Keltiske høykors i Norge

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Keltisk høykors ved kirkemuren. Eivindvik.
Foto: Frode Inge Helland
Anglisk høykors på Krossteigen. Eivindvik.
Foto: Frode Inge Helland
Keltisk høykors i Korssund, Fjaler.
Foto: Marit Elin Høyseter
Steinkorset ved Leiasundet. Kvitsøy, Rogaland.
Foto: Nina Aldin Thune
Keltisk høykors. Loen
Foto: Frode Inge Helland
Keltisk høykors. Sirkulært hull i krysset. Loen
Foto: Frode Inge Helland
Keltisk høykors. Loen
Foto: Frode Inge Helland

Keltiske høykors er korsformete støtter i stein framiddelalderen som har likhetstrekk med keltiske og angliske middelalder-kors i Storbritannia. Steinkorsene er et av de største skulpturelle uttrykk man finner fra vår forhistorie. Vi har angliske og keltiske steinkors som er helt klare i sin form, men de fleste er mer grovhogde og minner mest om det latinske.

Opprinnelse

Det er i Storbritannia vi finner en høyt utviklet steinkorskultur. Det er bare på vestlandet denne kulturen har fått en markert utløper. Dette viser at landsdelen hadde kontakt med den keltiske kirken i Storbritannia i middelalderen. Ulike typer kors indikerer påvirkning fra forskjellige deler av de britiske øyene.

Utbredelse

Fra Jæren til Møre har vi over 60 reiste steinkors. Blant disse er det både høykors (stående kors) og kirkegårdskors. Denne konsentrasjonen av reiste steinkors er spesiell, ikke bare i Norge, men på hele det europeiske fastland.

Med unntak av enkelte senmiddeladerkors, finnes keltiske og angliske middelalder-kors, ikke i verken i Sverige, Danmark, Tyskland eller Frankrike. Vi finner riktignok noen keltiske steinkors i deler av Tyskland, sørvestre Frankrike og nordlige Spania. Disse tilhører senmiddelalderen og har ingen ting med de norske høykorsene å gjøre

Sverige har en svak høykorstradisjon og noen få høykors på Gotland og Öland. Disse høykorsene er latinske i formen og minner ikke om de norske. De kan i hovedsak dateres senere enn de norske.

I Danmark finnes det noen få steinkors på Vest-Jylland og Nord-Jylland dateret til samme tid som de norske. Formen er for det meste ulik de norske kors. Det høyeste er ca. 1:25 meter høyt.

Fra Island har man skildringer om kors på gudstjenestested som skal ha vært reist fra tidlig 900-tall. I dag finner vi ingen spor etter disse korsene. Derimot finner vi mange stedsnavn som inneholder kors. En del av disse navnene har religiøs opprinnelse fra Islands misjonstid.

Keltiske høykors finnes i Loen, Eivindvik, Hundvåg, Melhaug og Etne. På kirkegården i Innvik finnes også et steinkors. Det er en likstein av kleber som har et keltisk solkors i relieff.

Også i Sunnhordland finner vi spor etter keltiske kors. En bautastein i Etne har et keltisk kors inngravert. I Ølen finnes en likstein med keltiske motiv er. Noen av korsene er i århundrenes løp blitt borte. Noen rester av keltiske kors finnes på Bergen Museum.

Bruk

Mange kors er knyttet opp mot gamle gravhauger. Tradisjoner kan tyde på at noen høykors opprinnelig har stått på norrøne gravhauger. Ca. 40 av de korsmerkede steiner og steinkors synes opprinnelig å ha stått på hedenske gravplasser, og ca. 45 har hatt forbindelse med tidlige kirkegårder. Høykors som er plassert på gravhaug kan være satt inn i stedet for den norrøne bautasteinen.

Steinkors som står i forbindelse med norrøn gravhaug kan høre til i den senere del av misjonstiden på vestlandet, før de første kirkegårdene ble vigslet på de steder der korsene var. De forteller om at slektene det gjelder, definitivt er gått over til kristendommen, men ennå ikke er underlagt den kristne gravskikk i vigslet jord. Stormenn i området er antagelig de som har sørget for at korset ble reist.

Avgrensing

Middeladeren fremviser i Norge flere typer steinkors:

  1. Liksteiner. Denne gruppen, som finnes i hele Norden, er rektangulær- eller trapesformet. Det forekommer kors hogget i relieff. Senere kom det til liljemotiv på steiner som ble lagt over grav eller kiste. Selv om vi på disse steinene kan finne kors med keltisk form, faller de utenfor den aktuelle gruppen: Høykors med keltisk preg.
  2. Hjulkors. Dette er lave, sirkulære, likearmede steinkors som har vært på de første kirkegårdene. De kan blant annet ha blitt brukt. I Norge forekommer disse både på Øst- og Vestlandet. Også disse faller utenfor den aktuelle gruppen med keltiske høykors.
  3. Kirkegårdskors. Dette er kors fra kirkegårdenes første tid som typisk er opp til 70 cm høye, og som er dimensjonert for små kirkegårder der de er blitt direkteplassert.
  4. Keltiske høykors. Disse korsene er fra 1,7 til 4 meters høyde og regner man med den del av stammen som er under jorden kan denne gruppen kors bli opp til 6 meters totalthøyde. Dette er den aktuelle gruppen.

Korsets form

Det som skiller de keltiske høykorsene i Norge fra det latinske korset er de fire runde armhulene og eventuelt et sirkelrundt hull i krysset. Selv om vi bare har fem kors med klar, keltisk form, har seks av de norske høykorsene et rundt hull midt i korsarmenes kryss, mens mange britiske kors har en sirkelrund forhøyning eller fordypning i stedet. Kanskje man her finner forklaringen på det runde hullet in de norske korsene.

Høykorsene i Eivindvik

Eivindvik.
Foto: Kart i skolen

Steinkorsene i Eivindvik er første gang omtalt i de Arnamagneanske samlinger, folio 370 fra 1626:

Udi Bergens Stift udi Nordhordlen på Eivindvigs Prestegaard finnes 2 Steinkors; det første staar hos Kierken og ere fem Sjellandske alen høy, to alen bred og fire Fingre tykk, det andre staar 288 alne udi Nord frad det første: og ere 4 S. alen høy og 2 alen bred, hvorpaa staar et lidet Kors uthuggen som afrisset staar: der findes på disse Kors ingen Tegn uden utallige tusen røde Knoppe som Hagle og findes samme Knopper paa begge side af Korset, Kanterne paa disse to Kors vender du i øst og vest. Om disse Kors ere ingen sagn, uden Noen siger at S. Olaf konge skulde haffue disse røde pletter eller Stene der udi , saa dette skulde være hans Hagle: derhos menes at disse Kors skulde i Pavedømme været opsat og Munkerne derom have ganget med Kors och fane 2 gange om Aaret, som er Korsmesse om Vaaren og Korsmesse om Høsten og da signet Ager och Eng.

Keltisk og anglisk tradisjon i Eivindvik

Steinkorsene bærer tydelige trekk fra britiske steinkors. Mange er forenklet i formen. Noen få kors kan deles i to typer. Den harde norske steinen tillater ikke stor bruk av dekorelementer. Den ene typen er norsk-keltisk med rette korsarmer og toppstykke og med halvsirkelrunde armhuler. Korset ved kirkegården er en av de få stilsikre eksempler av typen. Slike kors finnes i Sogn og Fjordane og i Hordaland. Impulsen peker mot nordlige deler av Storbritannia, spesielt Vest-Skottland.

Det andre er norsk-angliske steinkors med store, harmoniske buer mellom korsarmene og rett avslutning, samt en slank og forseggjort stamme. Inspirasjonen synes å være hentet fra og med Yorkshire og sørover. Steinkorset i Krossteigen er det mest utpregete, angliske korset i Norge.

Det Keltiske kors ved kirkegården

Ved inngangen til kirkegården står et steinkors. Korset har stått på stedet før kirken ble reist. Det har en høyde på 285 cm over bakken og er 115 cm bredtEtter tradisjonen skal den døpefont som nå står i kirken i tidlig tid ha tilhørt korset.

Korset står like utenfor inngangen til kirkegården i Eivindvik. Høyden er 2,85 meter over bakken, og det er 1,15 meter bredt. Det er skadet ved at et stykke er slått av. Korset er av granatglimmerskifer og hogget i et kvernsteinbrudd i Hyllestad. Spesielt med dette korset er at det på den ene flaten er tydelige spor etter kvernsteinshogging med konturer av fire kvernsteiner. Det viser at kvernsteinsprodukjsonen er eldre enn fremstillingen av steinkors. Til forskjell fra de andre korsene er dette uten hull i krysset. Tradisjonen hevder at korset skal ha stått nede ved sjøen like ved. Den sier også at en døpefont har hørt til korset, og at kors og døpefont nede ved sjøen kan da ha vært et samlingssted presten brukte før det ble reist kirke på stedet.

I 1626 sier skriftlige kilder at korset sto oppe ved kirkegården der det nå står . Men det blir og antatt der det står nå er den opprinnelige plassering. Nærheten til det angliske kors er påfallende. Tradisjonen nevner også et tredje kors som sammen med de to andre har dannet en trekant. Bredsidene på korsene vender mot hverandre. Begge korsene har utsikt mot det som er blitt tolket som selve den første tingvollen for Gulatinget. Det kan derfor virke som om korsene rammer inn selve tingområdet.

Det har også vært hevdet at korset kan være satt opp i forbindelse med misjonsfremstøtene til Olav Tryggvason. Han hadde store møter på Gulatinget der han hadde store møter som et ledd i kristningsbestrebelsene. Det har vært påpekt at på grunn av Olav Tryggvasons hyppige besøk og gode forbindelser med England hadde han gode muligheter til å få med seg prester som var kjent med den keltiske korsformen.

Det angliske korset i Krossteigen

Steinkorset i bakkehellingen har en høyde på 250 cm. På fremsiden er det hugget ut et latinsk kors som stikker 1.2 cm frem fra steinflaten og stammen toner ut i stammen på hovedkorset. Det finnes ikke andre steinkors med så utpregete angliske trekk.

Det keltiske korset i Korssundet

Det gamle steinkorset fra cirka 1030 er plassert på en høyde på nordsiden av veien, like ved broen over Korssundet. Detet er like under fire meter høyt og korsarmene favner ca. 1,4. Korssund-korset er laget i granatglimmerskifer fra Hyllestad i ytre Sogn. På grunna hardheten i steinen bærer korset ikke dekorasjoner. Ved foten av steinkorset er det et steinkar, 93 centimeter langt, 34 centimeter bredt og 16 centimeter høyt. Man kjenner ikke formålet, men man kan tenke seg at at det har vært brukt til døpefat. Frem til 1600- og 1700-tallet kom kystfolket hit for å utføre kirkelige handlinger som barnedåp og vigsler. Sagnet sier at Olav den hellige rundt året 1014 skulle nå igjen sin brore Harald.Under jakten på broren , åpnet plutselig landet (Korssundet) seg i en snarvei så han kunne nå igjen broren sin. Til minne om dette underet reiste Olav korset. Korsene på Kvitsøy og på Gard ved Haugesund korset i Korssundet er de eldste dokumenterbare innseilingsmerker som stadig er i bruk i Europa.

Høykorset i Hundvåg

Hundvåg kirke.
Foto: Kart i skolen

Dette korset står nå inne i Hundvåg nye kirke. Korset har en fullhøyde på 3,5 meter. Korset ble først reist på en gravhaug på gården Husabø. Man regner med at dette er korsets opprinnelige plassering. Jens Kraft skrev i 1830 at korset stod på en gravhaug tett ved gårdens våningshus.

Kirkestedet lå et lite stykke unna korset. Det er registrert flere gravhauger på gården. Hundvåg er en rimelig flat øy like utenfor Stavanger. Selv om innseilingen ligger 1,5 – 2 kilometer unna har korset sannsynligvis blitt sett derfra. Det har således hatt stor visuell rekkevidde med stort utsyn. Korset er i seg selv høyt og gravhaugen det har stått på har antagelig vært mellom 4,5 – 6 meter høy. Korset ser ut til å være koblet til ætteeiendom med gammel kultplass og rettslig samlingssted.

Stedet var trolig tingplass. Ettersom det har vært så godt synlig i vid omkrets og har hatt plassering på en sentral plass så henvendte det seg sannsynligvis ikke bare til folk i nærmiljøet, men også mot folk i regionen. Antagelig var Husabø sete for en stormannsætt. Ettersom den ikke er nevnt i kongesagaene regner en ikke gården for kongsgård. En kan da gå ut fra at det var stormannsætten som stod bak reisingen.

Høykorset på Melhaug

På Melhaug i Sola ble det funnet et kors i et steingjerde. I dag er bare et stort fragment bevart av dette korset. Det er ikke kjent hvor dette korset kan ha stått tidligere. Grunnen til at man regner dette som et norsk-keltisk kors er at det er hogget en halv sirkulær vinkel på det som kan tolkes som restene etter en armhule. Derfor antyder man at dette kan være et keltisk kors. Korset er i dag på Stavanger museum. Det eksisterer ingen eldre tegninger som eventuelt kunne ha sagt noe om dets opprinnelige form.

Høykorset ved Grindheim kirke i Etne

Grindheim.
Foto: Kart i skolen

På kirkegården ved Grindheim kirke står et høykors montert i en plattform av sement. Toppstykket er knekket i høyde med korsarmenes overkant. Stammen er også knekket, men limt sammen igjen. De nedre armhulene er sirkelrunde og midt i krysset er er sirkulært hull. Høyden er 196cm, den totale bredden er 110cmt . Den fulle lengden fra bakken og opp kan ha vært 240cm og den fulle lengden 285cm. Korsets nåværende plassering er fra 1960.

Det er flere tradisjoner for den opprinnelige plassering som angir ulike steder:

  1. Kyrkjehaugen (gravhaug) like sør for kirken.
  2. Krosshaugen (gravhaug) på Eikrem ved Stordalsvatn.
  3. Ved foten av (udatert gravhaug) Ættehaugen, 500m sør for kirken.
  4. Ved Krossbakken som fører opp til kirken.

Tradisjonen kan også tyde på at noen høykors kan ha stått på opprinnelig norrøne gravhauger i nærheten.

I nærheten av Etne er det flere steiner som har keltiske kors inngravert. Det gjelder korsbautasteinen ved Gjerde kirke, Grindheimsteinen og en likstein på Nerihein i Ølen. En konsentrasjon av keltiske kors i Sunnhordland kan det ha vært et misjonssentrum i dette området med en prest fra de nordligere strøk på de britiske øyer.

Høykorset i Loen

Loen.
Foto: Kart i skolen

Korset står på kirkegården ved den vestre kirkemuren som vender mot fjorden. Det har en høyde på 207 cm og korsarmene måler 126 cm. Korset er ikke symmetrisk da den ene korsarmen er 8 cm lenger enn den andre. Overgangene mellom den horisontale og vertikale delen av korset, «armhulene», er sirkelformet. Midt i korset er et rundt hull. Korset er av granatglimmerskifer og derfor brutt i Hyllestad og høyst sannsynlig også hugget der. Omtale fra 1835 sier at korset er brukket. Det er reparert med to jernskinner som holder det sammen. Tradisjonen hevder at inntil 1700 sto korset nede i Korsvika utenfor nåværende hotell Aleksandria ved omlastingsplassen fra land til sjø. Tradisjonen sier også at stedet var en gammel samlingsplass og lokalt ting, men dette lar seg ikke verifisere. En offiser skal ha flyttet korset og plassert det på graven til sin sønn. På korset finnes det noen latinske bokstaver av nyere dato.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Thor Pundsnes: Keltiske høykors i Norge, Lære og Liv 3/2002.
  • Fritjov Birkeli: Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, Verbum 1995
  • Fritjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder – Et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom, 1973
  • Karmøyseminaret: 1994/95
  • Kyrkjeblad for Høyanger: nr. 2, 2000
  • Malcolm Seaborne: Celtic Crosses of Britain and Ireland, Shire Archaeology, 1989
  • Nigel Pennick: The celtic cross – An illustrated history and celebration, Blandford, 1997
  • Johs. B. Thue: Livets steinar – Produksjon og eksport av kvernstein frå Hyllestad i mellomalderen, Skald 2000
  • Kristine Holme Gabrielsen: Vestlandets steinkors – Monumentalisme i brytningen mellom hedendom og kristendom, hovedfagsoppgave i arkeologi 2001
  • Irene Baug: Kvernsteinsbrota i Hyllestad – Arkeologiske punktundersøkingar i steinbrotsområdet i Hyllestad i Sogn og Fjordane, hovedfagsoppgave i arkeologi 2001