Arnolfinis bryllup

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Arnolfini's bryllup)
Hopp til: navigasjon, søk
Arnolfinis bryllup
Jan van Eyck 001.jpg
Kunstverk
Tittel: Arolfinis bryllup
Kunstner: Jan van Eyck
Årstall: 1434
Type: Oljemaleri på eikepanel
Høyde: 82 cm
Bredde: 60 cm
Museum: National Gallery

Bryllupet mellom Giovanni Arnolfini og Giovanna Cenami er malt av den flamske maleren Jan van Eyck (ca. 1390 - 1441). Bildet står i skjæringspunktet mellom senmiddelalder og renessanse.

Bildet viser virkelige mennesker i en reell situasjon og er virkelighetsnært, men det ligger også en masse symbolikk gjemt i det.

Beskrivelse av bildet

Jan van Eyck 004.jpg
Jan van Eyck 009.jpg
The Arnolfini Portrait, détail (2).jpg
The Arnolfini Portrait, détail (6).jpg
The Arnolfini Portrait, détail (3).jpg
Speilet
Kosten og Den hellige Margretha

To personer i helfigur er vendt litt mot hverandre. Kvinnens høyre hånd, som er strukket frem, ligger i mannens venstre. Hans høyre hånd er løftet i en høytidelig gest. Hennes venstre hånd hviler på skjørtet. Hun er iført en folderik kjole.

Både mannen og kvinnen har kostbare klær, og bildet kan godt brukes til å studere drakthistorie. Mannen har en stor, bredskygget hatt, kappe med pelsbesetning, sort skjorte og sorte strømper. Kvinnen hat en folderik kjole med et slep, store pelsbesatte ermåpninger og kunstferdige draperinger. På hodet har hun et slør med kniplinger som holdes oppe av en hodebekledning med dobbelthorn.

På gulvet like ved føttene til mannen står et par tresko. Ved føttene til kvinnen en hund. På veggen bak dem henger et rundt speil som har en bue utad, og i det ser en personene bakfra. En aner et par andre personer i speilet, kanskje kunstneren eller bryllupsgjester? Rammen på speilet er dekorert med 10 medaljonger som skildrer scener fra Kristi lidelseshistorie. Over speilet er maleriet signert: «Johannes de eyck fuit hic. 1434» (Jan van Eyck var her).

En rosenkrans og en kost henger på hver sin side av speilet. Under speilet står en rød stol og til høyre for det ser en litt av en høyrygget stol med et helgenbilde av den hellige Margaretha. Foran den røde stolen ligger et par røde tøfler. Til høyre i bildet ved siden av kvinnen står en karminrød baldakinseng.

I taket henger en lysekrone med bare ett lys tent. Lyset i bildet kommer fra det åpne viduet ved siden av mannen. I vinduskarmen ligget frukt, og på kisten under det 3 frukter til.

Personene i bildet

En vet nesten sikkert hvem personene i bildet er: Giovanni Arnolfini og hans hustru Giovanna Cenami. Han ble født i 1402, var borgerlig av opprinnelse, men hadde innflydelse som rådgiver for Filip den Gode, samtidig som han var ansatt ved hoffet med ansvar for finans. Giovanna kom fra en rik italiensk kjøpmannsslekt. En vet også at paret ikke fikk noen barn.

De bodde i Brügge, som på denne tiden var et senter for handel og bank, og det kom ofte mange handelsfolk til byen.

Kunstneren

Jan van Eyck var den mest berømte flamske kunstneren på denne tiden og da paret var både innflytelsesrikt og rikt er det ikke overraskende at han har laget portrettet. Bildet er også et eksempel på at borgerskapet nå begynner å få innflytelse. En del mener også at van Eyck som en av de første til å bruke oljemaleri.

Teknikken

I middelalderen var det vanlig å bruke Tempera-farger. Dette var fargestoffer som var fortynnet med eggeplomme og gav en tynn hurtigtørrende hinne som passet godt til de klare plan fargeflatene som en foretrakk. Men i tempera kan ikke fargene blandes skikkelig, så det er vanskelig å oppnå jevne overganger og tredimensjonale virkninger. Spesielt de mørke fargene ble også grumsete. «Flémalle-mesteren» overvant problemet ved å blande olje i fargene, og van Eyck videreutviklet teknikken. Det ble nå mulig å arbeide med tynne fargehinner (lazur) og i impasto.

Tolking av bildet

Bildet er tolket på flere forskjellige måter.

Vielsesattest?

Erwin Panofsky mener at bildet kan tolkes som en vielsesattest. Paret utveksler et ekteskapsløfte med vitner som en kan se i speilet.

Skriften over speilet («Johannes de Eyck fuit hic»), introduserer maleren som vitne til bryllupet da hverken bruden eller brudgrommen hadde slektninger i Brugge.

Ankomsten til brudgommens hjem ?

Denne teorien er blitt avvist av bl.a. Marchwinsky som har observert at mannen holder kvinnen i sin venstre hånd, og et håndtrykk gitt med venstre hånd i middelalderen var ikke rettsgyldig. En mener nå at bildet fremstiller ankomsten til brudgommens hjem etter at vielsen har foregått i kirken. I middelalderen gjennomførte en på denne tiden en såkalt adopsjonssermoni der bruden ble adopert av mannen. Som et tegn på at at bruden var akseptert tok en av mannens familiemedlemmer av seg skoene. Det står et par tresko på gulvet og brudgommen har ikke sko på. De røde tøflene er muligens en gave til bruden.

Hunden ved brudens føtter er et symbol på trofasthet, hustruens trofasthet i ekteskapet. Mannen lover kvinnen økonomisk trygghet ved adopsjonen. Han er plassert ved det åpne vinduet som peker ut i verden. Kvinnen lover ham trygghet i ekteskapet og har derfor ektesengen ved sin side.

Den hellige Maragareta som en ser i bakgrunnen er også de gravides skytshelgen. Kosten ble brukt som stenkekost til å velsigne ektesengen. Det ene tente lyset i lysekronen er muligens et brudelys som kvinnen har holdt i kirken. Det er nå plassert i lysekronen som et symbol på Jesus som velsigner ekteskapet. Rosenkransen og de korsformede sprossene i vinduet får en også til å tenke på kristendommen.

Når van Eyck har valgt hjemkomsten som motiv, har han flyttet scenen fra kirken til det borgerlige hjem. Presten er erstattet av symboler på kristendommen. Det gjør at menneskenes dialog med Gud får en mer intim karakter uten kirken som mellomledd. Dette er karakteristisk for oppfatningen i renessansen og langt fra middelalderens oppfatning der det verdslige liv alltid vil være underordnet.

Bildet er malt med tydelig linjeperspektiv. Forsvinningspunktet ligger i speilet. Et speil var på 1400-tallet en stor kostbarhet, så det viser at brudgommen har formue. Rammen illusterer at ekteskapet er kristent. At speilet er buet kan gi assosiasjoner til uendeligheten, det evige liv. middelalderens teologer betraktet speilet som et symbol på Jomfru Maria fordi det kan avspeile virkeligheten og fordi lyset kan trenge gjennom overflaten uten å skade det, noe som viser til den hellige ånd som besvangret Maria uten å skade hennes jomfrudom.

Minneportrett?

Margaret Koster mener at det kan være snakk om et minneportrett etter en avdød hustru. denne tolkning vil særlig gjøre lysekronen mer forståelig da et brennende lys på hans side representerer den gjenlevende, i kontrast til symbolbetydningen av det nedbrente lyset på hennes side av lysekronen.[1]

Historisk kontekst

I løpet av det 12. århundre begynte økt handel og tidlige industrielle forhold å skape en ny sammfunnsstruktur i Europa. I middelalderen var det ikke godtatt at andre enn kirken skulle ha store rikdommer. Man skulle leve et nøkternt liv! Vekst i pengevesenet og handel førte gradvis frem til slutten av middelalderen til at byene vokste og at borgerstanden ble byenes maktfaktor. Kirken, adelen og hoffene fikk en konkurrent i den rike handelsborgerstanden.

Middelalderens kunst skildret de evige sannheter og de religiøse spørsmål. Renessansens kunst formidlet tiltroen til det individuelle menneske, til borgeren, som ved hjelp av sin egen innsats kan bevege seg oppover på den sosiale rangstigen.

Aldofinis bryllup var tenkt opphengt i et borgerlig hjem hvor det skulle gjengi ektepaktets idealer, rikdom, gudstro og annet. Van Eyck kom fra et borgerlig hjem. Han arbeidet både for borgerskapet og for adelen rundt Filip den Godes hoff i Brügge i hertugdømme Burgund. Han fungerte som hoffmaler og diplomat for Filip den Gode og tjente uvanlig godt. Han befant seg i smørøyet mellom borgerskapet og adelen. Derfor ble van Eyck en meget ettertraktet maler også blant det velstående borgerskap som etterlignet adelens livsstil men samtidig vernet om sin nye borgerlige selvoppfatning.

Van Eyck er en nordeuropeisk mester i perspektivet som bryter igjennom i renessansens billedkunst, både i sør og nordeuropa. Han er samtidig en perfeksjonist når det gjelder detaljer. Teppet, lysekronen og speilet er malt med en slik nøyaktighet at en vanskelig lan tro at bildet bare måler 81x59 cm. Kunstneren har forsynt speilet med ti små scener fra Kristi lidelseshistorie og treverket i værelset er fullt av små detaljer.

Speilbildet er også en studie i overlegen teknikk. Selv om maleriet er lite gjengies et helt motiv fra den motsatte siden for betrakteren i speilet. Speilet avslører at der er to personer til i rommet i tillegg til Giovani og Giovanna som sammen med betrakteren må være plassert utenfor bildet, i virkeligheten.

På grunn av speilbildets plassering og den romlighet som perspektivet gir motivet kan en nesten se bak seg selv. betrakteren blir uunngåelig plassert umulig, midt mellom brudeparet og de to vitnene og samtidig som bildet betraktes, men også utenfor både bildet og virkeligheten. Dette er en uanseelig nesten usynlig detalj som har en stor betydning.

Referanser

Litteratur

  • Panofsky, E.: «Jan van Eyck`s “Arnolfini Portrait», i Kleinbauer, W.E.: Modern Perspectives in Western Art History, Toronto 1989 side: 193-203 ISBN 0-8020-6708-5

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Arnolfinis bryllup.