Mirakelvinduene i Canterbury Cathedral

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Stedet der Thomas Becket helgenskrin var plassert er markert med et brennede lys
Program for vinduene

Mirakelvinduene i Canterbury Cathedral er vinduer med glassmalerier i Canterbury Cathedral plassert rundt Trinitykapellet der Thomas Becket relikvieskrin engang var. Disse vinduene ble laget og installeres fra ca 1180 til 1220, bare noen få tiår etter dødsfallet til St. Thomas i katedralen 1170 og kanoniseringen i 1173.

Bakgrunn

Mirakelvinduene i katedralen i Canterbury ble laget i forbindelse med overflyttingen av St. Thomas’ relikvier til et nytt helgenskrin i Trinitykapellet, og sto ferdige i 1220.[note 1] De var plassert så lavt at folk som besøkte helgenskrinet til St. Thomas, hele tiden så vinduene og motivene som omsluttet skrinet. Disse glassmaleriene er basert på nedtegnelsene til munkene Benedict og William som var vitne til drapet og deretter beskrev hva de så av undere. Dette helgenskrinet til St. Thomas, med vinduene som ramme rundt skrinet, er et av de mest kjente pilegrimsmålene vi kjenner til i engelsk historie. Glassmaleriene i Trinitykapellet som viser posthume mirakler utført av St. Thomas, er et enestående dokument på datidens kunstneriske nivå. Hvem som har laget vinduene er usikkert, men det kan ha vært lokale håndverkere tilknyttet katedralen. Tillagningen av en serie illustrasjoner fra en så nær historie i tid, gav kunstnerne en mulighet til å arbeide uten nødvendigvis å ha referanse i en lang ikonografisk tradisjon. Disse mirakelvinduene var av en høy kunstnerisk kvalitet på linje med det beste i Frankrike i middelalderen og var beundret og verdsatt av alle som så dem.[1]

Fortellingene

Fortellingene i Becketvinduene er for det meste fra perioden rett etter at helgenens død. De forteller historier om pilegrimsferd, helbredelse og mirakler knyttet St. Thomas og hans helligdom. Mange av historiene bygger på fortellingene registrert av Bror William av Canterbury og Prior Benedikt i 1180, men mange gjør ikke det, og de ​​inskripsjonen på glasset samsvarer ikke godt med teksten. Derfor er Becket vinduene er en kilde i seg selv og forteller historier som ble fortalt på den tiden.[2]

Katedralen i Canterbury er den eneste av de gotiske katedralene i England som har et stort antall av glassmalerier fra 1200-tallet. Den kan dermed sammenlignes med de franske gotiske katedralene slik som St. Denis og Notre Dame i Paris, Sens og andre. Katedralen bør derfor sees i sammenheng med disse franske katedralene, siden også arkitekten som ble valgt til å bygge opp igjen koret etter brannen i 1174, var franskmannen William av Sens. På denne tiden var engelsk og fransk glassmaleriproduksjon knyttet sammen. Det fargete glasset til Canterbury ble brakt fra Frankrike, siden det stort sett bare ble laget klart glass i England i middelalderen. Vinduene derimot ble laget på stedet. De som laget tegningene til vinduene har antagelig tilhørt presteskapet i Canterbury. Med tiden ble det etablert glassverksteder med vanlige håndverkere der hvor katedralene var.[3]

I de nederste vinduene i Canterbury ville store figurer virke malplassert. Vindusmotivene følger derfor til en stor grad det som var vanlig i St. Denis rundt 1140-årene. Vindusflatene i Becketvinduene ble på samme måte delt opp i medaljonger og bilder av forskjellig størrelse. På den måten får vi en historie med mange forskjellige episoder. Vinduene har omfattende bruk av ornamenter som omkranser flatene og skaper en ramme for motivene. Ornamentene befinner seg også inne mellom motivene, og gjerne i en symmetrisk form. Helhetsinntrykket gir et sterkt fargespill med en juvelliknende glans over det hele. Den utstrakte bruken av mange figurer i hver enkeltflate, gir et virtuost inntrykk. Fargene som dominerer er sterkt blått og rødt, men det er også innslag av grønt, fiolett, gult og rosa.[4]

Vinduene kan være et resultat av et bestemt verksted eller atelier, men flere individuelle håndverkere kan ha vært med i prosessen. Historiene fortalt i vinduene startet med livet til Thomas Becket selv. Dette gjelder to av vinduene på nordsiden, og nærmest vest. Motivene som viste livet til St. Thomas selv, er nå tapt. Vinduene er ellers tolv til sammen. De resterende vinduene har motiver som omhandler posthume mirakler. Mange av miraklene hadde foregått ved graven i krypten før den ble flyttet til Trinity Chapel. Det var opprinnelig så mye som 180 motiver i disse vinduene. I dag er det gjenværende motiver/glassmalerier i syv av de tolv vinduene. Glassmaleriene er laget i perioden 1200 til 1220. Seks av vinduene vender mot nord og de andre seks vender mot sør. De vil her bli omtalt som n. VII til n. II og s. II til s. VII. Armaturmønstrene er forskjellige i de tolv vinduene, men vindu n. V og s. V er nesten identiske og det samme gjelder n. III og s. III. [5]

Miraklene

Juliane av Rochester ble kurert for blindhet
Vindu n II
Vindu n IV
  • Juliana av Rochester – hun ble kurert for blindhet. (vindu n. II, nr. 69, 70, 71)
  • Mathilda av Cologne, en sinnssyk kvinne.(vindu n. II, nr. 33, 34, 35)279
  • William av Kellett, en tømrer med et øksehugg som ble kurert. (vindu s. II, nr. 30, 23)
  • Rodbertulus av Rochester – en gutt som druknet i elven Medway (en elv som deler Kent i to) og Philip, en åtte år gammel gutt som skulket skolen sammen med kamerater og som falt i samme elv. (vindu n. II, nr. 47, 48, 49)
  • Richard Sunieve – gjeteren som ble kurert for spedalskhet (vindu n. II, nr. 65, 66, 67, 57, 58, 59)
  • Døtrene til Godbold av Boxley – kurert for krøplingtilværelse (vindu n. III, nr. 28, 23, 26)
  • Robert av Cricklade, prior av St. Frideswide, Oxford – helbredet for smerter og lammelse. (vindu n. IV, nr. 28, 29)
  • Pesten i familien Fitzeisulf (vindu n. II, nr. 9, 10, 11, 19, 20, 21, 14, 15, 16)
  • William av Gloucester, en bygningsarbeider som ble begravet ved et fall, men som ble funnet i live. (vindu s. VII, nr. 29, 30, 23, 25, 18, 19, 12, 14)
  • St. Thomas trer ut av helgenskrinet (vindu n. III, nr. 45)[6]

Blindhet

Juliane av Rochester ble kurert for blindhet. Hun besøkte Beckets grav og fikk en klut med vannet fra St. Thomas mot øynene. Hun ble ikke helbredet der og da, men på hjemveien begynte hun å se. Denne historien vises i tre paneler i vindu nr. n. II, panel: 69, 70 og 71 i Trinitykapellet. Første panel viser hvordan Juliane av Rochester med lukkede øyne blir ledet av sin far. I det midterste panelet blir hun støttet av faren mens hun nærmer seg St. Thomas grav. Vi ser samtidig at en munk smører vannet til St. Thomas på øynene hennes. Det skjer ingen helbredelse med en gang, hun må vente til hun er kommet hjem før helbredelsen trer i kraft pga hennes tro. Siste scenen viser far og datter som sitter på en benk og uttrykker takk for at Juliane har fått synet tilbake.[7]

Sinnssykdom

Mathilda av Cologne er en tragisk historie om en kvinne som ble sinnssyk og drepte sitt barn etter at broren hadde drept hennes kjæreste. Hun opplevde full helbredelse ved skrinet til St. Thomas. Hun måtte imidlertid love å gå videre på pilegrimsreise til Santiago de Compostella. Det er tre glassmotiver om henne. Vi ser i den ene sekvensen at hun blir slått og tuktet av to menn. I neste sekvens er de kommet fram til St. Thomas grav hvor hun kneler ned mens mennene har tatt en pause med stokkene. I det siste og største bildet, er hun blitt rolig og har hendene foldet mens en av mennene, som har passet på henne, holder sin venstre hånd på hennes venstre skulder. Den andre mannen i følget snakker med en munk, mens en annen munk sitter til høyre og skriver ned hendelsen.[8]

Skade fra øks

Dette motivet befinner seg i s. II. Det er en historie fortalt i fire paneler, nr. 30, 31, og 23, 24.296 Tømmermannen William av Kellet, nær Lancaster, lovet å dra på pilegrimsreise til Canterbury, men utsatte reisen. Pga. av dette, sørget St. Thomas for at han skadet seg i benet med et øksehogg mens han arbeidet. Så alvorlig var denne skaden, at han aldri trodde han ville bli bra igjen. Han gav seg derfor i kast med å be til St. Thomas. St. Thomas kom da til ham i en drøm hvor han forklarte ham at han hadde sørget for at William ble skadet siden han ikke hadde holdt det han hadde lovet. William hadde unnlatt å dra på pilgrimsreise til Beckets grav. Han sa videre at han også kunne helbrede ham. Da de fjernet bandasjene fra Williams ben en dag etter at St. Thomas hadde vist seg for ham, fantes det ikke så mye som et arr på benet . I panel 24 i vindu s. II, kan vi se William som går frisk og sterk på jobb med øksen kjekt i beltet.[9]

Drukning

Fjerde historie her er historien om Philip Scot, som sammen med venner skulket skolen for å kaste stein på frosker. Philip falt da i elven. Han holdt på å drukne, men ble reddet takket være foreldrene som hentet vannet til St. Thomas, som de helte ned i halsen hans så han våknet opp igjen. Her følger historien om Philip, gjenfortalt av Abbot:

Sitat In a manor of the county Warwick, called Benedega, Hugh, known as Scot, is testified by his neighbours in the county to be of good name and unblemished reputation. His son Philip, about eight years old, while by a deep pool in an ironstone quarry, overwhelming with stones (as boys will) the frogs that rose to the surface, happened to fall in, and was himself in turn overwhelmed by the waters. When his father, on coming home, could not find the boy, he looked for him in every direction. At last he looks for him under the water, and draws him out while the sun was setting, distended by the abundance of the water [he had swallowed], and, as he [still] believes lifeless. Sitat
Abbot, 1898, s.162-169,; Det er Benedicts nedskrivninger som ligger til grunn for fortellingen her.

De prøvde alt mulig for å få ut vannet han hadde svelget, men ingen ting hjalp. Neste dag tar imidlertid moren affære og sender bud i landsbyen om at de trenger vannet til St. Thomas. Dette vannet tar de deretter og tvinger inn gjennom munnen til den livløse gutten, som i denne prosessen mister to tenner fordi faren åpner munnen med en kniv.

Sitat So the first time, and the second time, the Water, poured into [the mouth], finding no penetrable channels flowed back again. On the third injection by the Divine will, it went down into the inner parts, and suddenly the muscles seemed to move. The boy unfolds his hand, which was before clenched; after unfolding it, he by degrees draws it towards him; he opens one eye. In inexpressible joy the father cried, “My son, do you wish to live?” “Father,” he replied, “I do wish [it]. Sitat
Abbot, 1898, s.162-169,;

Deretter er det stor glede og de får en prest til å dokumentere mirakelet om at gutten var død, men ble levende takket være St. Thomas.

Motivet viser seks gutter pluss Philip som er i ferd med å kaste stein på frosker, i vindu n. II. Her kan vi tydelig se tegningen av en av de uheldige froskene nederst i høyre hjørnet av motiv 47. Et tre er framstilt med standardiserte blader. Vi kan også se i siste del av glasseksjonen , de fortvilte foreldrene som bøyer seg over en gutt som er tolket både som Philip, men kan også være blandet sammen med en annen liknende historie om en gutt som het Rodbertulus av Rochester.[10]

Spedalskhet

Juliane av Rochester ble kurert for blindhet, historien er om gjeteren Richard Sunieve

Femte historie er om gjeteren Richard Sunieve. Han var en doven gjeter, og en dag han våknet hadde han fått sykdommen spedalskhet. Historien er fortalt i seks scener. Han var sønnen til en ganske fattig kvinne, og hadde jobbet med å passe og stelle hestene og ellers gjett buskapen til en ridder til Edgeworth. Han sov ofte ute under åpen himmel, og en dag våknet han med et hovent ansikt full av prikker. I åtte år var han plaget med spedalskhet, helt til han var tvunget til å forlate landsbyen og arbeidet sitt. Moren hans fulgte med ham da han flyttet, men hun turte ikke komme nær ham av redsel for å bli smittet selv. Etter å ha bestemt seg for å dra på pilegrimsferd til Canterbury, ble han bedre for hver dag som gikk. Ved ankomsten til katedralen, ba han ved graven til St. Thomas, og det hovne området forsvant fra ansiktet hans. Han var så forbauset, at han faktisk begynte å lete etter ansiktet sitt som han trodde måtte ha falt på bakken. Da han fikk vannet til St. Thomas, gikk han inn i en ekstase og ble kurert. Hans tidligere arbeidsgiver, ridderen, kom da for å hente ham tilbake, og også for selv å foreta en pilegrimsreise til St. Thomas. Tidligere hadde han nemlig ikke trodd på denne helgenen. De tre øverste panelene viser Richard som passer hestene i nr. 65, i panel 66 har han sovnet sammen med hestene, og i panel nr. 67 blir han matet av sin mor som har dekket seg godt til over ansiktet med tørklær for ikke å bli smittet med spedalskhet. I raden nedenfor ser vi Richard som kneler ved graven til St. Thomas i panel nr. 57. Vi kan se hvordan han leter etter hevelsen som er forsvunnet fra ansiktet, mens en munk gjør i stand en bolle med vannet til St. Thomas. Dette drikker deretter Richard før han er helt helbredet. I midten av denne raden, panel nr. 58, ser vi at Richard viser frem ansiktet som er blitt helbredet til arbeidsgiveren sin og hans kone. I siste panel nr. 59, ser vi at ridderen og hans kone og Richards mor legger gaver på graven som takk for mirakelet.[11]

Helbredelse for krøplingtilværelse

Mange mennesker var eller ble krøplinger på denne tiden. To døtre av Godbold av Boxley ble kurert for en tilværelse som krøplinger etter at St. Thomas hadde forbarmet seg over dem. Vinduet hvor vi finner historien er nr. n. III, nr. 23, 28 og 26. Døtrene til Godbold av Boxley var lamme fra fødselen av. Ved Newington Cross i London, hvor St. Thomas var kjent for å ha konfirmert noen barn bare noen dager før sin død, helbreder han en av døtrene i en drømmevisjon. Etter dette blir hun tatt med til Canterbury for å takke. Den andre søsteren som ikke fikk være med, klager da til St. Thomas over urettferdigheten i at hun ikke får være med søsteren.

Abbot skriver i en oversettelse til engelsk etter Benedicts nedtegnelser:

Sitat The desolate girl began to accuse the Saint because he had taken her sister and left her, crying like Esau, ”Hast thou but one blessing, O my Father? I beseech thee, bless me also. Sitat

Etter dette blir hun også helbredet gjennom en drøm. Vi ser her både drømmen og helbredelsen til den eldre datteren.307 Helt til venstre i vinduet ser vi også søstrene før de er helbredet. Begge søstrene går her med krykker.

Smerter i en fot

Robert av Cricklade var abbed ved et augustinsk kloster i Oxford. Han hadde en smertefull lidelse i foten. Dette hadde han fått tolv år tidligere mens han var på Sicilia, og hadde siden forgjeves prøvd alle måter for å bli kvitt smertene. Etter påsken 1171 bestemte han seg for å be ved graven til Becket. Dette gjorde han og ble helbredet. Han fortalte deretter om helbredelsen til Benedict som skrev det ned. Ved en senere anledning da han igjen var syk, fikk han vannet fra St. Thomas, og ble hjulpet. Grunnen til at nettopp hans historie ble viet oppmerksomhet, hadde politiske årsaker. Oxfords helgen var St. Frideswide, men han ble ikke hjulpet av henne. Da han besøkte Beckets grav så forsvant smertene, noe som var en stor seier for Canterbury.[12]

Pest

En av historiene som er både godt omtalt, og avbildet i flere glasspartier i vindu n. II, er pesten i familien Fitzeisulf. Sir Jordan Fitzeisulf, ridder av Pontefract Yorkshire, hadde en sønn William som ble frisk takket være vannet fra St. Thomas. Han sa at han ville gi fire sølvmynter til kirken fordi St. Thomas hadde helbredet ham fra pesten. Fitzeisulf gav imidlertid ikke pengene til kirken til riktig tid, slik han hadde lovet. Historien forteller at St. Thomas kom da i en drøm til den spedalske Gimp, og fortalte; at om Fitzeisulf ikke betalte det han hadde lovet, ville en annen sønn av ham dø. Denne hendelsen er avbildet i n. II nr. 21, hvor Gimp ligger på en seng og hvor St. Thomas bøyer seg over ham og forteller hva som skal skje. En eldre sønn døde da av pesten og hele hjemmet ble plaget av sykdom. Familien foretok etter dette en pilegrimsferd og gav pengene til kirken slik de hadde lovet, men dessverre var det ikke lenger mulig å gi den eldre sønnen livet tilbake. Både munkene Benedict og William forteller denne historien ganske detaljert. Historien om familien Fitzeisulf er avbildet nederst i vindu nr. n. II. Denne historien er avbildet med flere motiver som følger etter hverandre.[13]

Fall

En bygningsarbeider som skulle legge inn vannrør for erkebiskopen av York, forulykket da jorden han jobbet med kollapset. Jordmassen falt over ham og folk omkring trodde han var død. Denne mannen het William av Gloucester. En kvinne fikk beskjed av en stemme som var St. Thomas om at han var i live. På bakgrunn av hva hun fortalte, gravde de i jordmassene og fant ham i live takket være St. Thomas.[14]

Her er Williams versjon i oversettelse:

Sitat Roger, Bishop of York (sic), a man of the first rank in learning, human and divine, if only his knowledge had been “according to knowledge”, once a rival of the Martyr Thomas, received a warning as to the need of charity among brethren and peace between members of the Church, from a miracle of a very novel kind.315 For the Archbishop Roger was bringing water into his town of Churchdown from the brow of a hill about five hundred paces off. Now the ground midway swells into a small hill looking down on the surrounding level from a steep top, about twenty- four feet high. The work being at its height, this hill was dug through so that it might receive the aqueduct direct through the opening in its depths. The work was being pressed on by one William, who had hired out his services from the neighbouring town of Gloucester. Just when he was laying the leaden pipe at the bottom of the cutting in the hill, the vast mass of earth thrown out from the work fell forward on the top of him. Sitat

Historien forteller videre at hans arbeidskamerater ville grave ham ut, men akkurat da kom det et nytt skred som gjorde det helt umulig å grave. Han måtte derfor bli der han var, med bare en skjorte på seg, og han startet så å be til Herren om hjelp. Også jomfru Maria bad han om hjelp. Men Herren hjalp ham ikke, sies det videre, for han hadde til hensikt å forherlige sin egen martyr. Historien var meget kritisk for William, og historien om ham er bygget opp med dramatiske virkemidler. Han får problemer med å puste, og da kommer han på:[15]

Sitat and when he was in such agony as almost to breathe his last, the name of Thomas the Martyr came into his mind, and he said, ”St. Thomas, men say that thou hast power with thy Lord and that thou canst easily obtain [from Him] that which thou art asked [to obtain]. If thou art so holy and great as men’s mouth declare, aid me in my extreme need; loose me from this miserable trap; lead me out of this dungeon, restoring me to my former place. Sitat

Mens de andre nå trodde han var død, og ropte på en prest for ham, tilbrakte William hele natten begravet under massene. Det hadde på denne tiden gått 51 dager siden midtsommer, og nettene hadde begynt å bli lengre. En kvinne drømte denne natten en drøm som hun fortalte til sin sønn. Hun hadde en drøm som viste at William av Gloucester badet i melk, og mente derfor at han fremdeles levde. Så gikk sønnen til stedet han var begravet, og fikk høre lyder derfra. Han ropte deretter til ham som hadde ansvaret for markene rundt stedet, og fortalte at mannen var i live. Etter mye om og men, ble han overbevist, og de gikk sammen for å finne presten. Presten avbrøt gudstjenesten, og sammen med sognebarna; gamle mennesker, gutter, og kvinner, som alle hadde med seg noe å grave med, satte de i gang med å grave vekk jorden. Det gikk etter hvert sport i å være den som fant ham først.[16]

«And the day wore on to the third hour. Then at last the buried man appeared, with his cheeks badly bruised and his arms crushed almost to breaking, his body stiff and frozen with the cruel subterranean cold.»

I en av sekvensene ser vi letemannskapet på flere mann dra av gårde med spader for å finne ham. En mann, ridende på hest i bakgrunnen, peker der de skal grave. En kuriositet er at spadene ser ganske moderne ut. Dette motivet finnes i vindu nr. s. VII.[17]

Motiv med helgenskrin

St. Thomas trer ut av gravskrinet sitt og nærmest svever i luften over en sovende mann

Et spesielt motiv finner vi i vindu n III. Her ser vi hvordan St. Thomas trer ut av gravskrinet sitt og nærmest svever i luften over en sovende mann. Ikonografien er litt omdiskutert, da skrinet er av en type som ser ut som et hus plassert på høye søyler, i motsetning til den vanlige framstillingen med en enkel grav på bakken. Dette er for øvrig det eneste motivet som eksisterer av skrinet som inneholdt St. Thomas’ relikvier, og av den grunn særlig interessant for oss.[18]

Av disse forskjellige historiene avbildet i vinduene i Trinitykapellet, ser vi at de avspeiler alle sosiale klasser, fra de høyeste til de laveste. Det samme finner vi i St. Williamvinduet. Medisinen som forsterket miraklene var i stor grad vannet til St. Thomas, mens det tilsvarende i York var oljen fra helgenskrinet til St. William.[19]

Noter

Referanser

  1. Johnsen, Marit 2007 side 75
  2. Johnsen, Marit: 2007 side 75
  3. Johnsen, Marit 2007 side 75
  4. Johnsen, Marit 2007 side 76
  5. Johnsen, Marit 2007 side 76
  6. Johnsen, Marit 2007 side 78
  7. Johnsen, Marit 2007 side 78
  8. Johnsen, Marit 2007 side 79
  9. Johnsen, Marit 2007 side 81
  10. Johnsen, Marit 2007 side 81
  11. Johnsen, Marit 2007 side 82
  12. Johnsen, Marit 2007 side 84
  13. Johnsen, Marit 2007 side 85
  14. Johnsen, Marit 2007 side 86
  15. Johnsen, Marit 2007 side 85
  16. Johnsen, Marit 2007 side 86
  17. Johnsen, Marit 2007 side 86
  18. Johnsen, Marit 2007 side 87
  19. Johnsen, Marit 2007 side 87

Litteratur

Eksterne lenker

Vi

Vi har flere bilder, trykk på lenken:
Mirakelvinduene i Canterbury Cathedral.