Hierapolis

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 37°55′32″N 29°07′35″Ø

Frontius-gaten og den dominitianske byporten (Frontius-porten). Den offentlige latrinen til høyre.
Foto: Frode Inge Helland
Hierapolis, Syd-vestre Anatolia, Tyrkia.
Hierapolis, orienteringskart.
Kart: Kûltûr ve turizm bakanlaği
Gymnasium.
Foto: Britt Storlykken Helland
Korintisk marmorkapitel fra kolonnaden i Frontius-gaten.
Foto: Frode Inge Helland

Hierapolis (Gresk:Ἱεράπολις, 'hellig by') var en gresk-romersk oldtidsby i Frygia i Sydvest-Anatolia, Lilleasia. Byen ble grunnlagt på de varme Pamukkale-kildene. Der finnes i Hierapolis flere minnesmerker, bl.a. et vel bevart romersk teater, Apollon-tempelet og Kleopatra-bassenget med kildevann på ca 35 grader, hvor man kan bade i gamle romerske ruiner. Den var også var et viktig kultsted for gudinnen Kybele

Hierapolis hadde en betydelig jødisk befolkning i eldre tid, slik det fremgår av et stort antall inskripsjoner på graver og andre steder i byen. Noen av jødene er anført som medlemmer av de forskjellige håndverksgilder i byen. Dette var antagelig grunnlaget for omvendelsen til kristendommen for en del av byens innbyggere (Kolosseerne 4:13).

Hierapolis ble kaldt de dødes by, fordi de rike pleide å dra dit for å dø. Man antar det bodde rundt 150 000 der i blomstringstiden rundt 200 e. kr.
Byen står på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv.

Beliggenhet

Ruinene av Hierapolis ligger ca 23 mil nordvest fra Antalya og nesten like langt fra Marmaris.

Historie

F. Kr.

  • 2. årh. - tidlig. Byen grunnlegges som termalspa og gis av romerne til kongen av Pergamon, Eumenes II. Byen blir oppkalt etter et eksterende tempel, eller muligens til ære for Hiera, hustru til Telephus (sønn av Herakles), og grunnlegerne av Attalid-dynastiet. Byen begynner å utstede bronsemynter. Disse mynter er preget Hieropolis (Hieron-templets by). Dette navnet blir etter hvert endret til Hierapolis (Den hellige by)
  • 190 Den blir utvidet med midler fra krigsbytte fra Magnesiakrigen hvor Antiochus Den Store ble beseiret av Eumenes II, som hadde vært på romernes side. Romerne gir Hierapolis til Eumenes II og den blir således en del av kongeriket Pergamon. Hierapolis blir et helsesenter hvor leger bruker varme bad som behandling for sine pasienter.
  • 133. Attalus III, den siste av Attalid-kongene av Pergamon, dør, han skjenket sitt kongerike til Roma. Hierapolis blir dermed en Romersk province i Asia. Den Hellenistiske byen blir langsomt omformet til en Romersk by.

E. Kr.

  • 17. Under keiser Tiberius regjeringstid blir byen ødelagt av et jordskjelv.
  • 60. Under keiser Neros regjeringstid blir byen lagt fullstendig i ruiner etter et enda kraftige jordskjelv. Etterpå blir byen gjenreist som romersk by med støtte fra keiseren.Det er i denne perioden byen får sin nåværende form.
  • 129. Under keiser Hadrians besøk påbegynnes byggingen av teateret.
  • 192 - 211. Byen renoveres under keiser Septimus Severus regjeringstid.
  • 215. Under keiser Caracallas besøk i byen skjenker han byen den ettertraktede tittelen Neocoros som gir byen visse privilegier og rettigheter som helligdom. Dette blir en gullalder for Hierapolis. Tusener av tilreisende nyter godt av de helsebringende termalbadene. Byen får gymnasium, flere templer, brolagt hovedgate med kolonnade, og en fontene ved de varme kildene. Hierapolis inntar en stilling blant de fremste i romerriket innefor kunst, filosofi og handel. I følge geografen Stefanus av Byzantium får byen sitt navn på grunn av de mange templene - som igjen er et tegn på rikdom.
  • 370. Den romerske keiser Valens besøker byen under sitt felltog mot Sassanidenes kong Saphur II. Dette blir byens siste keiserlige besøk overhode.
  • 4. årh.. Fyller de kristne den hellige grotten Plutonium med stein, hvilket betyr at kristendommen nå har fått en dominerende rolle og at eldre religioner blir undertrykket. De romerske badene blir gjort til kristne basilika-kirker
  • 531. Den Byzantinske keiser Justinian opphøyer biskopen i Hierapolis til rang som metropolitt. Gjennom den byzantinske periodennfortsetter byen å blomstre og ble et viktig sentrum for kristenheten.
  • 7.årh. Byen herjes av det persiske Seljuk-sultanatets armeer og igjen ødelagt av jordskjelv som det tok lang tid å komme seg etter.
  • 12. årh. Området kommer under Seljuk-imperiets av Konyas kontroll.
  • 1190. Korsfareren Fredrik barbarossa erobrer Hierapolis fra Byzants.
  • 1220.. Byen blir forlatt.
  • 13. årh. Seljuk-dynastiet bygger en festning i Hierapolis.
  • 14. årh. Byen blir forlatt.
  • 1354. Det store Trakiske jordskjelvet legger levningene etter den gamle byen i grus. Ruirestene blir langsomt dekket av et tykt (opp til 2m) lag med kalkstein.

Arkeologi

  • 1887. I månedene juni og juli utfører den tyske arkeologen Carl Humann (1839-1896) de første utgravningen i Hierapolis.
  • 1889. Carl Humann utgir sine utgravingsnotater i boken Altertümer von Hierapolis. Hans utgravninger er av generel karakter og omfattet en rekke borehull.
  • 1957. Utgravningene starter for alvor. Førende italienske vitenskapsmenn under ledelse av Paolo Verzone påbegynte arbeid i feltet.
  • 2008. Restaureringen av byen påbegynnes. Bla. gjenreises store søyler langs hovedgaten ved den nordre byporten som er oppkalt etter Dominitian som var veltet under jordskjelvene. En rekke hus fra den byzantinske perioden graves frem, blant annet et gårdsrom-hus fra det 11. århundre. En rekke stuer og friser ble sendt til museer i London, Berlin og Roma.
  • 1970. Hierapolis museum oppføres over de gamle romerske badene.

Etter at de store kalksteinsformasjonene ble berømte igjen i det 20. årh. ble stedet en turistattraksjon kalt Pamukkale (Bomulslottet) og den gamle byen ble oppdaget av de tilreisende. Det ble imidlertid delvis ødelagt av hoteller bygget på stedet. Man gikk da til det skritt å fjerne hotellene. Imidlertid ble en varm kilde fra ett av hotellene beholdt, og det er nå mulig å svømme blant de gamle steinrestene mot en avgift.

Viktige monumenter

Nekropolis

Nekropolen.
Foto: Frode Inge Helland
Nekropolen.
Foto: Frode Inge Helland
Nekropolen.
Foto: Frode Inge Helland
Nekropolen.
Foto: Frode Inge Helland

Arkeologi

Etter invitasjon av leder for The Italian Archaeological Mission at Hierapolis, prof. Francesco D’Andria, har avdelingen for arkeologi, konservering og historie ved universitet i Oslo, i samarbeid med Det norske instituttet i Roma siden 2007 deltatt i utgravningene i Hierapolis. I perioden 2007 - 2009 deltok 10 italienske og 4 internasjonale universiteter og forskningsinstitusjoner i utgravninger og felles forskning, hver med sitt eget, definerte prosjekt og finasiering. Universitet i Oslo er, under ledelse av professor Johann Rasmus Brandt, engasjert i den romerske øst-nekropolis, hvor apostelen Filip var begravet.

Grav A6

Denne gravbygningen er bygget med U-plan med sarkofagen plassert på taket med det formål å henrykke den døde. Anlegget, som ligger ved veien vis á vis Badebasilikaen, er oppført over en underjordisk gravbygning som er oppdelt i to kammer med gravnisjer. Veggkonstruksjonene er typisk for det 1. og det 2. århundre og har fint utførte gesimser (cornice) og dekorasjoner. På utsiden, mellom de to fløyene, ligger en stor marmorsarkofag dekorert med løvverk.

Grav A18, 1. århundre e. Kr.

Dette gravælet er et av de mest representative og best bevarte i Nord-Nekropolis. Det har en form som et lite tempel med en kvadratisk plan med regulære murer. Fasaden er rammet inn av fremstikkende pilastre. Takplatene hviler på to gavler og sidegesimsene. Under basen er et underjordisk kammer som delvis er hogget ut av klippen. De to kammerne har gravleier langs veggene.

Grav nr 51 Tumulus, 1. årh. e. Kr.

Tumulus er en sylindrisk trommel oppmurt av travertinplater som bærer en lav jordkjegle. To trappeløp fører ned til forrommet i det underjordiske gravkammeret, som har gravleier langs veggene, og som er overdekket av et tønnehvelv. Inngangsdøren til kammeret var forseglet med en steinplate. Bygningen var oppført på sen-.hellenistisk tid. En inskripsjon fra 2. århundre e. Kr. Refererer til den siste gravlagte, Lucius Salvius Paolinus

Grav 56, 2. århundre e. Kr.

Graven er omgitt av mure med sarkofager. Den hviler på en base med trinn og har en benk med flankerend løepoter plassert i fronten. Taket består av fem travertinplater som avsluttes i en utkraget cornice (gesims) som bærer to sarkofager. Fasadens hjørner markeres av pilastre hvor det er satt inn to marmortavler. Interiøret er lukket av en stendør med lukkemekanisme i metall. Langs veggene er det gravleier og en kiste er gravet ut i gulvet.

Grav 114, 2. halvdel av 2. århundre.

Graven ligger på østsiden av veien og er innelukket av en omgivende mur. Den hviler på en base med tre trinn, med en benk foran. Innvendig er der tre leier og en gravfosenkning. På taket er det en sarkofag, ødelagt av jordskjelv og som bærer inskripsjonen til den gravlagte Aelios Apollinarios og hans hustru Neratia Apollonis. På fasaden er det en inskripsjon som er av av stor interesse som lyser forbannelse over dem som krenker gramælet, så vel som de sedvanlige bøter, påkaller sykdommer, ulykke og straff i den neste verden. Inskripsjonen har ført til at graven kalles Forbannelsenes grav.

Grav 142, 2. – 3. århundre e. Kr.

Ved veikanten, omgitt av murer, ligger en stor bygning med kvadratisk grunnplan, åpen i frontenog overdekket av et salformet, hvelvet tak som nå er rast sammen. Et jordskjelv har ført til at bakveggen har kollapset utover. På høyre side, over støtten for det hvelvede taket er det en uthulning som har hatt en marmorplakett med inskripsjon. Opprinnelig har her antagelig vært sarkofager i bygningen.

Grav 162, 2. – 3. århundre e. Kr.

Grav A6. Gravinskripsjon.
Foto: Frode Inge Helland

På den siden av graven som vender mot veien er fasaden bygget av store blokker er to, tilliggende gravkamre. To store dører fører inn til kamrene. På sydsiden er det et vindu med original omramming med pilastre. I de to kamrene er sarkofager plassert i forskjellig tidsrom: I det nordlige er en marmorsarkofag, delvis dekoret med uthogne girlander med Marcus Aurelius Ammianus Meandrianus, som er forbundet med linarbeidernes forbund. Fra sydkammeret er det adkomst til et lite kammer med tre leier under en bue.

Grav nr. 170, 2. – 3. århundre e. Kr.

Grav. 170. Front.
Foto: Frode Inge Helland

Graven er omgitt av en mur som hviler på en avtrappet base og har en benk som er plassert på forsiden, har flankerende løvepoter som vender mot veien. Gravkammeret er åpenbart godt bygget, med jevnstore murblokker og pilastre i hjørnene. Over døren er en marmorplakett som bærer en inskripsjon som er blitt visket ut i eldre tid. Innvendig er der langs veggene tre leier i to høyder over hverandre . I gulvet, som er dekket med steinplater er det en gravfordypning.

Grav nr. 176, 2. – 3. århundre e. Kr.

Graven har en markert fasade som minner om utseende på hus med vindusrekke. Døren som er adkomst til gravkomplekset har profilert døromramming og arkitrav. Innenfor er det to gårdsplasser som inneholder forskjellige sarkofager og to trappeløp leder til gravkamre med hvelvede tak.

Baslikabadet

37°55'59.95"N 29° 7'16.13"E
Det basilikale badekomplekset var plassert på nordsiden, ved veien utenfor byen. Badet daterer seg til det 3. århundre e. Kr. Men senere, i det 6. århundre ble den sentrale delen påbygget en apside og anlegget ble omgjort til kirke. Bygningens bakvegg begynte å helle etter et jorskjelv.

Det foregår kontinuerlige arbeider for å beskytte veggen mot skadene etter skjelvet. I gammel tid var vask og renselse før man gikk inn i byen en vanlig tradisjon i Anatolia. Ellers ville man ikke bli nektet adgang. Derfor var badene i alminnelighet plassert utenfor eller i utkanten av byene. Dette var i gammel et viktig tegn på folket i Anatolias vektlegging av renslighet og forsvar mot epidemier.

Frontius-porten

37°55'53.88"N 29° 7'19.37"E
Nordporten danner et ledd i et fortifikasjonssystem for Hierapolis som ble bygget på slutten av det 4. århundre e. Kr. Og danner inngangen til den tidlig-byzantinske byen med en tilsvarende port i syd. Den er oppført av gjenbrukte materialer fra det ødelagte Agora og flankeres av to porttårn med kvadratisk grunnflate. Porten kjennetegnes av en elegant avlastingsbue over portåpningen. Den er dekorert med en sirkel som omgir et korslignende symbol. Kristne symboler forekommer også på arkitraven i fasaden. Fire store marmorkonsoller med løvehoder, en panter og en gorgon tilhørende til den antikke perioden ble funnet foran porten. De ble gjenbrukt som apotropeiske (avparere ondskap) elementer på begge sider av porten som en beskyttelse mot ond påvirkning.

Frontius-gaten

Frontius-gaten mot syd.
Foto: Frode Inge Helland

Hovedgaten (plateia) er 14 m bred og var et felles prosjekt med byporten i det 1. århundre e. Kr. Den er brolagt og har fortau på begge sider. Dreneringen løper i midten av gaten, dekket med store steinblokker. Langs sidene er en rekke bygninger inkludert hus, butikker og lagerbygninger med fasader i travertin i en lengde på 170m . En rekke av bygningene av senere dato skriver seg fra 5. – 6. århundre strekker seg inn på gaten flate. En tykk kalkavleiring med en tykkelse på opp til 2m, dannet av kildevannet dekket gaten. Bruk av av trykkluft-boremskiner som kunne man bryte opp avleiringene i småbiter var den eneste måten å få det gamle gatelegemet frem i dagen.

Latrinen

Den offentlige latrinen og Frontius-gaten.
Foto: Frode Inge Helland

Dette byggverket var sammenrast som følge av et jordskjelv som etterfulgte en nesten fullført gjenoppbygging. Bygningen hadde adkomst gjennom to sidedører. Rommet er delt på langs an en kolonnade som bar et tak av travertinblokker. En renne løp på begge sider som ledet etterlatenskapene til cloacca under Frontius-gaten. Langs omkretsen av muren kan man se en renne hvor seter med hull er plassert. En liten kanal med rent, rennende vann var laget til for renhold. Gulvet er kledd med travertinplater som bærer preg av stor slitasje. Bygningen er datert til slutten av det 1. århundre e. Kr. Ødeleggelsene er datert ved malte inskripsjoner som er funnet på halvsøylene på fasaden som bærer hyllest til keiser Justinian.

Triton Nymphaeum

37°55'53.06"N 29° 7'20.12"E

Triton-nyphaeum.
Foto: Britt Storlykken Helland

Nymphaeum har en u-formet plan med to vinger som flankerer et stort basseng og danner fortsettelsen av hovedgatens kolonnade. De edre deler er bygget i mer likt utformete travertin-blokker, mens de øvre er bygget av blokker med varierende dimensjoner tydelig tatt fra andre byggverk. På grunnlag av bygningsfragmenter har det vært mulig å rekonstruere en hypotetisk av de to ordener – en laver med exedra langs basen og en øvre med rette strekk som veksler mellom å være utsikkende og inntrukne. Nær kurvene i den nedre orden er nisjene påsatt tympaner som bærer byster av de viktigste guddommene i Hierapolis og som er smykket med ulike symboler og attributter: Selena, Jupiter, Juno Artemis og Apollo. De nå befinner seg i museet.

Nymphaeum er plassert i det hellige området påfronten av et Apollo-tempel. Det skriver seg fra det 2. århundre e. Kr. Det var helligdom for nymfene, en monumental dam fordelte vann til byens hus via et innviklet nettverk av rør. Nymphaet ble reparart i de 5. århundre e. Kr. i løpet av den tidlig bysantinske perioden. The bevarte muren er bygget av deler av peribolos fra Apollontemplet. ved å gjøre dette, fjernet de tidlige kristne fri sikt til det hedenske templet.

Nå er bare de bakre muren bevart. Veggene og nisjene i veggene var dekorert med statuer. Now only the back wall and the two side walls remain. The walls and the niches in the walls were decorated with statues. The Italian Arkeological Mission har gravet ut to statuer av prestinner som nå er stilt ut på det lokale museet.

Den nordlige bysantinske porten

Den nordlige byzantinske byporten.
Foto: Frode Inge Helland
Den byzantinske sydporten.
Foto: Britt Storlykken Helland

Nordporten danner et ledd i et fortifikasjonssystem for Hierapolis som ble bygget på slutten av det 4. århundre e. Kr. Og danner inngangen til den tidlig-byzantinske byen med en tilsvarende port i syd. Den er oppført av gjenbrukte materialer fra det ødelagte Agora og flakeres av to pottårn med kvadratisk grunnflate. Porten kjennetegnes av en elegant avlastingsbue over portåpningen. Den er dekorert med en sirkel som omgir et korslignende symbol. Kristne symboler forekommer også på arkitraven i fasaden. Fire store marmorkonsoller med løvehoder, en panter og en gorgon tilhørende til den antikke perioden ble funnet foran porten. De ble gjenbrukt som apotropeiske (avparere ondskap) elementer på begge sider av porten som en beskyttelse mot ond påvirkning.

Domkirken

37°55'45.09"N 29° 7'26.53"E

Domkirken.
Foto: Frode Inge Helland

Domkirken er en av hovedbygningene i den kristne byen. Kirken var knyttet sammen med plateia (torget) med narthex (forhall i tidlig kristen eller bysantinsk kirke) og et atrium. Til høyre kommer man inn i baptisteriet (dåpshuset), et rektangulært apsidalt rom som inneholdt en rund døpefont kledd med marmorplater. Kirken treskipet med to søylerader med elegante kapitéler. Trabeaton (trebjelkelaget) bæres av en annen søylerekke som åpner inn til kleristoriet (vindusetasjen).

Apsis er halvsirkelformet innvendig og polygonal på utsiden. Interiøret i apsis er dominert av synthronon (halvrunde, avtrappede benkerader med bispestol) bak alteret som var reservert presteskapet og biskopen under liturgien.

Kirken daterer seg fra første halvdel av det 6. århundre e. Kr. Andre bygningsdeler skriver seg fra middelalderen

Plutonium

Templet ved Plutonium.
Foto: Frode Inge Helland
Den gjenmurte inngangen til Plutonium.
Foto: Frode Inge Helland

Like nedenfor teateret ligger den eldste helligdommen Plutonium oppkalt etter Pluto, eller Chronium etter Charon, helligdom for underverdenen. Plutonium er omtalt av flere eldre forfattere som Strabo, Cassius Dio og Damascius. Det var en liten grotte, akkurat stor nok til å romme en person via en inngang med gjerde og trapper innenfor som ledet ned til et utløp med giftig karbodioksyd fra geologisk aktivitet i grunnen. Bak det 3m² store takoverdekkede kammeret er en dyp kløft i berggrunnen. Gjennom den strømmer en hurtig, varm vannstrøm som avgir en skarpt luktende gass. På grunn av at folk døde av gassen trodde man at gassen ble sendt av Pluto, gud for underverdenen.

I byens tidlige periode steg Cybeles kastrerte prester ned i Plutonium og fant lommer med oksygen eller holdt pusten. Fordi karbodioksyd er tyngre enn luft har den en tilbøyelighet til å samles opp i fordypninger og hulrom. Når de kom opp i gjen i live ble det tatt som et mirakel og tegn på av prestene var immune mot gassen og hadde overmennskelige, guddommelige egenskaper.

Et omgivende område på 2000 m² foran innangen var dekket av et tykt lag av kvelende gass og drepte alle som vgåget å gå inn i dette området. Presten solgte fugler og andre dyr til besøkende så de selv kunne prøve ut hvor dødelig gassen var. Besøkende kunne mot en avgift stille spørsmål til Plutos orakel.

Plutonium ble stengt i kristen tid.

Teateret

37°55'36.63"N 29° 7'46.06"E

Teateret i Hierapolis. Den lille scaenae sees solbelyst bak det halvsirkelformede orchestra.
Foto: frode Inge Helland

Teateret er et romersk teater av gresk type, 100m bredt og var beskyttet av åshellingen med nesten med nesten alle sine bygningsdeler som cavea (tribuneplassene) hvilte på.

Arkeologi

Arbeidene til The Italian Arkeological Mission i Hirapolis i Frygia startet opp sommeren 1957 under ledelse av professor Paolo Verzone fra Polytechno di Torino. Umiddelbart etter oppstarten ble teateret stedets hovedmonument som følge av den ekstraordinært velbevarte tilstanden det befant seg i, den arkitektoniske rikdom og konstruksjonenes størrelse. Teateret hadde allerede lenge vært et av de byggverkene som hadde fanget interessen til reisende europeiske intellektuelle i Lilleasia på 1800- og 1900-tallet på jakt etter antikke byer. Det etterlot seg mengder av romantiske beskrivelser og grafiske blad.

Historie

Teateret i Hierapolis.
Foto: Frode Inge Helland

Det opprinnelige teateret er utført i travertinblokker og hadde en liten scaenae og skriver seg fra det 1. århundre e. Kr. Det ble ødelagt under et jordskjelv år 60 e. Kr. Og gjenoppbyggingen startet under keiser Flavian. Det var fremdeles unde gjenreisning gjennom Hadrians regime (117-138 e. Kr.) og ble fullført under Severianus (206 e. Kr.).
Bygningen ble reist i det 3. århundre e. Kr. Under Setimus Severus regjeringstid, og overbygget og ødela et tidliger teater, antagelig fra Flavianus regjeringstid. Teateret var i bruk langt inn i senromersk tid. En inskripsjon datert 352 e. Kr. omtaler restaurering av scaenae fons.

Bildene som ble tatt i løpet av de tidlige ekspedisjonene gjengir teateret med cavea overgrodd med vegetasjon og nedfalne marmorblokker. Fra 1957 startet The Italian Arkeological i samarbeid med den tyrkiske staten å fjerne blokker fra cavea, å få i gang arkeologiske utgravinger og metodiske studier av munumentet. Stykke for stykke restaurerte man gjenstander etterhvert som de ble avdekket , som podiet som er smykket med strålende relieffer av Apollon og Artemis, deler av iposceniums fasade og den ytre muren. Den delvise oppbyggingen av scene med betongkonstruksjoner er et forsøk på å oppfylle stedets nye arkeologiske krav fra 1960-tallet er et førsøk på å forvandle monumentet til en turistattraksjon av økende betydning.

I 1988 ble Hierapolis innlemmet i UNESCOs verdensarv-liste.. I senere år har Hierapolis i Frygia Teater vært senter for omfattende og allsidig serie med tiltak og studier som gjelder presentasjon og bruk av monumentet. I særdeleshet har The Italian Arkeological Mission startet et prosjekt for å gjenoppbygge første orden av scaenae fons. I dag er dette mulig takket være det store antallet bevarte murblokker (mer enn 90%) og de senere fremskritt i analysene. Dette prosjektet vil gi besøkende og fagfolk et fullstendig inntrykk av av den rike arkitekturen med sine strålende utsmykninger.

Etter gjenoppbyggingen av scaenae fons vil Hierapolisteateret ble ett av de mest komplette historiske monumenter i Tyrkia og Middelhavet.

Oppbygging

Plan cavea. Publikumsflyt til og fra forestillingene.
tegning: The Italian Arkeological Mission
Teateret. Cavea. Praecinctio (med rekkverk) og det øvre galleriet, summa cavea, på toppen. .
Foto: Frode Inge Helland

Teateret har en imponerende størrelse og er delt i fire blokker. Cavea er delt horisontalt i to deler av en sentral diazoma og vertikalt av 8 trappeløp in 9 kerkider. Øverst var galleriet summa cavea I midten av ima cavea (nedre benkerader) var en stor marmor exedra som hadde avslutninger med løvepoter og høye benkerygger for personer med høy staus. Scenebygningen er er delt i logheion (selve scenen) og scaena. Scaena fons var delt i tre vertikale ordener som er plassert på et podium som var prydet med figurative sykluser som var dedikert Apollon og Artemis.

Cavea hadde 50 benkerader og ble inndelt i 7 deler med 8 trapper. Diazoma (den brede gangen mellom de øvre og nedre tilskuerradene) var i midten av cavea. Hvelvede passasjer førte til vomitium som var på begge sider. I midten var en boks for administratoren og orchestra som var omgitt av omgitt av frontalveggene for scenen. Veggen hadde en høyde på 3,66m og hadde 5 dører og 6 nisjer. I fronten var det 10 marmorsøyler. Det var hugget ut skjellmotiver på søyletoppene. På veggene bak scenen var det tre ulike søylerader. Den nederste raden hadde åttekantede baser. Mellom søylene var der skulpturer av av de fire gudinnene Hera, Afrodite, Demeter og Persfone.

I vest-delen av teateret var der offentlige toaletter (latrine).

Utsmykking

Frisene i teateret avbildet mytologiske scener som Apollo og Artemis fødsel, rituelle scener, Dionysos-prosesjoner, Satry og Maenadene, musikk-konkurranser mellom Apollon og Marsyas, kampen mellom gudene og gigantene, Hades som bortfører Persefones bortførelse til underverdenen og ulike festivaler som ble holdt i Hierapolis og keiser Septimus Severus kroning. Severus hadde støttet gjenoppbyggingen av teatere. Hierapolis-frisene hadde stor likhet med frisene i teatrene i Perge, Side og Nysa.

Se også

Kjente innbyggere

Kjente innbyggere fra Hierapolis omfatter den stoiske philosofen Epiktet (c.55-c.135 AD), filosofen og retorikeren Antipater. Keiser Septimus ansatte Antipater som lærer for sine sønner Caracalla og Geta, som selv i sin tur ble keisere.

Literatur

  • Klaus Belke, Norbert Mersich: Phrygien und Pisidien, Tabula Imperii Byzantini, 7. Wien 1990, S. 268-272
  • Francesco D'Andria: Hierapolis in Phrygien (Pamukkale): ein archäologischer Führer. Istanbul 2003, ISBN 975-807-070-3.
  • Tullia Ritti; Klaus Grewe, Paul Kessener: A Relief of a Water-powered Stone Saw Mill on a Sarcophagus at Hierapolis and its Implications. In: Journal of Roman Archaeology, Bd. 20 (2007), S. 138–163.
  • Klaus Grewe: Die Reliefdarstellung einer antiken Steinsägemaschine aus Hierapolis in Phrygien und ihre Bedeutung für die Technikgeschichte. In: Martin Bachmann (Hrsg.): Bautechnik im antiken und vorantiken Kleinasien. Internationale Konferenz 13.−16. Juni 2007 in Istanbul. Istanbul 2009, ISBN 978-975-807-223-1 (Byzas, Band 9), S. 429–454 (PDF; 2 MB).
  • Dr. Cemil Toksoz (forfatter), Mustafa Eris (fotograf): Pamukkale Hierapolis. Eris Turizm 1997.

Externe lenker