvare buddhistenes nirvana). Andre mener at noe bevisst helvete ikke eksisterer i det hele tatt, men at ordet refererer til kroppens forråtnelse (jamfør Gehenna). Begge disse kalles annihilasjonisme. Andre mener at etter endt soning i helvete vil man få tilgivelse hos Gud og slippe inn i Himmelen. Alternativt kan det finnes mekanismer i dødsøyeblikket som automatisk får sjelene til å angre slik at helvete ikke oppleves. Begge disse kalles universalisme.

Mer om Bibelens beskrivelse av helvete

Bibelens beskrivelse av helvete forteller om et mørkt sted, ild, svovel, en ovn av ild og lavasjøer. I helvete er det gråt og tenners gnitsel, tårer og evig pine for de sjeler som er dømt til å bo der. Helvete beskrives som atskilt fra Himmelen og Bibelen antyder at etter verdens ende vil Jorden og alt annet som ikke er Himmelen forvandles til helvete. I følge Evangeliet etter Lukas kan ingen forflytte seg fra helvete til himmelen eller motsatt, og ilden er ikke den eneste plagen, tørsten er en annen og det finnes flere (som ikke er beskrevet). De som er i himmelen og de som er i helvete kan se hverandre: de som er i helvete kan se lykken som hersker i himmelen, og de som er i himmelen har ingen medfølelse med dem som er helvete.

Islam

Muslimene tror på jahannam (på arabisk: جهنم) og er det samme som det hebraiske ge-hinnom. I Koranen er det flere beskrivelser av et ildfullt helvete i kontrast til det hagelignende Paradis (jannah) som de troende nyter.

I tillegg er både himmel og helvete delt inn i mange nivåer avhengig av ens gjerninger i livet, hvor straff gis etter hvor mye ondt en har gjort i livet. De gode deles inn etter hvor godt de fulgte Allah mens de var i live. Himmelen og helvete nevnes nøyaktig like mange ganger hver i Koranen. Koranen sier også at noen av de som havner i helvete ikke skal være der evig men i et ubestemt tidsrom. Når Dommedag kommer skal de tidligere dømte dømmes på nytt og få en ny sjanse til å komme inn i Paradis.

Bahai

Bahaiene aksepterer ikke helvete som et sted, men heller en eksistens eller tilstand. Det beskrives med følgende utsagn: "Himmelen er nærhet til Meg og helvete er separasjon fra Meg."

Hinduismen

I hinduismen er det motstridende opplysninger om det finnes noe helvete eller ikke. For noen er det en metafor for bevissthet. Men i Mahabharata nevnes det at Pandavas og Kauravas ble sendt til helvete. Helvete er også nevnt i forskjellige Puranaer og andre skrifter.

Hinduene tror at mennesker som begår papa (synd) må til helvete og gjennomgå en straff som står i forhold til syndene de har begått. Guden Yama, som også er dødsguden, er konge i helvete. Chitragupta, som er arkivar ved Yamas domsstol, skal ha nøyaktige nedtegnelser av alle synder begått av et individ. Chitragupta leser opp syndene som er begått og Yama beordrer passende straffer. Disse straffene kan for eksempel være å bli dyppet i kokende olje, å bli brent av ild, bli torturert med forskjellige våpen etc. i forskjellige deler av helvete. Individer som har gjennomgått sin straff blir gjenfødt slik deres karma tilsier. Ingen er perfekte og alle har minst én synd på sitt rulleblad. Hvis man har levd et noenlunde syndefritt liv vil man stige opp til Swarga (himmelen) etter et kort opphold i helvete.

Buddhismen

Buddhismen regner med et større antall helveter hvor de som har gjort onde gjerninger går gjennom store lidelser. Det finnes både kalde og varme versjoner av helvete. Som alle de ulike delene av en syklisk eksistens, er helvete et midlertidig oppholdssted. De med tilstrekkelig negativ karma blir gjenfødt der, hvor de forblir inntil den negative karmaen er brukt opp. Deretter gjenfødes de for eksempel som mennesker, spøkelser, dyr, guder, demoner eller annet. Alt kommer an på individets karma. Det sies at man har 144 forskjellige helveter i buddhismen.

Kinesiske og japanske religioner

Strukturen i helvete er spesielt kompleks i mange kinesiske og japanske religioner. Herskeren i helvete må forholde seg til politikk, akkurat som mennesker. Helvete er tema i mange folkelige fortellinger. I mange slike historier kan mennesker i helvete dø om igjen, men ingen ser ut til å bry seg om denne selvmotsigelsen. Den sterke påvirkningen fra buddhismen på kinesisk og japansk helvete betyr at dette ikke nødvendigvis er noen selvmotsigelse. Det kinesiske helvete kalles Feng Du.

Til forskjell fra det kristne, jødiske og muslimske helvete beskrives ikke kinesisk helvete som et sted hvor man nødvendigvis skal lide lenge. Kineserne ser heller på helvete som en grenseovergang. I kinesiske begravelser brennes en mengde helvetespenger for den døde. Med disse pengene kan den døde bestikke herskeren av helvete og bruke resten av pengene enten i helvete eller himmelen.

Taoismen

Taoismen har en heller ullen forestilling av helvete. Noen hevder den ikke har noe helvete i det hele tatt, men særlig i opprinnelseslandet Kina er det en tradisjonell oppfatning av et taoistisk helvete med mange guder og ånder som straffer synd på en rekke grusomme måter (jamfør Feng Du).

Se også

Commons

Commons har multimedia
for Helvete.