Nes Jernverk

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 58°37′49,23″N 8°51′16,35″Ø

Nes Jernverk 1848.
Nes Jernverk hovedgård.
Foto: Frode Inge Helland
Nes, Tvedestrand.
Kart: Kart i skolen
Nes, Tvedestrand.
Kart: Kart i skolen
NesJernverk restaurert. Masovn og bro for tilkjøring av trekull og malm. Vannhjul for drift av lufttilførsel og hammersmie.
Foto: Frode Inge Helland

Baaseland/Næs Jernverk (1665-1959), var et jernverk, nå jernveksmuseum i på Nes i Holt kommune i Aust-Agder. Det ble i 1966 Nes Jernverksmuseum, administrert av Aust-Agder Museum. Verket har drevet en vekslende virksomhet på flere felt som jernverk, gruvedrift, skogbruk, sagbruksdrift, tresliperi og jordbruk. Men kjernvirksomheten og dominerende drift har hele tiden vært produksjon av jern. Den høye kvaliteten på støpejernsovnene verket produserte brakte det i fremste rekke blant landet jernverk.


Bakgrunn

Mating av trekull og malm på toppen av masovnen.
Foto: Frode Inge Helland
Bærekasse for trekull.
Foto: Frode Inge Helland
Trillebår lastet med malm. Jernbarrer på karmen.
Foto: Frode Inge Helland
Snitt av masovnen. Kull og malm ble tilført fra toppen mens jernet ble tappet ut nederst.
Foto: Nes Jernverksmuseum
Masovnen der jernet ble tappet ut og luften tilført.
Foto: Frode Inge Helland

På kongens befaling settes det etter 1500 i gang malmbryting ved Oslo, Skien og i Bærum ved hjelp av innlkalte, tyske fagfolk. På grunn av at ovnene ikke var nok utviklet ble det glødende jernet stort sett smidd til stangjern i hammersmier. Under Christian IV kom det i bruk mer utviklete masovner. Den antatt første masovnen ble bygget på Bærum verk i 1622 fulgt av Fossum og Barbu verk. Den eldste bevarte norsk-produserte støpejernsovnen er fra 1632, men er uten opprinnelsesnavn.

Jernmonopolet bestemte at det bare skulle nyttes norsk jern. Til gjengjeld måtte Norge importere alt brød-korn fra Danmark og hertugdømmene, unntatt under krig eller uår. Jern- og kornmonopolet var et ledd i statens handelsproteksjonistiske bestrebelser og oppmundre nasjonal produksjon og marked.

I heiene rundt Arendal var der malmforekomster som strakte seg fra Vennesla ved Kristiansand til Langøy ved Kragerø med Arendalsdistrktet som tyngdepunkt. Det dekket omkring 4/5 av behovene til jernverkene i det sydlige og sydøstlige Norge og var viktig for kvaliteten på det produserte jernet. Resten av malmbehovet ble dekket av lokale forekomster.

Historikk

Forhistorie

  • 1574 Jernverket i Barbu anlagt. Det lider etter hvert av sviktende kulltilførsel. Den økende gruvedriften rundt verket sluker mye ved, slik at det ikke ble nok til kullmilebrenningen. Tørre somre og kalde vintre gir mangel på driftsvann i Barbuelva, hvilket medfører hyppige driftstans. På 1650-tallet stanser det helt.

Etablering

  • 1665 Niels Pedersen, Lauritz Andersen og Strange Trøner får privilegier til å starte et jernverk i Holt prestegjeld. Initiativtakeren er Niels Pedersen, som befinner seg i Kjøbenhanv og bedriver lobbyvirksomhet. Konsortiet kjøper det nedlagte Barbu jernverk og flytter virksomheten flyttes østover til Holt. Masovn og støperi legges ved gården Båseland. Verket får navnet Baaselands Verk. Hammersmia legges en km lenger øst, under gården Øvre Nes, ved Storelva, hvor vannføringen er god. Etableres som Baaseland verk, etterfølger av Barbu verk i Arendal.
  • 1682 - Peter Børting kjøper verket som ligger nede. Heller ikke på 1980-tallet var virksomheten særlig stor, muligens som følge av kullmangel, reparasjoner og vedlikehold.

1700-tall

  • 1702 - Peter Børting dør.
  • 1707 - Peter Børtings sønn dør. Niels Jostens overtar verket e. 1707.
  • 1717 - Den store nordiske krig. Det produseres stangjern, kanonkuler og granater.
  • 1724 - Josten går konkurs. Ulrik Schnell Baaseland kjøper verket sammen med Michael Ermandiger og vinhandler Ole Schmidt.
  • 1736 - Schnell blir eneeier. 1770. Etter 1770 tok sønnen, Jacob Schnell over driften. I Schnell-perioden ble driften i tillegg til stangjern konsentrert om ovnsproduksjon.
  • 1738 – Ulrich Schnell blir eneeier av Baaselands Verk. Han flytter hele anlegget til den vannrike Storelva. Masovnen på Båseland blir demontert, og gjenoppført på stedet den nå . Ny Hammer-dam bygges i Storelva.
  • 1740 - Fast skole etableres ved verket.
  • 1750-tallet - Verket blir kraftig opprustet under Ulrich Schnells ledelse. Skifter navn fra Baaseland til Næs. Det blir et stort og betydelig verk etter tidens mål, godt hjulpet av gode konjunkturer. Verket skifter navn til Næs Verk. Tvedestrand vokser frem som utskipningshavn for verket.
  • 1770 - Ulrik Schnell dør. Sønnen overtar.
  • 1799 - Jacob Aall, unge teolog og mineralog fra Porsgrunn (Eidsvollsmann 1814), kjøper verket av Jacob Scnell sammen med sin bror Nicolai. Sameierskapet varer bare noe år, men verket er heretter i familiens eie. Jacob Aall utvikler produksjonen og kvaliteten på støpejernsovnenei den grad at verket plasserer seg blant landets fremste.

1800-tall

  • 1800-tallet - Det foretas mange tekniske nysatsinger på Næs i løpet av 1800-tallet; bl.a. bygde man et digelstålverk, hvor verket fremstiller spesialstål - det såkalte Aall-stålet. Aall & Søn går til innkjøp av Egeland Verk ved Risør og i en periode drives de to verkene parallelt.
  • 1800-tallet - andre halvdel - produksjonsspekteret øker: spiker, økser til feltartillerikanoner.
  • 1820 – rundt - Eegen sparekasse, syke- og trygdeordninger opprettes. Arbeiderne bor på verkseide husmannsplasser med mulighet for jordbruk og fehold. Det er registrert ca. 70 verksplasser. På Nes er det en befolkning på rundt 600. *1830 – årene - Masovnen utvidet til dobbel ovn, slik at jernsmeltingen blir fordoblet, og man kan støpe svært store stykker.
  • 1837 - leverer verket støpejernsbrua ved Fosstveit. Den står et par km lenger nede i Storelva og er i fremdeles i fin stand. Verket leverer også Krohg-støtten i Christiania, landets første offentlige monument av støpejern. Det blir bygget maskinverksted.
  • 1840 Aall opptar sønnen Nicolay Benjamin i firmaet og navnet endres til «Jacob Aall & Søn". Dette navnet har bedriften siden beholdt.
  • 1844 – Jacob Aall dør.
  • 1850–årene - Epokegjørende tekniske oppfinnelser i England og på kontinentet førertil at de norske, trekullbaserte jernverk ikke lenger kunne konkurrere (kfr. Nedenfor 1870-årene).
  • 1853 - N B. Aall kjøper Egelands Verk. Det drives som underbruk av Næs.
  • 1870–årene - Samtlige norske jernverk unntatt Næs har nedlagt den trekullbaserte masovndriften (Kfr. Ovenfor 1850-årene).
  • 1884 – Verket går konkurs som følge av de store investeringene. Egelands verk blir solgt. Selskapet reorganiseres som aksjeselskap med hvor familien Aall får igjen aksjemajoriteten. Bedriften fortsetter med tresliperi, skogbruk, jordbruk, gruver og sagbruksdrift.
  • 1886 - Ny masovn bygges etter svensk mønster, og digelstålverket utvides.

1900-tall

Ovnsplate i støpejern.
Foto: Frode Inge Helland
Ovnsplate i støpejern.
Foto: Frode Inge Helland
  • 1900 – omkring Bedriften har ca. 400 mann i arbeid, hvorav 120 er fast ansatt.
  • 1909 – Masovndriften legges ned som føle av nedgangstider. Bedriften fortsetter som stål verk, basert på innkjøpte råmaterialer smeltes i digeler. Produktet var hovedsakelig « stangjern», dvs smidde eller valsede stålstenger. Noe ble forarbeidet videre. Særlig var store maskinkniver til klipping av jernplater et viktig produkt. Bedriften fortdetter som stålverk, basert på innkjøpte råmaterialer smeltet i digeler. Produktet var hovedsakelig « stangjern», dvs. smidde eller valsede stålstenger. Noe ble forarbeidet videre. Særlig var store maskinkniver til klipping av jernplater et viktig produkt
  • 1924 - Hovedgarden og arbeiderboligene fredet.
  • 1942 – Valseverket brenner for annen gang og gjenreises ikke. Sagbruket legges ned.
  • 1959 - Verksdammen ødelegges i en flom. Det settes i gang arbeid for å frede og bevare det gamle verksanlegget på Næs som teknisk-industrielt kulturminne.

Museum

  • 1966 – Hammerbygningen bryter sammen under snøtyngdene. Hammeren, Digelstålverket og Stålbua med inventar og utstyr som tekniske kulturminner fredes i desember samme år. Verket legges ned etter nesten 300 års drift. Bygningene foræres til museet. Staten løsert ut grunnen bygningene står på. Næs Jemverksmuseum etableres med et styre bestående av Norsk Teknisk Museum, Riksantikvaren og Aust-Agder-Museet. Administrasjonen lagt til Aust-Agder-Museet. Hammeren og de to andre bygninger settes i stand for midler fra Norsk Kulturråd, Riksantikvaren, foreningen Næs Verks Venner, Mekaniske Verksteders Landsforening, og Aust-Agder fylke.
  • 1970-1980-årene - Museet publikumsåpent på visse dager. Det mottaren liten støtte fra fylkeskommunen til drift og vedlikehold.
  • 1992 - Museet organiseres som stiftelse. Snekkerbua (den gamle hesteskosømfabrikken) og Masovnen disponeres til museets formål etter avtale med A/S Jacob Aall & Søn . Snekkerbua innredet til publikumsmottak o.a. settes i bygningsmessig god stand med støtte fra Kulturrådet og Riksantikvaren.

Drift

Verket produserte jern med digelstålverk og stangjernshammer til det ble nedlagt i 1959. Det ble også drevet jernproduksjon på den gamle måten med masovn (basert på trekull og malm) frem til 1909.

Produkter

Den overdekkede kjørebroen hvor trekull og malm ble kjørt inn til toppen av masovnen.
Foto: Frode Inge Helland
Nes Jernverk.
Foto: Frode Inge Helland

Verket produserte bla. ,spiker, økser, feltartillerikanoner, støpejernsovner (designer Henrich Meldahl, dansk)

Betydning

Verket var blant landets fremste på 1800-tallet. Det var kjernebedriften for en betydelig lokalbefolkning på over 600 menneser. Det spilte en viktig velferdsrolle for sine ansatte og den stedlige befolkning gjennom etablering av fast skole, sparekasse, syke- og trygdekasse. Verket var også grunnlaget for Tvedestrands vekst og betydning som utskipingshavn.

Nes Jernverksmuseum et viktig vitnesyrd og dokumentasjon på vår tidlige industrikultur knyttet til bergverksdrift.

Tusenårssted

Næs Jernverk ble i forbindelse med tusenårsskiftet valgt til Aust-Agders fylkes tusenårssted.

Billedgalleri

Litteratur

Ekstrene lenker