Rembrandts hus

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 52°22′9″N 4°54′5″Ø

Museet Rembrandts hus Rembrandtåret 2006.
Foto: Michiel1972

Rembrandts hus (ned. Museum het Rembrandthuis) er et museum i det huset i Jodenbreestraat 4, i Amsterdam hvor Rembrandt bodde og arbeidet fra 1639 til han gikk personlig konkurs i 1656, og alle hans eiendeler ble auksjonert bort.

På grunnlag av den detaljerte auksjonskatalogen og en del skisser fra Rembrandt, har man vært i stand til å danne seg et bilde som grunnlag for rekonstruksjon av interiørene, husets innredning og innhold med tilsvarende gjenstander og innredning fra perioden.

Historie

Fra utsillingslokale for malerier.
Foto: Frode Inge Helland
  • 1606 – 1607. Bygningen blir oppført for portrettmaleren for Cornelis van der Voort i gaten som på den tiden var kjent som Sint Anthonisbreestraat.
  • 1639. Rembrandt undertegner kontrakt med overtakelsessum på 13 000 gylden for overtakelse av huset. Han kunne ikke reise en så stor sum og ble innrømmet en nedbetalingsavtale. Selv om han tjente store sommer på sine arbeider, var Rembrandt enten ute av stand, eller uvillig til å oppfylle sine forpliktelser. Dette førte til slutt til hans personlige konkurs
  • 1627-1628. Bygningen blir ombygget og påbygget en ny etasje, utstyrt med ny fasade og forsynt med et triangulært pediment, som var høyeste mote på den tiden. Det er antatt at arkitekten for det senere rådhuset i Amsterdam, Jacob van Campen, var ansvarlig for oppføringen.
  • 1652. Rembrandt gjør fortvilte anstrengelser for å reise midler til å nedbetale gjelden, men uten hell.
  • 1656. Han går personlig konkurs og alle hans eiendeler, husholdningsgjenstander, samlinger og rariteter registreres og blir solgt på auksjon. Auksjonen innbragte omkring 11 000 gylden. Rembrandt leier et lite hus hvor han blir boende han bor i til sin død.
  • 1660-1662. Huset blir delt i to boenheter.
  • 1669. Rembrandt dør.
  • 1658-1800-tallet, slutten av. Huset er bolighus for en rekke familier i denne perioden. Huset blir ombygget flere ganger og kunne meget gjerne blitt revet om det ikke var for det forhold at det tidligere hadde huset Rembrandt.
  • 1906. I forbindelse med Rembrandt-utstillingen i 1906 blir det tatt et initiativ og Amsterdam kommune erverver den forfalne bygningen og overfører den
  • 1907. Stiftelsen Rembrandts hus (Stichting Rembrandthuis) blir opprettet. Amstedam kommune overfører bygningen til stiftelsen som ønsker å tilbakeføre bygningen til den skikkelse den hadde på midten av 1600-tallet. Den forespeilte tilbakeføringen lar imidlertid vente på seg. Man åpnet for en samtidig tilnærming uten hensyn til historiske referanser og huset ble lokaler for en samling av Rembrandts etsninger. Denne drastiske restaureringen ble ledet av arkitekten K.P.C. de Bazel.
  • 1911. Restaureringen fullføres og dronning Wilhelmina åpner museet.
  • 1990-årene. Det blir foretatt større endringer. Stiftelsens styre lykkes å erververe naboeiendommen med den hensikt å føre opp et tilbygg til museet.
  • 1998. Den nye fløyen åpnes. Fløyen rommer to utstillingsgallerier, sekretariat, kontorer og biblioteket med Rembrandt Informasjonssenter. Tilbygget gjør det mulig å gjenoppta planene om å tilbakeføre Rembrandts tidligere hjem til sin opprinnelige skikkelse. Planene var basert på kunnskap som var bygget opp i årenes løp med kjennskap til inventar og møblering.
  • 1999. Restaureringen fullføres.

Rom

Skapsengen i mottagelsesrommet hvor Rembrandt sov.
Foto: Frode Inge Helland

Hovedinngangen til museet er i tilbygget. I første etasje kommer besøkende til et stort kjøkken, hvor husholdet hadde sine måltider og kjøkkenjomfruen sov. I Rembrandts grafikkatelier hvor etsningene ble laget, blir demonstrasjoner for besøkende utført. Etasjen rommer en stor entré med to mottakelsesrom som Rembrandt i sin tid benyttet som utstilling av arbeider og salg. I det ene rommet sov han i en skapseng. Det store ateliéret I andre etasje benyttes til hans samling som omfatter en stor samling av etsninger, tegninger i mapper, eldre skulptur, flamsk og italiensk renessansemaleri, kunst fra Det fjerne Østen, nederlandsk samtidskunst, våpen og rustninger, rekvisitter som eksotiske og etnologiske gjenstander og arter fra naturhistorien, blant annet koraller og skjell.

Grafikkateliéret

Malerateliéret

Rembrandt:Tiggerstudie.

Samlingene

Rembrandt: Flukten til Egypt. Kryssing av en bekk. 1654

.

Styrets første og høyest prioriterte oppgave var å bygge opp en samling av Rembrandts etsninger. Man mente en slik samling var naturlig hjemmehørende i huset hvor de fleste engang var skapt. Grunnlaget for samlingen var Lebret-Veth samlingen som var av tilfredsstillende kvalitet. Det kom raskt flere gaver til museet, også fra kjente, utenlandske samlere. Den første verdenskrigen satte en midlertidig stopper for utviklingen, men i 1915 var stiftelsen i stand til å kjøpe 66 etsninger fra Veth-samlingen. De fleste av dem var allerede utlånt til museet.

I 1925 døde museets drivende kraft, Jan Veth. Hans etterfølger og rådgiver i styret var kunstsamleren I. de Bruyn. Samlingen hadde nå fått en anselig størrelse. Men der var huller som skulle fylles. I hovedsak dreide dette seg om tidlige arbeider som selvportrettene og tiggerstudiene, som det var ganske få av. I 1933 anskaffet museet enda seks etsninger.

Like etter invasjonen i mai 1940 ble etsningene og tegningene flyttet til et hvelv i kjelleren, men da flom truet byen våren 1944, måtte samlingen flyttes til et tryggere sted i et bankhvelv over bakkenivå. Der forble de til etter frigjøringen. Museet ble gjenåpnet i juli 1945. Det fulgte en rekke magre år. Manglende midler gjorde at man bare kunne gå til ganske få innkjøp av betydning.

I 1950 kunne man gå til anskaffelse av platen til «De tre kors», et verdifullt tillskudd til Men den viktigste etterkrigsanskaffelsen er de førti etsningene som de Bruyn, som døde i 1962, hadde testamentert til museet. Det ble etterhvert stadig vanskeligere å få fylt hullene I samlingene. Gode trykk ble sjeldnere lagt ut på markedet, prisene steg og stiftelsen hadde ofte utilstrekkelig med midler.

Samlingene utgjør i dag en nesten komplett oversikt over Rembrandts grafiske produksjon med 260 av 290 etsninger.

I 1993 fikk museet et meget tilskudd som var av stor betydning: Fire originale plater som til da hadde tilhørt de 78 kopperplater som hadde forblitt samlet siden de først ble nevnt i fortegnelsene til trykkforhandleren Clement Jonghe i Amsterdam – som antagelig hadde overtatt platene fra Rembrandt direkte. Da samlingen ble lagt ut for salg i 1993, ble museet, ved hjelp av gaver fra staten, forskjellige institusjoner og privatpersoner i stand til til å gå til innkjøp av fire av de fineste og best bevarte eksemplarene. Foruten samlingen av Rembrandts tegninger, etsninger og kopperplater fra mesterens egen hånd har museet også et mindre antall malerier utført av Rembrandts lærer, hans elever og samtidige.

I den senere tid har museet i økende grad rettet sine anstrengelser mot å anskaffe grafiske arbeider av både Rembrandts forgjengere og etterfølgere.

Eksterne lenker