Tiziano Vecellio

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Tiziano Vecellio
Titian Selvportrett.jpg
Fødselsnavn: Tiziano Vecellio
Fødselsdato: ca.1478
Bortgang: 1576
Nasjonalitet: Italiensk
Felt: Maler
Titian: Selvportrett.
Titian: Portrett av en mann. 1512.

Tiziano Vecellio, eller Titian (ca. 1478–1576), var en italiensk maler i den italienske renessansen. Han regnes som den fremste av de venetianske malerne i perioden, regnes som skaperen av den venetianske farge- og malertradisjon og øvet sterk innflytelse langt inn på 1600-tallet.

Titan var nyskapende innen alle hovedgenrene i renessansen som alterstykker, portretter, mytologiske fremstillinger og pastorale landskapsbilder med mennesker. Han blir regnet som en av nøkkelfigurene i den vestlige kunsthistorien.


Tidlige år

Han er født i in Pieve di Cadore, nord for Venezia, ifølge ham selv, i 1477. Men flere forskere mener at at tidspunktet ligger nærmere 1478.
Han gikk i lære hos andre nyskapende venetianske malere som Gentile Bellini og Giovanni Bellini (ant. født rundt 1440 – død 1516). Bare sistnevnte hadde varig påvirkning på ham. Han gikk også i lære hos Giorgione (ca. 1447/8 – 1510, som Titian også senere samarbeidet med, hadde stor betydning for utviklingen av landskapsbildet, særlig med hensyn til fargebruk og med sin stemningsfulle atmosfære.
De to kunstnerne var så samstemte i billeduttrykket at det kan være vanskelig å holde dem fra hverandre. Særlig gjelder dette for de pastorale landskapsbildene, hvor landskapet hylles hånd i hånd med kjærligheten og musikken.

Giorgiones innflytelse

Titian: Sigøynermadonna. 1512.

Den første dokumenterte referanse til Titian skriver seg fra 1508 da han fikk i oppdrag å male eksteriørfresker på Fondaco dei Tedesci i samarbeid med Girogione. Uheldigvis har bare fragmenter av freskene overlevet. Forskerne er uenige om bilder fra det første ti-året av 1500-tallet virkelig er malt av Titian. Det mest kjente av omdiskuterte bilder er Hyrdenes tilbedelse fra den såkalte Allendalegruppen er fremdeles tilskrevet Giorgione, men stadig fler heller til den oppfatning at det er et arbeid av Titian, eller et felles arbeid.
Enstemmige forskere tilskriver den såkalte Sigøynermadonna (1510) til Titian. Bildet er en tilpasning av en komposisjon av Giovanni Brellini’s, men Jomfruen er av et mer jordnært slag, fargene og penselstrøkene har en forsiktig overflod som innvarsler Titian’s senere arbeider.
Forholdet kompliseres ytterligere av ingen tegning kan positivt identifisert som Giorgiones. Og i drøftingene om identifisering av Giogione’s senere bilder spiller tegningene en viktig rolle.
Titians tegninger fra denne tiden, som Landskap med geit og To satyrer i landskap er slike pastorale landskaper. Det siste med mytologiske skikkelser i et yppig landskap i et omhyggelig balansert arrangement.

Tidlige, selvstendige verk

Titian: Hellig og verdslig kjærlighet. 1514.
Titian: Bacchus og Ariadne. 1520 - 1522.

I det andre ti-året av 1500-tallet frigjorde Titian seg fra Giorgiones stilistiske dominans og utviklet sin egen stil. Man kan se noe som likner en sammensmelting av Titians verdslighet og Giorgione’s diktning i den gåtefulle allegorien Hellig og verdslig kjærlighet (Borghese Galleri, Roma, ca. 1515).

Men hans stil ble snart atskillig mer dynamisk. Dette verket innledet en strålende periode i sin karriere hvor han skapte storartete portrettmalerier, religiøse og mytologiske verk som er originale i sin motivforståelse, farger og dynamikk. Titian utførte fresker av Sankt Antonius’ tre mirakler på Scuola del Santo som viser hans evne til å en overbevisende måte fylle sine skikkelser med liv og smerte i virkelighetstro uttenkte begivenheter i livfulle og heller impresjonistiske landskap. I senere arbeid i dette ti-året beriket Titian Giorgione’s idylliske stil. Legemer og stoffer ble mer og mer praktfulle, fargene dypere og mer intense og harmoniske.

Titian malte også bilder med mytologiske emner for privat bruk. Han pleide å kalle disse bildene for “poesie”, som visuell poesi. Utviklingen kulminerte i noen av de fineste malt som en serie bakkanaler som han malte i et gemakk i hertug Alfonso d'Este's palass i Ferrara mellom 1518 og 1522. De regnes blant de mest kjente og retningsgivende malerier i renessansen og forvandlet Giorgiones arkadiske idyller til dionysiske feiringer. I Bacchus og Ariadne (London, National Gallery), er Bacchus fremstilt mens han hopper av sin vogn og skremmer opp den henrivende Ariadne.

Venus, kjærlighetens gud, er hovedpersonen i en rekke av Titian’s arbeid. Det mest kjente er antagelig det såkalt Venus fra Urbino (Firenzee, Galleria degli Uffizi). Bildet er malt for Francesco Maria den I. della Rovere's private gemakker. Den hvilende akten er idealisert og erotisk på samme tid.

Titian tok opp temaet i maleriene for sine mest betydningsfulle beskyttere, som Philip II av Spania. Det hendte fra tid til annen at han laget varianter av disse bildene for andre. Dette er tilfellet både for Venus og luttspilleren (1565–70) og Venus og Adonis (1554). De er bygget på romersk litteratur og bygget på skulptur fra antikken og fra Michelangelo tilpasset scenene, men som han gjengir på en samtidig, livlig og sanselig måte i en mektig, skjønn og naturlig verden.


Religiøse verk

Titian: Marias himmelfart. 1516 - 1518.
Titian: Maria fremstilles i templet. 1534 - 1538

Den dynamiske nerve i disse bildene har sine paralleller i hans religiøse verk fra samme perioden. Det fremste av disse er Maria’s bebudelse til høyalteret i Santa Maria Gloriosa dei Frari (1516 – 1518) og som gjorde ham til Venezia’s ledende maler. Bildet, som brøt med tradisjonen gjennom sine sterke farger og massive, gestikulerende skikkelser beregnet på å sees fra lang avstand, ble ikke bifalt av en del av publikum og skapte sensasjon da det ble avduket i 1518.
I et annet bilde han malte for den samme kirken, Madonna fra huset Pesaro (1519 - 1526) skapte han et avgjørende skille i skildringer i den tronende Maria mellom andre helgener ved å plassere Jomfruen, som tradisjonelt ble plassert i komposisjonens sentrum, halvveis oppe på dens høyre side og male to gigantiske søyler i en diagonal recesse bak henne som løfter henne ut av billedrommet.
Dette nye skjema ble tatt i bruk i vide kretser blant senere malere som Veronese og Carracci-familien og bidro til å bane veien for barokken.

Titian malte flere viktige alterstykker. Over dem alle raget Sankt Peters martydød i kirken SS. Giovanni e Paolo (1526 – 1530 og ødelagt av brann i det 1800-tallet) som Vasari betraktet som Titians største verk. Disse maleriene, både de sekulære or religiøse vitner om Titian’s bevissthet om de samtidige resultater i høyrenessansens Roma og Firenze, som han bare kjente gjennom trykk og tegninger (før besøket i Roma og Firenze 1545 – 1546). Disse trykkene og tegningene tjente som ansporing og støtte i arbeidet med å skape et Venetiansk motstykke: En høyrenessanse-stil like sammensatt og monumental og dynamisk, men som gjorde seg full nytte av de venetianske ressurser av farge, fri penselføring og atmosfæriske tone.

Mellomperioden

Titian: Venus fra Urbino. 1538.

Omkring 1530, da hans hustru døde, ble det en åpenbar forandring i Titians uttrykk. De foregående årenes livfullhet vek plassen for en mer tilbakeholden og meditativ holdning. Han begynte nå å bruke beslektede farger sammen heller enn kontrasterende, gule og bleke nyanser heller enn de sterke kraftige blå og røde fargene han hadde brukt i tidligere verk. Komposisjonene ble også mindre dristige. Sammenliknet med tidligere verk forekommer de å være nesten arkaiske. Slik tar han i bruk en relieff-liknende frisekomposisjon som var populær på 1400-tallet i det store Jomfru Maria’s fremstilling i templet (Accademia, Venezia, 1534 – 1538).

Titians arbeider fra 1530-årene er kjennetegnet av en realtivt stillferdig, billedmessig udefinerbar og koloristisk forfinelse som Venus fra Urbino (ca. 1538 - 1539) er et eksempel på, en bearbeidelse av Giorgiones Sovende Venus (ca. 1519).

Tidlig på 1540-tallet ble Titan påvirket av den sentrale og norditalienske manierismen. I 1545 - 1546 foretok han sin første og eneste reise til Roma. Der gjorde moderne verk av som Michelangelo's Dommen's dag og de antikke ruinene sterkt inntrykk på ham.

Man kan se en ny bølge av energi i Kampen ved Cadore (ca. 1540, som befant seg i Palazzo Ducale i Venezia, nå bare kjent gjennom kopier) og i tre storslagne takmalerier (1543 – 1544, Santa Maria della Salute, Venezia) hvor drastiske forkortninger og titaniske skikkelser vitner om Titians kjennskap til manierismen.

I løpet av 1530-årene spredte Titians ry seg utover Europa.

Portretter

Titian: Portrett av Fedrico Gonzaga. 1523 - 1529.

Titians betydeligste nyskapninger i årene fra 1530 til 1550 skjedde innenfor hans portretter. I 1530 ble han utnevnt til offentlig statsportrettør i Venezia. Deretter arbeidet han for hoffene i Mantova og Ferrara. I 1530- og 1540-årene reiste han til Bologna for å portrettere keiser Karl den V og pave Paul den III. På pavens befaling besøkte han Roma og møtte Michelangelo. Han sluttet seg til til Karl den V.’s hoff i Augsburg i 1548 og i 1550. Som en følge av dette fikk han en mengde portrettoppdrag. Til å begynne med var Titians portretter lik Giorgione’s. Men snart ble de mer talende, myndige for så å bli overbevisende vakre bilder av idealisert maskulinitet. Gjennomgangstonen ble en aristokratisk upersonlighet og behersket overflod som i Portrett av Federigo Gonzaga (ca. 1526, Museo del Prado). Den naturlige, atmosfæriske bakgrunnen i de tidlige portretter kunne bli erstattet av utspekulert plasserte elementer som en søyle, et forheng eller utsikt til et landskap. Disse elementene og måten Titian arrangerte dem på ble mønsteret for formelle portretter helt inn i 1900-årene.
I alminelighet er disse hoffportrettene bilder av myndighet heller enn utforsking av personligheten. I noen av portrettene fra 1540-årene, som de av er imidlertid Pietro Aretino og pave Portrett av Paul den III tok Titian i bruk sin overlegne dyktighet som visuell dramatiker til å tvinge betrakteren til å ta del i modellens innerste liv.

Titian ble internasjonalt berømt gjennom sine tallrike portretter, medregnet det av Karl den V,som ikke ønsket å bli portrettetert av noen annen kunstner, og det av pave Paul den III. Titians portretter er bemerkelsesverdige i måten de synes å uttrykke en psykologisk dimensjon samtidig som de formår å si noe om modellens status og betydning. Hans tidligste portretter (som Portrett av en mann) følger Giorgione i den drømmende sinnsstemning som gjengis. I Portrett av Filippo Archtino antydes alvoret og betydningen til Milano’s biskop av hans monumentale ytre og den dempede fargepalett, mens vår oppmerksomhet trekkes mot det følsomt portretterte ansikt og hender.

Senere verk

Titian: Actaeon's død. 1562.
Titian: Pietà. 1576.
Titian: Bebudelsen. 1559 -1564.

Etter 1550, da Titian var vendt tilbake til Venezia hadde malestilen hans endret seg ennå en gang. I en rekke utsøkte mytologiske malerier for Filip den II. av Spania som begynte med Danae (ca. 1553, Museo del Prado) og Rovet på Europa (1559 – 1562 Isabella Stewart Gardener Museum, Boston ) mister gradvis sin soliditet, løser seg delvis opp i dunkle malingsteksturer og vibrerende penselstrøk med farger så intense at hele universet synes å være på kanten av å gå opp i flammer.

Titian når med sin bronsetone og lysende teksturer et klimaks i voldsomme Acteaon’s død (ca. 1561, National Gallery, London). Enda mer dyploddende er Plyndringen av Marsyas (ca. 1570 – 1576, Kromèrí", Den tsjekkiske republikk) og Nymfen og hyrden (ca. 1574, Kunsthistorisches Museum). Her er fargene mer dempet, men den heftige penselføringen blir knapt overgått før i 1900-årenes maleri og undertrykker formen så å si fullstendig.

Disse sene mytologiske maleriene som Titian kalte poesie (dikt) regnes blant de mest overveldende fremstillinger som noensinne er skapt om de uimotståelige, grunnleggende kreftene i naturen. Disse verkene har sin parallell i en serie inderlige religiøse malerier hvor han hadde den samme progressive oppløsningen av form i farge og lys finner sted. De er ofte i nattlige omgivelser som utrolige Bebudelsen (1560 – 1565, San Salvatore, Venezia). I slike bilder brukte Titian sin dematerialiserende stil til å formidle en tilstand som overskrider det fysiske. Denne sene stilen er et påfallende innslag i renessansen og hadde sin siste manifestasjon i Pietà, ment for Titian’s eget mausoleum.

Hans interesse for nye billedmessige konsepter avtok, men hans evner forble usvekket helt til det siste. Karrieren ble avsluttet med det respektinngytende Pietà (accademia, Venezia 1573-1576) som var beregnet for hans eget mausoleum og som ble fullført av Palma Giovane etter hans død.

Titian døde i Venezia den 27. august 1576. Hans verk, som for alltid kom til å påvirke retningen i den europeiske malerkunsten, den tilbød et alternativ til å balansere uttrykkskraft og tiltrening til den rettlinjete og skulpturelle Florentinske tradisjonen som Michelangelo og Raffael sto for, dette alternative som Rubens, Velasquez, Rembrandt, Delacroix og impresjonistene, lever fremdeles i beste velgående.

I den europeiske malerkunsten når Titians verk de aller største høyder utelukkende i kraft av seg selv.

Litteratur

  • Freedberg, S. J., Painting in Ttaly 1500-1600, Harmondsworth 1971, 1990 ISBN 0_14-0561-35-8

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Tiziano Vecellio.