Plan- og bygningsloven

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Dagens plan- og bygningslov ble vedtatt første gang i 1985 og er den sentrale loven for offentlig styring av det fysiske miljø. Hensikten med loven er å sikre allmenne hensyn, og loven og forskrifter, planer og vedtekter som følger av den, legger begrensninger på hva eiere kan gjøre på eiendommene sine. Den gir myndighetene rett til å legge føringer på arealbruken gjennom planlegging og avslå eller stille vilkår for søknader gjennom byggesøknadssystemet. En rekke sektorlover har også betydning i ulike tilfeller, for eksempel veiloven, forurensningsloven og naturvernloven. Plan- og bygningsloven har som formål å samordne byggeaktiviteten innenfor kommunen og ta opp til vurdering hvilke områder som bør skjermes for utbygging samt hva som er verneverdig, kulturhistorisk bebyggelse. Hensyn som brannsikkerhet, bygningskvalitet, framkommelighet, estetikk, lokalmiljøkvaliteter og sanitære forhold sikres gjennom loven.


Lovens oppbygging

Loven har noen alminnelige bestemmelser før en plandel og deretter en byggesaksdel. Det er også gitt forskrifter til de ulike delene. Plandelen innholder bestemmelser om statlig, fylkeskommunal og kommunal planlegging. Plandelen forvaltes av Miljøverndepartementet, i motsetning til byggesaksdelen som forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet.


Planlegging

Kommunen er det viktigste plannivået; det er her de fleste plansakene skal vedtas. Kommunen må da følge rikspolitiske bestemmelser og den bør følge rikspolitiske retningslinjer og fylkeskommunale planer. Per i dag finnes det ingen rikspolitiske bestemmelser; den siste var "kjøpesenterstoppen", som ble avsluttet i 2004. Vi har per i dag flere rikspolitiske retningslinjer, for eksempel om barn og unges interesser, og om samordnet areal- og transportplanlegging.

Øverste planmyndighet i vanlig kommunal planlegging er kommunestyret. Noen av vedtakene kan delegeres, for eksempel til det faste utvalget for plansaker (som er sammensatt av (folkevalgte) politikere i kommunen) eller administrasjonen. Dersom overordnede planer ikke følges, eller andre etater finner ellers kritikkverdige forhold, kan den gå til innsigelse, noe som kan medføre at kommunen mister retten til egengodkjenning i den gjeldende saken.

I kommunal planlegging inngår kommuneplanens langsiktige del (samfunnsdel og arealdel), kommuneplanens kortsiktige del (handlingsprogram), kommunedelplaner (sektorielt, tematisk eller geografisk), reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. For større tiltak skal det utarbeides konsekvensutredninger. Om konsekvensutredninger er det et eget kapittel i plan- og bygningsloven og dette utdypes i forskriften om konsekvensutredninger. For planarbeider er det gitt prosessuelle bestemmelser om befolkningsmedvirkning og samarbeid mellom offentlige etater. Disse bestemmelsene skal sikre demokratiske hensyn og sørge for samordning i kommunen. De materielle bestemmelsene går på innholdet i planen, der det kan angis formål, utnyttelsesgrad og rekkefølgekrav. Det kan også gis bestemmelser knyttet til estetiske forhold.

Byggesaker

I byggesaksbestemmelsene finner vi regler om krav til tomtas beskaffenhet (avstand til nabogrense, tilstrekkelig uteareal, adkomst (avkjørsel til offentlig vei), vei, vann og avløp, etc.), tekniske krav til bygget, hvilke tiltak som er søknadspliktig, og hvordan prosessen skal foregå. Det er også en rekke krav om teknisk infrastruktur og opparbeidelsesplikt (vei-, vann- og avløpsanlegg), jamfør plan- og bygningsloven § 67. Byggesaksbestemmelsene utdypes av de tre forskriftene Teknisk forskrift(TEK), om saksbehandling (SAK) og om godkjenning av foretak (GOF). Av materielle bestemmelser er det gitt funksjonskrav som sier noe om hvordan de ulike delene av bygget skal fungere.

Lovens prosessuelle bestemmelser forteller hvilke tiltak som krever søknad og hvilke som krever melding. Videre fortelles det hvordan saksgangen er. Det er gitt regler om nabovarsling, som skal ivaretas av tiltakshaver, men kontrolleres av kommunen. En utbygger/eier kan ta kontakt med kommunen og kreve en forhåndskonferanse. Her blir mange sider ved den videre saksgangen diskutert, deriblant forholdet til overordnede planer, om det skal være en ettrinns- eller totrinns søknad og om utbyggingsavtale er aktuelt.

Dersom en sak er søknadspliktig må tiltakshaver la seg forestå av fagkyndige. Disse må gis ansvarsrett for det aktuelle tiltaket. Søknadspliktige saker har ansvarlige prosjekterende, ansvarlige utførende og ansvarlige kontrollerende, som samordnes av en ansvarlig søker. Dersom noen av disse ikke gjør jobben sin godt nok kan ansvarsretten trekkes.

Kommunen skal føre tilsyn med at bestemmelsene følges, og kan sanksjonere de som ikke er lovlydige.

Utbyggingsavtaler

Kommunen og utbygger kan inngå utbyggingsavtale, dersom det foreligger vedtak om dette i kommunestyret, og det aktuelle området omfattes av arealplan. For å få i stand utbyggingsavtaler benyttes ofte plan- og bygningslovens muligheter til å lage rekkefølgebestemmelser. Disse kan stille betingelser for at visse tiltak må være gjennomført før andre deler av byggearbeidene settes i gang, eller før det gis ferdigattest. Tiltakene kan omfatte teknisk infrastruktur, boligpolitiske tiltak (fastsetting av boligstørrelser, krav om livsløpsstandard, etc.) eller andre tiltak. Det er ikke lov å inkludere sosial infrastruktur (barnehager, skoler, helsesenter, etc.) i utbyggingsavtalene.

Refusjon (kostnadsfordeling)

Den som opparbeider teknisk infrastruktur (for eksempel en offentlig vei, jamfør plan- og bygningsloven § 67) eller en privat felles avkjørsel (jamfør plan- og bygningsloven § 67a) må selv bekoste et slikt tiltak, i hvert fall i første omgang. Men tiltakshaveren (utbyggeren), enten det er en privat (enkeltperson, firma mv.) eller offentlig tiltakshaver (for eksempel kommunen selv eller Statens vegvesen), kan (under visse forutsetninger) kreve at kostnadene blir fordelt på alle grunneiendommer (herunder deres eiere og/eller eventuelle festere) som etter loven er refusjonspliktige til tiltaket, jamfør plan- og bygningsloven kapittel IX (pbl. §§ 46-58). Eventuelt krav om refusjon må sendes til den kommunen der tiltaket skal opparbeides. Vanligvis er det bygningsmyndigheten (eller plan- og bygningsmyndigheten) i den aktuelle kommunen som behandler en slik refusjonssak. Et endelig refusjonsvedtak etter plan- og bygningsloven § 55 andre ledd vil fastslå hvor mye den enkelte grunneier (eller fester) må betale i refusjon til utbyggeren.

Historikk

I Norge startet planlovgivningen med Magnus Lagabøtes lov, vedtatt i 1274. Etter unionen med Sverige i 1814 ble det stor byggeaktivitet og vi fikk egne bygningslover for Christiania, Bergen og Trondheim som skulle sikre mot bybranner, skape sikkerhet for at bygninger var solide (at de ikke ville rase sammen), sikre fremkommelighet, sanitære forhold og estetikk. I 1845 fikk vi en nasjonal lov som gjaldt for alle byer i hele landet. Denne loven ble kontinuerlig forandret fram til det kom en ny lov i 1924. Først i 1965 fikk vi en lov som også gjaldt i spredtbygde strøk. Denne loven påla kommunene å utarbeide generalplaner. Den nåværende loven kom i 1985 og satte større fokus på prosessen enn den tidligere loven. Nyere beveggrunner for bestemmelser i plan- og bygningslovgivningen inkluderer hensynet til bærekraftig utvikling (et effektivt transportsystem) og utvidede krav til kvalitetssikring og nærmiljø.

De senere årene har vi hatt et planlovutvalg og et bygningslovutvalg, som vil fremme forslag til nok en ny lov.

Litteratur

  • Kanenergi AS, 2006: Planlegging, vern og utbygging - En introduksjon til plan- og bygningsloven. Oslo
  • Kommunal- og arbeidsdepartementet, 1995: Bygningsloven 150 år - 1845-1995, lovens opprinnelse og utvikling. Steinkjer

Eksterne lenker