Leonardo da Vinci

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk
Leonardo da Vinci
Leonardo self.jpg
Selvportrett utført i rød kritt, omkring 1512 til 1515.[1]
Personalia
Fødselsnavn: Leonardo di Ser Piero da Vinci
Fødselsdato: 15. april, 1452
Bortgang: 2. mai, 1519
Dødssted: Amboise, Indre-et-Loire, Frankrike
Nasjonalitet: Italiensk
Felt: maler, ingeniør, arkitektur, astronomi, paleontologi, anatomi, geometri, matematikk, fysikk, dynamikk, metafysikk
Utdannelse: Lærling til Andrea del Verrocchio
Periode: Høyrenessansen

Høyrenessansekunsten innledes med florentineren Leonardo da Vinci (1452-1519). Han er den mest kjente av renessansekunstnerne og trekkes ofte frem som et eksempel på det typiske renessansemennesket - universalgeniet som ikke bare var maler, men også arkitekt, billedhugger, ingeniør, oppfinner, anatom og kunstteoretiker. Leonardo hadde til tross for sine begavelser et vanskelig liv. Han var ekstremt ordblind, og kunne nesten ikke lese og skrive. Det var uforståelig for samtiden, som ikke visste noe om ordblindhet, å fatte hvorfor en så stor kunstner ikke mestret dette. Handicappet medførte at Leonardo ikke ble invitert til å bo og arbeide for fyrstehus, paver og storborgere, som mange andre kunstnere. Han manglet det som renessansehoffene satt høyest: klassisk dannelse.

Innhold

Verker

Det første store verket Leonardo fikk anerkjennelse for var bestillingsverket for hertugen av Milano «Maria i grotten» (første versjon ca. 1491-93, andre versjon er fra ca. 1503-1506).

Dypt inne i et fantastisk klippelandskap kneler Maria sammen med Jesusbarnet, lille Johannes (døperen) og en engel. Maria legger hånden beskyttende om Johannes som tilber Jesusbarnet. Jesusbarnet velsigner Johannes med en gest med høyre hånd. Engelen som kneler ved siden av Jesus danner en formidlingskanal mellom billedinnholdet og betrakteren. Figurene i bildet er knyttet sammen ved hjelp av gester og blikk, og Maria er opptatt av det som skjer mellom Johannes og Jesusbarnet. Denne trekantkomposisjonen er mesterlig enkel, og Leonardo innfører både handling og stemning i bildet. Tåkelandskapet, og det dunkle lyset er med på å formidle en stemning mellom drøm og virkelighet. Denne teknikken kalles «sfumato».

Nattverden (1495-97)

Nattverden
Ghirlandaios nattverd fra ca. 1480

Dette bildet er malt på refektorieveggen (spisesal) i dominikanerklosteret Sa. Maria delle Grazie i Milano. Bildet er svært ødelagt, og det vi ser i dag er restaurerte fragmenter av det mesterverk som Leonardo en gang skapte. Kilder forteller at maleriet var sterkt skadet allerede etter 15 år. Leonardo har i steden for vanlig fresco teknikk malt med olje tempera direkte på tørr mur. Fargepigmentet binder seg ikke med murpussen, og holdbarheten blir kraftig redusert. Det finnes flere teorier på hvorfor Leonardo brukte denne uvanlige teknikken. Noen sier at han var en rastløs mann som ikke hadde tålmodighet til å male etter den tidkrevende fresco teknikken, andre mener at han malte på denne måten for å kunne gjøre endringer underveis.

Det var tradisjonelt visse krav et nattverdsbilde måtte oppfylle. Bordet Jesus og apostlene satt ved skulle være likt det munkene spiste ved i refektoriet. På den måten fikk munkene inntrykk av at de spiste sammen med Jesus og apostlene. Judas skulle imidlertid sitte for seg selv, helst på andre siden av bordet, med ryggen til munkene for å vise at hans synd var at han brøt ut av fellesskapet. Han skulle være et skrekkens eksempel. Leonardo holder fast ved kravene i sin fremstilling, men bryter tradisjonen på et punkt, han plasserer Judas sammen med de andre.

Leonardo fremstiller øyeblikket hvor Jesus sier; en av dere skal forråde meg, og vi blir vitne til hvordan ordene virker i forsamlingen. De som sitter nærmest Kristus, farer forferdet opp, bøyer seg frem, rykker tilbake, mens bevegelsen etterhvert ebber bort hos de apostlene som sitter lengst borte. Hver disippel reagerer ulikt på ordene, og vi ser reaksjonene også i håndbevegelser og minespill. Kristus selv er fylt av en opphøyet ro som demper lidenskapene. Han er ensom midt i disippelskaren, omgitt av en tom lyskrets. Rommet rundt Jesus og disiplene er nakent og skal først og fremst fremheve perspektivet. Vinduet bak Jesus fremhever hans silhuett nesten som en glorie. Disiplene er delt opp i grupper på tre og tre. Nærmest Jesus, til venstre sitter Johannes, deretter Peter, Judas blir i denne gruppen presset frem over bordet, og hans ansikt ligger i skyggen. Ved å komponere bildet på denne måten oppnår Leonardo at Jesus blir midtpunktet. Forsvinningspunktet som er i Jesus høyre øye understreker dette. Jesus er dessuten den eneste som er fremstilt med helt rene fargetoner. Denne fordelingen mellom Jesus og disiplene gir bildet en klar over og underordning, dette kalles en hypotaktisk struktur. Et annet trekk som er verdt å legge merke til er at belysningen kun fremhever det viktige i bildet, resten ligger i halvskygger. Dette er et typisk høyrenessansetrekk. Leonardos hensikt har vært å vise hvordan en felles opplevelse virker på en gruppe mennesker alt etter alder og temperament.

Sammenligning

en sammenligning av Leonardos nattverd med Ghirlandaios nattverd fra ca. 1480 viser at Ghirlandaio har ikke maktet å fremstille dramaet og reaksjonene på samme mesterlige måte som Leonardo. Judas er her plassert på tradisjonelt vis, på motsatt side av bordet. Bildets fokus på historien er svært uklar og forvirret, og disiplenes gester er ikke særlig troverdige.

Mona Lisa

Leonardo da Vincis mystiske Mona Lisa fra rundt 1505 er kanskje verdens mest kjente maleri. Det er uvisst hvem modellen var.

Leonardos mest kjente verk er Mona Lisa (1503-05). Dette maleriet har fengslet menneskene gjennom århundrene, og historien bak den gåtefulle kvinnen er ennå ikke oppklart. I dag tror mange at kvinnen var den 24 år gamle Francesca di Bartolomeo del Giocondo. Det finnes uttallige teorier men ingen eksakte svar.

Mona Lisa sitter i halvprofil, men har hodet vendt mot betrakteren nesten «en face» (sett forfra). Denne doble bevegelsen går igjen i armene, hvor den venstre er passiv, bøyd, og ligger nesten parallelt med billedplanet og den høyre armen er aktiv og ligger over den andre og vil vri kroppen fremover. Kappen som ligger over skulderen og brystet ned til håndleddet hindrer denne bevegelsen. Hennes silhuett er preget av to motstridende sider. Man kan se at håret på venstre side samsvarer med de livlige bevegelsene i landskapet. Den motsatte siden er rolig. Dette er noen av effektene Leonardo bruker for å skape spenning i bildet. Legg også merke til hvordan den tåkete sfumato-effekten i bildet er med på å formidle en gåtefull stemning.

Vi finner store kontraster dersom vi sammenligner Mona Lisa med Ghirlandaios portrett av Giovanna Tornabuoni, (1488). Den unge kvinnen sitter i profil, som var ungrenessansen foretrukne synsvinkel. Interiøret er mørkt og fremhever hennes profil og den fantastiske drakten. Alle detaljene er jevnt belyst og nøyaktig beskrevet i motsetning til Leonardos Mona Lisa. På papirlappen bak henne står det: “Hvis maleren hadde vært i stand til å avbilde (hennes) karakter og moralske kvaliteter, ville det ikke vært et skjønnere bilde i hele verden”. Dette forteller oss noe viktig om renessansemaleriet, nemlig at man trodde at fysisk skjønnhet korresponderte med moralske egenskaper, at det ytre avspeilet og reflekterte det indre.

Verk

Med sikkerhet å fastslå hvilke bilder som er malt av Leonardo selv, og hvilke som er malt av han sammen med andre, eller av helt andre, er en vitenskap i seg selv. Disse maleriene er med stor sikkerhet malt av Leonardo:


Nedenstående liste er det en del debatt om:

  • Bebudelsen ca. 1472-75.
  • Madonna Litta ca. 1490.
  • Portrett av en ung mann (muligvis musikeren Franchino Gaffurio) ca. 1490.
  • Portrett av en ukjent kvinne ca. 1490.
  • Madonna med barn ca. 1501.
  • Johannes Døperen ca. 1513-16.
  • Johannes Døperen ved foten av et tre ca. 1513-16.

Referanser

  1. Tegningen i rød kritt er viden (allikevel ikke enerådende) akseptert som et originalt selvportrett. Hovedgrunnen til ikke å akseptere dette som et portrett av Leonardo er at motivet tilsynelatende viser en mann i en eldre alder enn Leonardo noensinne oppnådde. Men det er mulig at han tegnet dette bildet av ham selv aldrende med vitende og vilje, uttrykkelig for Rafaels portrett av ham i Skolen i Athen.

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Leonardo da Vinci.

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy