Bindingsverk

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Anatomigården i Oslo.
Eksempel på bindingsverk med murfylling. Bindingsverket er synlig i gavlen, mens det i første etasje er forblendet og pusset for å illudere solid murverk

Bindingsverk er en huskonstruksjon med et skjelett av stolper og trebjelker og mellomrommene fylt ut med annet materiale, oftest murstein. Bindingsverket er en ren bærekonstruksjon, et «skjelett» som enten trenger utfylling i hulrommene eller kledning på en eller begge sider for å danne en tett vegg mellom ute og inne.

Bindingsverk - reisverk

Ofte forveksles bindingsverk med reisverk. Bindingsverket består av vertikale stendere eller stolper og horisontale sviller i topp og bunn, ofte supplert med skråavstivning, spikerslag, losholter og utlekting. Eldre bindingsverk hadde grove dimensjoner. En variant av eldre bindingsverk er utmurt bindingsverk, vanligvis med synlig bindingsverk og murverk av tegl til utfylling av fagene. Sammenføyninger ble gjort med tapping, bladning og kamming, uten bruk av spiker, men med trenagler.

Utbredelse

Bindingsverk er utbredt i hele Vest-Europa, hvor det ble utviklet i middelalderen, antagelig med utgangspunkt i forhistoriske stolpekonstruksjoner. I eldre bindingsverk ble fagene fylt med leirklint flettverk. Utmuring med tegl ble vanlig i byene fra senmiddelalderen.

I Norge var bindingsverk relativt ukjent til Christiania fikk murtvang i 1624, med dispensasjon for utmurt bindingsverk. Her ble det den mest utbredte byggemåten, og bare i Christiania, forstedene og de nærmeste landdistriktene fikk det ordentlig innpass i folkelig byggeskikk, nesten alltid med utmuring i tegl. Ved branntakseringen i 1766 hadde omkring 50 % av bygårdene i Christiania forhus av utmurt bindingsverk. Etter hvert ble det vanlig å pusse eller forblende bindingsverket for å skape en illusjon av massivt murverk.

På 1800-tallet ble bindingsverk med bordkledning mer vanlig i landbruksbebyggelse over hele landet, og på 1900-tallet utkonkurrerte det lafting som byggemåte for bolighus i tre. Fra rundt 1950 fikk vi det moderne lette bindingsverket med spinkle dimensjoner og rene spikerforbindelser, fylt med effektive isolasjonsmaterialer, og kledd med vindtetting og panel ute, og diffusjonssperre og plater eller panel inne.

Litteratur

  • Broch, Theodor: Lærebog i Bygningskunsten. Christiania 1848.
  • Harris, Richard: Discovering Timber-framed Buildings. Princes Risborough 1995.
  • Jensen, Chr. Axel: Dansk Bindingsværk fra Renæssancetiden, København 1933.
  • Kayser, Kjeld: Københavner bindingsværk. København 1985.
  • Roede, Lars: Byen bytter byggeskikk - Christiania 1624-1814, Oslo 2001, s. 216-235 og 337-364.
  • Steensberg, Axel: «Bindingsværk». I: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Oslo 1957. Bind 1, s. 546-554.

Se også