Kunstens opprinnelse

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk

Menneskehetens forhistorie har først blitt utforsket i løpet av de siste 150 år. Det vi har av kunnskap om denne perioden baserer seg på arkeologiske funn som kan dateres ved hjelp av C-14 metoden. Man er på bakgrunn av funn og teorier enige om at menneskets utvikling startet for flere millioner år siden. Vi skal imidlertid ta utgangspunkt i de primitive jegerfolkene som levde i Nord-Europa mot slutten av siste istid - for ca. 30 000 - 15 000 år siden.

De eldste maleriene vi kjenner til er hulemaleriene. Disse kan i vår del av verden dateres ca. 30 000 år tilbake i tid. Maleriene er like gamle som de eldste spor av menneskelig aktivitet. Hulemalerier fra denne perioden ble først oppdaget på slutten av forrige århundre.

Motivene i disse kunstverkene er hovedsakelig dyr. De er svært naturalistisk(naturtro) fremstilt, og risset inn eller malt oppå hverandre tilsynelatende uten noe system. Bildene er ofte malt på ufremkommelige steder i hulene og motivene varierer i størrelse. Det finnes ingen bakgrunn eller grunnlinje i bildene og det er vanskelig å finne fortellende scener. Man kan spørre seg hvorfor bildene ble malt, og svarene på det er usikre. Det finnes imidlertid mange teorier. De fleste forskere mener at bildene ble laget som ledd i en jaktmagi. Gjennom ritualer knyttet til bildet kunne jegeren få makt over byttedyret. Man tror også at dyrebildene og tegnene symboliserte krefter eller elementer i istidsmenneskenes forestillingsverden. Det kan også tenkes at de ble laget som ledd i et overgangsrituale, hvor gutter skulle bli menn. En annen teori går ut på at dyrenes som fremstilles kan være totemdyr som de forskjellige stammene følte slektskap med. Det de fleste forskere kan enes om er at bildene ikke ble laget for øyets lyst, men at de hadde en funksjon.

De eldste fremstillinger av mennesker vi kjenner til åpenbarer seg i form av små skulpturer av nakne, fete kvinner, med store hofter og enorme bryster. De er omkring 30 000 år gamle og omtales som Venus-figurer. I disse figurene er de kvinnelige formene overdimensjonerte. Dette kan tyde på at de har fungert som fruktbarhetsgudinner. Når man studerer dem vil man se at kroppsdeler som armer og føtter bare så vidt er antydet, og dermed har en underordnet betydning. Vi kan også se at kroppen er symmetrisk arrangert, og at kroppsdelene er blitt til geometriske figurer. Figurene er sjelden høyere enn 10-15 cm, de var dermed praktiske å bære med seg fra boplass til boplass. Noen av de mest kjente Venus figurene er Venus fra Willendorf og Venus fra Lespugue.


Innhold

Nordisk istidskunst

Fra ca. 8 000 - 7 000 f.kr finner vi de første spor av boplasser og steinredskaper langs kysten i vår del av Europa. Mens istidskunstnerne i sydlige deler av Europa malte dyrebilder langt inne i mørke huler, finner vi i Norge dyrebilder hugget inn i fjellvegger og på svaberg. De eldste helleristningene (eng. Petroglyphs) kalles veideristninger, og finnes over hele landet. Motivene fremstiller ofte matvilt som rein og elg, men også bjørn. Det fremstilles scener hentet fra jakt, fiske og fangstliv. Man tolker bildene som en del av et jaktrituale, men de kan også ha vært kultbilder plassert på innvidde steder. Billedfremstillingen er svært naturtro og oftest i naturlig størrelse. Dyrebildene fremstilles i streng kontur. I den yngre delen av steinalderen ble motivvalget rikere og stilen mer variert. Vi kan nå finne mennesker, båter, dyr og geometriske figurer. Helleristningene forandrer seg ved at motivene blir mindre naturalistiske og mer stilisert. Dyrene kan ligne på “røntgendyr”. Man antar at denne endringen i fremstillingsform skyldtes at mer kompliserte religiøse forestillinger var på vei inn hos jegerfolket i steinalderen.

I perioden mellom 3 000 og 2 000 f.kr begynte steinaldermennesket å dyrke jorden. Bronsen kom til Norden først omkring 1 800 f.kr. (Finnmark ca 500 f.kr.) I Norge fantes ikke tinn, metallet som sammen med kopper utgjør legeringen bronse, derfor måtte man importere bronsegjenstander. Dette hadde kun de rikeste råd til. Helleristningene som bonden laget kalles jordbruksristninger, og avspeilet en annen verden enn jegerens. Disse helleristningene finnes ikke i de nordlige delene av landet. Bonden avbildet båter, jordbruksredskaper, menneskefigurer, skålgroper, og enkle tegn. Båten var likevel det vanligste motivet i bronsealderristningene. Man tror at mange av motivene hadde tilknytning til religiøse ritualer for å få en god grøde. Solens livgivende kraft gjorde at soldyrkelsen sto sentralt. Motiver som hjul, sirkler og spiraler vitner om det. Det er slektskap mellom hulemaleriene og helleristningene. Begge uttrykksformene er holdt i et naturalistisk formspråk, men i helleristningene finnes ingen bevegelse eller rom. Tiltross for at det er flere tusen år som skiller hulemaleriene og helleristningene, er det mulig at den religiøse grunnholdningen var den samme.

Primitiv kunst

Når vi snakker om “primitive folk” , innebærer det ikke at disse folkeslagene er enklere enn oss, men at de står nærmere det stadiet hele menneskeheten engang dukket opp fra. Vi kan bruke begrepet om folk som engang malte malerier på hulevegger, men også om stammekulturer i vår egen tid. Begrepet primitiv kunst er en fellesbetegnelse for kunst laget av naturfolk. Kunstnere i primitive kulturer arbeider for folk fra deres egne stammer som er opplært til å forstå nøyaktig hva hver form og farge symboliserer. Ingen venter at kunstneren skal forandre disse tingene, men bare at de skal bruke sine evner til å utføre arbeidet best mulig. Primitiv kunst arbeider etter på forhånd trukne linjer, og likevel har kunstneren spillerom til å vise sitt temperament. Kunstnerne i slike kulturer har på ingen måte bare primitivt kjennskap til sitt håndtverk, tvert i mot. Det er ofte forbløffende å se hvor teknisk komplisert primitiv kunst kan være, når vi ser det i forhold til hvilke redskaper som er brukt for å skape dem. Her finner du noen eksempler på afrikansk primitiv kunst. Gå litt ned på listen og du vil finne kunsteksemplene: http://www.humboldt.edu/~rwj1/afr.html Vi skal ikke gå videre inn på dette her men du vil få mange treff dersom du bruker søkeord som; “native/tribal art”, “primitive art”, “polynetian art” og “aboriginal art” hos de store søkermotorene som Altavista, Yahoo, Infoseek osv.

Kunst for evigheten - Egypt

Den egentlige kunsthistorien begynner ikke med hulemaleriene, fordi det finnes ikke en direkte tradisjon som forbinder denne gåtefulle opprinnelsen med vår tid. Det finnes derimot en uavbrutt tradisjon som har sitt opphav i Nil-dalen for 5000 år siden. Kunnskapene som dengang ble utviklet har blitt overlevert fra mester til elev, fra elev til beundrere og etterlignere i en uavbrutt rekke helt frem til vår tids kunst. Den egyptisk kunsten er av umåtelig stor betydning for oss. De greske mestrene lærte av egypterene, og alle er vi elever av grekerene.


Man kan i grove trekk dele opp det egyptiske riket i flere historiske perioder:

  • 1. Predynastisk periode i Egypt. Menes forener Øvre og Nedre Egypt ca. 3100 f.Kr.
  • 2. Det gamle rike, Egypt (1.-6. dynasti) ca. 3100-2185 f.Kr. (Hieroglyfskrift ca. 3000 f. Kr.) Faraos guddommelige kongemakt. Pyramidetiden: 3dje og 4de dynatsti.
  • 3. Mellomriket, ca. 2133 - 1786 f.Kr.
  • 4. Det nye rike, ca. 1580 - 1085 f. Kr. Akhnatons monoteisme (regjeringstid 1372-1358 f. Kr.)

(Periodeangivelsene kan variere noe fra kilde til kilde.)


Arkitektur

Det mest kjente arkitektoniske uttrykket for den egyptiske kulturen er pyramidene. De vitner om et gjennomorganisert samfunn, og uhyre mektige herskere som kunne tvinge tusenvis av arbeidere til å slave i årevis. Egypterene var et bondefolk og brukte korn som betalingsmiddel. De var avhengige av den årlige flommen som brakte nytt grøderikt slam over jordbruksområdene langs Nilens bredder. I flomperioden lå markene under vann i tre måneder. Da kunne bøndene utskrives til kongens hær av pyramidebyggere. Pyramidene hadde en viktig betydning i egypterenes gravritualer og dødskult. Faraoen ble sett på som et guddommelig vesen, og var bindeleddet mellom gudene og menneskene. Det var hans oppgave å opprettholde den kosmiske orden og bekjempe kaos. Når han forlot folket, ville han atter stige opp til gudene som han kom fra. Man antar at pyramiden som stiger til himmels var ment til å hjelpe ham i denne ferden. Det var grunnleggeren av 3dje dynasti, Djoser, som gjennomførte denne revolusjoner i byggekunsten. Djoser bygde et gravmæle helt og holdent av sten, og i en helt ny form. Gravmælet besto av en sokkel (mastaba- eldre bygningstype brukt som gravbygning) som inneholdt et kompleks av graver, kapeller, festhaller og gårder. På sokkelen plasserte han seks ovenpåliggende og gradvis mindre mastabaer slik at han fikk en trinnpyramide på tilsammen 58 meter. Kongens minister, Imhotep, var leder av dette byggearbeidet, og er samtidig historiens første navngitte arkitekt. Dette var første trinn i pyramidebyggingen (Trappepyramiden i Saqqara). Senere utviklet pyramidene seg til det vi forbinder dem med i dag. Et eksempel på denne typen er den berømte Keopspyramiden i Giza.

Skulptur

Egypterene utviklet avanserte balsameringsmetoder fordi de trodde at legemet måtte bevares for å kunne leve videre i det hinsidige. Denne overbevisningen førte også til at kongens ansikt ble bevart for å sikre ham evig liv. Kongens portrett ble meislet ut i sten og plassert i gravkammeret hvor ingen kunne se det. Et egyptisk ord for skulptør betyr faktisk “han som bevarer liv”. Det ble etterhvert vanlig at enhver borger med respekt for seg selv bestilte portretter og kostbare graver som kunne huse hans mumie. Noen av disse portrettene representerer de fremste verkene i egyptisk kunst. Portrettene fremstiller kun de vesentligste ansiktstrekkene og skulptørene var ikke ute etter å smigre oppdragsgiveren. Hovedtrekk ved disse portrettene er konsentrasjonen om menneskehodets grunnformer, og en forening av geometrisk regelmessighet og naturiakttagelse. De to siste momentene er karakteristisk for hele den egyptiske kunsten.

Egypterene fremstilte ikke bare relieff (bilde eller ornament i opphøyet arbeid på en flat bakgrunn), men også rundskulpturer(frittstående skulpturer) i stor størrelse. Skulpturene ble oftest fremstilt i harde stensorter som granitt og dioritt. Skulpturer av mennesker kan virke stive i formen. Armene er ofte holdt inntil kroppen og det er få tegn på bevegelse. Skulptørenes måte å indikere at en person var i bevegelse på var at de plasserte venstre fot litt foran den høyre.

Bruk linkene i begynnelsen av av kapittelet til å finne forskjellige skulptur-typer i den egyptiske kunsten. Legg særlig merke til kroppens holdning. Dette er viktig fordi vi senere skal sammenligne disse med den greske skulpturtradisjon.

Billedfremstilling

Hieroglyfskriften ble utviklet omkring 3100 f.kr, og besto av både bilder og bokstaver. Skriften utgjør en viktig del av de egyptiske maleriene, og takket være franskmannen Champollion (1790-1832) kan vi i dag tyde det som står skrevet. Bildene er ofte fremstilt som rebuser (for oss), eller i det vi i dag kan kalle tegneseriestil. Det kan virke forvirrende å se på egyptiske kunstverk fra denne tiden. Kunstnerene fremstilte virkeligheten på en annen måte enn det vi er vant til. Alle motiver ble fremstilt fra den siden det var lettest å gjenkjenne dem fra. Dette kan vi se klart i menneskefremstillinger. Hodet sees lettest fra siden, så det blir tegnet i profil. Øyet blir sett forfra og plassert i ansiktsprofilen. Skuldre og brystkasse sees også best forfra, slik at vi kan se hvordan armene er forbundet med kroppen, men armer og ben i bevegelse sees best fra siden. Det er derfor egypterne ser så flate og forvridde ut i disse bildene. De egyptiske kunstnerne foretrakk å fremstille foten fra innsiden, og i profil fra stortåen og oppover. Det kan derfor ofte se ut som om de som avbildet har to venstreføtter.

Du kan lete deg frem til andre billedfremstillinger ved å ta utgangspunkt i linkene først i kapittelet. I egyptisk kunst dominerte en rekke regler for fremstilling av holdninger og harmoni. Sittende figurer skulle ha hendene på knærne og mennenes hudfarge skulle være mørkere enn kvinnenes. Betydningsfulle mennesker ble fremstillt i større format enn de som hadde mindre betydning. Hver eneste egyptisk guds utseende var nøye fastlagt. Solguden Horus skulle fremstilles som en falk eller med falkehode, dødsguden Anubis som en sjakal eller med sjakalhode. Kunstens stil var et system av meget strenge lover som alle måtte lære fra sin tidligste ungdom. Når kunstneren mestret stilen var han ferdig med læreårene, ingen ønsket noe nytt, ingen bad ham om å være orginal. Kunstnerne strebet mot å få kunstverkene til å ligne mest mulig på fortidens beundrede verker. Det var ukjent for datidens kunstnere å formidle sin personlige tolkning. De arbeidet innenfor en streng tradisjon hvor orginalitet var uønsket. Derfor har den egyptiske kunsten nesten ikke forandret seg gjennom 3000 år.

En revolusjon

Da Kong Amenhotep IV fra det 18. dynasti (også kalt Akhnaton) kom til makten i 1372 f. Kr., løsnet han på den egyptiske stilens jerngrep, og brøt dermed de skikkene som eldgamle tradisjoner hadde helliggjort. Han innførte monoteismen, dvs. læren om en eneste gud som ikke har noen annen ved sin side. Han hevdet å være solguden -Atons sønn, og at Atons herredømme bare kunne utøves gjennom ham. Akhnaton er den eneste av de mange faraoene som var en orginal tenker. Bildene fra denne perioden har ikke lenger faraoenes høytidelige og strenge verdighet i seg. Han lot seg ikke avbilde som de tidligere velbygde og atletiske idealbildene, men som en merkverdig fremtoning med magert ansikt, langt bakhode, tynn hals og hengende skuldre. Magen, hoften og lårene var feminine. Motivene kunne være fra den hjemlige sfære; i hagen med sin hustru, eller med sine døtre lekende på fanget.

Akhnatons satt bare på tronen i 17 år, og ble etterfulgt av Tut-ankh-Amon, hvis rikt utstyrte gravkammer ble funnet i 1922. Under hans regjeringstid ble troen på de gamle guder gjenopprettet, men noen av kunstverkene har fremdeles Atonreligionens moderne stil. Det nye formspråket ble ikke fulgt opp og den egyptiske kunsten falt snart tilbake til det tidligere mønsteret. Den egyptiske stilen fortsatte å eksistere i ennå 1000 år. Dersom du bruker de oppgitte linkene i begynnelsen av dette avsnittet, vil du kunne foreta en reise i det gamle Egypt. Prøv å få en oversikt over de forskjellige kunstuttrykkene: relieff/billedkunst, skulptur og arkitektur. Forsøk også om du kan se forskjell på stilen før og etter Akhnaton.

Mesopotamia

Det mesopotamske riket lå i det området som i dag tilsvarer Irak og deler av Syria. Deres arkitektur er mindre kjent hos oss, og en av årsakene til det er at de bygget med teglstein istedenfor steinblokker. Hus og palasser brøt sammen fordi byggematerialene ikke tålte vær og vind over lengre tid. Man jevnet da grunnen og bygget nytt oppå dette. Det mesopotamske folket hadde ikke de samme begravelsesritualene som egypterne, men deres kunstnere skulle likevel ved hjelp av bilder sikre livet for den mektige. Kongene lot reise monumenter over sine krigserobringer. Meningen ved disse monumentene var ikke bare å holde minne om seieren levende, det kan også tenkes at den gamle troen på bildets makt kan hatt inflytelse på dem som reiste disse minnesmerkene. Monumentene utviklet seg siden til å bli billedkrønikere fra kongens felttog. Fremstillingsformen i disse billeseriene ligner litt på det egyptiske, men er litt mindre stiv og streng. Propagandaaspektet kommer klart fram i disse billedfremstillingene, hvor de døde og sårede krigerene alltid tilhører fienden. Krigføringen blir fremstilt som den enkleste sak i verden, og krigsherrene blir forherliget.


Kreta og Mykene

Kreta var et hovedsete og et knutepunkt for handelen i bronsealderen. Ingen vet med sikkerhet hvilket folk det var som styrte Kreta, og som skapte den kunsten som grekerene kopierte, særlig i Mykene. På Kreta levde det et begavet folk hvis kunst var preget av livlig bevegelse (ca. 3000-1100 f.kr). Dette var en sjøfartskultur som levde av handel bl a med Egypt og Mesopotamia. Det oppsto bystater på øyen og det ble bygget store kongepalasser på Knossos og Faistos. Kretas kultur, som har fått navnet den minoiske etter den sagnomsuste kong Minos, var en fredelig kultur (pax minoica). De hadde ingen befestninger rundt sine byer. Det var stor velstand og levesettet var høyt utviklet og raffinert. Den minoiske freden muliggjorde et liv på solsiden. Veggmalerier bar alltid preg av glede og trivsel. Motiver som barn i lek, dansefester og religiøse ritualer er vanlige. Man finner også rike billedfremstillinger i signetringer i gull eller stein. Kong Minos palass på Knossos.

Kvaliteten på kunsthåndtverket var høy. Dette finner vi blant annet gode eksempler på i vasemaleriene. Man laget vaser til alle formål og i alle størrelser. Keramikkens første dekorative elementer var geometriske mønstre, rette linjer eller sikksakk mønstre, halvsirkler og firkanter ordnet i horisontale bånd. Etterhvert utvikles dette med bruk av dobbeltspiraler og varianter av denne. Samtidig viser det seg tendenser til å oppløse dekorasjonenes faste struktur. Man får stiliserte blomster blandet med spiraler spredt over hele vasens overflate. I den senminoiske perioden (ca. 1500 f.kr) overtar naturmotivene. Det blir særlig populært å bruke blekksprutmotiver, liljer, lotus- og andre blomster.

Keramikkvasene ble eksportert til fastlandet og på denne måten spredte stilen seg.

Omkring 2000 f.kr blomstret den minoiske kulturen. På fastlandet utviklet det seg samtidig en gresk kultur i kontakt med den minoiske sivilisasjonen. I den minoiske storhetstiden var det greske fastlandet delt opp i mindre stater. Den mektigste av disse var Mykene. Det mykenske folket hadde et helt annet temperament enn det fredelige folket på Kreta, og de invaderte sine naboer omkring 1450 f.kr. Den Mykenske periode regnes fra omkring 1705 - 1100 f.kr. Man antar at innvandrerfolket, dorerne, raserte den mykenske kulturen på 1100 tallet. Etter dette fulgte en rekke år med økonomisk og kulturelt forfall. Den mykenske kunsten var inspirert av den kretiske, men hadde et kraftigere og mer robust preg. Der den minoiske arkitekturen var preget av en avdempet luksus og intrikat design, var den mykenske storslått og imponerende. Den berømte løveporten på Mykene er et eksempel på dette. Til tross for at den er svært ødelagt, gir den et helt annet inntrykk, enn palasset på Knossos.

I den mykenske kulturen fremstiller oftest scener fra krig, jakt og det religiøse liv, i motsetning til den livsglade og lekne kretiske motivverden. Landskapsbildene er stivere i fremstillingen og mindre naturalistisk enn det man finner på Kreta. Ta en titt på de linkene som er lagt ut i dette avsnittet, og prøv å finne forskjeller og likheter mellom de to kulturene.

Eksterne lenker

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy