Kunsthistorie

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk

Kunsthistorie kan defineres som utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra oldtiden til i dag. Med forskjellige former for kunst menes tradisjonelt maleri, arkitektur og skulptur, men det er også vanlig å inkludere fotografi, design og andre uttrykksformer. Faget kunsthistorie omfatter også kulturminnevern og byplanhistorie. Studiet av kunsthistorie inngår også som del av andre fag, spesielt arkeologi. I Norge ble fagbetegnelsen kunsthistorie etablert da Lorentz Dietrichson ble utnevnt til ekstraordinær professor i faget ved Universitetet i Kristiania i 1875. Betegnelsen er fortsatt i bruk ved de fleste norske universitetene.

Innhold

Kunstvitenskap

Begrepet kunstvitenskap blir i noen tilfeller brukt når en ønsker at faget ikke kun skal oppfattes som et estetisk innrettet historiefag, men også vise at faget rommer et studium av arkitektur, bilder og andre visuelle uttrykk sett i et samtidsperspektiv, i tillegg til det historiske perspektivet. Betegnelsen kunstvitenskap kan ha en sterkere informasjonsverdi og gir en tydeligere samtidsrelevans enn kunsthistorie. En ønsker også et kritisk studium av det mangfoldige visuelle miljøet som preger dagens samfunn. Denne betegnelsen brukes ved Universitet i Tromsø.

Sitat Kunstvitenskap er studiet av den visuelle kulturen i den vestlige verden med blikk mot andre kulturer. Kunstvitenskap er et historisk emne med røtter i den kritiske humanistiske tradisjonen. Kunstvitenskapen relaterer til objekt, oftest i form av monument innen billedkunst, arkitektur og kunsthåndverk, men også andre visuelle medier. Sitat
Universitetet i Tromsø

Kunstvitenskapen fokuserer på:

  • Kunstteori og kunstvitenskapelig metode.
  • Visuell argumentasjon - visualisering av digitale 3D-modeller.
  • Orienteringsmekanismer i tid og rom og gestaltningen av de visuelle omgivelsene.
  • Identitet og makt i samtidsarkitekturen.

Navnevalg i andre land

I Sverige byttet en navn fra kunsthistorie (eller kunsthistorie med kunstteori som var den fulle betegnelsen) til kunstvitenskap allerede i 1969. I Linköping og Göteborg heter emnet i dag kunst- og bildevitenskap. Ved Åbo Akademi i Finland byttet en navn til kunstvitenskap i 1993. I Danmark brukes fortsatt betegnelsen kunsthistorie. Navnebyttet i Sverige skjedde fordi en ønsket å få et bredere repertoar av metodiske angrepsvinkler i studiet av kunsten, og få inn andre aspekter enn de estetiske og stilmessige. Innenfor de fleste ikke-skandinaviske språkområdene i Europa er betegnelsen kunsthistorie fortsatt brukt: art history, histoire de l'art, Kunstgeschichte etc.

Tidslinje

Kronologi - 1.jpg


Kunsthistorien som vitenskap

Utfyllende artikkel: Kunsthistoriens historie

Kunsthistorien som moderne vitenskap kan betraktes som ganske ung. Det var først i forrige århundre at de europeiske universiteter fikk egne professorater i kunsthistorie. Allerede i antikken ble det skrevet mye om kunst, men det var for det meste biografier eller kunstner-historie og ikke kritisk forskning i vår forstand. Plinius «Naturalis Historia» hadde likevel stor innflytelse på renessansens kunstskribenter. Av den eldre litteraturen stiller vel Vasaris «Le Vite de' piu eccelenti pittori, scultori e architettori» i særklasse. Dette verket var med på å danne skole for senere kunstlitteratur, og har også bidratt til å forme ettertidens syn på renessansen. En annen retning innen kunstlitteraturen er den estetiserende. Denne begynner på 1400-tallet med Leone Battista Alberti's bøker om kunst og arkitektur fra sin samtid.

1800-tallet

På 1800-tallet kom det nye krav og nye metoder inn i kunsthistorien. En retning var spesielt opptatt av kildegranskning, representert ved blant andre Eitelberger og von Schlosser. Videre var man interessert i å plassere kunsthistorien i en bredere kulturhistorisk og sosialhistorisk sammenheng. Eksempler på dette er blant annet Burckhardts bøker om Italia og Hellas. Denne tendensen gjorde seg også gjeldende for kunstmonografiene, kildegranskningenes sentrale plassering skulle sikre kunsthistoriens vitenskaplighet. Attribuerings problemene forsøkte man å løse ved den såkallte Morelli-metoden. Metoden gikk ut på å studere maleriets mindre sentrale detaljer, for det var her og ikke i de mest typiske partiene at elever og forfalskere ville avsløre seg. Metoden ble selvsagt både forsvart og kritisert. Det ble trukket frem at den var velegnet til å fastslå om et maleri var utført av en bestemt maler, men ikke om det var et veneziansk 1500-talls i stedet for et 1400-talls maleri.

1900-tall

Rundt siste århundre skifte var det svært mange som var opptatt av form og stilhistoriske problemer. Adolf von Hildebrandts «Das Problem der Form in der bildende Kunst» fra 1893 var et av tidens viktige verk. Han introduserer motsetningsparet taktil form vs. optisk formoppløsning. Riegel er inne på noe av det samme i sin «Spätrömische Kunstindustri"», hvor han opererer med haptisk vs. optisk form. Den optiske form betrakter Riegel som mer raffinert enn den haptiske. Kunsten er videre i følge Riegel et resultat av gruppens eller nasjonens Kunstwollen. Riegels kunsthistoriske retning danner opptakten til «Kunstgeschichte als Geistesgeschichte» som Wiener-skolen kalles under Dvorák.

Max Dvorák følger i Riegels spor og mener at at kunst skal og må tolkes som en del av den almene kulturhistorien. En av Dvoráks etterfølgere er H.P. L'Orange som i sin antikke forskning anvender blant annet teoriene etter Dvorák.

Enda en retning innen kunsthistorien er å legge hovedvekten på det ikonografiske, eller bildets innhold. Tradisjonen innledes vel med Emile Mâle, men den som først og fremst forbindes med retningen er vel Erwin Panofsky. Panofsky går som kjent svært metodisk til verks, i en ikonologisk prosess, før han kan foreta en ikonografisk analyse.

I etterkrigstiden har mange kunsthistorikere vært opptatt av de sosiale og psykologiske aspekter i kunsten. Gregor Paulsson hører til dem som er opptatt av de sosiale sidene, noe som kommer klart til uttrykk i hans «Konstens Världhistoria».

Gombrich og Arnheim er opptatt av psykologiske spørsmål i forbindelse med kunsten, blant annet persepsjon- og gestaltpsykologi.


Kunsthistorien i likhet med de andre humanistiske vitenskaper gjennom tidene har hatt problemer med å markere seg som selvstendig vitenskap når premissene for vitenskaplighet blir lagt utfra naturvitenskapelige eller ekstremt positivistiske kriterier.

Metode-pluralisme

Metode-pluralisme betyr ikke at man må glemme det egentlige objektet for forskningen. Kunsthistorien kan være et gjenstandsstudium, i den grad man kan kalle et kunstverk en gjenstand. Da kan man være opptatt av formale studier, ikonologiske og ikonografiske studier, studier av proveniens etc. Dette er variasjoner av den estetiske retning innen faget. Kunsthistorie kan også fremdeles være biografiske studier omkring en enkelt kunstner, kildegranskning spiller da som regel en viktig rolle, samtidig som en god porsjon «connaisseur ship» kan være av verdi. En tredje viktig retning er studiet av de forskjellige filosofiske spørsmål rundt kunsten, den politiske, religiøse eller filosofiske bakgrunn for en kunstretning eller bevegelse.

Kunsthistoriens perioder

Det er vanlig å dele kunsthistorien inn i perioder som kan være:

Kunsthistorikere

Kunsthistorien har tradisjonelt vært beskrevet som en utviklingshistorie. Den første boken i almen kunsthistorie var Franz Kuglers (1808-1858) Handbuch der Kunstgeshichte skrevet i 1842.

Andre viktige kunsthistorikere er:

Kronologi

Kronologi - 2.jpg
Kronologi - 3.jpg
Kronologi - 4.jpg
Kronologi - 5.jpg
Kronologi - 6.jpg
Kronologi - 7.jpg
Kronologi - 8.jpg
Kronologi - 9.jpg


Andre emner

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Kunsthistorie.

Litteratur

  • Gardner's Art through the Ages, USA, 1996
Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy
viagra norge apotek educations sabotage viagra på nett sabotage Mexican cialis 20mg virkning volunteer Mogadiscio Dalton