Bysantinsk kunst

Fra Kunsthistorie

Med bysantinsk kunst regnes vanligvis den kunsten som ble produsert i romerriket og det bysantinske riket fra Justinianus regenttid på midten av 500-tallet til Konstantinopels fall i 1453.

Bysantinsk kunst brukes også for samtidig kunst fra stater som inngikk i Bysants kulturelle sfære uten å utgjøre en del av det – som for eksempel Bulgaria, Serbia og Russland – eller stater som utgjorde en del av den vesteuropeiske kultursfæren, men ble sterkt påvirket av det bysantinske riket – som for eksempel Venezia.

Innholdsfortegnelse 1 Historie 2 Den første gullalder 2.1 Konstantin 2.2 Imperial kunst Theodosius 2.3 Justinian 2.4 Fra Justinian til ikonoklasmen 3 Monument 3.1 Thessaloniki 3.2 Ravenna 3.3 Roma 3.4 Egypt 3.5 Konstantinopel 3.5.1 Det store Palasset 3.5.2 Klosteret St. Johannes døperen i Studium 3.5.3 Justinians Bygninger 3.5.4 Sergius og Bacchus, Kücük Aya Sofya 3.5.5 Hagia Sophia 3.5.6 Hagia Eirene, Aya Irini Kilisesi 4 Ikonoklasmen 5 Den andre gullalder 5.1 Det makedonske dynasti 5.2 Det komnenske dynasti 5.3 Den latinske okkupasjonen 5.4 Den paleologiske perioden 6 Mistra 7 Karakteristika 8 Se også 9 Litteratur 10 Eksterne lenker

Historie

Da Romerriket ble delt i år 395, og hovedstaden flyttet, blomstret Bysants og Roma ble en skygge av seg selv. Bysants var et krysningspunkt for handelsveier både til lands og til sjøs og ble gjennom århundrene et rikt og mektig sentrum bak sine uinntakelige festningsmurer.

I den nye romerske hovedstaden Konstantinopel bygde Konstantin praktbygg og kirker. Den mest storslagne av dem alle var Hagia Sofia, kirken for den hellige visdom.

Etter at Hagia Sofia brant i 532, var man kommet inn i en ny tid. Kirken var blitt en mektig organisasjon med et stort presteskap, et virkelig hierarki, som var avhengig av keiseren. Både kirke og stat ble mer og mer hierarkisk oppbygd, og det seremonielle ble praktfullt, stivt og høytidelig. Kunsten fikk et nytt strengere preg, og et stadig mer innviklet symbolspråk. Det var ikke lenger plass for den tidligkristne kunstens enkelhet og naturlighet, og figurfremstillingen var på vei fra menneske til symbol. Vi er kommet frem til bysantinismens hundreår. Denne perioden regnes formelt sett helt frem til ca 1453 da byen ble overtatt at tyrkerne.

Den første gullalder

Etter at keiser Konstantin hadde anerkjent kristendommen i 313, begynte den oldkristne kunsten å skille seg fra den gresk/romerske kunsten og utvikle seg på egenhånd.

Konstantin

Imperial kunst Theodosius

Justinian

Fra Justinian til ikonoklasmen

Monument

Thessaloniki

St. Georg rotunden i Thessaloniki Ble oppført av Gallerius i tilknytning til palasset. Det er ikke enighet om dateringen, men det er sansynlig at den er oppført i Keiser Theodosius I's regjeringstid (379-395).

St. Demirtius-kirken i Thessaloniki

Apsismosaikken i Hosios David-kirken i Thessaloniki ca 500

Ravenna

Et område hvor det skjedde var i Ravenna. Et av monumentene er San Vitale (Ravenna).

• Galla Placidias mausoleum ca 450
• Ortodokse (Neoniske) baptisterium 450-460
• Erkebiskop kapellet ca 500
• Arianske baptisterium ca 500
• S. Apollinare Nuovo ca. 500 (493-526)
• S. Vitale innviet 547
• S. Apollinare i Classe innviet 549

Roma

• Sa. Constanza ca. 350
• Sa. Pudenziana: 402-417
• Sa Maria Maggiore, 432-440: triumfbue og midtskip
• Sa. Sabina: ca. 430-433, ved inngang og i midtskip
• Johannes kapell i Laterankirken 461-468
• Ss, Kosmas og Damian: 526-530

Egypt

Andre steder der kunsten utviklet seg var i Katarina-klosteret i Sinai der det er bevart mosaikker i Kirken og en rekke ikoner.

Konstantinopel

Det store Palasset

Et engelsk gravings team ledet av G. Martiny og G. Brett fikk i 1930-årene tillatelse til arkeologiske undersøkelser i det området der keiserpalassene hadde ligget. Her fant en gulvmosaikker. Først trodde de at de var kommet ned på et romersk gulv fordi temaet i mosaikkene var ikke- kristent og stilen lik den en kjente fra keisertidens beste mosaikker. Men i fyllmassene under ble det funnet keramikk med innstemplet kors.

Mosaikkene var gulvet i det som hadde vært de overdekkede delene av en firkantet gård, peristyl, som målte 60x60m. Mosaikkflatens bredde er nesten 6.m. En ny utgraving etter 2. Verdenskrig fant restene etter en sermonihall, basilika, som peristylet hadde vært forgården til. I dypet under peristylet fant en bygningsrester med teglstempel fra det 6. Århundre. Dateringen av mosaikkene er derfor kanskje fra Justinian den andre (565 – 78 etter Kr.). Teknisk er dette et utsøkt arbeid. Det har en skjellformet bakgrunn som var vanlig i gulv. Scenene er pastorale eller dyrekamper. Borden rundt gulvet består av akantus med planter og dyremotiv samt masker. Tankene går til Romerske monument som Sant Clemente selv om dette er senere.

Klosteret St. Johannes døperen i Studium

Klosteret St. Johannes døperen i Studium er et av de mest berømte i Bysants og var et senter for kultur og kunnskap. Det ble grunnlagt i det 5. Århundre sannsynligvis i 463. Klosterkomplekset ble bygget i nærheten av Den Gyldne Port og hovedkirken, Katholikon, var viet til Johannes Døperen. Klosteret er beskrevet av en rekke reisende. Under ikonoklasmen ble munkene forvist og klosteret lukket Theodore Studite (759 – 826) som ledet kampen for å beholde bildene måtte flykte til Nea Moni på Chios. Kirken som idag er i ruiner er et eksempel på den vanlige vestlige basilika som var vanlig i Konstantinopel. Den var treskipet med polygonal apside i øst og nartex i vest. Den hadde også et stort atrium. Klosteret er beskrevet av reisende på 12 og 1300tallet med vinhager, rennende vann og vakre hager. Detaljer av mosaikkene på veggene og vakre opus sectile gulv med miniatyr figurer av dyr og fugler.

Etter tyrkernes overtakelse ble kirken gjort om til moske kjent som Imrahor Camii. Ødeleggelsene startet med en brann i 1782, og ytterligere ødeleggelse under et jordskjelv i 1894. I 1920 var der en stor brann som var med på å legge komplekset i ruiner . I dag er det bare ytterveggene og den nordre kolonnaden i skipet samt den vestre kolonnaden i nartex som står igjen. Det fine gulvet fra 1300-tallet er også in situ. Store deler av steinen i klosteret er brukt av innbyggerne som bygningsmateriale etter brannen i 1920.

Justinians Bygninger

En rekke kirkebygninger er resultat av den opprustning som skjedde under keiser Justinian (483 –565) . I 527 besteg Justinian tronen i det østromerske riket. Under ham inntrer et vendepunkt når det gjelder kirkebygging. Et ønske må ha vært å bygge den nye østlige kirke som skulle skille seg fra den vestlige. Basilikaen var blitt brukt både som kirkebygg og typen ble også brukt til vestlige sermonibygninger.

Byggeoppgaven kan derfor ha vært å skape en ny byggetype mer basert på kirkens egne idealer. Det nye var hvelvede sentralbygninger som hadde vært bygget siden 300-tallet. Det var vanlig å bruke rundkirketypen som palasskirker, baptisterier og mausoleer. Enhver struktur var ment å ha en mening som samsvarer med den visuelle formen på strukturen. Dette kan oppfattes som bygningsikonografi. Den nye kirketypen prøvde å forene basilikaen med rundkirken.

Sergius og Bacchus, Kücük Aya Sofya

Sergius og Bacchus kirken (Istanbul) som ble bygget i 527 er dedikert til de østlige helgene Sergius og Bacchus. De var soldathelgener som led martyrdøden under Diokletian. Dette var en takk til helgene som Justinian trodde hadde reddet hans liv et tiår før han besteg tronen og den første han bygget.

Kirken var bygget inntil en liten basilika som var viet til Peter og Paulus. Denne er idag forsvunnet muligens fordi jernbanelinjen går like ved Sergius og Bacchus. Idag er kirken moske. All mosaikk er forsvunnet men emblaturen med inskripsjoner tolv greske hexametre som ærer Justinian og Theodora sammen med St. Sergius, St. Bacchus er av en eller annen grunn ikke nevnt, er bevart.

De imponerende bysantinske kapitelene er laget ved hjelp av bor. Grunnplanen er en irregulær oktagon innskrevet i er svært irregulært rektangel. Uregelmessighetene kan komme av at bygningen ble presset inn mellom eksisterende bygninger. Dette er en forløper til Hagia Sophia og det første forsøk på å lage en kirke som har elementer av basilikaen og kuppel. Dimensjonene i kirken er imidlertid det som skulle bli vanlig i den østromerske kirken der kirkebyggene er mindre og ikke så prangende som i vesten. De var mer bygget for stille bønn og kontemplasjon enn for store prosesjoner.

Hagia Sophia

Hagia Sophia er det største og mest imponerende bysantinske monumentet i Istanbul. Likevel er det ikke typisk fordi dimensjonene er ubysantinske og vestlige. Dette ble et engangseksperiment som aldri ble gjentatt.

Kirken ble tegnet av arkitektene Anthemios av Tralles og Isodore av Miletus og arbeidet begynte i 532. Kirken gir et mektig inntrykk og den store kuppelen gir inntrykk av å sveve p.g.a. vinduene som er satt i krans rundt kuppelen.

Mariamosaikken i apsiden skal være en av de første som ble laget etter ikonoklasmen, og vi kan ennå se de svake konturene etter korset som var i apsiden under ikonoklasmen. To av mosaikkene har temaer som blir gjentatt senere, det store Deesis bildet fra andre halvdel av det 13.århundre og mosaikken over døren med donorprotrettet av Leo VI fra sent i det niende århundre.

Hagia Eirene, Aya Irini Kilisesi

Navnet på kirken Hagia Eirene, Aya Irini Kilisesi betyr: Den himmelske freds kirke, og den første bygningen her var sannsynligvis bygget ca 300 på samme sted som et Afroditetempel. Det andre Eukumeniske konsil hadde sitt møte her i 381. Kirken ble ødelagt av brann i 532, for rakt å bli bygget opp igjen av Justinian 532 –537. Kirken ble ødelagt under et jordskjelv i oktober 740 og ble restaurert enten under Leo lll 717-41 eller hans sønn og etterfølger Constantin V 741-75. Kirken er ikke blitt brukt til moske og har derfor bevart sin dekor fra 740.tallet og mosaikkfragmenter i nartex muligens fra Justinians tid.

Kirken er en treskipet basilika med to kupler. Sideskipene er skilt fra hovedskipet med søyler og massive pilarer som støtter kuppelen. Utvendig er den 42,2 m lang og 35,7m bred. Den har en basilikaform med en halvsirkelformet benk i apsiden lik den som har vært i Studiokirken et Synthronon.

Mosaikken i apsiden viser hva som var lov under ikonoklasmen et stort kors på gullgrunn med en bord rundt med inskripsjoner muligens fra 1. Salme XV 4 og 5 innerst og på buen Amos IV , 6 . Rundt inskripsjonene er der en bord av små kors som skulle tilsi at den er fra ikonoklasmens tid. I nartex er der fragmenter av mosaikk som er svært lik den en finner i Hagia Sophia og som kan stamme fra denne tiden.

Ikonoklasmen

I begynnelsen av den bysantinske periode startet keiserne å oppføre seg som despoter. Keiseren var ikke lenger den øverste borgeren som var et menneskelig vesen i de offisielle seremoniene, men han fikk en guddommelig karakter og ble selv et ikon(hellig bilde). Bysants så på seg selv som Guds rike på jorden og med Guds budskap som den gjeldende lov. Det ble et nært forhold mellom kirke og stat og de religiøse ritene fikk enorm betydning. Dette kom særlig sterkt til uttrykk fra begynnelsen av det åttende århundre til midten av det niende. Denne perioden omtales som Ikonoklasmen, eller billedstormen.

Ikonoklastene var motstandere av bilder, og mente at det var galt å tilbe et ikon i form av et bilde av Jesus, Jomfru Maria eller helgener. Den andre parten i konflikten mente at ikonet ikke VAR den som ble fremstilt, men likevel representerte en essens av den gjengitte. Dette gjorde at de hadde rett til å tilbe dette bildet. I løpet av denne perioden ble et enormt antall bilder ødelagt. Det hele endte til slutt med at billedtilbedelsen ble gjenopprettet i 843.

Den andre gullalder

Etter billedstriden fikk den bysantinske kunsten en ny oppblomstring.

Det makedonske dynasti

Det komnenske dynasti

Den latinske okkupasjonen

Den paleologiske perioden

Mistra

Karakteristika

Se også

• Bysantinsk arkitektur
• De viktigste mosaikkene i Roma
• Mosaikk
• Kosmas og Damiankirken
• Bysantinsk innflytelse på den kirkelige kunst i Italia i tidsrommet ca. 1100 - ca. 1400

Litteratur

• Demus, Otto; Byzantine mosaic decoration, Aspects of monumental art in Byzantinum, Aristide D. Caratzas, Publisher, reprint 1993
• Demus, Otto; «The Style of the Kariye Djami and Its Place in the Development of Palaelogan Art» i The Kariye Djami Studies in the Art of the Kariye Djami and Its Intellectual Background volume 4 ed. Underwood, Paul, Bollingen series LXX / Princeton University Press 1975
• Grabar, André: Byzantine Painting, 1979
• Kiilerich, Bente, Torp, Hjalmar; Bilder og billedbruk i Bysants, Oslo 1998, ISBN 82-02-16406-0
• Nordhagen, Per Jonas; Roma og Konstantinopel Maleri og mosaikk, Universitetsforlaget 1983

Eksterne lenker

• Forelesning hovedfag
• Art history resources (engelsk)
• The glory of Byzantinum (engelsk)
• Byzantinum(Engelsk)