Selje kloster

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Selja)
Hopp til: navigasjon, søk
Selje kloster
Foto: Frode Inge Helland
Selje.
Kart: Kart i skolen
Selje kloster
Foto: Frode Inge Helland
Selje kloster
Foto: Frode Inge Helland

Selje kloster er navnet på noen ruiner på øya Selja ved foten av Stadhalvøya.

Øyen Selja ligger bortimot 15 minutter med båt fra Selje. Øyen er omlag 9 km2 og består av skog og fjell, men det mest særegne er ruinene av Selje kloster som ligger og vitner om at tettstaden Selje en gang var et av de viktigste bispesetene i landet. På utsiden av Selja er den store St.Sunnivahulen, der St. Sunniva i følge legenden døde.

Nede på sletten ligger ruinene av Kristkirken/Albanuskirken. Navnet har den etter at den ble viet til den engelske helgenen St. Albanus, bror til St. Sunniva. Selve klostertårnet står fortsatt intakt.

Merkepunkter

Selje var:

  • Det første bispesetet på Vestlandet.
  • Verdens minste bispedømme.
  • Det første pilegrimsmålet i Norge.
  • Hadde den helbredende St. Sunniva-kilden.

Historie

Historien går tilbake til før år 1000 med Mikalskirken (eller Salen), viet til Erkeengelen Mikael. Resten ligger i St.Sunnivahola. Ruinene av det første klosteret nede på sletta stammer fra 1200-tallet. Da bispesetet ble flyttet fra Selje til Bergen i år 1170, tok benediktinermunkene over Albanuskirken. Da munkene kom til Selja tidlig på 1100-tallet, kan det første klosteret ha vært bygget i tre. På 1300-tallet var klosteret på Selja et av det viktigste kirkestedene i landet. På denne tiden ble det også drivet ‘hotellvirksomhet’ for skipsmannskap og andre som måtte vente på godvær for å komme rundt Stadt.

Ingeniør Cato Enger ledet oppmålings- og restaureringsarbeidet på klosteret i 1930-årene.

Den dag i dag blir klosterruinene benyttet til kirkelige handlinger som messer og vigsler.

Klosteret blir bygd

Noen sikker datering for når klosteret ble bygd er ikke mulig å legge frem. Det fins i det hele tatt svært lite skriftlig materiale knyttet til klosteret. I gammel tid var et kloster ofte bygd av makthaverne. Det er derfor ting som tyder på at det var Olav Kyrre (konge 1067 – 1093) eller hans sønn Magnus Berrføtt. (1093 – 1103) som startet byggingen av klosteret. Det kan og ha vært Magnus-sønnene Sigurd Jorsalfare og Øystein. Selja var allerede fra Olav Tryggvassons dager etablert som et hellig sted med funnet av Sunnivas uskadde legeme og hennes og Seljemennenes skrinlegging. All den tid at bispesetet alt kom i 1068, er det naturlig å tenke seg at også biskopen var en av pådriverne til at klosteret ble bygd på Selja.

De fleste antagelser går derfor ut på at klosteret ble påbegynt rundt år 1100. Dermed er Selje kloster et av de første klostrene her til lands om ikke det aller første. Mye tyder på at det var anglikanere som bygde klosteret og at det også var benediktinermunker (svartmunker) fra England som inntok klosteret. Det faktum at klosteret og kirken i tilknytning til klosteret ble viet til den relativt ukjente engelske helgenen Albanus støtter dette synspunkt. På slutten av 1200-tallet ble det satt igang en storstilt utviding av anlegget. Albanus-kirken ble forlenget på den tiden. Framfor Sunniva-kirken ble det bygd en terrasse i stein som soga beskriver slik:

«Dette er det største mannverk av dette slaget som er bygd» [1]

Dette var også storhetstiden til klosteret. Utifra størrelsen antas det at 10 - 15 prestevigde munker hadde tilhold i klosteret. I tillegg hadde like mange lekbrødre sitt arbeid der. De var håndtverkere, drev med stell av syke og dyrket jorda. Foruten det bønne og gudstjensteliv som utspant seg, var klosteret også et lærested som utdannet prester for tjeneste i kirken. Munkene på den tiden var dessuten sysselsatt med avskrift av bøker og oversettelser.

I 1305 brant store deler av klosteret ned. Vestfløyen som var bygd av tre, ble etter brannen bygd opp igjen i stein. Klosteret var ferdigbygd i første halvdel av 1300-tallet. Svartedauden i 1349 innebar en knekk for klosteret. Avgiftene fra klostergodset gikk kraftig ned etter Svartedauen. Fra 1424 hører vi at en munk på Selja ble halshugget og en annen brent uten at vi kjenner til hva de ble dømt for. Nedgangstider førte til at klosteret ble nedlagt allerede før reformasjonen i 1537.

Det siste vi hører om Selja er at klosteret i 1522 mottok to sekker fint mel fra Bergen. Selje kloster var en stor jordeier. Tilsammen 175 gårder lå inn under klosteret, derav 2/3 av alle gårdene i Selje og Vågsøy. I 1545 ble alt klostergodset overdratt til St. Jørgens Hospital i Bergen. Hospitalet arbeidde for spedalske. Etterhvert som bøndene fikk innløst gårdene sine, brukte St. Jørgen endel av denne formuen til å bygge et sanatorium for tuberkuløse på Harastølen i Luster (tatt i bruk i 1902).[2]

All gneis som er brukt som bygningsstein er påvist i nærområdet. Olivin derimot, som bl.a. er brukt i tårnet, er ifølge geokjemiske undersøkelser hentet fra Deknepollen, noen timers seilas sør for Selja. [3]

Etter at klosteret ble nedlagt, ble det plyndret for alt av verdigjenstander, også stein. Den danske astronomen Tycho Brahe (1546 -1601) fikk Nordfjord i len av danskekongen Frederik 2. Foruten å ta inn skatt fra lenet, hentet han også ut stein fra klosteret. Denne steinen brukte han til å bygge observatoriet Stjerneborg og slottet Uranienborg på øya Veen i Øresund.[4] I 1643 ble det sendt et skip fra Bergen til København med 518 "tilhugne klæberstene" fra Selje og Lyse kloster.

Filosofen Arild Haaland forærte i 1993 en kirkeklokke (støpt hos Olsen-Nauen klokkestøperi i Tønsberg) til klosteret. Klokken henger i dag i kirketårnet.

Kirkene

Det kan uten videre slås fast at det fins levninger etter fire kirker på Selja selv om Odd Munk skriver (1190) i Soga om Olav Tryggvasson: ”På Selja er det fem kirker. Det er fylkeskirken og Kristkirken og Mariakirken og Mikaelskirken, Albanuskirken og Sunnivakirken”. Han skriver altså at det er fem kirker, men så navngir han seks. Forklaringen er sannsynligvis at Albanuskirken blir omtalt med flere navn, også Kristkirken og Mariakirken.

Mikaelskirken
Det er liten tvil om at Mikaelskirken er den eldste av kirkene på Selja. Det er en hulekirke med et alter innerst og en mur på sørveggen. Det fins mange eksempler på at hulekirker er viet til erkeengelen Mikael. I Norge fins det enda en (Norsjø i Telemark) og flere på kontinentet. Om Seljumennene og Sunniva er å anse som historiske personer, ville de ha vært i behov av en kirke. Da ville helleren vært et naturlig valg. Mikaelsdyrkingen er et av de elste tegn på kristen påvirkning her i landet. På veggene i kirken fins det rester etter maling. Tidligere er det også observert merker etter kroker til opphenging av lamper. [5] Helleren blir også kalt Salen som er et svært gammelt navn for "bolig". Arkeologiske utgravinger foran helleren viser at det har vært bosetting der i perioden 200 - 570 e.Kr. [6]
Sunnivakirken
ligger oppe på helgenstaden utenfor helleren som Flateyboken (1389) nevner: ”Olav (Tryggvasson) fikk reist en kirke foran helleren der den ærefulle jomfruens legeme var blitt funnet.” Dette skjedde i år 996 og dermed har vi å gjøre med en av Norges aller eldste kirker. Det er enighet om at Olavs kirke var bygd i tre og at Sunnivakirken i mur vi idag ser ruinene av kom til på et senere tidspunkt, sannsynligvis på slutten av 1000-tallet. Kirken er ikke stor, 14m lang og 6,5m bred. Den hadde ikke tårn.
Albanuskirken
Nede på sletta ble bispekirken bygd. En domkirke er alltid viet til Kristus (jfr. Nidarosdomen). Derfor er det Flateyarboken nevner Kristkirken som sannsynligvis er navnet på den første kirken nede i klosterområdet. Den var domkirke i 100 år frem til 1170. Byggingen av den første kirken antas å blitt påbegynt i forbindelse med opprettelsen av bispesetet i 1068. Denne kirken ble utvidet på slutten av 1200-tallet. Ved den siste utvidelsen fikk kirken tårnet som står der i dag. Det er gjort funn som viser at både kirken og tårnet i sin tid var hvitkalket. Tårnet er 14 m høyt. Nederst i taket i tårntrappa er det murt inn en stein med runer med innskriften: "Her er Tores hvilested". I Odense fins det en kirke fra samme tid som er viet både til Maria og Albanus noe som Odd Munk antyder også kan være tilfelle på Selja.
Fylkeskirken
Dette må være sognekirken som var en trekirke fra 1100-tallet. Den lå på Bø på østsiden av øya. Tuftene er fortsatt synlige. Sognepresten bodde i middelalderen på Selja men ikke i klosteret, derimot på Bø. Kirken ble revet i 1654 og oppført som sognekirke på fastlandet.

Bilder

Referanser

  1. Flateyabok
  2. T. Djupedal s.14
  3. Nybø s.122
  4. T. Djupedal s.89
  5. R. Djupedal s.39
  6. T. Djupedal s.27

Litteratur

  • Djupedal, Reidar: Selja i tusen år. Selje 1966
  • Djupedal, Reidar: Klosteret på Selja. Selje 1967
  • Djupedal, Torkjell: Selja Kulturhistorisk handbok. Selja forlag 1996. ISBN 82-91722-00-5
  • Henriksen, Vera: Selja og Stad - legender, saga og historie. Sogn og Fjordane forlag 1992. ISBN 82-90576-19-6
  • Luthen, Eivind: Selja Sunnivakulten og pilegrimsmålet, Pilegrimsforlaget/Scriptoriet 1997. ISBN 82-91677-02-6
  • Nybø, Marit: Albanuskirken på Selja i et forskninghistorisk perspektiv i Sigrid Lien & Caroline Serck-Hanssen (red): Talende bilder. Bergen 2010. ISBN 978-82-304-0056-2
  • Rindal, Magnus (red): Selja: heilag stad i 1000 år. Universitetsforlaget 1997 ISBN 82-00-22513-5
  • Undset, Sigrid: Den hellige Sunniva. Illustrasjoner av Gøsta af Geijerstam. Scriptoriet Selje, 2000. ISBN 82-91859-01-9

Eksterne lenker