Rokokko

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk
Damsgård hovedgård, Bergen.
Foto: Nina Aldin Thune
Queluz Nationale Palass, Portugal.
Foto: Husond

Rokokko er perioden som følger etter barokken rundt midten av 1700-tallet. Ordet er avledet av det franske rocaille, som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Rokokko er først og fremst forbundet med Ludvig XVs regjeringstid i Frankrike.

Periodens fremste kjennetegn er asymetriske former, S-formete og C-formete kurver med blomster, lyse og lette farger og naturalistiske motiv. Den var mest synlig i interiører og møbelkunst. I Norge fikk vi rosemaling som et utslag av rokokkoen. Norske eksempel er Damsgård hovedgård og interiøret i Kongsberg kirke fra 1761 regnes som selve hovedverket innen norsk rokokko, selv om kirkens eksteriør er barokk.

Innhold

Rokokkomaleriet

Antoine Watteau: Livets skjønnhet. 1718. Wallace Collection, London.

At maleriet skulle behage, er de franske rokokkomaleriene et godt eksempel på. I de private leilighetene som kongen, adelen og høyborgerskapet i Paris hadde skaffet seg var det bilder over alt. På veggene, på stoltrekk, ovnsbrett og gardiner. Motivene i bildene tryllet frem situasjoner som passet i den rike adelens dagdrømmer. Galante fester i engelskinspirerte parker, ofte med klare erotiske overtoner, eller pikante scener med nakne kvinner og badende nymfer. Dersom vi betrakter bildene som et barometer på hva som var akseptert i en periode, er rokokkomaleriene interessante. De forteller at den franske overklassen nå var villig til å erkjenne at følelsene er viktige, også de erotiske. Hovedmotiver i billedkunsten handlet om forelskelse, erotisk lek, begjær og lyst. Tidligere var bilder med erotiske motiver kun forbeholdt konger og fyrster. Det ble fra hoffets side ført en aktiv kunstpolitikk og fransk kunst viste en stigende evne til å assimilere det verdifulle i det fremmede. Store mengder nederlandsk kunst ble innført, og de franske malerne hadde stor sans for de maleriske kvalitetene disse verkene kunne tilføre. Stilmessig befant man seg fremdeles i barokken, men den var kommet over i en ny fase. Denne fasen varte til midten av århundret.

Antoine Watteau (1684-1721).

Jean-Antoine_Watteau: Tre studier av en ung pike med hatt. 1716. Rødt og sort kritt, grafitt på papir.
Foto: ArtDaily.org

Det var på denne tiden svært mange talenter, men svært få genier. Det er egentlig bare en stor kunstner som makter å realisere sitt århundres lengsler og idealer, Antoine Watteau. Allerede i hans tidlige malerier finner man spor av poesi og den udefinerbare foreningen av drøm og virkelighet som skulle bli kjernen i hans kunst. Som moden kunstner entret han en verden som var trett av fortidens stive, oppstasede verdighet. Samtiden mottok hans kunst med henrykkelse. Hans gitarspillende “Mezzetin” har en ekte melankoli, og en blanding av parksvermeri, musikalsk lyrikk og erotisk lengsel som passet perfekt til hoffet og det øvre borgerskapets smak.

Watteau hadde studert Rubens, Titian og Veronese, de store festmalerene, og lært av dem, særlig av Rubens, å rendyrke fargen som et uttrykk for maleriets poesi. Med sin forankring i den store barokkunst er likevel Watteau et barn av en ny tid. Istedenfor barokkens virile kraftutfoldelse finner vi en nervøs følsomhet, de tunge folder i draperiene løser seg opp i et lett knitrende brus av silke og kniplinger, og fargene er i sarte nyanser av rosa, blekblått, sjøgrønt, perlegrått, matt-rødt og oransje. Personene i hans bilder er musiserende og kurtiserende selskaper, elskende par, maskeradekledte fantasifigurer på bakgrunn av et romantisk idealisert parklandskap. Da Watteau ble opptatt som medlem i det høytidelige franske kunstakademi i 1717 på bakgrunn av bildet “Overfarten til Cythère” (Embarkation for Cythèra), fikk han navnet som han sener skulle bli kjent for i kunsthistorien; “De galante festers maler”.

Når man ser på dette mesterverket, er navnet treffende. Kjærlighetsleken og flørten mellom de forskjellige parene, og de ulike stadiene av overtalelse og lokking er alltid holdt innenfor rammene av det diskret antydende. Emnet til maleriet fant Watteau i samtidig fransk komedie, teaterets verden var en av hans viktigste inspirasjonskilder.

Arvtakerne, Boucher og Fragonard.

François Boucher: Portrett av Madame de Pompadour. 1756. Alte pinakothek.

Rokokkomaleriets fullendere er malerne Francois Boucher (1703-70) og Honorè Fragonard (1732-1806).

Gjennom deres kunst blir rokokkoens motivkrets utvidet. Boucher har et stort antall malerier med antikke emner, men mytologien blir kun et påskudd for den pikante nakenheten som samtiden elsket. Eksempel, “Venus consoling love”. Et nytt kvinnelig ideal danner seg, en motsats til barokkens frodige fylde, med buttede, men spinkle former og lemmer som løper spisst ut i bittesmå hender og føtter. Uttrykket er ofte tilgjort barnslig, men alle de kvinnelige mytologiske figurene som Venus, Leda og Diana er fullt klar over sin sex appeal og benytter seg av det.

Fragonard, som var elev av Boucher, var en fremragende kolorist og rager høyere enn sin læremester i kunstnerisk kvalitet. Et maleri som er et godt eksempel på den sene rokokkostilen er maleriet “Husken” (1766).

Fragonard er kjærlighetens maler, og har malt en rekke bilder av umiskjennelig frivolitet. “Husken” (The swing), er i høyeste grad et eksempel på det. Bildet viser en dristig situasjon. En ung mann har ordnet det slik at en gammel intetanende biskop svinger husken til hans elskerinne. Selv har han lagt seg ned på marken for å beundre henne fra en strategisk posisjon. Den unge kvinnen flørter, og har dristig sparket av seg sin ene sko mot statuen til venstre. Statuen, som løfter en finger mot leppene, forestiller guden for diskresjon. Landskapet de befinner seg i ligner på dekorasjoner fra en samtidsopera. De glødende pastellfargene og det myke lyset forsterker sensualiteten i bildet.

En motreaksjon; Jean-Baptiste Simèon Chardin (1699-1779).

Jean-Baptiste Simèon Chardin: Korthuset. 1736-1737. Natinal Gallery, London.

Kunstneren Jean-Baptiste Siméon Chardin står i sterk kontrast til de foregående malerne vi har beskrevet. Hans kunst skildrer livet i den borgerlige sfæren med stor inderlighet og intimitet. Hans uttrykksmåte kan ses på som en motreaksjon på rokokkoens glitrende overflatekunst. For ham var ikke motivet det avgjørende, men måten å se og gjengi det på. På dette området hadde han lært mye av hollendernes interesse for å vise skjønnhet i selv det enkleste motiv. Derfor blir hans enkle stilleben med en fruktkurv, noen grønsaker eller egg, et brød, jaktvilt, flasker, mugger, glass og kobberkar i virkeligheten en skjønnhetsverden for seg selv. Eksempel, “A “lean diet” with cocking utensils” (1731).

Chardin satte pris på å avbilde beskjedne motiver som mor og barn i en hjemlig intim atmosfære. Som i så mange hollandske bilder er det alltid kvinner og barn, ikke menn som befolker stuene, men vi finner ikke hollendernes sans for dype perspektiver i Chardins bilder. Han velger ofte å stille personene opp foran en mørk grålig vegg.

I bildene til kunstnere som Boucher og Chardin kan vi legge merke til at barna får en helt annen plass enn tidligere. Man hadde avbildet barn fra middelalderen av, men da ble de ofte fremstilt som små voksne. I en tid hvor følelsene fikk friere utløp, var det naturlig at barna fikk en viktigere rolle. De hadde fremdeles et følelsesliv som ikke var styrt og regulert av fornuften. Barna blir i større grad plassert i sin egen barneverden, med små leker og møbler. Eksempel, Chardin; “Gutt som leker med kort”.

Karateristiske trekk ved rokokkointeriørene.

Rokokkointeriør fra hertug Albrechts palass.
Foto: Wolfgang Sauber

Rokokkoen satte i høyeste grad preg på interiører, skulptur og arkitektur. Ordet rokokko er avledet av det franske ordet rocaille, som betyr kunstig klippe dekorert med småstein, skjell og lignende. Rocaille-motivet som er et muslinglignende ornament, fins i utallige varianter. Motivet har form som en C dekorert med muslingskall, blomster og flikende blad. Av og til kan motivene minne om en hanekam. Dette ornamentet går igjen overalt. På stoler, bord og speil. I rokokkoen forlater man den strenge symmetrien, man unngår rette linjer og store ensformige flater. Pastellfarger som perlegrått og melkehvitt ble foretrukket både på paneler og møbler, gjerne med forgylte ornamenter. I interiørene la man vekt på en lys og lett stil ikke minst ved bruk av speil. Man hadde også stor interesse for det eksotiske, og Ost-india farten fikk direkte innflytelse på smaken i Europa. Kinesisk dekorasjonsstil ble etterlignet, dette omtales ofte som “kineserier” (chinoiserie). Europeerne lærte seg å lage porselen og etterlignet kinesiske mønstre. Kjente porselensfabrikker fra denne tiden er Meissen i Sachsen (ca.1710), Sèvres (1756) og København (1775). Kunstnere flyttet fra land til land, og derfor spredte stilen seg fort og ble internasjonal. Omkring 1770 ble rokokkostilen ansett for å være foreldet, og med den franske revolusjon (1789-99) gikk den til grunne.

Rokokko i Norge 1750-1790

Rosemaling 1720-tallet, veggdekorasjon i Uvdal stavkirke.
Foto: Frode Inge Helland
Ryggstykke fra telemarksdrakt. Bø bygdemuseum.
Foto: Frode Inge Helland
Oppriss av hovedfasaden på Damsgård hovedgård.
Korskille i hvitt og gull, fra 1758, Holt kirke, er skåret av rokokkomesteren Christian Suckow.
Foto: Frode Inge Helland

En fullt utviklet rokokko kom relativt sent til Norge – først i 1750-årene. Den kom først til kystbyene og bredde seg derfra til de indre dalstrøkene hvor den fikk en rik blomstring. En allsidig dekorasjonsmaler i bygdemiljø var Peder Aadnes fra Søndre Land.

Også i Norge kom rokokkoen til uttrykk igjennom interiør- og møbelkunsten. Den ble meget populær og kom i bygdemiljøene til uttrykk i rosemaling og treskjæring hvor det oppsto lokale formspråk. Telemark er et av distriktene hvor den franske rokokko-stilen ble omdiktet til et lokalt formuttrykk.

Nyklassisimens brudd med rokokkoen ble markert på 1770-tallet. Men på bygdene beholdt folkekunsten sin rokokkokarakter til langt ut på 1800-tallet.

Når rokokkotiden fremtrer som en rik periode i norsk kunsthistorie, skyldes det i første rekke fagfolk og kunstnere som kom til Norge. Det gjelder malerne Mathias Blumenthal og H. C. F. Hosenfelder, skulptøren Henrich Bech, fajansefabrikken Herrebøe og glassverket Nøstetangen og mange av jernverkene med deres ovner.

Arkitektur

Stilen har mye til felles med barokken og er derfor ikke alltid like lett å skille, men bytter ut pompøse tyngde med en lett og smidig bevegelighet. I rokokkoen forlater man den strenge symmetrien, man unngår rette linjer og store ensformige flater.

Den norske rokokkoarkitekturen blir i stor grad skapt gjennom fargesetting. Rokokkoens lyse og lette silkestoffer påvirket også fargesettingen på panelet. Gerikter, vinduer og dører ble ofte malt i pastellfarger, blekblått og blekgrønt. Hvitt eller tilnærmet hvitt var tidens nye vindusfarge. Særtrekk ved norske boliger innen rokokkoen er at fasaden er preget av kulisseeffekter med påsatt ornamentikk, rikt dekorerte inngangsdører og søylemotiv i fasaden

Blant de meget få rendyrkede rokokkoeksteriører i Norge er Damsgård på Laksevåg ved Bergen. Lystgården er fra sent 1700-tall. Den er dominerende anlagt ved innseilingen til byen.

Noen rokokkobygg i Norge

Nevnes bør også en rekke kirker i Aust-Agder med interiør fra perioden, blant andre:

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Rokokko.

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy
viagra norge apotek educations sabotage viagra på nett sabotage Mexican cialis 20mg virkning volunteer Mogadiscio Dalton