Santa Maria del Fiore (Firenze)

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 43°46′23,14″N 11°15′25,29″Ø

Santa Maria del Fiore (Firenze)
2012 10 08 Firenze F 014.JPG
Firenze, Italia (2012.10.08.) Foto: Frode Inge Helland
Generelt
Byggeår:  1296 _ 1472
Arkitektur
Periode: Gotikk
Arkitekt:  Arnolfo di Cambio, Filippo Brunelleschi
Teknikk:  Isodomisk murverk
Materiale:  Stein
Portal:  Vestportal, gotikk /høyrelieff med ornamenter og menneskefigurer
Kor:  Apside
Skip:  Basilika
Kirkerommet
Prekestol:  Av stein,
Diverse:  Krusifks
Commons-logo.png
Santa Maria del Fiore (Firenze) bilder på Commons
Vestfronten, nygotikk, slutten av 1800-tallet.
Foto: Frode Inge Helland
Kuppelen hvilende på den oktogonale trommelen med sirkulære vindusåpninger og med lanternen på toppen. Det ene av de åtte galleriene er synlig i overgangen mellom trommelen og kuppelen. De små, runde hullene i kuppelen er lys- og ventilasjonsåpninger som tidligere tjente til forankring av arbeidsstillasene.
Foto: Frode Inge Helland

Basilica di Santa Maria del Fiore (It.: Den hellige Marias blomsts basilika, domkirken eller Il Duomo) er katolsk katedral og erkebispesete i Firenze . Formen er en, treskipet basilika med korsform, apsidale kor- og tverrskipavslutninger. Katedralens kuppel er konstruert og oppført av Filippo Brunelleschi. Den regnes av mange som selve innledningen til renessansen}. Kirken kan inneholde opptil tretti tusen mennesker

Etymologi

Opprinnelsen er usikker. En teori er at det refererer til liljen som er Firenzes symbol. Andre mener navnet henspiller på Kristus som den blomst som sprang ut av Jomfru Marias Marias skjød. Det fremholdes også at navnet henspiller på byens tidligere navn, «Fiorenza».

Historie

  • 800-tallet. En tidligere katedral, Santa Reparata oppføres på stedet.
  • 1294. Etter forgjeves å ha prøvd å utvide og styrke Santa Reparata, besluttet endelig, byen regjeringen å bygge en ny kirke på stedet til den gamle.
  • 1296. Arkitekten og skulptøren Arnolfo di Cambio blir engasjert som arkitekt. Han bygger en modell av kuppelen som i hovedtrekk har det utseendet kuppelen i dag har. Arbeidene med oppføringen starter på grunnmurene av Santa Reparata. De opprinnelige planene etter Arnolfos død blir forandret på ulike trinn i prosessen under ledelsen av forskjellige arkitekter.
  • 1302 (eller 1310). Arnolfo di Cambio dør. Byggearbeidene stoppes.
  • 1334. Giotto di Bondone gjenopptar og viderefører arbeidene og begynner på kampanilen.
  • 1337. Giotto dør.Francesco Talenti og Giovanni di Lapo Ghini fortsetter oppføringen og endrer på de opprinnelige planene.
  • 1337. Byggingen av Giotto’s kampanile (Campanile di Giotto) tar til.
  • 1348. Svartedøden rammer Firenze. Befolkningen reduseres med 30%-25%

Bygningen utvides

Kirken ble bygget på murene av Santa Reparata og senere utvidet i 1357.
  • 1357. Andrea Pisano og Francesco Talenti forstørrer Arnolfos tegninger. Kirken gjøres breder og lengre.
  • 1359. Giottos kampanile (Campanile di Giotto) fullføres.
  • 1363. Firenze rammes igjen av pest, men denne gangen mindre alvorlig.
  • 1365. En kommisjon av arkitekter leverer utkast for kor og tverrskip med apsidale, halvoktogonale avslutninger.
  • 1366. Giovanni di Lapo Ghini, øverste byggmester legger frem et modellforslag til konstruksjon av kuppelen.
  • 1367. Neri di Fioravanti blir anmodet om å utarbeide en ny modell for kuppelen.
  • 1368. En spesialoppnevnt kommisjon kommer etter mye usikkerhet til enighet om en bindende modell for den videre utførelsen. Den viser bla. størrelsen og formen på kuppelen
  • 1377. Filippo Brunelleschi blir født.
  • 1383. Firenze rammes igjen av pest, ikke så alvorlig som tidligere.
  • 1390. Firenze rammes atter en gang av pest som er mindre alvorlig.
  • 1398. Filippo Brunelleschi blir "orafo" (gullsmed)
  • 1400, begynnelsen av. Bare en etasje av fasaden og noen få fag av veggene til sideskipet er fullført. Firenze rammes igjen av svartedøden. En femtedel av befolkningen, rundt 12 000 mennesker dør.
  • 1402 Det arrangers en konkurranse om utførelsen av bronsedørene på Battistero di San Giovanni. Både Lorenzo Ghiberti og Filippo Brunelleschi får oppdraget. Brunelleschi trekker seg i raseri fordi han ikke vil samarbeide med Ghiberti. Ghiberti, en skulptør uten bygningmessig erfaring, var 24 år gammel og Brunelleschi var 25. Brunelleschi og vennen Donatello reiser til Roma.
  • 1412. Den nye katedralen dedikeres til Maria: Santa Maria del Fiore.

Brunelleschi

  • 1416. Brunelleschi og vennen Donatello vender tilbake fra Roma.
  • 1418. Opera del Duomo skriver ut en konkurranse om hvordan man skulle kunne bygge kuppelen som skulle spenne over en diameter på 45m og med en høyde på 107m. Premien er på 200 gullfloriner. Kommisjonen velger Brunelleschi’s and Ghiberti’s forslag til kuppelens utførelse og ber dem samarbeide om oppgaven
  • 1420. Arbeidene på den dristige konstruksjonen blir offisielt igangsatt den 7. august (Den blir først 150 år senere overgått av Michelangelos kuppel over Peterskirken – senere av andre). Det hevdes av enkelte at dette markerer begynnelsen på renessansen.
  • 1421. Brunelleschi konstruerer den store oksedrevne heiseanretningen.
  • 1427. Forsøk på transport av marmor på Arno med prammen Il Badalone, som Brunelleschi har konstruert, slår feil. Prammen velter og marmoret går tapt.
  • 1421. De 3 apsidene med 15 radiale kapeller fullføres.
  • 1427. Brunellesci konstruerer en pram for marmortransporten på Arno.
  • 1429. Det blir oppdaget sprekkdannelser i midtskipet nær den oktogonale kuppelfoten. Arbeidene forsinkes flere år.
  • 1430. Under beleiringen av Lucca konstruerer Brunelleschi en demning for å lede elven Serchio slik at Lucca slulle oversvømmes. Demningen tåler ikke presset fra vannet.
  • 1432. Brunellesci presenterer modell for lanternen.
  • 1434. Kollegaen Battista Alberti gir uttrykk for sin beundring for Brunellescis prestasjon som han mener favner alle Toscanas folk i sin skygge.
  • 1435. Den siste støtteringen av eiketømmer plasseres på toppen av kuppelen.
  • 1436. Pave Eugene IV Innvier kirken 25. mars nær slutten av arbeidet på Brunelleschis kuppel.
  • 1446. Brunellesci dør den 15. April.

Kirken fullføres

Arnolfo di Gambios ufullendte vestfront.
  • 1452 – eller 1461. Lanternen over oculus på toppen av kuppelen fullføres.
  • 1468. En gyllen kule av monteres på toppen lanternen. Kulen er produsert i [[Verocchio}}s verksted hvor den unge Leonardo da Vinci også arbeidet som assistent.
  • 1491. Lorenzo il Magnifico fremmer en konkurranse for å fullføre vestfronten. Men den ga ikke noe gjennomførlig resultat.
  • 1502. Arbeidet med en liten buegang ved foten av kuppelen påbegynnes etter Brunelleschis tegninger.
  • 1512. Arbeidet med buegangen avsluttes. Bare den på sydøstsiden ble fullført. Man hadde lyttet til Michelangelo, som mente den var for dekorativ.
  • 1572. Freskoarbeidene på kuppelens innside påbegynnes uføres etter Giorgio Vasaris utkast, «Dommens dag».
  • 1574. Vasari dør. Fredrico Zuccari viderefører arbeidene med freskene.
  • 1579. Freskene i kuppelen fullføres av Zuccari og hans assistenter.

Vestfronten

  • 1587'. Bernardo Buontalenti foreslår at den ufullendte vestfronten som var tegnet av Arnolfo di Gambio og delvis fullført under ham, blir revet
  • 1588. Den ufullførte vestfronten rives, men Buontalentis mer "moderne" forslag blir aldri realisert. I de følgende århundrer blir flyktige fasdaer reis ved spesielle feiringer.
  • 1871. Oppføringen av en nygotisk fasade i trefaget marmor, lignende fasaden på Santa Croce, påbegynnes etter tegninger av arkitekt Emilio de Fabris. Etter hans død videreføres arbeidet av Luigi del Moro .
  • 1871. Fasaden fullført.

Bygningen

Vertikalt lengdesnitt.
Grunnriss. Santa Maria del Fiore.
Foto: Buildings of the World

Santa Maria del Fiore er en treskipet basilika med tverrskip med apsidale avslutninger , korapside og kuppel over krysset. Den nåværende vestfronten i trefarget marmor er nygotisk og ble oppført etter en arkitektkonkurranse i 1864.

Mål

Bygningsdel Mål
Totallengde 153 m
Bredde hovedskip 38 m
Lengde tverrskip 90 m
Takhøyde skip innvendig circa 45m
Areal totalt 8.300m²
Høyde totalt 114m

.

Santa Maria del Fiore er alene bemerkelsesverdig i kraft av sin monumentale størrelsen og sin manifestasjon som enkeltmonument, særlig eksteriørt, gjennom bruk av de samme materialene

Eksteriør

Kirkens sydfasade. Veggfelt med vidu skilt av dekorerte pilastre.
Foto: Frode Inge Helland
Sydfasaden og kampanilen.
Foto: Ukjent
Skipets sydfasade, sydapsider og kuppel.
Foto: Frode Inge Helland
Øvre del av vestfronten.
Foto: Frode Inge Helland
Tympanonfreske over hovedportalen.
Foto: Frode Inge Helland

Kirken er en treskipet basilika i gotikk med spissbuede vinduer og felt, men uten de strebebuer og støttepilarer med fialer som ellers er gotikkens mest karakteristiske kjennetegn. Men slanke veggforsterkninger er utført som marmorinnkledde pilastre.

Fasadene er oppdelt i horisontale bånd av marmor i tre farger: hvit Carraramarmor, grønn Prato, rød Maremma og terrakottafliser. Med bakgrunn i den lange tiden fra kirken ble påbegynt til den ble ferdigstilt viser hvert parti betydelig stilistisk mangfold.. Hovedinntrykket er lyst i hvitt og grønt.

Disse båndene er en gjentagelse av mønsteret på fasaden i det nærliggende Battistero di San Giovanni som var bygget tidligere, og mønsteret i Giottos kampanile.

Vinduer, dører

Mellom pilastrene i langfasadene er det spissbuete vindusåpninger, todelte i bredden, skilt av og flankert med slanke, rikt utformete spiralsøyler. Over åpningene er det gavlpediment og rose i rød og hvit marmor. Vindusmygene har dekorbord av firbladornamenter.av infelt grå og grønn marmor. Sydsiden har 7 vinduer, 3 store i østdelen av hoveskipet og 4 mindre i vestdelen. De store vinduene er kjent for sine utsøkte, fint utskårne dekorasjoner. Veggdelene de sitter i er skilt fra hverandre med pilastre. Bare de fire vinduene nærmest tverrskipet slipper inn lys. De andre er kun men til dekorasjon.Klerestorievinuene er runde, som var vanlig i italiensk gotikk. Det er 4 ekstra innganger, 2 på sydsiden (Canonici ) og 2 på nordsiden (Mandorla-dørene) med skulpturer av Nanni di Banco, Donatello, og Jacopo della Quercia.

Vestfronten

Vestfronten i nygotikk fra slutten av 1800-tallet er delt i av pilastrer i tre vertikale felt som tilsvarer hovedskip og sideskip. Midtfeltet har en hoveportal med haute-relieff i bronse i midtfeltet og to mindre sideportaler, en i hvert sidefelt. Portalene har fresker i tympanonfeltet og pedimenter over. Over sideportalene er runde rosettvinduer. Hovedportalen har en tympanonfreske som fremstiller den tronende Kristus. Frontens nedre etasje avsluttes øverst av en nisjerekke i hvert felt. I nisjerekken over sidefeltene er det 3 nisjer i hvert felt. Det bredere midtfeltet har 7 nisjer, den midterste er høyere en de andre. I nisjene er det skulpturer som fremstiller de tolv apostlene. Midtfeltet viser Maria sittende med Jesusbarnet.

Midfeltets øverste etasje over nisjerekken domineres av et rundt rosettvindu. Øverst mot den avsluttende gavlen er en rekke byster av samtidige i kvadratiske nisjer. I det avsluttende tympanon er en sirkulær nisje med en byste av den velsignende Kristus. Gavlen avsluttes av en rekke trappekonsoller.

Billedgalleri

Kuppelen

Kuppelen og lanternen.
Foto: Frode Inge Helland

I begynnelsen av 1400-tallet, etter 100 års bygging, manglet fremdeles kuppelen. Kuppelen var i hovedtrekk utformet av Arnolfo di Cambio i 1296. Hans modell i murstein sto i sideskipet i den uferdige kirken og var etterhvert blitt sakrosankt. Modellen hadde en høyde på 4,6m og en diameter på 9,2m. Den viste en oktogonal kuppel, høyere og videre enn noen annen, men uten ytre strebepilarer som skulle hindre den i å falle sammen under sin egen vekt.

Brudd med gotikken

Det arkitektoniske valget i 1367 hvor man valgte Neri di Fioravantes modell fremfor Giovanni di Lapo Ghinis var en avgjørelse hvor man tok avstand fra strebebuer og vendte tilbake til den klassiske kuppelen. Det er en av de alle første begivenheter i den italienske renessansen som markerer et avgjørende brudd med den middelalderske gotikken.

Neris modell viste en massiv, indre kuppel med et oculus i toppen for å gi dagslys inn i kuppelen, slik som i Romas Pantheon. Denne indre kuppelen var innkapslet i et ytre, tynnere skall som skulle tjene som værbeskyttelse og var delvis båret av den indre kuppelen. Kuppelen skulle bæres av en oktogonal trommel uten strebebuer.


Uløste konstruksjonsproblemer

Men de tekniske spørsmål som var forbundet med konstruksjonen av en kuppel med slike dimensjoner var langt fra løst. Det var bygget kupler noe tidligere i Pisa, Siena og San Marco I Venezia, men ingen av dem av slike dimensjoner. I løpet av byggetiden fikk Brunelleschi mange anledninger til å vise sin oppfinnsomhet. Da blant annet de tunge steinblokkene i toppen av kuppelen skulle løftes opp, konstruerte han meget effektive heiseinnretninger til formålet. Herfra skulle marmoret fraktes til Firenze. Transporten var arbeidskrevende og kostbar. Han konstruerte derfor båter utstyrte med kraner som kunne frakte marmoret på Arno. Transporten kunne derfor gjennomføres langt billigere.

Vanskelighetene som Brunelleschi sto foran ble ytterligere forsterket av at kuppelen skulle hvile på en oktogonal trommel. Kuppelen måtte ha indre støtte for å motvirke de sidekreftene. Det var bortimot umulig å bygge stillas med en bredde på 42m og en høyde på 100m som skulle bære vekten av kuppelen inntil den var stabilisert. I Toscana var det ganske enkelt ikke nok tømmer til denne oppgaven. Det ble diskutert å fylle kirkerommet med jord som var godt utblandet med mynter. Tanken var at byens barn og trengende etter fullførelsen kunne grave ut massene og beholde myntene. Opera del Duomo utlyste en konkurranse om konstruksjonen i 1417. Den ble vunnet av Filippo Brunelleschi i 1418. I 1420 kunne byggingen av kuppelen ta til.

Brunelleschi hadde ingen eksisterende teknologi for å løse problemet med å bygge en segmentert kuppel (tønnehvelv skåret sammen til en kuppel). Han måtte bokstavelig talt måtte finne opp en ny konstruksjonsmåte.

Brunelleschis løsning

Aksonometrisk fremstilling av kuppelens konstruksjon.
Snitt og Oppriss av kuppelen
Vertikal- og horisontalsnitt av murverket i kuppelen som viser skiftstrukturen i kuppelens murverk.
Tegning som viser strukturen I murverket med fiskebensmønsteret synlig på innsiden av kuppelen, den avstivende kjeden, ribbene som dannes i murverket og passasjen mellom skallene.
tegning: Paoro Roberto Rossi
Modell som viser murverket og fiskebensmønsteret hvor skiftet ble murt i spiral fra begynnelse til topp.
Foto: prof. Massimo Ricci
Prinsippskisse av en av Brunelleschis heiemaskiner drevet av okse. Den horisontale aksens dreining gjør at ved å vippe den til alternativt inngrep i verikalaksens tannhjul kan heise begge veier uten at oksen (hesten) behøver gå motsatt veg.
Skisse som viser arbeidstillaser forankret i hullgjennomføringer i skallene. Stillasene ble flyttet oppover etter som arbeidene skred frem. Til å begynne med på utsiden of ettehvert på utsiden. Adkomsten til stillasene skjedde gjennom trappen i hulrommet mellom skallene.
Innvendig stillas ved oculus i fullføringsfasen.
Skisse som viser anvendelsen av Brunelleschis heisemaskiner som gjorde det mulig å reise kirken.

Brunelleschi valgte en konstruksjon med dobbelt skall bygget opp av tegl. Dette var på grunn av teglsteinens lette vekt i forhold til vanlig stein, og at den var lettere å tilvirke under arbeidet. For å illustrere konstruksjonen, bygget han en modell i tegl med hjelp av Donatello og Nanni di Banco. Den finnes fortsatt og er utstilt i Museo dell'Opera del Duomo. Modellen fungerte som et mønster for håndverkere, men var bevisst ufullstendig, for å sikre Brunelleschis fortsatte kontroll over byggeprosessen.

Det som var enestående med hans konstruksjon, var at oppgaven kunne løses uten bruk av bærende stillaser under byggeperioden. Han fant opp en byggemetode for kuppelen, slik at den var selvbærende under oppføringen

Problemet med sidekrefter i konstruksjonen ble løst ved et sett med fire interne horisontale stein- og jernkjeder, innebygd i den indre kuppelen, en øverst og en nederst, med de resterende to jevnt fordelt mellom dem. En femte kjede, laget av tre, ble plassert mellom den første og andre stein- og jernkjedene. Siden kuppelen var åttekantet ville en enkel kjede ha satt alt press på de åtte hjørnene av kuppelen. Kjedene måtte være åttekantede og stive nok til å holde formen, slik at de ikke deformerte kuppelen som de skulle holde sammen.

Hver av steinkjedene ble bygget som et åttekantet jernbanespor med parallelle skinner og kryssbånd, alle laget av sandsteinsblokker med 43 centimeter i tverrmål og ikke mer enn 2,3 meters lengde. Skinnene ble koblet endeveis med bly-glaserte jernankere. Kryssbånd og skinner var laftet sammen og deretter dekket med murstein og mørtel i den indre kuppelen. Hver steinkjede skulle være forsterket med en standard jernlenke med låste ledd. (En magnetisk undersøkelse gjennomført i 1970 klarte ikke å påvise eventuelle tegn på jernkjeder som, hvis de finnes, er dypt forankret i de tykke murveggene.

I hjørnene av oktogonen dannet murverket vertikale buer med toppen hvilende hvilte mot kanten av oculus. Imellom disse var det to buer i hvert av de 8 feltene. Buene hadde slisser for montering av horisontale plattformer mellom buene. Dette tillot å la arbeidet gå sin gang oppover uten bruk av støttestillaser.

En slik kuppel kan i prinsippet, som den i Hagia Sofia, bygges uten bærende stillaser, fordi hvert murskift danner en horisontal ring som motstår trykket av de innadrettede sidekreftene. I Firenze var kuppelen gjort tykk nok til å gi plass til en imaginær sirkel forankret i buene på hvert nivå, slik at kuppelen ble holdt oppe til den var ferdig murt. Men dette var i seg selv ikke tilstrekkelig til å holde mursteinene på plass til mørtelen var tørket.

Mursteinene ble lagt på skrå koniske senger på plattformene mellom vertikalbuene. Etter hvert som man murte hvert skift la murerne inn radielt en rad av murstein med løpersiden stikkende opp over skiftet og mellomrommet dannet senger som mursteinen ble lagt i.

For å kunne oppnå dette lot Brunelleschi mursteinene legges i fiskebensmønster slik at vekten av de nylig lagte mursteinene ble overført sideveis til de nærmeste oppstikkende steinene og videre til de vertikale buene i den ikke-sirkulære kuppelen.

Anordningen av de oppstikkende klossene i fiskebensmønsteret tjente hovedsakelig til å gi et feste for radene av teglsteinene som å hindre den fra å gli til mørtelen hadde festnet seg. Tykkelsen på kuppelen er stor (to og en halv meter i bunnen), mens den ytre er tynnere, mindre enn en meter, og har til formål å væreskytte den indre kuppelen .

Den ytre skallene i kuppelen er 60 cm tykke i bunnen og 30cm i toppen. De var derfor ikke tykke nok til å gi plass til en horisontal sirkel. For å oppnå en slik sirkel gjorde Brunelleschi den ytre kuppelen tykkere på innsiden ved hvert av kuppelens åtte hjørner i ni forskjellige punkter i høyden. Dette skaper 9 forskjellige, horisontale mur-ringer. Disse ringene har ingen innebygde kjeder. Av hensyn til faren for brudd, var derfor den ytre kuppelen helt avhengig av å støtte seg til den indre.

Arbeidsstillasene ble forankret på toppen av hver seksjon som var under bygging. Først ble stillasene plassert på innsiden av kuppelen. Men fra ca. tredjedelen av høyden ble de plassert på utsiden. Åpningene som trengtes til forankring av stillasene ble senere benyttet som lys- og ventilasjonsåpninger.

Mål

Bygningsdel Mål
Innvendig høyde kuppel 90m
Ytterhøyde kuppel 103m
Lanternehøyde 21m
Bredde trommel 54m
Diameter kuppel innvendig 41,98m

Kuppelen til Santa Maria del Fiore konstruert i tegl. Den er bygd av 4 millioner murstein, måler 42 meter i diameter, veier 37 000 tonn og er en av verdens største i sitt slag.

Kuppelen er spisset med særiske skall i tre lag med et bue/ribbesystem i mellom indre og midtre skall. Det tredje, ytterskallet er til værdekning/kledning. Sammenlignet med en massiv, hemisfærisk kuppel representerer Brunelleschis kuppel en vektreduksjon på nesten 45 %. Fra en mekanisk og dynamisk betraktning opptrer de tre lagene som ett.

Innvendig er kuppelen dekorert med en 3600 kvadratmeter stor freske som forestiller dommedag, malt av Giorgio Vasari og Federico Zuccari i årene 1572 – 1579.

Renessansen var en gjenoppliving av de klassiske prinsipper. Og det er akkurat hva Brunelleschi gjorde. Han studerte den klassiske arkitekturen og kuppelen på Pantheon. På dette grunnlaget utviklet han byggemetoden for kuppelen på Santa Maria del Fiore i Firenze.

Organiseringen av byggeplassen og oppfinnelsen av maskiner som kunne løfte den enorme vekten av steinblokkene opp den anselige høyden til toppen, spilte en avgjørende rolle for gjennomføringen av byggearbeidet.

Brunelleschi etterlot hverken tegninger eller beskrivelser av de forskjellige innretningene som han fant opp og nyttiggjorde seg under byggearbeidene. Men deres enestående innovative natur tiltrakk seg interessen til de 1400-tallets fremste ingeniører, som Taccola, Francesco di Giorgio, Bonaccorso Ghiberti, and Giuliano da Sangallo. Deres rosende omtaler er bevart. Leonardo da Vinci beskrev i sine notater med inngående presisjon de viktigste maskinene Brunelleschi brukte.





Senere vurdering av konstruksjonen

“Fiskebenskiftene lagt i spiral var ment å kontrollere skallenes geometri under oppmuringen og tjente som referanse for murerne, men hadde ingen strukturell funksjon i de ferdige skallene. I virkeligheten var dette svake punkter i konstruksjonen.

Lenkene, med steinblokker holdt sammen med ledd av stål og lenkene av tre, er konstruktivt overflødige, og er klare tegn på at Brunelleschi var usikker på sin egen intuisjon angående konstruksjonen.

Lanternen på toppen øker trykket på de ytre av de to lagene og bidrar til å kontrollere de utadrettede kreftene.»

«Forskjellen mellom ham og de ”gotiske byggmestrene” er at han prøvde å referere til “romersk” arkitektur og å gjenskape paradigmet om de gamle, romerske monumentalbyggene, kupler og hvelv, mens gotikken hadde andre referanser. Men Brunelleschis fremgangsmåte var rent intuitiv: Han hadde ingen rasjonell forståelse av sine konsepter.
Han hadde en eksepsjonell sensitivitet for konstruksjon, men i bunn og grunn baserte han seg bare på gjetninger og håpet på det beste. Når det gjaldt konstruksjonen av kuppelen på Santa Maria del Fiore gjettet han riktig.»

Lorenzo Matteoli, for UWA Extension 10. Nov., 2002, Firenze.

Interiør

Interiør. Midtskipet mot øst. Det runde vinduet i trommelen er det som kan sees fra skipet. De horisontale stålstagene som forbinder bueføttene overflødiggjør utvendige støttepilarer og ble et kjennetegn i renessansebygninger.
Foto: Gryffindor, Commons

Det storslagne gotiske interiøret er relativt enkelt og representativt for tidens religiøse liv, i pakt med slik det ble forkynt av Girolamo Savonarola – enkelt med pussede vegger med søyler og omramminger i stein.

Mye av dekoren i interiøret skriver seg fra 1500-tallet da storhertugene protesjerte kirken, blant annet gulvbelegningen i flerfarget marmor som man mener er utført av Baccio d'Agnolo og Francesco da Sangallo (1520–26). Noen stykker fra fasadekledning etter flommen i 1966 ble bruk opp-ned.

Bronsedøren til det gamle sakristiet er delt opp i 10 felt, alle utført av Luca della Robbia som også har to glasserte terrakotta-arbeider i sakristiet: Engel med vokslys og Kristi oppstandelse.

Maleri

Klokken over hovedinngangsdøren. Dekorert av Paolo Uccello.
Foto: Lipedia, Commons
Dante foran Firenze by av Domenico di Michelino (1465).
Foto: Frode Inge Helland
Kuppelen med oculus i toppen og runde vinduer i trommelen. Innvenmdige fresker av fresker av Vasari og Federico Zuccari med hjelpere.
Foto: Frode Inge Helland
Apside med alter.
Foto: Britt S. Helland
Freske.
Foto: Frode Inge Helland
Paolo Uccello: Giovanni Acuto (=sir John Hawkwood). Marmoret er malt med terra verte (grønn jord) som var den fargen som lå nærmest marmorfargen. Perspektivisk er hesten og rytteren sett fra siden mens (vegg-) sokkelen er sett nedenfra.
Høyalteret.
Foto: Zaiko, Commons
Ater viet til San Zanobis, Firenzes første biskop.
Foto: Zaiko, Commons

Kirken har også kunstverk til minne om fremstående personer, militære ledere og velgjørere fra Firenze:

  • Maleri av Domenico Michelino Dante foran byen Firenze. Det viser scener fra Divina Comedia, men viser også et utsnitt av Firenze fra 1465 som Dante ikke hadde sett i sin levetid.
  • Freske som viser Monument Giovanni Acuto er laget av Paolo Uccello (1400-1475) fra i 1436. Det er condottier Giovanni Acuto, hvis egentlige navn var John Hawkwood, en engelskmann som var i tjeneste for Firenze. . Bildet er malt nesten monokromt og omgitt av en Trompe-l'œil ramme. Fresken ble på 1800-tallet overført til lerret.
  • Freske malt av Andrea del Castagno (1456) som viser et ryttermonument i marmor over Niccolò da Tolentino.. Også denne fresken ble overført til lerret på 1800-tallet.

Det at de er hedret her i katedralen, viser hvor viktig de militære lederne på 1400-tallet. Begge disse freskene er malt på samme måte og i samme farger, men den andre er litt rikere i dekoren og gir mer inntrykk av bevegelse. Begge freskene fremstiller condottierer som heroiske skikkelser ridende i triumf.

I utviklingen av maleriet har det vært en særegen angående ryttermalerier. Opprinnelig ble ryttermonumenter plassert i det indre av kirken (Bamberg Reiter 1230-1235). Historisk ble de langsomt flyttet utenfor kirken for å bli bedre sett og uavhengig av kirkens ritual. Men i renessansen ble de flyttet tilbake til kirkens interiør, nå som maleri.

I det midtre av korets tre apsider var det et glassmosaikkfelt som fremstilte Saint Zanobius’ byste, utført av1500-talls miniatyrmaleren Monte di Giovanni. Glassmosaikken er nå stilt ut i Museuo Opera del Duomo.

Over relikvieskrinet, på Sankt Zanobiusalteret i korapsiden, er et maleri av Det siste måltid av den mindre kjente Giovanni Balducci.

Mange utsmykningsgjenstander og inventardeler er i tidens løp gått tapt eller flyttet til museet, Museuo Opera Duomo, som for eksempel Luca della Robia og Donatellos tribunebenker, cantoria, for kirkekorets sangere.







Skulptur

Byster av

  • Giotto,
  • Benedetto da Maiano,
  • Brunelleschi (av Buggiano ),
  • Marsilio Ficino.
  • Antonio Squarcialupi (berømt organist)

Alle fra 1400-tallet.

  • Marmormonument over Antonio d’Orso (1325), biskop i Firenze..
  • Koromgivelsene er utført av Bartolommeo Bandinelli.
  • Alter viet Sankt Saint Zanobius, Firenzes første biskop finnes bakerst i midtre av korets tre apsider.
  • Monumentalt krusifks bak biskopstolen, bak høyalteret er laget av Benedetto da Maiano (1495–1497).
  • Relikvieskrin på alteret i sølv. Det regnes som Ghiberts mesterstykke og inneholder urnen med biskop Sankt Saint Zanobius levninger. Midtfeltet på skrinet viser ett av biskopens mirakler, gjenopplivingen av det døde barn.

Opprinnelig var det meningen at kuppelen og trommelen innvendig skulle prydes med mosaikker for å få mest mulig ut av det dagslyset fra vinduene i domen og fra lanternen. Brunelleschi hadde foreslått å kle hvelvet med skinnende gull.

Men ved hans død i 1446 ble planene lagt bort og veggene ble kalket i stedet. Storhertug Cosimo de’Medici besluttet i stedet at kuppelen skulle dekoreres med fresker med motiver fra Dommens dag. Kuppelen er 3 600m2 innvendig. Arbeidet på denne oppgaven startet opp i 1568 av Giorgio Vasari og Federico Zuccariano og ble fullført i 1579.

Den øvre delen under lanternen viser De 24 eldste i Apoc. 4 ble utført av Vasari som døde i 1574. Federico Zuccari og andre medhjelpere som bla. Domenico Crestifullførte de andre delene: (ovenfra og nedover): Kor med engler; Kristus, Maria og helgener; Dyder, Den Hellige Ånds Gaver og saligprisningene. Nederst på kuppelen: Dødssyndene og helvetetl. Freskene er regnet som Zuccari's fineste arbeider.

Men på grunn av forskjellig hjelperes inntreden, er bildene ujevne i utførelse og teknikk. Vasari hadde benyttet al fresco mens Zuccari brukte al secco. Under restaureringen, som ble avsluttet I 1995, ble hele syklusen Dommens dag avfotografert med spesialutstyr og katalogisert. All restaureringsinformasjonen sammen med de restaurerte bildene ble lagret og behandlet i Thesaurus Florentinus datasystem.

Vinduer

Det runde glassvinduet over det store uret viser Kristus kroner Maria til Dronning, utført av Gaddo Gaddi tidlig 1300-tall. I alt er der 44 blyglassvinduer med glassmalerier, de største i sitt slag i Italia på 1300- og 1400-tallet. Vinduene i skipet og tverrskipet viser helgenene fra Det gamle og Det nye testamente. De sirkulære vinduene i trommelen og over inngangen viser Kristus og Jomfru Maria. Arbeider av Donatello, Lorenzo Ghiberti, Paolo Uccello og Andrea del Castagno.

Donatello laget glassmaleriet Jomfruen krones i ett av vinduene i trommelen. Vinduet kan bare sees fra skipet, over midtgangen.

Litteratur

  • André Horstmann: Kirchenführer Florenz. E. A. Seemann Verlag, Leipzig 2011, ISBN 978-3-86502-271-4
  • Tacconi, Marica S. Cathedral and Civic Ritual in Late Medieval and Renaissance Florence: The Service Books of Santa Maria del Fiore. Cambridge: Cambridge University Press, 2005. ISBN 978-0-521-81704-2
  • Ricci, Massimo, Bollettino degli Ingegneri della Toscana n. 1-2 2001, La Cupola di Santa Maria del Fiore e il suo modello a grande scala: verifica operativa di una ipotesi sul metodo di costruzione Brunelleschiano;
  • Ross King: Das Wunder von Florenz. Architektur und Intrige: Wie die schönste Kuppel der Welt entstand [2000]. München 3. Auflage 2001
  • Thomas Krämer: Die große Kuppel von Florenz, Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart 2001
  • Norbert Nußbaum, Sabine Lepsky: Das gotische Gewölbe. Die Geschichte seiner Form und Konstruktion. Darmstadt, Wissenschaftliche Buchgesellschaft 1999
  • Ghiberti Lorenzo; I Commentarii, Firenze, Giunti, 1998
  • Christian Preiser: Gut gewölbt ist halb gekuppelt. FAZ vom 30. September 1997
  • Rolf Toman (Hrsg.): Die Kunst der italienischen Renaissance. Architektur – Skulptur – Malerei – Zeichnung. Köln 1994
  • Alberti, Leon Battista; Dieci libri sull’architettura, Gela, Edizioni Librarie Siciliane, 1993;
  • Alain J. Lemaître: Florenz und seine Kunst im 15. Jahrhundert. Paris 1992, S. 142
  • Thomas Krämer: Florenz und die Geburt der Individualität,Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart1992
  • Bartlett, Kenneth R. (1992). The Civilization of the Italian Renaissance. Toronto: D.C. Heath and Company. ISBN 0-669-20900-7 (Paperback).
  • Gustina Scaglia: Der Bau der Florentiner Domkuppel. In: SPEKTRUM DER WISSENSCHAFT Nr. 3/1991
  • Klaus Zimmermann: Florenz. Köln [1984] 6. Auflage 1990
  • Battisti, Eugenio; Brunelleschi: l’opera completa, Milano, Electa, 1989
  • Ricci, Massimo, in Le Scienze n.227, Il segreto della Cupola di Santa Maria del Fiore, 1988;
  • Bertrand Jestaz: Die Kunst der Renaissance, Freiburg-Basel-Wien. 1985
  • Ricci, Massimo, L'accusa di Giovanni di Gherardo Gherardi a Filippo Brunelleschi, Firenze, Salimbeni, 1985
  • Ricci, Massimo, Il fiore di Santa Maria del Fiore, Firenze, Alinea, 1983
  • Mainstone, Rowland; Brunelleschi’s Dome, Architectural Review, September, 1977
  • Prager Frank D., Scaglia, Gustina; Brunelleschi studies of his technologies and inventions, 1970;
  • Manetti, Antonio di Tuccio; Vita di Ser Filippo Brunelleschi, Firenze, Rinascimento del Libro, 1928
  • Vasari, Giorgio; Le Vite de’ piu’ eccellenti architetti, pittori, et scultori, da Cimabue insino a’ giorni nostri, nell’edizione per i tipi di Lorenzo Torrentino, Firenze, 1550

Eksterne lenker

Vi

Vi har flere bilder, trykk på lenken:
Santa Maria del Fiore (Firenze).

Kirkearkitektur
Kirkebygningen: Apside | Transept | Kor | Kirkeskip Midtskip | Kryss | Narthex | Oktogon | Omgang | Travé | Sideskip | Krypt | Galleri | Arkade | Triforium | Klerestorium | Kapittelhus | Sakristi | Skrudhus | Våpenhus
Monumenttyper: Kirke | Kloster | Kapell | Katedral | Dåpskapell | Basilika | Hallkirke | Langkirke | Korskirke | Sentralkirke | Arbeidskirke
Bygningsdetaljer: Strebebue | Kapitél | Søyle | Bue | Arkivolt | Hvelv | Portal | Korsgang | Atrium | Kuppel | Rotunde | Tårn | Støpul | Takrytter | Takstol | Lanterne | Vestverk
Dekorasjon: Glassmaleri | Rosevindu | Vannkaster | Tympanon | Skulptur | Ikon | Kors | Krusifiks | Innvielseskors |Freskomaleri | Kalkmaleri
Inventar: Alter | Altertavle | Alterskap | Alterfrontal | Predella | Døpefont | Prekestol | Tabernakel | Korstol | Misericordia | Ikonostasis | Ciborium | Baldakin | Epitaf | | Triptyk | Votiv | Relikvieskrin | Sakrarium | Sedilia | Pulpitur | Lektorium | Schola cantorum
Perioder: Tidlig kristen | Bysantinsk | Romansk | Gotikk | Renessanse | Barokk | Rokokko | Klassisisme | Historisme | Funksjonalisme | Modernisme | Postmodernisme
Ikonografi: Engel | Evangelistsymboler | Maria | Kristus | Festsyklus | Helgen | Det gamle testamentet | Det nye testamentet [ Jesajas tre | Stigen til paradis |
Hovedartikler: Steinkirker, middelalder | Stavkirker | Kristendom | Den katolske kirke | Klostre | Den ortodokse kirke | Protestantisme | Terminologi | Verneverdier | Kristen ikonografi