Realisme

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk
Aksplukkerne
Maleri: Jean Francois Millet

Realisme er en kunstretning fra slutten av 1800-tallet, hvis idé var å gjengi motivet så korrekt og «realistisk» som mulig, hadde ofte en politisk eller sosial tendens. Realisme var en reaksjon mot romantikken. Begrepet brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». På midten av 1800-tallet fikk begrepet flere spesifikke betydninger.

Innhold

Kunsthistorisk periode

På midten av 1800 tallet oppstod det i fransk malerkunst en ny realisme som fikk avgjørende betydning for kunstens utvikling. Realismen er en historisk bevegelse i den bildende kunsten og i litteraturen, som fikk sin mest sammenhengende og konsekvente form i Frankrike. Den fikk også avleggere andre steder på kontinentet, i England og i USA. Bevegelsen hadde sin hovedtyngde fra omkring 1840 til 1870-80 tallet.

Realismens mål

Realismens mål var å gi en sannferdig, objektiv og upartisk fremstilling av den virkelige verden, basert på omhyggelige observasjoner av samtiden. Kunstnerne utviklet et moderne maleri for det moderne samfunn, og Paris fremsto som den første moderne by. For å forstå bakgrunnen for realismen må vi se kunsten i en større samfunnshistorisk kontekst. En ny og bredere interesse for historien og en radikal omskiftning i begrepet om tiden var sentral for realismens utvikling. Nye demokratiske ideer stimulerte en bredere historisk tilnærmingsmåte. Vanlige mennesker som kjøpmenn, arbeidere og bønder begynte å opptre på arenaer som tidligere bare hadde vært forbeholdt kongelige, adelskap og helter. Historie fikk på denne tiden status som selvstendig vitenskap, og dette var med på å avlive den historiske genren i malerkunsten. Malerne synes ikke lenger at det var attraktivt å male motiver fra gammel gresk og romersk historie, det var mer spennende å avbilde dagliglivet fra den gang, innen den historiske genren. Maleriene som avbildet historiske hendelser var degradert.

Romantikken var den dominerende stilretningen frem til midten av 1800-tallet. Dens mål var å uttrykke dramatiske følelser eller den ideelle skjønnhet. Motivene var ofte hentet fra hendelser eller scener fjernt fra dagliglivet. Gradvis i løpet av denne perioden ble dagliglivet viktigere for kunstnerne og man ønsket å fremstille motiver som alle kunne kjenne seg igjen i. Overgangen til en mer realistisk malerkunst gikk langsomt i begynnelsen, men etterhvert ble realismen den dominerende stilretningen i midtre del av forrige hundreår.

Fotografiet ble utviklet på denne tiden og fikk en viktig rolle i utviklingen av den realistiske kunst. Vi kjenner alle til hva et kamera kan gjøre: dokumentere et optisk fenomen når det passer oss. Selve fotografiet er beviset på at det vi tror vi ser faktisk er der. Sagt på en annen måte: kameraet kan være et instrument til å verifisere om noe er “virkelig” eller “sant”. (Vi må da se bort ifra dagens muligheter til å manipulere bilder vha data etc.) For kunstnerne ble fotografiet et nytt svar i debatten om hva som var virkelig og hvordan man skulle fremstille det i kunsten, men det førte også til en utfordring i forhold til tradisjonelle måter å fremstille et motiv på. Kunstnere så forskjellige som Delacroix, Ingres, Courbet og Degas ønsket fotografiet velkommen og mente at det var et nyttig verktøy når man skulle male, samtidig var de svært fascinert av måten et fotografi overførte et tredimensjonalt objekt til en todimensjonal flate.

Jean Francois Millet (1814-78).

Jean Francois Millet (1814-78) kom fra en bondeslekt og kunne som ingen annen skildre bondens hverdag. Hans jordarbeidere lukter av muld, og har arbeidets tunge rytme i kroppen. Landskapet som omgir arbeiderne er opplevd med egen kropp og øyne. Millet skildrer bondens strev på de veldige normanniske vidder og under en lav grå himmel. Landskapet er ikke bare en stemningsfull bakgrunn, men skueplassen for tungt, hardt arbeid. Millet har en tendens til å heroisere arbeidet, men det finnes ikke bitterhet hos hans jordarbeidere, i høyden resignasjon. Man finner oftere et snev av poesi. De landlige temaene blir ikke behandlet med idyllisk letthet men med historiemaleriets alvor. Aksplukkerne (1857): Millet fikk en betydelig innflytelse på maleren Gustave Courbet, kunstneren som av mange blir regnet som realismens far.

Gustave Courbet (1819-77).

I kunstnerens atelier
Maleri: Gustave Courbet

Gustave Courbet (1819-77) mente at en kunstner bare skulle male hva de kunne erfare med sine sanser, med andre ord personer, steder og ting som virkelig fantes i deres omgivelser. Tidlig i hans kunstnerkarriere var han influert av romantikken, senere var det realismen som opptok ham. En kunstkritiker skrev i 1863 om Courbets kunst: “...His great claim is to represent what he sees...” På grunn av sin realistiske kunst og store personlighet, ble Courbets viktigste bilder avvist både av kunstpublikummet og juryen ved den internasjonale utstillingen i Paris i 1855. Bakgrunnen for avslaget var at hans bilder var for store, stygge og vulgære. Det ble for sterk kost for publikummet å se Courbets avbildninger av vanlige arbeidsfolk dagligliv. Middelklassen så på den nye arbeiderklassen som farlig, særlig p.g.a talsmenn som Marx, Engels, Balzac og Zola. Som svar på kunstetablissementets avvisning satte Courbet opp et eget galleri utenfor utstillingsområdet og kalte det Realismepavilliongen. For mesteparten av publikummet representerte Courbet og hans venners kunst det stygge, mens motpolens kunst ble sett på som vakker. For Courbet kunne ingenting males som ikke først var sett. Maleren skal bruke sin fantasi, ikke til å rekonstruere et emne, men til å finne et i virkelighetens uendelige rikdom. Levende kunst for ham blir også sosial kunst. Det som gjør Courbet til en stor kunstner er ikke hans program, men hans malerier.

«Begravelsen i Ornans» (1849-50)

Begravelsen i Ornans er en nådeløs skildring av et snevert landsens miljø i all dens dorske sløvhet. Dets mennesketyper er like langt borte fra alle vanlige skjønnhetsbegreper som bildet selv er med sine sammenklumpede figurer, sin tunge, dumpe farge og det triste landskapet i bakgrunnen. Courbets verden er likevel full av en ny uvant malerisk skjønnhet, og han kaster seg over motivene med glupsk apetitt. Courbet beholdt det store formatet som til da hadde vært forbeholdt historiemaleriet, men brukte en helt ny tematikk, som var usminket og folkelig. Samtidens kritikere var skrekkslagne over malerienes store format, deres hverdagslige motiver og antiheroiske komposisjon.

«I kunstnerens atelier»(1855). Undertittel
«En realistisk allegori over syv år av mitt kunstnerliv»:

Dette bildet fra malerens atelier er en allegori, og kan deles i tre deler, etter mønster fra gamle altertavler, triptykoner. Bruken av denne formen antyder en sammenheng med tradisjonell kristen ikonografi. Bildet kan betraktes som en fremstilling av noe ved hjelp av noe annet. Han fremstiller her alle de personene som har bidratt til å forme hans bevissthet som kunstner og som menneske. I maleriet kan man finne mange indikasjoner på en skjult mening. I det midterste feltet har maleren skildret seg selv, til venstre står en menneskemengde som representerer det folkelige og verden utenfor atelieret. Til høyre finner vi hans egne venner og kjente, som blir et symbol på kunstens verden. Det midterste feltet understreker kunstnerens rolle og hans skapende kraft bla ved at handlingen foregår innendørs, mens kunstneren selv maler et landskapsbilde. Ved lerretet har han malt seg selv, modellen, et lite barn og en hund. Pga billedkvaliteten er det litt vanskelig å se noen andre viktige detaljer i bildet som at det til venstre for gutten, langs billedkanten, sitter en kvinne på gulvet og ammer sitt nyfødte barn, til venstre bak henne igjen kan man skimte en hodeskalle, og bak dette poserer en mann som en helgen på korset. Disse symbolene kan sammen ses som en allegori over livssyklusen.

Den store oppdagelsesreisen i virkelighetens verden som Courbet hadde begynt ble fortsatt av impresjonistene.

Édouard Manet (1832-83).

Olympia
Maleri: Édouard Manet

Édouard Manet (1832-83) var en samlende figur for impresjonistene, men bare til en viss grad impresjonist selv. Manet så motivet som et system av fargeflater hvor den enkelte farges toneverdi var omhyggelig avstemt etter helheten og klart fremhevet ved naboskapet med grått og svart, og hvor omrisslinjene oppstår ved at to fargeflater støter sammen. Han hadde ikke den samme interessen som Courbet for å "fortelle" i et bilde, og har et kjølig blikk på motivene, men spinner videre på noen av trådene fra Courbet. Manet hadde en stor innlevelse i de gamle mestres kunst og søkte inspirasjon og veiledning ved å studere Velasquez, Goya, Titian, Frans Hals og Rembrandt. Han malte gjerne blomster-, frukt og grønsaksbilder, med en malerisk rikdom som ga slike hverdagslige motiver et preg av å være noe sjeldent og kostelig. Ellers var det det levende liv som mer og mer opptok ham, livet på Paris` gater og bulevarder, barer, restauranter, kaféer, parker og jernbanestasjoner. Livet på og ved Seinen, hvor Paris` borgerskap badet, seilte og spaserte ble også et gjennomgangstema i hans kunst. Han ble mer enn noen annen “det moderne livs maler”. Manet var en kunstner som med sine motiver stadig gjorde oppsikt og lagde skandale, det gjelder i særlig grad de to følgende bildene.

Frokost i det grønne (1863)

Man kan i dag spørre seg om hva som er skandaløst med bildet “Frokost i det grønne”, for nakenhet har da vært fremstilt i kunsten før. For å forstå dette må vi tenke på at i den borgerlige samtid levde kvinner og menn strengt adskilte liv. Mannen holdt seg i forretningen og kvinnen i hjemmet. Dyden, moralen, religionen og veldedighet var damenes sak. Det hersket dyp taushet om alt det seksuelle. Det bredte seg en romantisk renhet over tiden, men bare når det gjaldt det ene kjønn. Hva mennene bedrev når de ikke tjente penger, ville damene ikke vite om. En anstendig kvinne den gang var som edelt og skjørt porselen. På grunn av tidens seksualmoral kunne begge parter i et ekteskap være stilltiende enig om at han gikk til “offentlige piker” med sine behov, men dette var ikke noe som man ønsket oppmerksomhet om. Manets “Frokost i det grønne” behandler et slikt tema på en svært direkte måte. Bildet viser et ømtålig forhold, en kvinne (kurtisane) sammen med sin elsker og en annen mann. I bakgrunnen ser vi en foroverbøyd Venus-lignende kvinne. Denne type forhold var noe alle visste om men ikke ville se, det var sjokkerende at temaet ble dradd inn i kunstens verden på en slik direkte måte. Et annet sjokkerende element ved maleriet var at personene kunne gjenkjennes, de var identifiserbare personer i kretsen rundt Manet. Kvinnen, hans favorittmodell Victorine Meurend, og mennene, hans bror Eugene og billedhuggeren Ferdinand Leenhoff, Manets fremtidige svoger. Selve komposisjonen av bildet er også spesiell. Når man betrakter bildet får man en følelse av å overraske dem, og betrakteren blir stilt i en forlegen posisjon. Måten den nakne kvinnen ser på oss på er svært direkte. Man kunne forvente et bluferdig blikk, men hennes blikk er skamløst, hun føler ingen forlegenhet. Maleriet er bygd opp i flere trekantkomposisjoner og personenes kroppsholdning og plassering understreker den erotiske betydningen. Også Ferdinands (til høyre) håndbevegelse kan tolkes som et tegn på promiskuitet. Som en motsetning til motivets erotiske ladning har ikke Manet lagt vekt på å fremheve de sensuelle kvalitetene i motivet ved hjelp av farvebruk og lys. Som vi kan se er fargetonene kalde og lyset skarpt.

Et annet bilde av Manet som også skapte furore var «Olympia».

Olympia (1863)

Olympia var et populært “kunstnernavn” for prostituerte, og maleriet vakte oppsikt fordi det å male disse kvinnene ikke var akseptert. Olympia ligger naken på en sofa og det er tydelig at hun poserer for noen. Vi finner heller ikke i dette bildet den bluferdigheten som man kunne forvente, blikket er direkte og inviterende, og hun understreker snarere enn dekker kjønnet. Den svarte katten ved fotenden er et symbol på den ustyrlige lidenskapen, noe som den puritanske samtiden så på som “verre enn seksualitet”. Bildet av Olympia kan virke uferdig. Manet bryter med historiemaleriets finnish og bruker store sammenhengende farveflater. Han maler også med tydelige penselstrøk og tynne malingstrøk, dette gjør bildet i større grad todimensjonalt. Denne arbeidsmåten var uakseptabel for de fleste akademikerne (kunstnere opptatt ved akademiet). Manets ideer og komposisjon, og hans bruk av farge og lys oppsto som en reaksjon mot de gamle mestre og impulser i samtiden. Fra Manets tematikk går det en linje frem til impresjonistene.

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Realisme.


Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy