Alterfrontal
Alterfrontal eller Antemesale (av ante og mensa foran bordet) er en plate av tre eller metall som har et utskåret eller bemalt billedfelt og som er på forsiden av alteret. Hensikten var å dekke forsiden av altrene i kirkene.Ofte var dette et panelmaleri. De norske frontalene har en rektangulær eller tilnærmet kvadratisk form.
Innhold
Oppbygning
Billedfeltet er ofte inndelt i et stort midtfelt og mindre sidefelter som har figurer eller fortellende scener. Alterfrontalene spillte en stor rolle i den nordiske kirkekunsten. I Norge finnes 31 slike alterfrontaler malt på tre, skapt over en periode på hundre år. Alterfrontaler har vært vanlige i Europa, men ingen er bevart utenfor Norge. Årsaken er at bildene kommer fra landsens kirker, hvor økonomien var dårlig. I andre land og i byene hvor man hadde bedre råd, ble alterfrontalene erstattet med mer moderne dekorasjoner.
På noen ble det brukt linolje som bindemiddel, 200 år tidligere enn Jan van Eyck som levde på 1400 tallet og som ifølge læreboken i kunsthistorie den første som brukte olje som bindemiddel.
Bakgrunn
Bruk av antemensale nevnes først på 700-tallet og de første kjente er fra romansk tid. Maleriene er ikke et særnorsk fenomen. Det er ikke noe nasjonalt ved teknikken, heller ikke ved stil eller motiver. De har et kunstnerisk uttrykk som knytter dem til Nord-Europa. Kunstneren har ofte engelske forbilder. I England er alterfrontalene forsvunnet, men bilder utført på tak og vegger i kirkene, glassmaleri og illustrerte bøker, har likhetspunkter med de norske frontalene. Allerede fra starten i 1250 var bildene perfekt utført,. Derfor er det sannsynlig at kunstneren kom utenfra eller at han var norsk og hadde lært faget av en utlending. Sikkert er det at maleriene er blitt laget på profesjonelle verksteder i byene. Utstyret og materialene som behøves, er så krevende at det ikke kan settes i gang hvor som helst.
Romanske frontaler
Oldkirken hadde ikke alterfrontaler, de nevnes først på 700-tallet. De eldste frontalene vi kjenner, stammer fra den romanske perioden: De var av tre og kledd med relieffplater av forgylt kobber. Det fantes flest i Danmark, hvor det især på Jylland ble utført praktfulle arbeider, deretter kommer Sverige, mens vi fra Norge bare har bevart ett frontale, funnet på Flåvær, og det skal være fra fra Selje. Beslektet med disse, men billigere og yngre, var arbeider med utskårne trefigurer fra Komnes og fra Vilnes samt et defekt fra Røldal. Det vakreste skal ha vært det antemensale som Sigurd Jorsalfar brakte hjem fra Bysants i 1111 og som ble plassert i Korskirken på Konghelle.
Gotiske frontaler
I gotikken ble malte frontaler alminnelige. De ble utført på vel tørrede og preparerte treplater, dekket av et krittlag med et tynt overtrekk av sølv, som var forgylt og til dels mønstret ved innrissede ranker, blomster, blad, gitterverk o.l. Bildene ble tegnet opp med kraftige, svarte konturer, og det ble brukt få og rene farger, ofte med sterke kontrastvirkninger. Teknikken kunne være olje eller tempera. Særlig har de senere års undersøkelser brakt for dagen ny kjennskap til denne tidlige oljeteknikk. Fra Håkon Håkonssons tid og et stykke inn på 1300-tallet finnes en rekke malte antemensaler i Norge, hvor de utgjør den vesentlige del av den bevarte middelalderske malerkunst. Bare Spania kan oppvise en lignende rekke.
Det finnes to hovedretninger: en høytidelig, streng, av utpreget lineær karakter, som representerterer de eldste; en sterkere beveget og realistisk, med mer nyansert koloritt, som representerterer de nyere.
Den første retningen var hovedsakelig østnorsk, med sentrum i Oslo. Eksempler er frontaler fra Heddal og Volbu, og tre fra Tingelstad fra unggotisk tid, fra Øye i Valdres fra høygotisk. Men også på Vestlandet arbeidet kunstnere i denne retningen. Eksempler er frontalene fra Fet fra unggotisk tid, fra Hammer' Årdal i Sogn, Botolvstavlen, Nes, Mariatavlen, Tønjum og Samnanger fra høygotikken.
Den andre retningen hadde hovedsete i Bergen, og preges av engelsk innflytelse gjennom hoffets kunstliv. Eksempler er frontalene fra Ulvik, Kinsarvik, Hauge og Kaupanger fra unggotikken, fra Dale, Nes, korsfestelsestavlen, Odda, og Årdal i Sogn Mariatavlen fra høygotikken. Etter at Håkon 5 hadde gjort Oslo til residensby, gjorde også den bergenske retningen seg gjeldende på Østlandet, med frontalene fra Bø og Ulnes fra høygotikken.
Det trønderske maleri hadde gjennomgående et alvorlig, kirkelig preg med frontalet fra Skaun fra unggotikken, fra Eid og Vanylven fra høygotikken, men også her synes den friere bergenske skole å ha øvd innvirkning med frontalet fra Nedstryn, Haltdalen Olavsfrontalet, nå i Nidaros domkirke og især det fra Kvæfjord kirke.
Alterfrontalene finnes i Bergen museum, i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo og i kirker på følgende steder: Bø i Telemark. Volbu i Valdres. Tresfjord, Møre og Romsdal. Nidarosdomen, Trondheim.
Se også
Litteratur
- Hohler, E. B., Morgan, N. J. og Wickstrøm, A. ; Painted altar frontals of Norway 1250-1350. Volume I: Artists, Styles and Iconography, Oslo 2004, ISBN 1-873132-44-1
- Wichstrøm, Anne; «Maleriet i høymiddelalderen», Norges kunsthistorie, bind 2, Oslo 1981, ISBN 82-05-12266-0
Eksterne lenker
