Stavkirke

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk
Heddal stavkirke
Foto: Froden Inge Helland
Borgund stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer og som har en toppsvill. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. At det inngår deler fra en tidligere stavkirke i et kirkebygg gjør derfor ikke til stavkirker. Nå regnes stavkirkene for å være blant de ypperste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre. I Norge er det bevart 28 stavkirker.

Innhold

Historie

Fortun stavkirke før den ble flyttet til Fantoft

I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge[1], men en en stor del av dem forsvant i perioden 1350–1650 som følge av Svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det ca 270 stavkirker, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av dem. Nå er bare 28 stavkirker bevart. Omkring 50 stavkirker er godt dokumentert, og det er bevart noen bygningsdeler fra dem. Av de gjenværende stavkirkene har nesten halvparten hevet midtrom. Dette var de fineste og mest dekorerte kirkene. Antakelig var de også de mest betydningsfulle, og ved behov ble de heller utvidet enn revet.

Stavkirkene er beskrevet i kapittel 12 i Gulatingsloven. Gulatinget ble holdt i Gulen i Hordaland og var det gamle hovedtinget for Vest- og Sør-Norge. Gulatingloven ble første gang nedskrevet i det 11. århundre.

Sitat Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel. Sitat
Gulatingsloven kapittel 12 [2]



Sitat På reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte - ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede. – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind -: det er de norske stavkirker. Sitat
De Norske Stavkirker [3]

Slik beskriverLorentz Dietrichson stavkirkene i verket De Norske Stavkirker fra 1892. Verket er regnet som et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene.

Urnes stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

De fleste eksisterende stavkirkene ble reist i årene 1150-1350. Etter middelalderens slutt, ble nye kirker reist i lafteverk og blant annet i Sverige ble begrepet stavkirke koblet til alle kirker med stående materiale. Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men i middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa. Fremdeles står én stavkirke i Hedared i Sverige, og rester av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i England. En vet lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid.[4]

Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men, de skriflige kildene er sparsomme og vanskelig å tolke.[5]

En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde jordgravde stolper, og gikk derfor nokså snart til grunne, eller ble erstattet med stavkirker eller steinkirker. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge en jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet bl.a. under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.

Mange stavkirker ble borte i forbindelse med sterk nedgang i folketallet som ble redusert til en tredjedel under svartedauden. I 200 år var det også bygget få nye kirker, og de som var der var dårlig vedlikeholdt. Etter reformasjonen ble det stilt nye krav til både kirkebygningene og liturgien. Menigheten skulle sitte under gudstjenesten, og denne ble dominert av prestens preken og menighetens salmesang. Det ble derfor behov for ny innredning som faste benker og prekestol. Salmesang og lesing i bibelen krevde også bedre lys. I første omgang ble de eksisterende kirkene ombygd, og det ble bygget få nye kirker i Norge i løpet av 1500-tallet. På 1600-tallet oppsto det nye bosetninger som følge av fiskerier og bergverk og det ble behov for nye kirker. Der de nye etterreformatoriske kirkene ble bygget av tre var dette i hovedsak laftekonstruksjoner. Samtidig ble flere av de gamle stavkirkene revet på grunn av forfall og mangel på plass til menigheten. Rundt 1650 var antallet bevarte stavkirker redusert til omkring 270. Fra 1600-tallet er det også bevart eksempler på stavkirker som ble ombygd og modernisert ved hjelp av stavteknikk. Den siste kjente utvidelsen av en middelaldersk stavkirke i tradisjonelt stavverk skjedde i 1720-årene.[6]

Mellom 1650 og 1850 forsvant det i gjennomsnitt en stavkirke hvert år i Norge. I 1850 var det bare 60 stavkirker igjen.

De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og I.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Dahl tok også initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning ved å kjøpe den på vegne av kongen av Preussen slik at den ble gjenreist i Brükenberge i Schlesien.[7] Mange stavkirker ble revet på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. En rekke kirker ble reddet av Fortidsminneforeningen. Noen ble kjøpt og forsøkt bevart i sitt lokalmiljø. Andre ble flyttet, slik som Gol stavkirke, som kom til Kong Oscars samlinger på Bygdøy og nå forvaltes av Norsk Folkemuseum, og Fortun stavkirke, som havnet på Fantoft ved Bergen. De mest kjente av stavkirkene er Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. Den siste er på listen over verdensarven.

Bygningene

Stavkirkenes utbedrelse

Byggematerialer

Det mest vanlige byggematerialt for norske stavkirker var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkene benyttet man såkalt malmfuru. Det er ei furu som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær fantes ført og fremst i høyereliggende strøk. Malmfuru er naturlig impregnert og meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt treverk ble derfor benyttet i stavene, svillene og alle andre utsatte steder i konstruksjonen, for eksempel til takspon og utvendig bekledning.

I andre strøk ble andre matrialer brukt. I St. Andrews church i Geensted er det brukt eik i palisadeveggene. Hedared kirke i Sverige har også utstrakt bruk av eik. Sannsynligvis var andre matrialer enn furu i utstrakt bruk andre steder, alt etter hva matrialer som var vanlig på stedet.

Redskaper

Redskapene var enkle. Øks og bile var de viktigste for å felle trærne og kutting og telgjing av stokkene. Skarvjern ble brukt til å jevne flater. Med navar og huggjern ble det laget nagle- og tapphull. Sag har en ikke funnet spor av. Med profilhøvlen ble konturen av de viktigste bygningsleddene trukket opp. Profilen kunne også markeres med svart maling.[8]

Utbredelse

Hvor mange kirker som totalt har vært bygget i Norge er usikkert. Det kan ha vært så mange som 2-3000.[9]. En del av disse kan ha vært flere kirker reist på samme grunn. En regner at det var omkring 1250 kirkesogn og bare rundt 250 av dem hadde kirker bygget av stein.[10] Dietrichsom navngav 322 stavkirker som var kjent omkring 1800, men han anslo det totale antallet kirker som ble bygget i middelalderen rundt 1500, og antok at halvparten av dem var stavkirker. Nå mener en at omkring 1000 stavkirker ble bygget mellom år 1100 og år 1500.[11]. Bare få kirker var bygget av laftet tømmer da en i middelalderen var av den oppfatning at en kirke skulle bygges i stavverk.[12]

Å få en sikker oversikt over dette materiale er vanskelig. Stavkirkene er sterkest utbredt utenfor de tettest bosatte områdene. Vi finner dem i skogsbygdene og fjelldalene, i sidearmene til de store fjordene og i fiskevær på øyene langs kysten.

Datering av stavkirker

Datering av stavkirker har vært basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering, er myntfunn gjort under kirkegulvene. I de seinere år har årringdatering eller dendrokronologisk datering blitt en stadig mer viktig metode til mer nøyaktig datering av trevirke i stavkirker. En sammenligner da en prøve fra treverket med en referansekurve fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Men en vet ikke når dette treet ble brukt som bygningsmateriale, og får derfor ingen sikker datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt fra en tidligere bygning, så man tar gjerne flere prøver fra ulike steder i konstruksjonen for å finne fram til en mest mulig nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett fortsatt være viktig for dateringen.

Formålet med stavkirkene

Innvielseskors fra Reinli stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

En av homiliene (preknene) i Gammelnorsk homiliebok fra rundt 1200 kalles «Stavkirkeprekenen». Denne teksten, som er fra 1100-tallet, ble trolig framført ved kirkeinnvielser, eller på årsdagen for kirkeinnvielser.

Tekstene er sannsynligvis nedskrevet ved Munkeliv kloster i Bergen rundt 1200 eller litt før. Teksten viser hvordan en oppfattet og forklarte stavkirkene på den tiden de ble bygget. Prekenen som ble brukt ved den årlige festgudstjenesten for kirkens innvielse viser at stavkirken ble regnet som den normale form for kristen kultbygning i Norge på denne tiden. Alle de elementene i en slik kirke som vi ser i et funksjonelt og formalt lys ble tillagt en klar betydning som kristne symboler.[13]

Teksten gir en teologisk tolkning av bygningselementene i kirken; den navngir de fleste bygningselementene i stavkirken, og kan således også være en god kilde til terminologi, i tillegg til sin teologiskhistoriske verdi. Teksten er mest sannsynlig generell, ikke skrevet for én bestemt kirke.

Sitat De fire hjørnestavene i kirken er tegn på de fire evangeliene, for deres lære er de sterkeste støttene i hele kristendommen.

Taket i kirken er tegn på de mennesker som i tankene hever sine øyne opp fra alle jordiske ting mot den himmelske ære, og med sine bønner verner kristenfolket mot fristelser slik taket verner kirken mot regn. Langtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlegjene, som støtter og holder sammen både taksperrer og veggplanker, de er tegn på de formenn som er satt til å styre og styrke kirken, som abbedene over munkene og høvdingene over folket. Tverrbjelkene som stiver av stavlegjene og holder oppe de stokkene som støtter åsene, er tegn på de menn i kristenheten som forliker verdslige høvdinger med sine råd, slik at disse styr- ker klostre og hellige steder med rikdommer.

Sitat
Sitat Koret i denne kirken er bønner og salmer. Alteret er kjærligheten, og alterduken er de gode gjerninger som skal følge kjærligheten [...] Så skal vi vite at alt vi trenger til av utstyr til kirken eller til gudstjenestten, kan tolkes på åndelig vis og oppfylles i oss Sitat
Astrid Salvesens oversettelse fra 1971, gjengitt fra

Draumkvedet, og tekster fra norrøn middelalder

Konstruksjon og teknikk

Grunnplan Borgund stavkirke

Stavkirkens konstruksjon har sine forløpere i palisadebygg og stolpebygg. Kirker reist med disse teknikkene omtales gjerne som palisadekirker eller stolpekirker. Mellom disse byggemåtene finnes det flere overgangsformer, og likeledes finnes mange overgangsformer mot stavkirkene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikke lett å definere klare skiller.

Stavkirker kalles en konstruksjon der stolpene/stavene står på fundamentstener eller hviler på svillene. Stolpe- og stavkirkene var to ulike konstruksjoner som ble brukt ved siden av hverandre.

Ulike teknikker

Det finnes tre grunnleggende grupper i trearkitekturens byggemåte [14], men bare den sist utviklede var god nok til at byggverk kunne overleve inn i vår tid. De to første teknikkene førte til for tidlig forråtnelse i vesentlige konstruksjonsmessige detaljer til at byggverkene kunne overleve i særlig mer enn 75-150 år.

Palisadeverk

Den eldste teknikken kalles gjerne palisadeverk og besto av selvbærende veggkonstruksjon med jordgravne stolper (palisader), slik at de omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke sikkert påvist i Norge.

For å hindre tidlig forråtnelse ble stopene eller stavplanken forkullet gjennom brenning og påført tjære som fikk trekke inn i treverket. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre.

Den eneste konstruksjonen bygget i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid er en vegg i midtseksjonen av Greensted Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i verden. En vanlig datering av kirken var ca. år 845. Nå har imidlertid moderne årringdatering konstatert at denne dateringen var feil. I dag dateres derfor kirken til perioden like etter år 1053 (+10/-55 år) [15].

Stolpeteknikken

Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper, ble faren for råteskader mindre. Mellom hjørnestolpene hvilte veggen på svill. Man kunne derfor benytte spinklere materialer i denne delen av konstruksjonen. Hjørnestolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De ble behandlet på samme måte som de jordgravne stavplankene for å unngå for tidlig forråtnelse.

Hull etter stolpekirker, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter rundt 25 stolpekirker i Norge, og indirekte spor av 7-8 til.

Mange av de tidligste kirkene her i landet var bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er antatt at denne teknikken ikke hadde nevneverdig betydning for byggets levetid. Det er imidlertid et åpent spørsmål om levetiden er årsaken til at de ble erstattet med stolper på sviller eller om det var andre grunner. Noen av de eldre matrialene en finner i enkelte stavkirker er antatt å stamme fra slike tidlige stolpekirker, for eksempel i Urnes stavkirke i Luster. En del stolpekirker ble også erstattet med steinkirker.

Stavverk

Den sist utviklede teknikken kalles gjerne stavverk [16], og det er bygg som er gjort med denne teknikken som har overlevd inn i vår tid. Teknikken utviklet seg imidlertid først i det 12. århundre. Dette er en teknikk der også hjørnestolpene ble plassert på svill over marken, som regel på en lav grunnmur av stein. I all vesentlighet ellers ligner denne teknikken på teknikken med de jordgravne stolpene, men resultatet ble en dramatisk økning i byggets levetid. Noe som selvsagt ga byggherrene store økonomisk gevinster på sikt.

Inndeling av stavkirker

Interiør fra Lomen Stavkirke med tenger og andreaskors
Foto: Nina Aldin Thune

Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. Type A er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. Type B har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en en ramme av grunnstokker. Nedre del av stavene er frittstående, mens øver del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.

Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.

Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av andreaskors mellom stavene, som er forbundet med tenger eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).

Enskipede kirker (type A)

Haltdalen stavkirke, tegnet av Håkon Christie

I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære svillerammen. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.

På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal stavlegje – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.

På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste bueknær for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; en mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.

Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.

En forløper til den fullt utviklede stavkirken hadde jordgravde stolper i stedet for svill, og er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en slik kirke der Urnes Stavkirke står idag. Det er også funnet spor etter denne kirketypen i grunnen under noen av steinkirkene.

  • Den enkleste stavkirketypen har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Haltdalen stavkirke fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til langkirker ved å utvide koret til samme bredde som skipet.
  • Midtmastkirketypen har en stav midt i kirken som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i Numedal og Hallingdal og dateres til omkring 1200.
  • Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I motsetning til stavkirkene ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige.

Enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.

Stavkirker med hevet midtrom(type B)

Stavkirke med hevet midtrom De forskjellige bygningsdelene er navngitt på tegningen

Disse kirkene har et hevet midtrom[17] og innvendige søyler som understøtter takkonstruksjonen. Dietrichson kaller disse kirkene treskipet, men denne benevnelsee gir gale assosiasjoner da det indikere at stavkirken hermer etter en basilika i stein med hoveskip og sideskip.[18]

På steinfundament (grunnmuren) er lagt fire grove bjelker (grunnstokker) som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene 1-2 m utenfor den andre.

Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en omgang rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.

Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind. Mellomstavene er utvekslet og hviler på tengene, slik at de fire hjørnestavene alene bærer midtrommets vegger og tak.

Kirkene av type B blir vanligvis underdelt i to grupper:

Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.

Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.

Overgangsformer består av: Torpo og Heddal mellom Borgundgruppen og Kaupangergruppen da de har trekk av begge. Øye mellom type A og type B.[19]

Dekor og skurd

Jellingsteinen i Danmark
Søyleportal fra Borgund stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune
Vangeportal fra Hedal stavkirke
Portalen fra Urnes stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune
Løve på portalen fra Borgund stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet ca. 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på gavler, på toppen av stavene og i portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år, og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.

Bakgrunn

Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk fenomen eller internasjonalt. En del bygningsrester er bevart i Danmark, Sverige og på Island så unikt norsk er den ikke.

Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra ResmoÖland har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til Jellingsteinen som påvirkning. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.

Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av Urnesstilen[20]. En annen påvirkning er Lindisfarnebibelen som ble laget av munker på 600-tallet

Stavkirkeportalen

Det er bevart portaler eller deler fra dem fra rundt 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper, den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.

Den enkle profilportalen

Profilportaler er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart omkring 20 slike dører.

Søyleportalen

Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til omkring 40 slike portaler.

Vangeportalen

Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med not og fjær. Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 vangeportaler mer eller mindre komplett.

Stilhistorie

Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.

Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt idag ser ut til å være nyere.

Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, Urnesstil, romanske og sene.

Urnesstil

Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på Urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og at portalen gir er uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.

Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette som er bevart. Utenom denne er stilen i bruk på Torpo og finnes også på noen fragmenter fra Bjølstad.[21]

Romanske portaler

De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiv som var vanlig i den romanske perioden i Europa.

Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.

Det er vanlig å dele dem i tre grupper:

  • Sogn-Valdres-Telemark-gruppen. Karakteristisk for denne gruppen er en portal med en ranke på hver side, og to symmetriske drager som er motstilt. Mellom seg har de en midtdrage.
  • Trondheimsgruppen som har hentet impulser fra byggemiljøet rundt Nidarosdomen
  • Medaljongportaler som har figurer i medaljonger.[22]

Sene portaler

Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere og en får inviduelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger. [23]

Ikonografi

Et forskningsmessig problem har vært portalenes ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist.[24]. Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.

Et trekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning. [25] I Sogn-Valdres portalene finner vi ikke løven. den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette finner en i Joh.15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»

Hohler går imot denne tolkningen.[26] Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.

«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode –– Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.»[27]

Hun mener derfor at dyremotiv i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymbol.

Senere forskning mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskript og steinskulptur. [28]

En del av disse manuskriptene er dyrebøker med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som Bestiary. Opphavet til disse er Physiologus en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2.århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle Bestiary som er bevart i forskjellige bibliotek og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant annet Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd, de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.

Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland. [29] Disse steinkirkene har ofte blitt bygget når stavkirkene er blitt for små. Dessverre er store deler av trekirkene forsvunnet så det er ikke mulig å studere dekoren, men det er ikke urimelig å anta at har de hatt samme dekor som norske stavkirker så kan dette ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse vil da være tilnærmet lik.

Opphavet til stavkirkene

Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Mange forskere har forfektet enten basilikateorien eller hovteorien. Spørsmålet har neppe funnet sitt endelige svar og vil utvilsomt bli gjenstand for videre forskning. Noe av problematikken er knyttet til hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakum i Norden eller om de ble til i en prosess under kulturell innflytelse utenfra. Det synes imidlertid helt klart at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker.

Basilikateorien

Reinl stavkirke
Foto: John Erling Blad

Lorentz Dietrichson skrev i 1892 det grunnleggende verket om stavkirkene.

I dette verket hevder han at stavkirken er: En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika. Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.

Det kan se ut som om Basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i «Mindesmerker af middelalderens kunst i Norge» Der skriver han: Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre om stændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtakelse af maaske Storbritannien og Irland.[30] Han hevder også at det er rimelig å hevde at rummenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til steinkirkene og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika.[31]

Denne tanken er ført videre av Anders Bugge og Roar Hauglid. Imidlertid har teorien møtt motstand, spesielt fra arkitekter. Disse mener at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer.[32] Men ingen har helt kunnet avvise denne teorien ut fra det som materialet som finnes bevart. Problemet er de manglende mellomleddene i form av stavkirker som er forvunnet.

Per Jonas Nordhagen avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen.[33]

Hovteorien

Grunnplan med bygningsrestene etter Urnes I. Gravene som er tegnet inn er graver som enten er eldre enn kirken eller stammer fra perioden da kirken var i bruk. Øst er mot høyre. (Fra Christie 1959:53)

Flere forskere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. I 1930-40-årene var interessen de «urnordiske» temaene og deres innflytelse på de første stavkirkene.[34] Antatte, men ikke påviste, hov i Uppsala og Arkona på Rügen ved Østersjøkysten dannet utgangspunkt. Disse skulle representere en bygningstype med kvadratisk grunnplan og hevet midtrom båret av fire master, og kunne ha spilt en rolle i utviklingen av «trebasilikaen» med den indre søylereisingen.[35] Dette bygget også på de historiske kildene og hva de forteller om gudehov og de kultiske handlingene som skjedde der. Hos Snorre fortelles det om Olav den Hellige som under kristningen av Norge ødela hovene og knuste avgudsbildene.[36] En mente å finne støtte for teorien i det som finnes bevart av de aller eldste kirkene. Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel.[37] Olaf Olsens avhandling fra 1966 gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi enda ikke påvist dem, mente Olsen.[38] Begrepet «hov» kan etter hans mening være funksjonelt knyttet til kultus utøvd i hallbygninger på hovgodsenes gårder. Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien. Det er hevdet kildekritisk at sagaene som beskriver hovene er nedskrevet så lang tid etter at kristendommen ble innført at den som har skrevet dette ned har sett kirkebygg og brukt disse som forbilder når kultbygg skulle beskrives.[39] Sagaen får da liten verdi som historisk kilde.[40]

I senere tid er det påvist stolpehull fra eldre bygninger under flere stående kirker, og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke.[41] Urnes stavkirker har også flere byggetrinn. Fra det eldste er det bevart blant annet fint utskårne portalplanker med et dypt relieff, en hjørnestolpe med relieff og et dørblad og et par gavlfelt med tynne ristinger. Dette er utført i Urnesstil med veksling mellom dyp og grunn skjæring, en arkitekturstil bygget på gode håndverk og byggetradisjoner. En tenkte seg at vakkert dekorerte gudehov kunne ha hatt en sentral plass i middelalderen.[42] Formen på portalene og de de andre bevarte delen er antakelig bestemt ut fra reglene som gjaldt for dekorering av utenlandske kristne kultbygninger. [43]

Under utgravningene ved Mære kirke ble det funnet gullgubber som er blitt tolket som indikasjon på at et gudehov har stått på stedet tidligere. Under steinkirken fant en rester av tidligere kirker som går tilbake til misjonstiden. En fant rester etter en kirke med jordgravne stolper. Under denne fant en enda et kulturlag som viste at kirken hadde blitt reist på tuftene av en eldre bygning, og her var det spor etter kultiske handlinger. Hans-Emil Lidén, som foretok utgravingene, mener at dette trolig var en hall av verdslig type, muligens et gårdsanlegg.[44] Det er vanskelig å tolke restene, men en antar at «hovet» enten kan ha vært en selvstendig frittliggende bygning eller hovedhuset på gården. Det kan ha vært et eget avlukke nær ildstedet i hallen for kulthandlinger. [45] «Gullgubbehuset» kan ha blitt omdannet til en kirke, enten for å markere omgjøringen fra hedensk til kristent kultsted så myk som mulig, eller som kirkens triumf over hedendommen.[46]

Bevaring og restaurering

Franz Wilhelm Schiertz tegning av Vang stavkirke fra 1841
Tidemands «Katekisasjon i en norsk landskirke» (1847) interiøret i Heddal stavkirke.

Midt på 1800-tallet var Norge i overgangen til en ny tid. En bygget mange nye kirker og og en ikke bevisst hadde forsøkt å verne stavkirkene hadde de forsvunnet. De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Flintoe laget blant annet et tidlig bilde av Heddal stavkirke.

På egen bekostning ga Dahl ut plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens.[47] Dette var den første vitenskapelige behandlingen av stavkirkene. Dahl ønsket å åpne folks øyne for stavkirkenes verdi for på den måten å vekke forståelsen for at disse særpregede bygg måtte bli bevart.[48] Dahl tok initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning, og kirken ble solgt til den tyske keiseren og gjenreist i sørvest i et område som nå tilhører Polen.

Fortidsminneforeningen

Maleren Joachim Frich tok initiativ til stiftelse av Fortidsminneforeningen i 1844 som i begynnelsen særlig konsentrerte seg om stavkirkene som ble deres merkesak.[49] Den første stavkirken det ble arbeidet med var Heddal stavkirke i Telemark. Den neste var Borgund stavkirke som var blitt for liten for menigheten. De overveiet å utvide den, men foreningen hjalp til med å skaffe nye tegninger til en ny kirke og skaffe finansiering mot ad de fikk overta den gamle. Stortinget bevilget midler og Fortidsminneforeningen ble eier av sin første stavkirke, og flere fulgte .

I løpet av 1880-årene forandret folks syn på kulturminner seg. Opinionen for bevaring ble så sterk at det ikke lengre var mulig å få revet en stavkirke.[50] Stavkirkene ble også inkludert i den nasjonalromantiske kunsten, blant annet i Tidemand & Gudes «Brudeferd i Hardanger» og Tidemands «Katekisasjon i en norsk landskirke» (1847) viser interiøret i Heddal stavkirke.

Stavkirkeprogrammet

Stavkirkenes dårlige forfatning var bakgrunnen for at Riksantikvaren i 2001 startet stavkirkeprogrammet. Programmet skulle skape positive ringvirkninger i form av større lokal aktivitet når det gjelder tradisjonelle måter å utnytte materialer og ressurser på, og stavkirkene og vedlikeholdet av dem skulle kunne bidra til den lokale verdiskapningen. Målet for programmet var:

  • å sette i stand stavkirkene slik at de kan bevares for ettertiden
  • å konservere dekoren og kirkekunsten
  • å supplere dokumentasjonen av stavkirkene som grunnlag for forskning og rekonstruksjon av tapte deler.

Arbeidet og hva som er gjort ved de enkelte kirkene er dokumentert i en rapport.[51]

Oversikt over kirkene

Rødven stavkirke
Foto: Frode Inge Helland
Veggmaleri i Undredal stavkirke
Foto: Frode Inge Helland
Portalen fra Tønjum stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

De eksisterende stavkirkene er geografisk konsentrert om de øvre dalstrøkene på Østlandet (fjellbygdene) og de indre fjordstrøkene på Vestlandet. Viktige unntak er de to stavkirkene som er flyttet til Bergen (Fantoft, tidligere Fortun i Sogn) og Oslo (Gol stavkirke), og Grip stavkirke som ligger på en fraflyttet øy på Nordmørskysten.[52]

Oversikten inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Replikerte kirker fra moderne tid er ikke tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter lov om kulturminner.[53]

Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen

Dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved Stavkirke.info[54]

Stavkirker i andre land

Tidligere kirker

Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn og kirketradisjoner. Kirker som forsvant før eller kort tid etter reformasjonen, er det ofte sparsomt med bygningsmessige informasjoner om. Da kan det være vanskelig å avgjøre om kirken har vært stavbygd eller ikke. Sannsynligheten taler for at de fleste av disse kirkene har vært stavbygde, men det finnes også enkelte laftebygde kirker fra middelalderen, så sikker kan en ikke være.

Hele 483 av de dokumenterte middelalderkirkene innenfor dagens norske landegrenser er kirker som det mangler bygningsmessige informasjoner om. Etter all sannsynlighet har de fleste av disse kirkene vært stavbygde. «Papirkirker» kan være en passende betegnelse på disse kirkene. I tillegg til de dokumenterte middelalderkirkene finnes det et stort antall indikasjoner på udokumenterte kirker, blant annet i form av tradisjoner, sagn og stedsnavn.

Liste over revne stolpekirker, stavkirker og tilhørende utgravninger i Nord-Europa er et forsøk på en oversikt.
Se også Oversikt over stavkirker - opplysninger om 349 kirkesteder med stavkirker fra middelalderen

Referanser

  1. Christie, Håkon: Da Fortidsminnesmerkeforeningen reddet stavkirkene, i Fortidsminneforeningens Årbok 1978 s.43
  2. oversatt i 1952 av K. Robberstad
  3. Dietrichson 1892 s.3
  4. Anker 2005
  5. Anker 2005
  6. Avsnittet er basert på Storsletten, Ola En arv i tre (De norske stavkirkene), Oslo 1993 s.28
  7. *Christie, Håkon: Da Fortidsminnesmerkeforeningen reddet stavkirkene, i Fortidsminneforeningens Årbok 1978 side 45
  8. Anker 1997 s. 19
  9. Anker 1997 s. 205
  10. Christie 1978 s. 43
  11. Anker 1997 s. 205
  12. Christie 1978 s. 43
  13. Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997 s. 32
  14. Christie 1974 s. 12
  15. British Archaeology, no 10, December 1995: News
  16. Christie 1974 s. 15
  17. Dette er den valig måten å inndele stavkirer i moderne litteratur, se. f. eks Christie 1974 s. 55. Treskipede kirker er brukt i gammel litteratur som Dietrichson 1892.s.31
  18. Nordhagen 2003 s. 95
  19. Bugge, Gunnar og Bernardino Mezzanotte (1994): Stavkirker. Oslo: Grøndahl Dreyer.
  20. Fuglesang 1981 s. 97
  21. Hohler 1981s.261 Her finnes en detaljert analyse av Urnesportalen.
  22. Hohler 1981 s. 266 et stort kapittel er viet beskrivelse av de romanske portalene
  23. Hohler 1981 s. 317
  24. Anker 2005 s.61
  25. Anker 19971 s. 265
  26. Anker 2005 s. 62
  27. Paulsson 1969
  28. Anker 1997 s. 267
  29. Lindkvist 1997 s. 105
  30. Dietrichson1892
  31. Dietrichson1892
  32. Peter Anker, Stavkirkene deres egenart og historie
  33. Nordhagen 2003
  34. Et eksempel på dette er Ree, Birger; Stavbygg, basilika, stavkirke, Oslo 1935 s.133
  35. Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997 s. 186
  36. Nordhagen 2003 s.89
  37. Aage Roussel, Islands gudehove, Stenberger 1943, side 215-223
  38. Olaf Olsen, Hørg, hov og kirke
  39. Christie, Håkon, «Stavkirkene – Arkitektur» i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981 s. 206
  40. Christie 1981 s. 206
  41. Håkon Christie, Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken
  42. Nordhagen 2003 s.89
  43. Nordhagen 2003 s. 91
  44. Lidén, Hans-Emil; «Undersøkelse i Mære kirke» i En gullgubbe, Festskrift til Hans-Emil Lidén Bergen 1999 s. 43-47
  45. Nordhagen 2003 s. 91
  46. Lidén 1999 side 46
  47. Dahl, I.C.; Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens, Dreden 1837
  48. Christie 1978 s. 45
  49. Christie 1978 s. 45
  50. Christie 1978 s. 61
  51. Stavkirkeprogrammet 2011-2015. Hva har skjedd så langt?
  52. Ahrens, Claus (1994): Gol stavkyrkje og dei gamle trekyrkjene.
  53. Lov om kulturminner
  54. Stavkirke.info
  55. Vang stavkirke sto opprinnelig i Norge, nærmere bestemt i Vang i Valdres.
  56. Saksisk stavkirke av palisadeverk. Regnes som verdens eldste trekirke.

Litteratur

Eksterne lenker

Vi

Vi har flere bilder trykk på lenken:
Stavkirke.

Commons

Commons har multimedia
for Stavkirke.

Kirkearkitektur
Kirkebygningen: Apside | Transept | Kor | Kirkeskip Midtskip | Kryss | Narthex | Oktogon | Omgang | Travé | Sideskip | Krypt | Galleri | Arkade | Triforium | Klerestorium | Kapittelhus | Sakristi | Skrudhus | Våpenhus
Monumenttyper: Kirke | Kloster | Kapell | Katedral | Dåpskapell | Basilika | Hallkirke | Langkirke | Korskirke | Sentralkirke | Arbeidskirke
Bygningsdetaljer: Strebebue | Kapitél | Søyle | Bue | Arkivolt | Hvelv | Portal | Korsgang | Atrium | Kuppel | Rotunde | Tårn | Støpul | Takrytter | Takstol | Lanterne | Vestverk
Dekorasjon: Glassmaleri | Rosevindu | Vannkaster | Tympanon | Skulptur | Ikon | Kors | Krusifiks | Innvielseskors |Freskomaleri | Kalkmaleri
Inventar: Alter | Altertavle | Alterskap | Alterfrontal | Predella | Døpefont | Prekestol | Tabernakel | Korstol | Misericordia | Ikonostasis | Ciborium | Baldakin | Epitaf | | Triptyk | Votiv | Relikvieskrin | Sakrarium | Sedilia | Pulpitur | Lektorium | Schola cantorum
Perioder: Tidlig kristen | Bysantinsk | Romansk | Gotikk | Renessanse | Barokk | Rokokko | Klassisisme | Historisme | Funksjonalisme | Modernisme | Postmodernisme
Ikonografi: Engel | Evangelistsymboler | Maria | Kristus | Festsyklus | Helgen | Det gamle testamentet | Det nye testamentet [ Jesajas tre | Stigen til paradis |
Hovedartikler: Steinkirker, middelalder | Stavkirker | Kristendom | Den katolske kirke | Klostre | Den ortodokse kirke | Protestantisme | Terminologi | Verneverdier | Kristen ikonografi


Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy