Klassisisme

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Klassisismen)
Gå til: navigasjon, søk
Horatiernes ed, 1785 Jacqes-Louis David i Louvre, Paris

Klassisisme eller også Nyklassisime er betegnelsen på en periode i kunst, arkitektur og litteratur på 1700-tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789.

Innhold

Bakgrunn

Sentralt for klassisismen er troen på fornuften. På 1700-tallet blomstret handelen, og førte til økonomisk oppgang i flere europeiske land. I kjølvannet av denne oppgangen vokste det fram en ny samfunnsklasse som ble kalt handelsborgerskapet. Det var blant disse at tradisjonen med bl.a. teselskaper startet. Her kunne borgerne diskutere politikk, kunst og litteratur. Handelsborgerskapet ble raskt en maktfaktor i samfunnet.

På denne tiden begynte folk å rette kritikk mot stat og kirke. De nye filosofene hevdet at folk måtte mene og tro hva de selv ville. Toleranse var en av de viktigste kampsakene til filosofene, samtidlig som de kjempet for tanke-, tros- og ytringsfrihet. De franske filosofene Voltaire og Rousseau var blant de mest kjente. De kalte seg for opplysningsmenn.

De støttet seg på naturvitenskapen og la vekt på erfaring og fornuft. Det ble lagt mer vekt på sanser og følelser, og de fant forklaringer på ting uten at det var bundet opp mot noen Gud. Gudsoppfatningen endret retning mer mot deismen.

Litteratur

Klassisistene var inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives. Slik kom de fram til de tre enhetene i dramatisk diktning: det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. Fulgte man disse reglene mente man at man kunne få et fullkomment stykke.

Dramaet hadde særlig utvikling i Frankrike, der Ludvig XIV var dets øverste beskytter. Med solkongen med mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om Molière jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om Tartuffe der han behandler tema som skinnehellighet. Da var heller Racine mer populær blandt de royale der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket Fedra som regnes som en av de største dramaene om kvinneskjebner gjennom tidene.

I denne perioden oppstod det også nye prosasjangere. De viktigste var epigram, epistel, essay og romanen. Romanen blir av mange hevdet å være borgerskapets viktigste sjanger.


Billedkunst

Innen billedkunsten gikk klassisitene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede . Nå ble et enklere og mindre følelsesladet uttrykk dominerende. En grunn til interessen for antikken var utgravningene i Italia og Hellas, spesielt i Pompeii.

Sentrale malere er:

Arkitektur

Se også: Klassisistisk arkitektur.

I arkitekturen er klassisime brukt om alle de retninger og perioder som har brukt gresk og romersk arkitektur som inspirasjon. Klassisimen oppsto inspirert av utgravingene i Pompeii i 1748. En hadde da funnet byggverk rett fra antikken som ikke hadde gått veien via renessanse og barokk.

Sentrale arkitekter er:

En variant er den revolusjonære klassisimen en periode i Frankrike på slutten av 1700-tallet.

Ledende her er:

En variant av klassisime er empire, som er oppkalt etter Napoleons keiserdømme. Konen hans, Joséphine, fikk arkitektene Charles Percier og Pierre-François-Léonard til å fornye slottet Malmaison i årene 1800–1802 i empire. Et plansjeverk bidro til å spre empiren internasjonalt også til Norge. Den finnes både i puss- og panelarkitektur fra perioden mellom ca. 1810 til ca. 1850.


I Norge underviste en i klassisime ved Krigskolen Den Frie Mathematiske Skole i Christiania som ble opprettet i 1750 og var den første norske institusjon for arkitektutdannelse.

I Norden fikk vi en oppblomstreing av klassisime i tiden etter første verdenskrig kalt nyklassisime. Denne varte til ca. 1930 da den ble avløst av funksjonalisme.

Nyklassisisme.

I 1748 fant noen forskere ruinene av byene Pompeii og Herculaneum, som ble begravet ved Vesuvs utbrudd i år 79. e.Kr. Dette funnet vakte en veldig interesse og kom til å påvirke kunstens utvikling. Utgravningene avdekket søyler, statuer, veggmalerier og alminnelig husinventar fra romersk keisertid. Man fikk dermed en direkte forbindelse med antikken som en levende kultur. En ny smaksretning gav seg utslag innenfor kunst, arkitektur og litteratur, og karakteristisk nok ble den kalt nyklassisisme. Også denne stilretningen utviklet seg i kretsen rundt Madame de Pompadour. Funnene som ble gjort påvirket den nyklassisistiske interiørstilen. Ornamentikken ble avledet av antikke forbilder, og symmetrien og den rette linje kom tilbake. Nyklassisismen varte frem til ca. 1850, men etter at Napoleon ble keiser i 1804, var det ikke lenger den romerske republikk som var forbilde men det romerske keiserdømmet. Derfor kaller man denne sene fasen av nyklassisismen for empire, som betyr keiserdømme.

Nyklassisimen i arkitekturen gir seg uttrykk i en gjeninnføring av bruk av klassiske søyler, pilastrer og tempelgavler i statens representasjonshus. I dette engelske leseværelse fra 1767 kan vi klart se inspirasjonen fra romerske bad- og basilika-arkitektur. Et annet engelsk eksempel viser likhetstrekk med de antikke romerske og pompeianske veggmaleriene. Sammenlign med veggmaleri fra Pompei. I disse stolene fra ca. 1780 kan vi se at den kurvede linjen som rokokkoen foretrakk i f.eks stolben og armlener er forlatt til fordel for en rett linje og en mer geometrisk design: http.

I billedkunsten endret emnerepetoaret seg, rokokkomaleriet brukte ofte mytologiske figurer som Pan og Venus, nyklassisismen skiftet ut disse med helter fra romersk historie, samt motiver fra antikke vaser og relieffer. Dette var velegnede motiver for å uttrykke det fremgangsrike borgerskapets moralske verden. Billedkunsten ble også et middel til å uttrykke politiske budskap eller aktuelle temaer. Et eksempel på dette er maleren Jacques Louis David (1748-1835).

I biografien kan du lese at han tok aktiv del i den franske revolusjon, dette får betydning for hans kunst. Kunsten er for David et etisk spørsmål, den skal oppflamme alle til en borgers fremste dyder, fedrelandskjærlighet, offervilje, lydighet og tapperhet. Vi skal se på noen eksempler “Horatiernes ed” (1784), og “Marats død”(1793).

Maleriet ble mottatt med stor begeistring, og uttrykker tidens lengsler på en måte som er sjelden i kunsthistorien. Et maleri som direkte skildrer en politisk hendelse er “Marats død”.


England.

Gjennom hele det 17 århundre var det utlendingene som var de ledende i engelsk malerkunst, men omkring 1730 fikk England sin første store nasjonale maler, William Hogarth (1697-1764).

Karakteristisk nok i dette opplysningsfilosofiens, samfunnssatirens og moraldiskusjonens hjemland ser også Hogarth det som sin oppgave å moralisere. Han vil gripe tilskueren ved å vise de ubønnhørlige konsekvenser av menneskelig dårskap og laster. Hans kunst er en illustrert moralpreken. “Et moderne ekteskap - frokostscene” (ca.1745).

Bildet skildrer et arrangert ekteskap, hvor han har giftet seg for penger, og hun for å få en sosial posisjon. Tidspunktet som er avbildet er like etter kl 12 om formiddagen, mann og kone er trøtte etter nattens strabaser, som de har tilbrakt på hver sin kant. Musikkinstrumentene og notene som ligger ved den veltede stolen i forkant indikerer at fruen har vært hjemme foregående kveld for å spille kort og høre på musikk. Hun strekker på kroppen med en søvnig, men kokett mine, og ser på sin unge ektemann som tydeligvis har kommet hjem etter en natt på byen. Han har den ene hånden i sin tomme lomme, mens den lille hunden snuser interessert på en (kvinnes) kniplinglue som er i ferd med å falle ut av hans jakkelomme. En tjener, med hånden full av ubetalte regninger, himler med øynene i desperasjon over herskapets oppførsel. Hogarths evne til å fortelle en historie er inntrengende uten å virke påtrengende, og han skildrer det engelske overklasselivet med en blanding av humor, satire og patos.

En av de virkelig store engelske portrettmalerne fra denne tiden er Thomas Gainsborough (1727-88).

Selv ikke i Frankrike er kvinnelig skjønnhet og ynde blitt skildret med større henrykkelse og malerisk raffinement en hos ham. Uttrykket hos alle de aristokratiske kvinnene han avbilder er drømmende-svermerisk, og streifer av og til det sentimentale. Det er en helt igjennom lyrisk menneskeskildring, som gjerne lar stemningen ebbe ut i et bløtt og sløret malt landskap. Gainsborough blir ofte kalt “den døende rokokkos romantiker”. I dette billedeksempelet tolker han en stemning av flyktende drøm, av en tid som går under. Portrett av Mrs. Richard Brinsley Sheridan (1785).


Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Klassisisme.

Commons

Commons har multimedia
for Klassisisme.

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy