Basilica di San Clemente

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra San Clemente i Roma)
Gå til: navigasjon, søk
Basilica di San Clemente
San.clemente,eks.jpg
Roma Foto: Bjarne Thune
Generelt
Byggeår:  1100-tallet
Viet til:  Clemens
Arkitektur
Teknikk:  mur
Materiale:  stein
Kor:  Apsidalt avsluttet kor
Skip:  treskipet
Kirkerommet
Diverse:  Kapeller med fresker
Interiør
Foto: Nina Aldin Thune
Apsiden
Foto: Nina Aldin Thune

Basilica di San Clemente eller San Clemente er en basilika i Roma oppført til paven og martyren Clemens' ære.

Kirken har tre etasjer på samme sted. Den underste er er en insulae fra første århundre som skal ha tilhørt T. Flavius Clemens og som skal ha blitt brukt som et Romersk tempel. Over denne er en kriten kirken fra det fjerde århundre. Den nåværende er bygget før år 1100 over kirken fra der fjerde århundre.

Innhold

Bygningen

Kirken antas å ha vært innviet første halvdel av 1100-tallet (1125). San Clemente er bygd på historisk grunn, under den finner vi restene av en oldkristen treskipet basilika fra slutten av 300-tallet, og under den igjen rester av et kompleks av romerske bygninger. Disse bygningene var bygd i ulike nivåer og hadde forskjellige funksjoner. I 1084 ble området brannskadet av Robert Guiscard, noe som førte til at en ny kirke måtte bygges på området, den nye overkirken, San Clemente. Den opprinnelige kirken er i stor grad gjenskapt i overkirken. Noe av underkirkens inventar er blitt brakt med opp og installert på nytt, blant annet Schola Cantorum fra pave Johannes den 2.s tid (533-35). Dette danner kjernen i den nye overkirken.

Fasaden er ren og enkel i to elevasjoner. En arkaderekke strekker seg opp til en overhengende kornice. Over kornicen dannes en sokkel for en tempelfront. I tempelfrontens midtparti er et høyt buet vindu med rutemønster skutt inn. På hver side av vinduet ser vi to renskede flater omgitt av pilastre med korintiske kapiteler. Til høyre og til venstre for pilastrenes nedre halvdel avsluttes det vertikalt med to store volutter. Over tempelfronten følger et entablatur som bærer en trekantgavl. Gavlens topp avsluttes horisontalt med et kors som reiser seg. Fasadens struktur er parataktisk, der midtpartiets aksiale preg er sterkt fremhevet. Fra fontenen på plassen, opp gjennom vinduet i tempelfronten og avsluttningsvis ut i korset som kroner kirken.

Interiør

Kirken er en basilika med midtskip og sideskip. Midtskipet fortsetter langs en akse. Gulvets ornamentere midtparti skiller seg fra gulvflatene for øvrig, og går som en løper gjennom kirkerommet der det ender ved alteret. Alteret er overbygd av et ciborium. Over ciboriumet finner vi apsismosaikken. Den er omgitt av en triumfbue som ender under et nyinnsatt kassettetak. Dette barokke kassettetaket skjuler deler av triumfbuens to ytterste livsvesen.

Katarinas kapell

Kirerommet har et kapell viet til Katarina av Alexandria med fresker fra 1428-1431 som viser scener fra helgenens liv utført av Masolino da Panicale, muligens assistert av Masaccio.

Mosaikken

Det er hevdet at den nye kirkens apsismosaikk i store trekk gjentar den opprinnelige oldkristne komposisjonen i underkirken. Av denne grunn kan mosaikkene i San Clemente sies å innta en enestående posisjon i mosaikkens lange historie i Roma. Kirken omfatter en ca.1000 år lang mosaikkhistorie fra ca. år 300 til ca. år 1300. Mosaikkene representerer dessuten en gjennopptagelse av tradisjonen, som har hatt et brudd etter dekoreringen av apsiden i San Marco under pave Gregor den 4. (828-44). Etter dette er ingen mosaikker av betydning laget i Roma før dekorasjonen av San Clemente første halvdel av 1100-tallet. Disse dekorasjonene følges for øvrig med Santa Maria in Trastevere og S. Francesca Romana.

Komposisjonsskjemaet til mosaikkene i San Clemente bryter med det tradisjonelle skjema for dekorasjon av apsider som ble etablert med SS. Cosma e Damiano. Istedenfor å produsere en serie stående figurer som flankerer en sentral figur eller scene i komposisjonens akse, blir dette tradisjonelle skjema erstattet av en helt ny komposisjon med en helt ny ikonografi. I San Clementes mosaikk ser vi visjonen av Kristi kors som livets tre i frodig vekst. Dette viser et rikt og detaljert bilde av Ecclesia og av det frelsesprogram som leder den troendes liv i kirken. Oldkristne kilder benyttes i så stor grad at apsisutsmyknigen ved første øyekast kan fremstå som et ekte oldkristent monument.

Når det gjelder dateringen av apsismoaikken hersker det uenighet blant forskerne, men flertallet synes å kunne datere den til første halvdel av 1100-tallet ( bl.a. Wilpert, 1128 og Tourbert, 1115-25).

Når det gjelder dekoreringen av triumfbuen og av apsiden diskuteres det om disse utsmykningene tilhører to ulike faser. Oakeshott mener nok at de gjør det, mens Tourbert anser det hele, triumfbue og apsis, å være utført under ett, men med påviselige forskjeller i utførelsen av høyre og venstre side av apsiden. Dette blir likevel bare hypoteser, ettersom ingen av disse tre har lagt fram klare beviser for å slå fast en bestemt datering. Det vi kan komme frem til er at mosaikkene er utført av et verksteds sammenhengende og fortløpende arbeid under en overordnet plan. Denne planen fremgår som et summa som bevisst blander gammelt og nytt. Den bryter med den romerske tradisjonen for dekor av apsider, men søker heller sin bakgrunn fra oldkristne Paradis- og Ecclesia- visjoner. Bildet av Ecclesia som apsidemosaikken viser oss, er både visjonært og didaktisk, der ikonografiske elementer kan spores tilbake til oldkristen kunst. Heriblant akantusranken med sine ranker og slynger. Dyremotivene, som for eksempel de drikkende hjorter og fuglene, er begge motiver som spores bakover i tid. Den sentrale fremstillingen av korsfestelsen hører derimot hjemme i middelalderen, det gjør også den overliggende didaktiske strukturen.

Triumfbuen

Mosaikkene ser ut til å hvile på en kraftig kornice. Denne er en del av restaureringsarbeidet som ble satt i gang av pave Clemens den 11. Det forgylte kassettetaket over triumfbuen er også satt inn i barokken. Det nye taket skjuler litt av løven og oksen, og triumfbuens horisontale edelstensbord er blitt beskåret og senere reparert. Figurene i triumfbuen er komponert i tre grupper som vertikalt rammes inn av en edelstensbord. Denne borden fortsetter over fremstillingene av Betlehem og Jerusalem, og rundt apsens bue på undersiden av den store innskrift. Innskriften lyder: Gloria in Exelsis Deo Sedenti Sup(er) Thronum Et In Terra Pax Hominibus bon(a)e Voulantatis. Dette er en lett oversettelse av Luk.2,14: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden i mennesker som har Guds velbehag.

Profetene

Nederst, inn mot apsis, ser vi profetene Jesaja og Jeremia på hver sin side. Disse har ansiktet vendt mot Kristusmedaljongen i triumfbuens toppunkt., og de holder begge en skriftrull som åpner seg oppover for å understreke blikkretningen. Kroppsvridningen antyder et skritt, der den fremste foten er fast på jorden, mens den andre er delvis løftet ( den rører kun jorden med tærne). Begge er kledd i tunika med en overhengende pallium, der tunikaen er pyntet med en juvelbesatt bord nede og under halsen. Palliumet er drapert over begge skuldrene og sandalene er kun angitt som sorte remer. Tekstene de holder sier følgende: Jesaja: Vidi Dominum Sedentem Sup(er) Solium. Sitatet er hentet fra Jes.6,1 og betyr: Jeg så Herren sitte på en høy, opphøyet trone. Jeremias sitat er hentet fra Baruk 3,36 og sier: Hic Est D(ominu)s N(oste)r. Et N(on) Esti mabit(ur) Alius Absq(ue) Illo. På norsk blir dette: Her er vår Herre, ingen skal aktes som Ham.

Martyrer og apostler

I neste trinn sitter to par martyrer og apostler i samtale med hverandre. Til venstre, over Jesaja, sitter S.Laurentius sammen med Paulus. De to er lent mot hverandre som i en samtale. S.Laurentius hviler benene på en rist med flammer under ( risten er hans attributt, ettersom han ble grillet til døde). I høyre hånd holder han en bok og i venstre en korsstav. Paulus holder en bokrull i sin venstre hånd og legger den høyre hånd med en henvisende gestus på den. Utformingen av draktene deres er forskjellige. Palliene er av samme type med et Iota- lignende monogram på nedre del av draperiet. Paulus er kledd i en enkel tunika dekorert med to clavi i blått, mens S.Laurentius er kledd i diakonens vanlige drakt med ornamenterte clavi og edelstensborder. Oldkirken så på S.Laurentius som den betydeligste av martyrene. På høyre side av apsis, over Jeremia, sitter S.Peter og S.Clemens. Denne gruppen er mer preget av gester enn den foregående var. Kirkens tittelhelgen holder ankeret som viser til hans martyrium (han ble druknet), mens S.Peter med en stor håndbevegelse leder oppmerksomheten mot Kristusmedaljongen.

Kristusmedaljong og evangelistene

I øverste sone er Kristus i en medaljong med en korsglorie rundt hodet. Han er flankert med to evangelistsymboler på hver side. Fra venstre ser vi Markusløven som holder en juvelbesatt bok, mens Matteusengelen kommer med en seierskrans og har glorie rundt hodet. Fra høyre ser vi Lukasoksen, også med en bok i hånden, og Johannesørnen (også kronet med glorie) som bærer en seierkrans. Den øverste sonen er dekket av en gullgrunn og med fargerike skyer som er med på å skape en dybdeeffekt.

Byene og lammeprosesjonen

Under triumfbuen og apsis er de to byene Betlehem (venstre) og Jerusalem (høyre). Disse representerer henholdsvis Jesu fødeby og byen der han ble korsfestet. Byene kan sees i sammenheng med de respektive profeter som er plassert over hver enkelt av dem. Jesaja , som omtales som inkarnasjonsprofeten, står over Betlehem, mens Jeremia, som omtales som lidelsesprofeten, nettopp har fått sin plass over byen der Jesus ble korsfestet. Ut fra hver byport går seks og seks lam i prosesjon mot Agnus Dei, Guds lam, som er i midten. De fem lammene nærmest byportene på hver side er i gående stilling, mens de to lammene nærmest Agnus Dei har stoppet opp. Når det gjelder fremstillingen av byene er det verd å merke seg at det i Betlehem står en bypersonifikasjon, eller muligens engelen Gabriel (Hjort) , i en nisje over byporen, mens vi under ser en mann i en trapp. Dette er et uvanlig moment på bakgrunn av fremstilllinger som var gjort tidligere. Det var dessuten vanlig i andre mosaikker å fremstille Jerusalem på venstre side og Betlehem på høyre, men i San Clemente er dette gjort omvendt.

Guirlanden

Guirlanden rundt apsis vokser opp fra to vaser og rammer inn en medaljong med et Alfa og Omega-monogram. Guirlanden sammenbinder, med sitt mangfold av frukter og blomster, årstidene i et uløselig forløp. Den er et symbol på evigheten og viser til en paradisisk overflod utenfor tiden. I guirlanden boltrer små puttier seg med innhøstning og spising av vindruer. Dette var for øvrig et vanlig symbol på romerske gravmonumenter. Fugler, harer og mus er også tilstedet i guirlanden.

Apsiden

Under apsiden ser vi en innskrift. Denne sier følgende: + Ecclesiam Cristi. Vi. Ti. Simbilabimus Isti + De Lingo Crucis. Jacobi Dens . Ingnatiiq(ue) In Supra Scripti. Reqviescunt. Corpore Cristi + Qvam Lex Arentem. Set Crus Facit E(ss)e Virente(m). Dette oversetter Hjort med følgende: Vi ligner Kristi kirke med denne vin; (Et stykke av det sanne kors, en av Jakobs og Ignatius´ tenner, hviler i Kristi legeme over denne innskrift). Under loven visnet den, men korset får den til å vokse og blomstre på ny.

Apsidens midtakse er sentrert rundt korset. Fra korsets bunn vokser en frodig akantusranke som utfolder seg i 50 slynger, 25 på hver side. Fra roten renner det ut fire floder, de fire paradisflodene, de fire store elver eller de fire evangeliene, som gir vann og fruktbarhet til den nederste sonen. To hjorter drikker av dette livets vann, mens en liten hjort står i plantens rot klar til å bite av hodet til en slange.På korset henger Kristus med føttene på et suppedaneum. De blå korsarmene er innfelt med tolv hvite duer som symboliserer de tolv apostlene (som også lammene gjør). Over korset strekker Guds hånd seg ned i en medaljong. Hånden holder en juvelbesatt seierskrans mot en blå bakgrunn med fargede skyer. På hver side ser vi to duer som flankerer et lite lam på en sokkel. Over Guds hånd er himmelteltet utslått, empyreum, som helt øverst avsluttes med et skinnende gullkors. Empyreum er lyskilden til hele apsis, der den stråler klart fra toppen og ned utover apsis. Den mørke strålen er her den klareste lyskilden, som gir det sterkeste lyset nedover midtaksen. Komposisjonens ankerpunkt er akantusplantens rot, der paradisflodene renner ut og stenglene gror ut og slynger seg over hele apsis. Vertikalt deler akantusslyngene apsis inn i ulike soner, der den første er det arkaiske landskap, vita rustica, hyrdenes sone. Sone to tilhører kirkefedrene mens den tredje huser geniene/puttiene. De tre øverste sonene er gitt til fuglene.

Korsfestelsesgruppen

I apsens midte er korsfestelsesgruppen, der Maria og evangelisten Johannes flankerer hver sin side av korset. Under deres føtter er to brennende oljelamper som forsterkes av de nærmeste vasene i akantusranken, som også har flammer. Å fremstille Jesus som død på korset er et nytt trekk i middelalderen, mens duene derimot er oldkristne symboler. Suppedaneumet som Jesus hviler føttene på begynner å forsvinne på denne tid. Går vi så tilbake til oljelampene kan disse synes overflødige i korsets og gullgrunnens symbolske lys. Joh.Åp.22,5: Og der skal ingen natt være mer, og dere trenger ikke lys fra lampe eller lys fra solen, for Gud Herren skal lyse over dere. Joh,1,9 sier så: Det sanne lys , som opplyser hvert menneske, var ved å komme til verden. Ifølge Hjort var det derimot vanlig å ha brennende lamper ved føttene eller foran relikvier og helgenbilder. Når vi minnes deler av inskripsjonen under apsis, et stykke av det sanne kors, en av Jakobs og Ignatius´ tenner hviler i Kristi legeme over denne innskrift, kan det forklare at korset kan ha fungert som et relikvie som gav mosaikken et økt symbolinnhold. Tours beretter at dette var vanlig også andre steder ( å innsette relikvier i krusifikser).

Hyrdenes sone

Går vi nå til den nederste sonen, hyrdenes sone, er det her en utpreget fruktbarhet. Paradisflodene, dyrene som blir melket og kvinnen som gir mat til kyllingene, symmetrien er påfallende (som også ellers i mosaikken), der hvert bilde på venstre side har sin speilvendte motsats på høyre. Dette med unntak av kvinnen med kyllingene som har sin motsats i treet der våpen er lagt ned ved siden av. Påfuglene på hver side av hjortene fremheves, ifølge Bestiariene, for sitt uforgjengelige kjøtt, og Fugl Fønix for sin evne til gjenfødelse. Påfuglen blir dermed et symbol på oppstandelsen.

Kirkefedrenes sone

I kirkefedrenes sone sitter de fire kirkefedrene med en bok og et skriveredskap. De marginale plassene er opptatt av fugler. Til venstre en ugle og til høyre en fugl i bur. Av kirkefedrene ser vi fra venstre Augustin, og til høyre for ham er en ung mann i ferd med å med å gi en fugl drikke. Så fortsetter det med Hieronimus, og mot ham trer en gruppe på tre fornemt kledde menn frem. Til høyre for korset er en fint kledd mann ifølge av en yngre mann og en ung kvinne. Disse vender seg mot Gregor. En munk som mater en fugl vender seg til slutt mot Ambrosius. Dette er et tidlig eksempel på denne sammensetningen av kirkefedre som etter hvert skulle bli standard utover middelalderen. De personene som forbindes med kikefedrene i denne sonen representerer, ifølge Tourbert, i kraft av deres klesdrakter, ulike samfunnsgrupper. Disse sosiale typene betegnes som potensmiles, pauper-rusticus og mediocres. De bærer velkjente drakter, fra Exultet-ruller og samtidige romerske freskedekorasjoner, der underkirkens er mest nærliggende.

Ugle og fugl i bur

Uglens fermstilling er karakteristisk og gjenkjennes fra bestiarierne, mens fuglen i bur har sin opprinnelse i genremotivet. Fugl i bur motivet var dessuten i en freske i Livias hus, og det kom også frem i border som innrammet tidlig-bysntinske gulvmosaikker. Begge fuglene synes å ha en symbolsk betydning ,der det, ifølge Hjort, var vanlig å tolke fuglen i bur som menneskets sjel fanget i legemets fengsel. Forestillingen om fugl i bur som uttrykk for sjelens fangenskap i legemet finner vi fra tenkere som bl.a. Platon og Plotin. Ser vi på hva Bibelen sier om dette, kan vi slå opp i Salmenes bok 142,8: Utfri min sjel fra dens lengsel så jeg kan prise Ditt Navn. Videre sier Salme 124,7: Vår sjel slapp fri som av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi slapp fri. Uglen som sitter i ytterste rand, er vendt inn mot Kristus og korset og blir opplyst av Hans lys som når like til vest. Vanligvis assosieres uglen med blindhet og mørke, mens bestiariene mener at uglen symboliserer jødene som fornektet frelsen fra Jesus, og at de av den grunn setter mørket høyere enn lyset. På grunn av dette har Gud latt lyset skinne på oss som sitter i mørket ( Jesaja 50,10).

Genienes/puttienes sone

I tredje sone finner vi geniene eller puttiene. En av dem blåser i et horn, den neste rir på en delfin og den tredje sitter på en blomst med noe som ligner et overflødighetshorn i hånden. Nærmest korset er fugler med unger i et rede. Både geniene/puttiene og fuglene er kjente symboler hentet fra antikken og ført inn i den kristne kunst. Denne sonen tar oss fra det materielle til det ikke-materielle. Delfinen som den ene puttien rir på er et kjent udødelighetssymbol. De øvrige sonene er bebodd av fugler, og fuglene blir sagt å symbolisere sjelstilstander.

Tolking av mosaikken

Den paulinske tradisjon

Det finnes to ulike tolkningsperspektiver for hele dekoren av apsiden, den paulinske og den nyplatonske.

Den paulinske tradisjonen tar utgangspunkt i motsetningen mellom lex og crux for sin tolkning. 7. og 8. kapittel i Romerbrevet handler om at Kristus døde på koset for å befri mennesket fra loven. Gjennom Kristi død er mennesket derfor ikke lenger bundet til loven, men har funnet nytt liv i Ånden. Rom.8,1-2: Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og fra dødens lov. Ut fra den paulinske tradisjons holdning til forholdet mellom Loven og Ånden kan en nøyere forbindelse knyttes mellom mosaikkens tekst og bilde. Teksten sier at vinen er et bilde på Ecclesia. For Paulus kan kirken lignes med Kristi legeme. Uten Kristi død på korset kan kirken (vinen) ikke finne sin sanne vekst (grønnes). Paulus utdyper også antitesen mellom gramma og pneuma, mellom bokstav og Ånd. Her representerer Loven bokstaven og Ånden Kristi nåde. 2.Kor.3,6 sier at vi skal være tjenere under en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens; for bokstaven slår i hjel, mens Ånden gjør levende. Rom.6,14 sier videre: Synden skal ikke lenger få herredømme over dere: dere er jo ikke under loven, men under Nåden. For å fastslå vinen som symbol for Ecclesia, må vi bevege oss til Johannesevangeliet. I Joh.15.1 og 5 står: Jeg er det sanne vintre og min Far er vingårdsmannen…Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, han bærer frukt. Uten Meg kan han slett intet gjøre. Dette trekker paralleller til Paulus og hans utredelse om forholdet mellom legemet og lemmene. I Kor.12 står følgende: Og dere er nå Kristi legeme og hver for seg hans lemmer. Mennesket er i Kristus blitt en ny skapning, der det gamle er forbi og alt er blitt nytt.

Den nyplatonske tradisjon

Ser vi mosaikkene i forhold til de kristne sakramenter, finner vi i Hjorts avhandling en klar sammenheng. Han forklarer ut fra middelaldersk tenkning, der den nyplatonske tanke gjennomsyret samtiden. Her møter vi tenkere som Plotin, Pseudo-Dionysos og Augustin, og det er naturlig å se mosaikkene som et uttrykk for veien til Gud, der emansjon og epistrofe er dynamiske krefter som virker.

Mosaikkens nederste sone representerer i denne tradisjonen dåpssakramentet.

Jesu død for menneskene gir renselse gjennom hans sår. Dåpen er her den symbolske handling en må gjøre for å få denne renselsen. Etter dåpen kan en innvie sitt liv til Kristus. I denne sone renner livets vann symbolsk ut fra korset og gir renselse og vekst til det som lever i denne sonen. Iflølge Hugo St.Victor illustrerer disse scenene harmoni og caritas som et sentralt uttrykk for livet i kirken. Nestekjærlighet og godhet er her det synlige vitnesbyrd om menneskets åndelige tilstand under nåden. Caritas- tanken ligger bak hele ideen om fornyelse og vegetativ kraft som metafor for kirken. Kvinnen med kyllingene kan tolkes som Moder-beskytterinnen (Hjort). Ser vi på den lille mannen som melker en geit, har han sin oppmerksomhet rettet mot en stående hyrde som ser ut til å gi ham instruksjoner. Dette kan symbolisere den åndelige veksten i Kristus. 1.Kor.3,1-3: Og brødre, jeg kunne ikke tale til dere som åndelige, men kun som kjødelige, som til spedbarn i Kristus. .melk gav jeg dere å drikke, ikke fast føde, for det kunne dere enda ikke tåle.

Beveger vi oss opp i neste sone der kirkefedrene er, har denne sone, ifølge Hjort, en transistorisk karakter. Dette er den opplysende sone. Etter dåpens renselse kan vi tre høyere opp for å opplyse vår sjel gjennom ordet. Sicardus taler sent på 1100-tallet om kirkens doctorer som har til oppgave å opplyse menigheten om evangelienes mysterier. Augustin skrev dessuten at veien til salighet læres i kirken. Kirkefedrene forbindes med to måltidsscener, der to menn gir hver sin fugl drikke og mat. Dette kan symbolisere vinen og brødet, altså nattverden. Gjennom sakramentslæren er vinen og brødet symboler, det synlige uttrykk for det usynlige, delaktigheten i nåden. Den tredje sonen, genienes/puttienes sone, peker mot det fullkomment åndelige. Puttiene er uten klær og uten skam, ettersom de er vasket i Guds Ord og står syndfrie for Ham. De har dessuten gitt slipp på sin dødelighet ved å ha forkastet sitt gamle menneske og sitt tidligere liv(Hjort). Det som er verdt å merke seg er at geniene/puttiene i denne mosaikken er hankjønn. Erugena velger å kalle disse geniene/puttiene for engler, og med dette utgangspunkt har Bernard forsøkt å beskrive disse åndene som personifikasjoner og overførere av Guds visdom og energi til de lavere trinn. De blir omtalt som formidlere av en kosmisk sæd.

Empyreum i apsens topp er emansjonen av det guddommelige i Plotinsk terminologi. Det er det guddommelige selv. Hele mosaikken er omfattet av dette lys; den lutrende progresjon mot sjelens perfectio skjer innenfor Ecclesias rammer og er hele tiden belyst av det guddommelige (Hjort). Lyskilden i empyreum, den mørke strålen i midten, er ladet med betydning. Den utsier det uutsigelige, den er selve Gud. I Plotinske termer utkommer denne strålen fra To hen; Det Ene eller Det Første. Den er ikke direkte erkjennbar, men gjenspeiler Gud, en guddommelig åpenbaring, en teofani. Lyset avtar nedover i apsis, for ifølge Bibelen, er det ikke mulig å skue lyset i Guds lys (2.Krøn.5,14). Det guddommelige lyset er i sitt utspring så sterkt at det unndrar seg erkjennelsen og derfor uttrykker seg ”negativt” (Hjort). Hjort sier videre i sin avhandling at det er dette lyset hinsides alt lys, den ufattbare kilde til det fattbare lys, som omfatter og nærer alt liv i verden, mosaikken fremstiller, som er prøvd å gi til uttrykk i den mørke stråle. Følger vi så Plotins emansjon videre har neste trinn fått betegnelsen Nous, ånden eller åndens innhold. Nous er her representert i genienes/puttienes sone og kanskje også hos kirkefedrene. Psyke eller sjelen, som er det siste trinn, er hyrdenes sone, der det skapende, livsgivende mangfold lar seg uttrykke. Ut fra Plotins lære lengter menigheten i sin tur tilbake til Det Ene. Denne bevegelsen tilbake til Det Ene har fått betegnelsen epistrofe, og er i mosaikkens didaktiske struktur bevisst uttrykt i stigningen gjennom flere nivåer.


Litteratur

Eksterne lenker

Vi

Vi har flere bilder, trykk på lenken:
Basilica di San Clemente.

Commons

Commons har multimedia
for Basilica di San Clemente.

Kirkearkitektur
Kirkebygningen: Apside | Transept | Kor | Kirkeskip Midtskip | Kryss | Narthex | Oktogon | Omgang | Travé | Sideskip | Krypt | Galleri | Arkade | Triforium | Klerestorium | Kapittelhus | Sakristi | Skrudhus | Våpenhus
Monumenttyper: Kirke | Kloster | Kapell | Katedral | Dåpskapell | Basilika | Hallkirke | Langkirke | Korskirke | Sentralkirke | Arbeidskirke
Bygningsdetaljer: Strebebue | Kapitél | Søyle | Bue | Arkivolt | Hvelv | Portal | Korsgang | Atrium | Kuppel | Rotunde | Tårn | Støpul | Takrytter | Takstol | Lanterne | Vestverk
Dekorasjon: Glassmaleri | Rosevindu | Vannkaster | Tympanon | Skulptur | Ikon | Kors | Krusifiks | Innvielseskors |Freskomaleri | Kalkmaleri
Inventar: Alter | Altertavle | Alterskap | Alterfrontal | Predella | Døpefont | Prekestol | Tabernakel | Korstol | Misericordia | Ikonostasis | Ciborium | Baldakin | Epitaf | | Triptyk | Votiv | Relikvieskrin | Sakrarium | Sedilia | Pulpitur | Lektorium | Schola cantorum
Perioder: Tidlig kristen | Bysantinsk | Romansk | Gotikk | Renessanse | Barokk | Rokokko | Klassisisme | Historisme | Funksjonalisme | Modernisme | Postmodernisme
Ikonografi: Engel | Evangelistsymboler | Maria | Kristus | Festsyklus | Helgen | Det gamle testamentet | Det nye testamentet [ Jesajas tre | Stigen til paradis |
Hovedartikler: Steinkirker, middelalder | Stavkirker | Kristendom | Den katolske kirke | Klostre | Den ortodokse kirke | Protestantisme | Terminologi | Verneverdier | Kristen ikonografi
Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy
viagra norge apotek educations sabotage viagra på nett sabotage Mexican cialis 20mg virkning volunteer Mogadiscio Dalton