Ludvig Eikaas

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Ludvig Eikaas
Eikås 004.jpg

Foto: : Oddleiv Apneseth
Personalia
Fødselsdato: 20. desember 1920
Fødselsted: Jølster
Bortgang: 5. september 2010
Nasjonalitet: Norsk
Felt: maler, grafiker

Ludvig Eikaas (født 20. desember 1920 i bygda Eikaas i Jølster i Sunnfjord, død 5. september 2010) var en norsk kunstmaler, grafiker og kunstprofessor. Navnet kan også staves Ludvik Eikaas. Han blir regnet som en svært sentral kunstner i siste halvdelen av 1900-talet pga arbeidet hans med maling, skulpturer og særlig grafikk. Ludvig Eikaas var en av etterkrigstidens mest markante billedkunstnere. Særlig var han kjent for sine tresnitt, ofte med overraskende, humoristiske vinklinger.

Virke

Jeg,1990
Tresnitt: Ludvig Eikaas

Han var utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1942-46; Kunstakademiet 1946-48 og Kunstakademiet i København 1948. Han hadde studieopphold i en rekke europeiske land, bl.a. Frankrike og Italia. Han ble professor]] ved Kunstakademiet i Oslo i 1970.

Eikaas var ridder av første klasse av St. Olavs Orden. Han var gift med tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal (1908-2000).

Eikaas debuterte på Statens Høstutstilling 1946 og ble snart en av etterkrigstidens mest originale og markante norske billedkunstnere. Sammen med bl.a. Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg og Tor Hoff utgjorde han den såkalte «Dødsgjengen», en gruppe unge kunstnere som gikk i bresjen for den nonfigurative kunst i Norge. Senere kom det andre modernister som Inger Sitter og Jakob Weidemann til, men det var Ludvig Eikaas og hans venner som var de virkelige pionerer.

Han har fått en rekke priser, bl.a. den internasjonale grafiske pris i Milano 1954. For Den norske Bokklubben illustrerte han Ibsens skuespill og laget et dikterportrett, som har vært utstilt i Paris (Pompidousentret), i Reykjavik og i Torshavn på Færøyene. 2000, samme år han fyllte 80, ble Ibsenserien stilt ut i De nordiske ambassader i Berlin. Ludvig Eikaas har også sitt eget museum på Ålhus i Jølster. Eikaasgalleriet i Jølster ble etablert med grunnlag i en kunstgave fra ham til Jølster kommune.

Kunstneren

Ludvig Eikaas har hele sitt liv som kunstner vist stor bredde i sitt valg av teknikker og motiver. Få norske billedkunstnere i etterkrigstiden har vist så stor fantasi og nysgjerrighet, bl.a. tok han som den første i bruk hardplast i skulpturer. Ingen teknikk og intet materiale ble ham fremmed.

Ikke minst med sine tresnitt har Eikaas markert seg. Han er plassert i en tradisjon fra Edvard Munch og Nikolai Astrup innen kunsthistorien. Eikaas viktigste egenskaper som kunstner, evnen til å forenkle og gjennom forenklingen konsentrere motivet er utviklet i tresnittene . Han gikk rett til kjernen og skar vekk, alt uvesentlig.

Tresnittene ble for Eikaas også utgangspunkt for å utvikle motivene i andre medier. Intet har vært ham uprøvd innen grafikken, og han har i sine oljemalerier satt sin egen standard. Av trykkplater har han gjort plastavtrykk, og han har laget materialbilder i jern og sink. I flere av sine grafiske arbeider har han fått frem en tredimensjonal effekt.

Sitat Eikaas er en strekkunstner, en som risser, kalligraferer, skjærer og gnir. Med røtter i en karakteristisk grovhugget og dekorativ folkelivsskildring prøver han seg ut som liksom lette markeringer i luft – som om han selv for et øyeblikk er en strek i lufta – som dunkel, svertende materialitet som en Franz Kline, og som sta skulpturering av sin egen, merkelig sylskarpe profil. Han køler på, ikke bare som svart utgave av fransk artisteri, men også som CoBra med håndverksmessig håndlag, og en hest i uvær som art brut. Sitat
Jørgen Lund

Arbeid

I studietiden i Oslo arbeidet Ludvig Eikaas med forenklede og tidvis ekspresjonistiske tresnitt både i farge og i svart-hvitt. Motivene var hentet fra livet i Jølster. Fra slutten av 40-tallet og til ca 1954 arbeidet han med non-figurative maleri og etsinger inspirert av blant annet Joan Miró. Han var da en av pionerene innen norsk modernisme. Men han venste raskt tilbake til et figurativt uttrykk med forenklede former. Med raske penselstrøk malte han en rekke portrett av kjente personer som var fargesterke og abstraherende.

På 1950-tallet brukte Eikaas flere ulike teknikker og uttrykk. Til å begynne med malte han non-figurative bilder, men etterhvert ble han fasinert av landskap, interiør og stilleben. Disse var figurative, men forenklet.

På 1960-tallet arbeidet Eikås først med tresnittet, men etterhvert ble etsing en dominerende teknikk. Motivene handlet om det urbane livet, og formen ble løsere og mer humoristisk. Han brukte også tekstilfragment som et eget formalt billedspråk. Senere arbeidet han med skulptur og materialbilder i uventede materialer som plast, polyester, aluminium, stål og pappmasjé. Grafiske eller tidligere malte portrett fikk en skulpturell form. I maleri ville han gi et direkte sanseuttrykk av motivet ved hjelp av sterke farger, store fargefelt og av og til rennende maling.

På begynnelsen av 1970-tallet eksperimenterte Eikaas med det store format, objekt og readymades. Han utfordret kunstbegrepet og kunstnerrollen med bruk av humor, tekstfragment og iscenesetting av seg selv. Nye materialer var pleksiglass. I sine grafiske arbeider brukte han for det meste etsing og silketrykk. Han var inspirert av Rolf Nesch og brukte høy og dyptrykk i en og samme plate for å få frem relieffvirkning i papiret. Det kunne forekomme sterke farger.

På 1980-tallet arbeidet han med svart-hvitt portrett av kjente personer. Nå hadde de todelte ansikt i grønt og rødt. Han brukte mange teknikker, litografi, linoliumsnitt, silketrykk og trykk på bilpanser. I forbindelse med åpningen av Fjærlandstunellen i 1986 brukte han tekstbaserte verk og aksjoner. Han laget også skulpturen «Hest i vind» til Posten i Førde.

På 1990-tallet laget Eikås illustrasjoner for Den norske Bokklubben til Henrik Ibsens skuespill. Fremdeles arbeidet han med tekstverk og portrett i både to og tre dimensjoner. Han laget litografi i små format, tresnitt, skulptur og omarbeiding av funne objekter. Han laget også nye varianter av eldre motiv.

«Jeg»

På 1950- og 60-tallet var maleren og grafikeren Ludvig Eikaas en banebryter for den abstrakte og modernistiske kunsten i Norge. I sine egne arbeider viste han stor orginalitet, variasjon og sans for humor. Ikke minst hans etsning som fikk tittelen Jeg, kom til å provosere fram en rekke negative reaksjoner. Mange tvilte på om dette var kunst. Det lignet mest på en tavle hvor et barn hadde laget skjeve linjer og skrevet et stort Jeg med barnslig formskrift.

Sitat - Som barn i skolen bygget jeg opp en irritasjon over at jeg i skjønnskrift ikke fikk begynne en setning med «Jeg» eller «Eg». Men det er klart at «Jeg» er noe mye mer. Selv mener jeg at det virker kalligrafisk og poetisk. Det er et nakent bilde - et bilde i seg selv. Sitat
Ludvig Eikaas om «Jeg»

Det er kommet mange forskjellige versjoner av «Jeg». Da trykket ble stillt ut førstegangen var det mange som lurte på om dette virkelig var kunst, også kunstanmeldere.

Sitat Hvis du opplever noe ved det, så er det kunst for deg. Hvis ikke er spørsmålet uvesentlig. Et verk eksisterer i filosofisk forstand ikke som kunst generelt, det eksisterer bare som kunst i forhold til hvert enkelt menneskes opplevelse av det. Sitat
Ingegjerd Dillan
Sitat Vi søker et bilde og hva finner vi? En kunstner som sier «Jeg» og mener sitt eget, mens vi bare kan forstå vårt eget tilsvarende ord: «Jeg». Her som tegn på et notepapir, som jetstriper gjennom stratosfæriske lag, som barnekludder på et plankegjerde, som oljemaling på lerret. Sitat
Hans Jacob Brun

Innkjøpt

Ludvig Eikaas er representert i Nasjonalgalleriet i Oslo, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri, Henie-Onstad-sentret, Statens Museum for Kunst i København, Brooklyn Museum of Art, New York, Uffizi-museet i Firenze, det amerikanske Wind Symphony Orchestras permanente samling og i en rekke private samlinger i inn- og utland.

Verker

Bøker
  • Innenfor sirklene, 1983
  • Ludvig Eikaas – Tresnitt, katalog, Høvikodden 1990


Litteratur

Eksterne lenker