Barfrøstue

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Barfrøstue i Folldal. Der er få bevarte igjen av denne hustypen. Den er sterkt utsatt for råteskader som følge av fuktighet fra taket som heller mot bislaget i fronten. De fleste av denne hustypen er derfor borte i dag.
Foto: Frode Inge Helland


Barfrøstue er en stue med påbygget barfrø. Denne bygningstypen er særegen for Østerdalen. Ordet er satt sammen av to ord: "Barfrø" og "stue". Begrepet dekker en ordinær én-etasjes østerdalsstue med tilføyet et bislag i to etasjer.

Etymologi

Ifølge Ivar Aasen er barfrø en utbygning på forsiden av et hus. Ordet settes i forbindelse med gammelfransk berfroi eller gammeltysk bercvrit, bervrit, men Aasen tilføyer at opprinnelsen er uviss. Navnet barfrø finnes første gang i Norden i et fredsforlik, stiftet 1339 i Skåne mellom kong Magnus VII (Magnus Smek) og Johan Uffeson, i formen barfrith. Dette er en forvanskning av det middelhøytyske bercvrit eller berfrit, som egentlig betyr et beleiringstårn av tre.

Det kan også tenkes at det har en mer direkte sammenheng med det danske begrepet "barfred" som betyr hoved-borgtårn i en middelalderborg, som blant annet tjente som tilfluksted under beleiring. Begrepet kommer av det tyske " Bergfried" - bergfred. Ordet er avledet av berg med hentydning til plassering på høyder.

Utførelse og bruk

Barfrøstue fra Svestad Stor-Elvdal. Barfrøstuen er trolig oppført i 1787 og finnes i dag på Hedmarksmuseet i Hamar.
Foto: User:Jensens
Barfrøstue fra Bjøntegård i Øvre Rendal.
Foto: Johan Meyer
Barfrøstue, Østerdalstunet, Norsk Folkemuseum, Bygdøy.
Foto: Frode Inge Helland
Barfrøstuen, Østerdalstunet, Norsk Folkemuseum, Bygdøy.
Foto: Frode Inge Helland

Underdelen var oftest utført i reisverk, mens overdelen alltid var laftet. Gavlen var orientert i motsatt retning av hovedbygningens. Dermed ble det dannet et tårnlignende rom som antagelig (Meyer) opprinnelig ble brukt som sovekammer men som i senere tid ble brukt som kleskammer. Dette tilbyggete bislaget i to etasjer kalles barfrø.

Utbredelse

Foruten Østerdalen finnes det også i de tilgrensende svenske bygdene, først og fremst Dalarna. Johan Meyer skriver (1918): "I de svenske grensebygdene forekommer de også, men så sporadisk at man vanskelig kan forutsette at ideen hentet fra disse. Sannsynligvis er ideen oppstått i Stor-Elvdal, diktert av behovet for øket husplass på den rike bygds storgårder". Hverken navnet eller bygningen kjennes i Norge utenfor Østerdalen, men her synes bygningsstypen å ha vært alminnelig. I sin tid var samtlige storgårder i Stor-Elvdal (ca. 50 hus) utstyrt med barfrø.

Historie

Barfrøstuen fantes i store deler av Østerdalen, men mest vanlig i Stor-Elvdal og Rendalen. I Stor-Elvdal ble barfrøstuen vanlig på 1770-tallet.

Omkring 1800 fjernet man imidlertid barfrøene, fordi de på grunn av sin plass foran hovedbygningens tak ble utsatt for vannsig og ble utsatt for råte. Barfrøet ble da i alminnelighet erstattet med bakstueanlegg tilbygget i lengdeaksen.

Ifølge Nicolay Nicolaysen var det i 1878 ikke mer en rundt 10 barfrøstuer tilbake i hele Østerdalen, deriblant ett på Hammeren ved Koppang, ett på Svestad, tre på Trønnesgårdene, ett på prestegården i Alvdal, ett på Steien og ett på Nytrøa.

I dag finnes ulike barfrøstuer bevart på Norsk Folkemuseum, Glomdalsmuseet, Hedmarksmuseet, Tynset bygdemuseum, Koppangtunet og en i Folldal som er bebodd (bilde øverst t.h.).

Litteratur

  • Berg, Gösta. «Barfrustugans härkomst». I: By og bygd, Norsk folkemuseums årbok. Oslo, 1988
  • Amund Helland. Topografisk-statistisk beskrivelse over Hedemarkens amt. Kra, 1902
  • Meyer, Johan. Fortids kunst i Norges bygder. Østerdalen bind II. Forum forlag, 1987. ISBN 82-7365-018-9 (Første utg.: Aschehoug, 1936)
  • Sørensen, Steinar. «Barfrø» I: Jeg fant, jeg fant; 57 korte artikler fra museene i Hedmark. Redigert av M. Haugen og E. Randmo. Elverum, 1990
  • Sørensen, Steinar. «Barfrø i Stor-Elvdal» I: Nytt om gammalt, Glomdalsmuseets årbok. Elverum, 1986

Eksterne lenker