Annibale Carracci

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Annibale Caracci: Selvportrett
Annibale Caracci: Flukten til Egypt.

Annibale Carracci var en italiensk barokkmaler av Bologna-skolen født 1560 i Bologna, død 1609 i Roma.

Utdannelse og studier

Annibale var sønn av en skredder og ble det mest fremtredende medlem av en innflytelsesrik malerslekt som innbefattet hans eldre bror Agostino og søksnbarnet Lodovico. Han fikk opplæring av Ludovico (1555-1619) og av sin bror Agostino (1557-1602) lærte han gravering. Som et ledd i studiene av nord-italiensk kunst reiste han til Parma i 1580 og til Venezia i 1581-1582 med Agostino. Antagelig besøkte han også Firenze. Han returnerte til Bolgna i 1582.

Egen malerskole

I 1585 dannet de tre medemmene av Carraccifamilien Accademia degli Incamminati, en maleskole. De hadde det erklærte mål å reformere kunsten ved å gjenopplive de klassiske prinsippene hos høyrenessansens mestere som Michelangelo, og Rafael.
Akademiet trakk til seg lovende unge malere som Alessandro Agardi, Domenichino og Guido Reni, som gjorde Bologna til et av de mest aktive og innflytelsesrike italienske sentre for kunst i mer enn to ti-år.

Oppdrag

Annibale Carracci: Triptyk.

Like etterpå påbegynte de sitt fellesoppdrag, freskene i Palazzo Fava. Deretter fulgte en rekke fremragende alterstykker fra hans hånd. Her ble trekk fra Gorreggio, Titian og Veronese innarbeidet og videreført med en samlende realistisk illusjonisme. Dette oppnådde han gjennom en optisk overbevisende bruk av rene, mettede farger og atmosfærisk virkning med bruken av lys og skygge

I 1595 ble Annibale Carracci kalt til Roma i tjeneste hos kardinal Odoardo Franese i Roma for å utsmykke staten leiligheter i Palazzo Farnese, byens mest strålende nye private palass.
Han ble hos kardinal Farnese i ti år og skapte noen av sine største verk, de store, illusjonistiske freskene i galleriet i Palazzo Farnese mellom 1597 og 1601.

Freskene i Palazzo Farnese

Galleriet i Palazzo Farnese.
Annibale Carracci: Ariadnes triumf.

Måten Annibale Carracci utførte og arrangerte illusjonistiske takmaleriene i Galleria er nyskapende på flere måter. På en malt arkitektonisk bakgrunn som viser nakne klassiske guder i stukk, bronsetavler og utskårne marmorutsmykninger, malte han 11 bilder som gir illusjon av enorme opphengte malerier i ornamenterte rammer.
De forestiller i idealisert form, kjærlighetsscener blant de hedenske gudene hentet fra Ovid’s fortellinger. Da de ble ferdige i 1604 ble Romas kunstnerverden slått av beundring. De var rost opp i skyene av kunstnere som den italienske mester Gian Lorenzo Bernini og den flamske maleren Peter Paul Rubens. Begge innrømmet den store innflytelsen Farnese-maleriene utøvet på deres egen kunst.

Tross overtalelser fra sine hengivne assistenter, medregnet hans utvalgte kunstneriske etterfølger Domenichino, påtok Annibale seg bare få oppdrag etter dette monumentale arbeidet.

Betydning

Annibale Carracci bredte grunnen for fremveksten av den europeiske høybarokken gjennom sin reformering av manieristenes overdrivelser.
Gjennom sine serier av strålende fresker som syklusen Den lyriske Romulus (1588 - 1592) i Bolognas Palazzo Magnani opparbeidet Annibale Carracci alminnelig anerkjennelse som den mest begavete av malerne i Carracci-familien.
Han innførte gjennom freskene i Palazzo Farnese Carraccienes nye malestil til Roma, en stil han fortsatte å utvikle, stadig med referanser til de vedtatte romerske skjema fra en idealisert eldre kunst og renessansekunst.
Han skapte, med hjelp av sine lærlinger, en endelig syntese av en varm, naturalistisk nordisk fargeholdning og et høyst abstrakt klassisisk formspråk.
Det var Caravaggio, som befant seg i Roma allerede da Annibale kom dit første gang, som til fulle forsto rekkevidden i det illusjonistiske potensial i som lå i Bolognaskolens lys- og fargebruk.
Annibale Carracci's subtile og utsøkte landskap, som Ofringen av Isak (Louvre, Paris, Frankrike), er et forvarsel om det kommende, nye klassiske landskapet til de franske malerne Claude Lorrain og Nicolas Poussin.

Betydning for Caravaggio

Både Caravagio og Annibale ble på 1600-tallet oppfattet som eksponenter for en norditaliensk eller lombardisk naturalistisk tradisjon som sto i sterk motsetning til manneristenes overdrevne estetisme som var rådet grunnen i Roma.
Allerede før Annibale kom til Roma var Caravaggios stil anerkjent som et produkt av de naturalistiske konvensjoner i den venetiansk-lombardiske kulturen som han var oppdratt i. Men den modne stilen til Caravaggio utfoldet seg forst i sin fulle kraft etter at Annibales ankomst i Roma, først i Contarelli-kapellet og deretter i hans endelige bidrag i Cerasi-kapellet.

Forskjeller

Annibale Carracci: Pieta

.

Caravaggio hånet allerede i 1603 prinsippet med kunstnerisk utvelgelse, som hadde til formål å realisere det perfekte naturideal, å hevde den absolutte tro på det individuelle skjema, gjengi sannheten etter den særlige erfaring. Caravaggios naturalisme hadde til mål å gjengi den usminkede virkeligheten. Hans religiøse bilder bragte scener fra Bibelen og Det nye testamente inn den samtidige hverdag. På sin side søkte Annibale å gi en naturalistisk troverdighet til et fullkomment ideal som kun kunne utledes av erfaringen, og å gi uttrykk for ikke bare det som er sant, men som kunne og burde være det også. Gjennom dette kunne han vekke betrakteren til en høyere moralsk standard.
Hans alterstykker i Cerasi-kapellet, i kontrast til Caravaggios malerier på sideveggene, fremhever han på den sterkest mulig måte forskjellen mellom de to kunstnerenes ide om virkelighetens problem.
De er strengt antitetiske og ble umiddelbart oppfattet slik av sine samtidige. Det hevdes at i denne antitesen, ikke i motsetning til manierismen, ligger det fundamentale problem i den motreformatoriske kunsten.

I 1605 var Annibale Carracci nær mentalt sammenbrudd og døde fire år senere, som en ulykkelig mann. Han pådro seg en lammelse i 1605 og døde i Roma den 15. juli 1609.

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Annibale Carracci.