Reisverk

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Et reisverk er en type bærekonstruksjon som i en periode fra ca 1850 til ca 1950 var den dominerende måten å bygge trehus på i Norge. Reisverket består av en bærende rammekonstruksjon av stolper og sviller, med løst innsatte veggplanker som utfylling av hulrommet mellom svillene og stolpene.

De første kjente eksemplene på reisverkskonstruksjoner i Norge er fra siste halvdel av 1700-tallet. Reisverket var en byggemetode som overtok etter lafteverket. I samtidige kilder ble det å bygge reisverk kalt «å reise tømmeret på ende». En av fordelene man fikk av å gå over fra lafting til reisverk som byggemetode, var at en reisverksvegg krymper langt mindre enn hva en laftet vegg gjør. En nylaftet vegg kan krympe inntil 10cm på en vanlig etasjehøyde etterhvert som trevirket tørker, mens en reisverksvegg vil få en helt ubetydelig krymping. Grunnen er at planken står vertikalt i en reisverksvegg og at krympingen i stokkens lengderetning er langt mindre enn i stokkens bredde. Ulempen man fikk istedet ved å bytte ut laftehusene med reisverk var utette og trekkfulle vegger når plankene tørket fra hverandre. Etterhvert som teknikken med å bygge i reisverk utviklet seg, reduserte man dimensjonene på planken som fylte hulrommene og sparte dermed materialer.

Se også