Villa Romana del Casale

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 37°21′53″N 14°20′05″Ø

Mosikk. Detalj fra Den store jakten i den store korridoren.
Foto: Frode Inge Helland
Villa Romana del Casale
Korridorer, fellesareal:
Korridorer, Fellesarealer
Audiensrom (Basilika)
Varme bad
Gjesteareal:
Gjesterom
Oppholdsrom
Betjeningsarealer
Rom for matlaging og baking
Rom for tjenere
Privatavdeling:
Husherrens privatgemakker
Familiens private gemakker
Spisesal (Triclinium) og mindre spiserom
Oppholdsrom, Korridorer, fellesareal

Tegning: Bernhard J. Scheuvens
Passasjer på murkronen hvorfra besøkende kan betrakte mosaikkene.
Foto: Frode Inge Helland
Badene.
Foto: Frode Inge Helland
Geometriske dekorasjoner.
Foto: Frode Inge Helland
Fra den store korridoren med Den store jakten.
Foto: Frode Inge Helland

Villa Romana del Casale ved Piazza Armerina, i privinsen Enna, Sicilia, er en romersk villa fra 200 eller 300-tallet, oppført på UNESCOs liste over Verdensarven.

Historie

Villa Romana del Cascale er oppført på en tidligere bosetting i landlig område der man på svakt indisier antar det har ligget en gård som var orientert i samme retning som badene i villaen som ble bygget oppå de gamle fundamentene til gården. Forekomsten av badene i bygningens eldre del kan tyde på at det var residensen til en velstående leietaker eller forvalteren til en rik landeier. To portretter er datert til den Flaviske perioden – sent i det første århundret e. Kr. – og kan fremstiller medlemmer av eierens familie.

Den arkeologiske stratigrafien viser en kronologi fra det første hundreåret e. Kr. til tetrarkatet på slutten av 200-tallet. Indikasjoner kan tyde på at det eldre dere av anlegget ble ødelagt ødelagt av et jordskjelv i det første tiåret av det 300-tallet, og at det på det tidspunktet antagelig var eid av Marcus Aurelius Maximinianus, en pannonisk soldat som hadde steget i rekkene i den romerske hæren til å bli en general, og deretter ble hevet til status som Augustus, likeverdig medkeiser, av Diokletian.

Ved Maximinianus voldsomme død i 310 ville villaen gå videre til sønnen og keiserlige kollega Maxentius, drept ved slaget ved Milvianbroen i Roma i 312. Anleggets storslagenhet og overdådighet som reiste seg på ruinene i tiden 310-340 tyder på at villaen ble oppført på ordre, om ikke fra en romersk keiser, så i hvert fall fra en rik og mektig landeier. Den var bebodd helt frem til den arabiske invasjonen på Sicilia på 800-tallet, dog i et stadig økende forfall. Den endelige ødeleggelse omkring 1155 var William I. med tilnavnet Den ondes verk.

Navnet

Utgravningene har ikke bragt for dagen opplysninger om villaens eller eierens identitet. Itinarium Antonini, antikkens reisehåndbok, angir at den tredje siste Mansio (hvile- og skiftstasjon) på Catania-Agrigento ligger 45 romerske mil (67 km) før Agrigento, dvs. i samme region som villaen. Ca. 5 km sør for villaen ligger Sofiana hvor romerske ruiner har en klar forbindelse med latifundium Philosophiana. Navnet Sofiana stammer fra den gamle navnet på området. Det er derfor den mest sannsynlige kandidaten for Mansio på den romerske hovedveien.

Ca 5km sør for villaen er den mer beskjedne plassering av Sofiana, hvorromerske ruiner er klart forbundet med latifundium Philosophiana. Selve navnet"Sofiana" vises stammer fra det gamle navnet på området. Sofiana er den mest sannsynlige kandidaten for Mansio på hovedsiden roman veien. Stasjonene på veien var normalt oppkalt etter latifundium på hvis territorium de var plassert, så av villaen var trolig oppkalt Philosophiana.

Stasjonen på vegen var normalt oppkalt etter latifundium på det territoriet hvor de var plassert, så villaens latifundum har sannsynligvis vært Philosophiana

Anlegget

Mosikk med detalj fra Den store jakten.
Foto: Frode Inge Helland

Organisering

Plan over anlegget er bestemt av flere faktorer: Gamle, underliggende konstruksjoner, det skrånende terrenget, solforholdene og den dominerende vindretning. De høyeste partiene er bebygget av Basilica, de private gemakkene, og korridorene med de store jaktscenene. Mellomnivået er bebygget av Peristyle, gjesterom, adkomstområdet, det elliptiske peristyl, og triclinium, mens det lavere nivået mot vest er benyttet til de varme badene.

Hele anlegget er uvanlig. Det er organisert langs tre hovedakser. Primæraksen er en svakt bøyd linje som strekker seg fra atrium via tablinum til peristyl og den store basilika - som samstemmer med den den veien besøkende skulle følge.

Varmebadene og det elliptiske peristyl med triclinium er sentrert på ulike akser. Tross ulike orienteringer av de ulike delene av villaen danner de alle en enkelt struktur som er oppført under ett. Der er ingen indikasjoner på at anlegget er bygget i ulike etapper.

Konstruksjon og planløsning

Man vet lite om den tidligere, underliggende villaen som Villa Romana er bygget på. Men det synes som om den har vært en større, landlig residens og antagelig bygget rundt i begynnelsen av det første århundre.

Villa Romana del Casale er bygget på en serie terrasser.
Den første er den monumentale inngangen, som åpnes mot en gårdsplass på som vender mot det forseggjort badekomplekset. Den ovale palaestra (brytearena) gir tilgang til et imponerende åttekantet frigidarium (kaldt rom) og derfra videre gjennom tepidarium (varmt rom) hvorav åpne tre caldaria (varme bad). Så kommer den imponerende hovedperistyl med en monumental fontene i midten, og rommene som fører fra den. Det er en liten apsidal helligdom på den ene siden. I sør er det en tredje gruppe rom rundt det elliptiske peristyl. Det romslige triklinium (spiserom) har apsider på tre sider og er dekorert med mytologiske scener, særlig Herkules prøvelser. Den fjerde gruppen ligger øst av hovedperistyl, forbundet med den lange korridoren med de store jaktscenene

Søyler og vegger i villaen var , både inne og ute også dekorert med bemalt gips. Og mye av dette har overlevd.

Bruk i Antikken

Den store jakten, detalj. Mosikkgolv i den store korridoren.
Foto: Frode Inge Helland

Den vanlig besøkende ville normalt ankomme via hovedinngangen hvor han ville møte den imponerende treveis triumfbuen med fontener mellom buene og freskene på sideveggen. Dette ville være et vitnebyrd om villaeierens militære makt. I det den besøkende passerer buene kommer han inn i atriet som domineres av en forntene i midten og skyggefulle søyleganger på begge side. På vemstre side ville det være en passasje til latrinen, i tilfelle den besøkende hadde behov for å tre av på naturens vegne. Og til venstre ville han ha tablinum, inngangen til peristyl. Mindre betydningsfulle besøkende ville antagelig ikke gå lenger enn til atriet.

I tablinum blir den besøkende hilset symbolsk av mosaikker som viser vertinner som byr frem olivenkvister før inngangen til peristyl.

Her må den besøkende vente i skyggen under søylegangene inntil han kan mottas i den store basilikaen. Her er også en mer luksuriøs latrine for tilfelles skyld. Mange besøkende slipper aldri lenger inn enn dette.

De mest velkomne besøkende tillates å gå opp de få trinnene til den overveldende korridoren med de store jaktscenene og må igjen vente her. Her kunne vedkommende beundre dyremosaikkene med fremmedartede dyr som kunne befinne seg på herrens andre eiendommer.

Endelig, hvis han var en av de få heldige, kunne han bli invitert til å tre inn i den store basilika for å møte huset herre personlig.

Resten av villaen ville høyst sannsynlig være utilgjengelig for all, unntatt noen få utvalgte, for det meste eierens venner og jevnaldrende som kunne bli invitert til å bruke de oppvarmete badene sammen med eieren (å bade sammen var et viktig element i den romerske sosialiseringen) eller bli invitert til middag eller samtale med eieren i det elliptiske peristyl eller triclinium.

Mosaikken

Fra rommet med piker i bikini.
Foto: Frode Inge Helland
Fra rommet med piker i bikini. Detalj.
Foto: Frode Inge Helland
Fiskende amoriner.
Foto: Frode Inge Helland

Mosaikken er den viktigste årsaken til Villa Romana del Casale berømmelse.

Opprinnelse

Mosaikkene er tydelig av nordafrikansk opprinnelse, og svært lik den som er funnet i Kartago og andre steder i Nord-Afrika. Den er sannsynligvis laget av nordafrikanske kunstnere på tidlig 300-tallet. Nord-afrikanske provinsene var på den tiden økonomisk og kunstnerisk helt i front på 300-tallet, og polykromatiske mosaikk var en av spesialitetene til nordafrikanske kunstnere.

Mange av mosaikkmotivene er også fra den afrikanske i naturen, spesielt jaktscener. En vesentlig del av tesserae, de små fargede steinene som er brukt i mosaikken er av afrikansk opprinnelse, så det synes ssom at mosaikk-kunstnerne har brakt med seg de fargene de kunne ikke finne lokalt.

Kunstnerne

Dersom en skal dømme etter kvaliteten på både arbeidet og scenene de avbilder, stammer de fra mosaikkkunstens mest avanserte periode av og var etter all sannsynlighet utført av kunstnere fra Nord-Afrika. På stilistisk grunnlag antas det at minst to mester-mosaikkleggere arbeidet på villaen. En arbeidet i en mer klassisk stil på hovedsakelig mytologiske scener, og den andre med en mer realistisk tilnærming til scener fra moderne liv.

Det har vært diskutert mye om mosaikken er laget på samme tid eller over en lengre periode og om det er et verk av en enkelt eller flere grupper av mosaikk-kunstnere.

På grunn av den store mengden av mosaikk er det på den ene siden er sannsynlig at flere skoler eller lag mosaikk-kunstnere har deltatt og at det på den annen er sannsynlig at nesten alle mosaikkene utføres innenfor en relativt kort periode.

Motivene

Motiver som "fiskende amoriner" vises gjentatte ganger i hver eneste del av villaen og umiskjennelig av samme kunstnere eller grupper av kunstnere, slik at alle de store deler av villaen må ha blitt gjort i løpet av kort tid, trolig mindre enn ti år. Det er også svært usannsynlig villaens representant ville godta å vente tiår til de siste mosaikk er lagt.

Lite er kjent om mosaikk-kunstnernes metoder. Mange motiver, slik som "løve som dreper antilope", "jegere bærer villsvin bundet til en påle", "mann på hesteryggen bortfører tigerunge", "dyr går om bord på skipet" og "barn å dreper dyret med spyd", vises på mange andre steder rundt i imperiet, så det er sannsynlig at mosikk-kunstnerne hadde en slags kataloger med standardmotiver som ble brukt igjen og igjen.

Produksjonen

Det er ikke kjent om slike kataloger ble forevist kunder eller om de var interne arbeidsmale for mosaikk-kunstnerne. Det er ikke særlig sannsynlig med en sentralisert produksjon av mosaikkfragmenter, siden slike fragmenter ville være skjøre og utsatt skader under transport.

Det ville være enklere å flytte arbeiderne. Den mest sannsynlige modellen er at alt ble gjort på stedet, og som måtte være eksakt tilpasset de tilgjengelige plassene, ved hjelp av velkjente motiver for enkelte deler og skreddersydde motiver for andre.

Det har ganske sikkert vært arbeidsdeling mellom mosaikk-kunstnerne. Mestere laget sannsynligvis den generelle sammensetningen og tegnet den kanskje opp på bakken, og dyktige leggere ville legge mosaikken på gjøre sentrale, viktige deler, mens mindre dyktige og lærlinger la standardmotivene og nybegynnere de hvite områdene.

Det er tegn på at arbeidsstokken ble strukket til det ytterste under arbeidet i villaen. En ikke-standard mosaikk som «vognen raser» i Palestra er absolutt tegnet av en dyktig designer, men utførelsen er dårlig. Kanskje dyktigere arbeidere allerede var opptatt i andre viktige rom og tvinger mesteren å tildele sirkus mosaikkene en mindre dyktig arbeidsstyrke.

Rom med spesielt interessant mosaikk

Det monumentale området inneholder et av de fineste og velfortjent mest berømte mosaikkbelagte fortau. Det viser fangst av ville dyr i Afrika, som med mesteren og hans assistenter styrer aktiviteter i sentrum. Denne gruppen omfatter også basilika, en stor hall for mottakelser, som er brolagt med marmor i stedet for mosaikk.

De fleste av de små private rom i denne delen av komplekset inneholder mosaikkgulv som skildrer mer fredelige og hjemlige aktiviteter. Spesielt kjent er gruppen av unge kvinner engasjert i sportslige aktiviteter og iført kostymer som er bemerkelsesverdig like moderne bikinier. Disse mosaikkene er hovedattraksjonen i Villa del Casale.

Det monumentale området inneholder et av de fineste og velfortjent mest berømte mosaikkbelagte fortau. Det viser fangst av ville dyr i Afrika, som med mesteren og hans assistenter styrer aktiviteter i sentrum. Denne gruppen omfatter også basilika, en stor hall for mottakelser, som er brolagt med marmor i stedet for mosaikk. De fleste av de små private rom i denne delen av komplekset inneholder mosaikkgulv som skildrer mer fredelige og hjemlige aktiviteter.

Spesielt kjent er gruppen av unge kvinner engasjert i sportslige aktiviteter og iført kostymer som er bemerkelsesverdig like moderne bikinier. Disse mosaikkene er hovedattraksjonen i Villa del Casale.

Spennvidden i motviene er enorm: mytologi, jaktscener, flora og fauna, nasjonale scener og mye mer. Søyler og vegger i villaen var , både inne og ute også dekorert med bemalt gips. Og mye av dette har overlevd.Spennvidden i motviene er enorm: mytologi, jaktscener, flora og fauna, nasjonale scener og mye mer. Søyler og vegger i villaen var , både inne og ute også dekorert med bemalt gips. Og mye av dette har overlevd.

  • Korridoren av den store jakten med jaktscener fra Afrika, en allegori av India eller Arabia, og dyrene ombordstigning for transport til Colosseum i Roma.
  • Triclinium har mosaikk med mytologiske motiver knyttet til Hercules prøvelser, som viser pilen som rammet gigantene, blodbadet etter de tolv Hercules prøvelser, og Hercules kroning og innføring i Olympus.
  • I de mindre private leilighetene er det Polyfemos forhall med en mosaikk av Ulysses og Polyfemos, båsen med erotisk mosaikk som er et soverom med geometrisk mosaikk med en erotisk scene, og skapet av frukt, et annet cubiculum med geometrisk mosaikk med avbildninger av frukt.
  • I de større private leilighetene er det atrium med fiskende amoriner med flere scener, i Eros og Pans forhall, Cubiculum med barn på jakt, Arions Hall, vestibylen med Lille Circus
  • I det offentlige rom er det Orpheus Hall med mosaikk av fugler og dyreliv, og det berømte rommet med piker i bikini.
  • I det termiske badene: frigidarium med scener av amoriner som fisker, palestra med hesteveddeløp på Circus Maximus, og inngang til bad med et familie bilde av Domina med barn og slaver.
  • I rommene med dansende kvinner, rommet med med av fiskende amoriner og sjømat, rommet til den lille jakten med jaktscener med offer til Diana.
  • I inngangspartiet er det bare tablinum med en mosaikk av verten som tar imot gjestene.

Rommenes bruk

Mesteparten av rommene hadde klart definerte formål som kan bestemmes ut fra deres plassering i komplekset og fra rommenes dekorative elementer. Det råder ingen tvil om bruken av de oppvarmede badene, de ulike latriner og arealene som så avgjort var ment for besøkende som inngangspartiet, atrium, tablinum, peristyl og den store basilika. I tillegg var det elliptiske peristyl og triklinium halvprivate arealer for avkobling og middager.

Av gjesterommene har noen uten tvil tjent som rom for betjening mens andre er ment for gjester og for eieren og hans familie. Noen av rommene har enkle, geometriske mosaikker. Noen av dem er dårlig lagt. Noe som tyder på mindre prestisjefylt bruk. Andre har høyverdige, figurative mosaikker – som for eksempel danserommet og rommet for fiskende amoriner og rommet med den lille jaktscenen, hvilket indikerer brukere med høyere status.

De private gemakkene er gjenstand for ulike fortolkninger. De større (sørlige) gemakkene har en sentralhall (Arions hall) som er flankert av mindre rom med mosaikker som viser barn som leker eller i arbeid. Disse rommene er blitt beskrevet som cubuli av domina og barna, mens de mindre (nordlige) leiligheter som har cubiculum med erotiske mosaikker er antatt å tilhøre familiens overhode.
Denne formodningen taler mot det faktum at de høyest rangerte familiemedlemmene skulle ha de mindre rommene som var og mindre demonstrativt dekorert, mens barna i alminnelighet ville ha mer overdådige sovekvarter av nesten samme størrelse. På bakgrunn av gemakkenes størrelse, plassering og dekor virker det rimeligere at å se dem som atskilte gemakker for to ektepar av ulik sosial status. De større og mer overdådig dekorerte gemakker var ment for par av høyere rang og de mindre for lavere rangerte. Det er klare paralleller i organiseringen av de to gemakkene. Begge har to cubiculi (cubiculum = soverom), ett med firkantet apsis og ett med rund apsis (som kan være for den respektive mannlige og den kvinnelige beboer) Det er noen klare paralleller i organiseringen av de to leilighetene. Begge har to cubiculi, ett med en firkantet apsis og en med en runde apsis (som kan være forden mannlige og den kvinnelige occupant resp.) og begge med felles inngang. I de større gemakker kan Arions hall ha tjent som bibliotek.

Et annet rom uten kjent bruk er Orfeus hall. På grunn av likheten i størrelse, er den blitt sammenlignet med sentralhallen i en større leilighet. Men den kan også være en parallell til den store basilika på grunn av at den har en apside. Hvis villaen var bebodd av to familier med ulik status, vil mennene ha tilsvarende fasiliteter for å motta gjester.

Hvem var den første eieren?

Det er fremsatt flere teorier om den sannsynlige identiteten til den første eieren. Gentili og andre antok at villaen kunne tilskrives den romerske keiseren Maximianus Herculius. Hans argumenter støttes av at bilder med eføyblader forkommer i mange av mosaikkene i villaen, et dekorativt element som ofte knyttes til Maximianus Herculius. Den er også blitt tilskrevet sønn av keiser Maximianus, Maxentius og til Claudius Mamertinus, som var prefekt for Illyria, Italia og Afrika under Julian den frafalne.

En annen hypotese går ut fra det faktum at det er elementer i villaen både fra den militære sfære og den sivile verden. Inngangpartiet har alle karakteristika til en triumfbue og rester av militære symboler finnes på veggene ved siden av inngangsbuene. Der er også militære elementer i noen av mosaikkene, som soldater.

På den annen side er hele komplekset grunnleggende sivilt og store deler av mosaikkene inneholder referanser til litteratur og poesi, som sammen med villaens navn fører til den oppfatning at villaens første eier var en avansert intellektuell. På den tiden villaen var underoppføring hadde militære og sivile karrierer vært atskilte i århundrer, helt siden Diokletians reformer. Ingen enkeltperson kunne både ha militære og sivile oppgaver.

Imidlertid finnes det et kjent unntak. C. Ceionius Rufius Volusiano var prefekt for Rom – en sivil oppgave – og konsul under både Maxentius og Konstantin, men hade også vært prefekt for pretorianergarden (en militær post) under Maxentius og hadde slått ned et opprør i Afrika for ham, hvor han også tilfeldigvis hadde store eiendommer. Han sønn, Ceionius Rufius Albinus var konsul I 335 og byprefekt for Rom. Albinus var også en anerkjent forfatter som skrev om logikk, geometri, historie og poesi. Tradisjonelt ble poetens æreskrone laget av eføy, hvilker kan forklare gjentatt bruk av eføy i villaens dekorasjoner. I tillegg er han i den eneste overlevende offisielle inskripsjonen dedikert, titulert philosophus – akkurat som i latifendum. Til støtte for hypotesen om at far og sønn bebodde villaen kommer det faktum at det er to private gemakker i villaen og to separate motagelseshaller for besøkende – i begge tilfeller et større og et mindre.

Denne hypotesen, som alle andre, er bare støttet av indisier. Poenget er at man ikke vet hvem som fikk bygget villaen. Med mindre en entydig inskripsjon blir funnet i fremtiden, vet vi ikke hvem det var. I mellomtiden kan vi oppsummere det vi vet med rimelig sikkerhet om eieren: Han var svært rik og mektig, sannynligvis medlem av senatorene eller den keiserlige familie. Han hadde eiendommer i Afrika og tjente penger på fangst av ville dyr i Afrika til offentlige forestillinger med dyrejakt på Colosseum og andre steder. Dessuten var han glad i jakt, en elsker og beskytter av musikk og poesi, han brukte blader av eføy som personlig sybol og eller familiesymbol, var nesten helt sikkert hedensk og sist, men ikke minst støttet han factio prasina (hesteveddeløp med vogn) i løpene i Circus Maximus.

Betydning

Den romerske bruk av naturen er symbolisert med Villa Romana del Casale, i sentrum av den store eiendommen,slik som den landlige økonomien i Vest-Romerriket var basert på. Villaen er en av de mest luksuriøse av sitt slag. Det er spesielt bemerkelsesverdig for dens rikdom og kvaliteten på mosaikken som dekorerer nesten alle rom.
De er ansett som de fineste mosaikkene in situ hvor som helst i den romerske verden.

Verdensarven

Komiteen kriterier for inkludere denne eiendommen på verdensarvlisten på grunnlag av kriterier (i), (ii) og (iii), med tanke på at Villa del Casale ved Piazza Armerina er det ypperste eksempel på en luksuriøs romersk villa som illustrerer den dominerende sosiale og økonomiske struktur fra sin tid. Mosaikkdekorasjonene er enestående i sin kunstneriske kvalitet, oppfinnsomhet og mengde.

Professor L'Orange og La villa romana

Med Ejnar Dyggve mente L'Orange at dette var et seremonielt palass brukt til glorifisering av Maximian som var romersk keiser på begynnelsen av 300-tallet, og at Gentili var på gli til å godta denne tesen.

i 1955 skrev L'Orange utfyllende, at «mosaikkene har et eiendommelig preg av krise (krisen i det tredje århundrets romerrike), av febril forløsning, av undergangens angst og kramper og oppbruddets nye horisonter».

Litteratur

  • Andrea Carandini: Filosofiana: la villa di Piazza Armerina: immagine di un aristocratico romano al tempo di Constantino, 2 vol, Flaccovio, Palermo, 1982. Også på engelsk. (Bind 2 er en nær komplett samling bilder av mosaikkene og freskene, også dem som vanligvis ikke er tilgjengelige for den vanlig besøkende.)
  • Jerôme Carcopino: Daily Life in Ancient Rome: The People and the City at the Height of the Empire, Yale University Press, 1960 (orig: Paris, 1939).
  • Filippo Coarelli, Mario Torelli (Redr.): Guide Archeologiche Laterza, Sicilia, Laterza, Bari, 2000.
  • Margaret Guido: Sicily: An Archaeological Guide: The Prehistoric and Roman Remains and the Greek Cities, Faber & Faber, 1977.
  • Gino Vinicio Gentili: The Imperial Villa of Piazza Armerina, Tipografia dello Stato, Rome, 1956 (tourist guide).
  • Gino Vinicio Gentili: La villa Erculia di Piazza Armerina. I mosaici figurati, Rome, 1959.
  • Biagio Pace: I mosaici di Piazza Armerina, Casini, Rome, 1955.
  • Antonino Ragona: Il proprietario della Villa romana di Piazza Armerina, Caltagirone, 1962.
  • R. J. A. Wilson: Piazza Armerina, University of Texas Press, 1983. (Anbefales).

Eksterne lenker

Vi

Vi har flere bilder, trykk på lenken:
Villa Romana del Casale.

Flag of UNESCO.png Dette stedet er innskrevet som et UNESCOs verdensarvsted.