Stil

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Stil (av latin stilus, det vil si «griffel») er det særpreget som kjennetegner et (kunst)verk, en utøver eller en stilperiode.

Begrepet stil har vært brukt i lingvistikken, i arkitektur og formgiving, og i alle kunstarter. Det er blitt mer og mer vanlig å erstatte stilbegrepet med et periodebegrep i kunst og arkitektur fordi dette forteller mer om de historiske og kulturelle forholdene som er med på å bestemme kunstverkets utforming.

Sitat Style is å word of wich the everyday use has deteriorated in our time to the level of banality. It is now a word to avoid, along with déclassé words, words without nuance, words gray with fattigue. The first step is to restore limits and shape to the shapeless objects of verbal abuse; to rediscover the purposes to which the word in question was appopriate; and to demostrate ets present inacceptable uses. Sitat
Georg Kubler [1]

Historie

Stil eller stile har vært brukt siden renessansen som betegnelse for en kunstners særegne uttrykk. I arkitektursammenhenger kom betegnelsen imidlertid ikke i bruk før første halvdel av 1700-tallet og ble forstått som variasjoner innenfor et universelt gyldig arkitektonisk «språk», det klassiske. Mot midten av 1800-tallet hadde «stil» forlengst mistet sin betydning som genrevariasjon innenfor en klassisk tradisjon, og i stedet kommet til å bli forstått som en historisk epokes relative karakter – en karakter formet av helt spesifikke historiske forhold, både kulturelt og materielt.[2]

Mens stil for 1700- tallsarkitektene forutsatte et allmengyldig arkitekturspråk som all stilistisk variasjon tok utgangspunkt i, forstod 1800-tallet stil som et språk i seg selv: et autonomt system med sin egen logikk og sitt særegne uttrykksregister. Ulike historiske stiler ble forstått som distinkte men analoge systemer, som alle representerte spesifikke historiske verdier. Disse «stilsystemene» ble ikke forstått bare som passive avtrykk av historiske sivilisasjoner, men også som didaktiske redskaper for å forme samtiden. I løpet av 1800-tallet får denne relative stilkarakteren med moralsk betydning, og blir til et forbilde som kunne adopteres og kopieres i samtiden. Valget av stil var ikke bare et spørsmål om estetisk preferanse. Tvert i mot, var stil et redskap for moralsk opprustning, som for Pugin, et symbol for nasjonal fornyelse, som for Schinkel og Klenze, et uttrykk for rasjonalitet og framskritt, som for Hübsch og Viollet le-Duc, eller et middel til historisk legimitering av en ny samfunnsklasse, blant annet i Wien. Men om stil ikke var et spørsmål om estetisk valg, ble den ikke desto mindre forstått som et valg, og arkitekturhistorien framstod mer og mer som råmateriale for samtidens selvoppfinnelse. Denne instrumentelle historieforståelsen kom til å bli skarpt kritisert i siste halvdel av 1800-tallet, ikke minst av den tyske arkitekten og arkitekturteoretikeren Gottfried Semper. Sempers egen stilteori, som han utviklet i hovedverket Der Stil in den technischen und tektonischen Künsten (1860–63), var et forsøk på å ta et oppgjør med 1800-tallets eklektiske stilforståelse og finne nøkkelen til forholdet mellom stil, samfunn og samtid.[3]

Stil og moderne kunsthistorie

Stil er et problematisk begrep i moderne kunsthistorie og et begrep som mange kunsthistorikere unngår å bruke.[4] Men formsprog analyse er også et grunnleggende fundament som kunsthistorien bygger på. Stilanalyser er brukt for å ordne og periodisere materiale.

Stilbegrepet hører sammen med ideen om grunnbegreper i det kunsthistoriske formspråk til grunnleggelsen av kunsthistoriensom vitenskap. Rundt 1900 var utviklingen av stilbegrepet det som for alvor gav kunsthistorien en vitenskapelig status og gjorde den til en førende disiplin innen humaniora. dette var basert på Heinrich Wölfflins og Alois Riegels arbeid basert på en lingvistisk-strukturalistisk tenkning for å forstå formspråkets innhold og utviklingslover. Stilbegrepet har siden sammen med de skrevne kilder tjent som et avgjørende redskap ril å ordne det visuelle materiale kronologisk i kunstregioner, skoler og verksteder. Men begrepet har en hegiliansk ånd og det er blitt brukt til å omfatte ikke bare arkitektur og billedkunst men også en rekke andre kulturelle fenomen ofte i mange land og over flere generasjoner. I en postmoderne kontekst kommer begrepet til kort. Det blir angrepet eller oppleves som uinteressant og blir oppløst i stilpluralisme. En kan derfor ikke bare bruke stil som uttrykk for, eller la begrepet alene stå i relasjon til monolitiske kulturer, men må ta utgangspunkt i at kulturene er sosiale organisasjoner og strukturer som blir formet og utviklet av mange forskjellige faktorer. De inneholder mange forskjellige ervervsmessige og økonomiske grupperinger. En må derfor regne med en stilpluralisme om en antar at det finnes en sammenheng mellom formspråk og kultur. Det oppstår da stilleier eller stilunivers, et mangfold av mer eller mindre beslektede formsprog innenfor det samme stilleie. Med stilleie menes her gotikk, renessanse, barokk etc.[5]

Stil er en betegnelse som opprinnelig betegnet en norm som man skulle følge. I det nittende århundrede da kunsthistorien oppstod, begynte en å oppfatte stil, ikke som en felles norm, men som forskjellige uttrykk for nasjon, tidsalder og for den enkelte kunstners egenart. Historien ble oppdelt i stilperioder så man lettere kunne orientere seg. Stil ble dessuten forstått som nøkkelen til de historiske periodene og til fremmede kulturer på linje med for eksempel språk. I løpet av modernismen ble stilbegrepet knyttet til avantgardens kollektivistiske forsøk og det ble forsøkt å skape er samlet stil for tidsalderen.Det er især kunstnergruppen De Stijl og kunstskolen Bauhaus som representerer dette.

Referanser

  1. Kubler, Georg: «Toward a Reductive Theory of Visual Style». The Consept of Style, Berel Lang (red) Philadelphia 1979 s 119
  2. Hvattum, Mari: «Stilstrid og tidsuttrykk: Noen temaer fra Historismens arkitekturtenkning» i Kunst og kultur 03/2008 s.173
  3. Hvattum, Mari: «Stilstrid og tidsuttrykk: Noen temaer fra Historismens arkitekturtenkning» i Kunst og kultur 03/2008 s.176
  4. Kaspersen, Søren; «Stil som hermenutisk begrep, Refleksjoner over gotikken som stilfænomen» i Danbolt, Langerud, Liepe (red) Tegn, Symbol og tolkning, om forståelse og fortolkning av middelalderens bilder, København 2003 side 99
  5. avsnittet er basert på Kaspersen, Søren; «Stil som hermenutisk begrep, Refleksjoner over gotikken som stilfænomen» side 99-101

Litteratur

  • Hvattum, Mari: «Stilstrid og tidsuttrykk: Noen temaer fra Historismens arkitekturtenkning» i Kunst og kultur 03/2008 Side 172-182 ISSN 0023-5415
  • Kaspersen, Søren; «Stil som hermenutisk begrep, Refleksjoner over gotikken som stilfænomen» i Danbolt, Langerud, Liepe (red) Tegn, Symbol og tolkning, om forståelse og fortolkning av middelalderens bilder, København 2003 ISBN 87-7289-828-3

Se også