Bruker:Dumfuk/Min kladdeside

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Mark Ryden

Amerikansk maler, født den. 20. Januar 1963 i Medford, Oregon, men vokste opp i det sydlige California. Han studerte illustrasjon ved Art Center college of Design i Pasadena, og gikk ut derfra med eksamen i 1987. Bor og jobber nå i Eagle Rock, California sammen med kona, maleren Marion Peck. Debut utstillingen hans var kalt ”The Meat show”, og ble vist i Pasadena, California i 1998. Maleriene hans er inspirert av alt fra psykedeliske ” Vienna School” kunstnerne Neon Park og Ernst Fuchs til klassiske kunstnere som Ingres og David. Han har fått mye oppmerksomhet ved hjelp av lowbrow (undergrunns kunst) magasiner som Juxtapoz, hvor han er nærmest fast innhold. Han har samarbeidet med andre ”lowbrow” kunstnere som Gary Baseman og Tim Biskup, i tillegg til komponistene Stan Ridgeway og Pietra Wexstun. I november 2001 hadde han sin første utstilling i New York med Earl McGrath Gallery, en utstilling som reiste videre til Grand Central Art Center i Santa Ana. Har designet albumcover for musikere som bl.a. Michael Jackson, Ringo Starr, Jack Off Jill og Red Hot Chilipeppers. Kirk Hammet fra bandet Metallica fikk Ryden til å male en av gitarene hans, musikeren ble avbildet på forsiden av 2009 utgaven av Gitar World. Han har også dekorert to bøker av Stephen King, Desperation og The Regulators, og han er kreditert for Tattoo Art på Aerosmiths album Pump.

Rydens malerier er oftest veldig små, noen ganger bare centimeter i høyde og bredde, og stilles vanligvis ut i intrikat utskjærte rammer. I februar 2009 ble utstillingen ”The Snow Yak Show” vist i Tomio Koyama Gallery i Tokyo, noe som markerte en utvikling for ham siden bildene som tidligere har vært mettet med farger og hatt bakgrunner fylt med liv, var byttet ut med et minimalistisk utseende og en palett som holdt seg innenfor grå- og hvittoner. Long Gone John (Entreprenør kjent for platelabelen Sympathy for the Record.) og Jessicka (vokalist i gruppene Jack Off Jill og Scarling) ble nevnt som Rydens muser for utstillingen.

Ref.: www.en.wikipedia.org





Julian Schnabel

Var født i Brooklyn, N.Y.C. 26. oktober, 1951. Er både maler og filmskaper.

Mens han fortsatt var ung flyttet han med familien sin til byen Brownsville i Texas, og det var her han bestemte seg for å bli kunstner. Etter at han tok bachelor i billedkunst ved universitetet i Houston, sendte han inn en søknad til det selvstendige studieprogrammet ved Whitney Museum of American Art i New York, som inkluderte bilder av arbeidene hans lagt som en sandwich mellom to brødskiver. Han ble tatt med i programmet. Schnabel hadde sin første solo utstilling i Contemporary arts museum i Houston i 1975. Iløpet av de neste årene reiste han ofte til Europa, hvor kunstnere som Joseph Beuys, Antoni Gaudi og Cy Twombly gjorde sterkt uttrykk på ham.

Det var først i 1979, når han hadde en utstilling i Mary Boone gallery at han begynte å bli regnet som en viktig figur innen kunstverdenen. Han deltok på Venezia biennalen i 1980, og på midten av -80 tallet var han blitt stor innen neo-ekspresjonismen. Innen 1981 hadde han fått et godt grunnlag å stå på som selvstendig kunstner. De nå berømte ”platemaleriene” hans – store bilder malt på knuste keramikkplater - fikk en høylydt kritisk mottagelse av kunstverdenen. I tillegg gjorde vanen han hadde om å komme med heller selvhøytidelige kommentarer om seg selv (”I'm the closest thing to Picasso that you'll see in this *#@ life") at både kolleger og publikum rynket på nesen. Schnabels signaturarbeider inneholder en underliggende brutalitet samtidig som de gløder med en komposisjonell energi. Han sier selv at han sikter mot ” en følelsesmessig tilstand, en tilstand som folk nærmest kan gå inn i og bli omringet av.” Han insisterer på at han først og fremst er maler, selv om det er filmene han har skapt (Before Night falls fra 2000, The Diving Bell and the Butterfly fra 2007) han er mest kjent for. Noen av museene som har maleriene hans i samlingen sin er bl.a. Metropolitan Museum of Art, Museum of Modern Art, The Whitney Museum of Modern Art, The Museum of Contemporary Art, og Centre George de Pompidou I Paris.

Ref.: www.en.wikipedia.org




Joan Mirò

Joan Mirò Ferra, født den 20. April 1893 i Barcelona. Begynte å tegne første gang som sjuåring, men ga etter hvert etter for foreldrenes ønske om at han skulle ta et anstendig yrke, og ble bokholder. Samtidig som han arbeidet, studerte han i årene 1907-10 kunst ved akademiet Le ascuela de la Lonja i Barcelona. Fra 1912-15 studerte han ved privatskolen Francese D`A. Gali Fabra, og grunnla i i 1918 gruppen ”Agroupacio Courbet” med likesinnede kunstnere; unge mennesker som gikk imot de konservative tradisjonene ved Katalansk kunst. Fra 1913-17 er hans viktigste inspirasjon Cezanne og Fauvistene; objektene i maleriene ligger nærme hverandre, og han bruker sterke farger. I 1918 begynner Mirò sin såkalte ”detaljerte fase”, også kalt poetisk-realistisk av biografen Jacues Dupin. Bildene viser landskap fra Montroig avbildet med dypt perspektiv, fylt av nitidig malte detaljer.

Mirò reiste til Paris i 1920, og delte fra da av tiden sin mellom Frankrike og Spania. De følgene årene utviklet han seg som maler, ifra å være en observatør av naturen som malte det han så, til å male abstrakte figurer, symboler på mentale bilder. Særlig sultdrømmene han husket fra de gangene han måtte legge seg sulten ble en inspirasjonskilde. Han sa senere han tenkte på hunger hallusinasjonene som sin muse. Etter hvert blir Miròs kunst mer og mer abstrakt og figurene mer organiske. Ved slutten av 1920 – tallet inneholder bildene hans ofte bare tegn til å markere rommet, for eksempel en linje til å vise horisonten, sol og stjerner i den øverste delen av bildet, planter og busker eller linjer som bølger seg langs den nederste delen av maleriet, og ”budbringere”; menneskefigurer, dyrefigurer, en stige, osv som kommuniserer og trekker sammen de forskjellige delene av maleriet.

På 1930 tallet eksperimenterte han med forskjellige materialer, satte sammen ting han fant, tegnet på f. eks. papir, kobber og sandpapir. I perioden 1932-36 jobbet han basert på skisser lagd av div. utklipp fra kataloger og magasiner, deler fra maskiner og hverdagslige objekter som han limte på papir og senere malte. I maleriene ble alle de tekniske delene og firkantede formene gjort om til organiske vesener, embryoer, dyreorganer og lignende. Etter utbruddet av den spanske borgerkrigen reiste Mirò til Paris igjen og ble i Frankrike til 1940. I ’37 lagde han et stort maleri kalt ”the Reaper” til den Spanias republikanske paviljong på verdensutstillingen i Paris. Desverre forsvant bildet eller det ble ødelagt etter at paviljongen var tatt ned. Et av Miròs viktigste malerier fra denne tiden er ”Stilleben med Gammel Sko” (Still life with old shoe), som viser en sko, brød, helt vanlige objekter fremstilt i et uvirkelig lys og farger, som gir det følelsen av å være et bilde fra verdens undergang. I 1940, mens han bodde i Varengeville, Normandie, begynner Mirò på en serie gouache malerier kalt ”Constellations” som han fullførte i Montroig og Barcelona. Disse 23 verkene skulle senere bli regnet som et av høydepuntene i hans kreative utvikling. De ble skapt, som Mirò selv sa ” under påvirkning av natten, stjerner og musikk av Bach og Mozart”, noe som gav ham flere poetiske assossiasjoner reflektert i titler som ”The Nightingale’s Song at Midnight and the Morning Rain” og ”Ciphers and Constellations in Love with a Woman”. De følgende årene skapte Mirò blant annet serier av monumentale keramiske muralmaleri til utsmykninger til spisesalen i Harvard Harkness Center (1960-61), byggingen av Ecole Supérieure de Sciences économiques i St. Gall i Sveits (1964), gjerdet til Fondation Maeght i Saint-Paul-de-Vence, Barcelonas flyplass (1970), og glasspaviljongen til verdensutstillingen i Osaka (1970). På 1950-70 tallet ble Mirò interessert i skulptur, og igjen lagde han skisser til arbeidene sine med ting han fant rundtomkring, menneskeskapte eller naturlige, og støpte dem senere i bronse. Maleriene hans fra denne perioden ble ”tommere” igjen, og er karakterisert ved bruken av noen få rene farger og store enkle former. Mirò produserte en massiv mengde verk gjennom sitt liv. Han etterlot seg omtrent 2000 oljemalerier, 500 skulpturer, 400 keramiske objekter, og 5000 tegninger og collager. Han hadde en sterk innflytelse på etterkrigskunstnen i USA. I 1975 ble Fundaciò de Joan Mirò åpnet i Centre d’Estudis d’Art Contemporani i Barcelona, og i 1992 ble atelieret hans i Palma de Majorca gjort om til et museum om ham. Ref.: 1. Wikipedia, the free encyclopedia 2. Olga’s Gallery




Jean Michael Basquiat

(22. desember 1960 – 12,august 1980) Var en Amerikansk maler og er sagt å være den første maleren med afrikansk avstamning til å bli så kjent internasjonalt. Han begynte som en grafittikunstner i New York, og var utover 80tallet med på neo-ekspresjonisme bevegelsen. Han brukte ofte ord og setninger i bildene sine.

Han var født i Brooklyn, New York til Matilde og Gerard Basquiat. Moren hans var Puertorikansk og faren var av haitisk avstamning, dette førte til at Jean Michael ved 11års alderen kunne snakke fransk, spansk og engelsk flytende, og leste bøker om symbolsk poesi, mytologi og historie. Han viste tidlig tegn på å halle mot det kunstneriske, og moren hans lot ham mer enn gjerne male, tegne og holde på med andre kunstneriske aktiviteter.

I 1977, da han var 17 år gammel begynte Basquiat og vennen Al Diaz å spraymale grafittikunst på veggene til bygninger i nedre Manhattan md signaturen SAMO. Det var hovedsakelig beskjeder som ”Plush safe he think… SAMO.” eller ”SAMO as an escape clause.” I desember 1978 publiserte tidsskriftet Village Voice en artikkel om tekstene. SAMO prosjektet endte med setningen ” SAMO IS DEAD” skrevet på veggene til SoHo bygninger. 1978 var også året da Basquiat hoppet av skolegangen sin ved Edward R. Murrow High School . Han flyttet hjemmefra og begynte å bo hos venner og tjente penger ved å selge tskjorter og postkort på gata, og arbeide i Unique Clothing Warehouse på Broadway Avenue. Sent på 70tallet formet Basquiat bandet Gray sammen med Shannon Dawson, Michael Holman, Nick Taylor og Wayne Clifford. Bandet hadde opptredener på nattklubber som Max’s Kansas City, CBGB, Hurrahs, og Mudd Club. Basquiat jobbet også med filmen Downtown 81 som hadde Grays sanger i tittelsporet, og han spilte i Blondies musikkvideo Rapture, hvor han var DJ. De påfølgende årene fortsatte han å stille ut verkene sine rundt om kring i New York så vel som internasjonalt (sammen med andre gateartister), denne gangen i gallerier som Now Gallery, Larry Gagosian og Mary Boone. Innen 1982 hadde han ofte utstillinger, ofte sammen med Julian Schnabel, David Salle, Francesco Clemente og Enzo Cucchi. Disse formet til sammen neo-ekspresjonisme bevegelsen. Det samme året møtte han Andy Warhol, som han samarbeidet med i tidsrommet 1984-86. ( I biografien om Basquiat fra 1998, spør Phoebe Hoban om Warhols død var et veiskille for, og om det var etter denne at depresjonen og dopavhengigheten begynte å ta over og førte til hans død som 27åring.)

Basquiat ble kjent for å jobbe med maleriene sine iført Armani dresser, og gikk ofte rundt på gata iført 1000$ drakter innsmurt med maling. Boken Gray’s Anathomy var en stor innflytelse på Basquiat helt siden han fikk den da han var innlagt på sykehuset som barn. Basquiat var opptatt av å fortelle historien til slekten sin, da både med aspekter fra slavehistorien og Haitisk voodoo tradisjon. Et eksempel er bildet ”Irony of Negro Policeman” (1981) viser hvordan afroamerikanere har, ubevisst, blitt kontrollert av det hvite samfunn. Tanken om en svart politimann fascinerte Basquiat, fordi han så på den som ironisk. For selv om det for det svarte samfunnet ville virke som om denne politimannen sympatiserte med sine venner, familie og forfedre, ville han være der for å håndheve regler skapt av hvite menn. I bildet hadde politimannen svart hud, men bar en hvit maske. Kroppen hans er veldig stor, for å symbolisere en veldig makt, men samtidig ser han knust ut, kroppen er i småbiter.

Ref.: www.en.wikipedia.org





Gilbert and George.

Gilbert Proesch var født i San Martin de Tor i Italia den 17. September 1943. Han studerte kunst ved Wolkenstein kunstskole, og Hallein kunstskole i Østerrike, og ved Kunstakademiet i München før han flyttet til England. George Passmore var født i Plymouth, og vokste opp med sin fattige, enslige mor. Han studerte ved Dartington Hall College of Art og Oxford kunstskole, da en del av Oxford College of Technology som til sist ble Oxford Brookes Universitet. De to møttes for første gang den 25. Sept. 1967 mens de begge studerte skulptur ved St. Martins Art School,( nå Central Saint Martins College of Art and Design), et av seks avdelinger ved University of the Arts, London. De sier at grunnen til at de møttes var at ingen andre enn George forstod Gilberts dårlige engelskuttale. I et intervju fra 2002 i The Daily Telegraph sier de at det var kjærlighet ved første blikk. De ble gift i 2008.


Levende Skulpturer Mens de studerte skapte de ”The Singing Sculpture” som var første gang vist ved Nigel Greenwood akademiet i 1970. I denne performancen dekket de hode og hender i mangefargede metalliske pigmenter og sang sammen med og bevegde seg til et opptak av Flanagan og Allens sang ”Underneath the Arches”. Dette gjorde de noenganger i en dag sammenhengende. Dressene de brukte i denne performancen ble etter hvert en uniform for dem og viser seg sjelden utendørs uten. Det er heller ikke ofte de sees hver for seg. De omtaler seg selv som levende skulpturer, og nekter å sette skille mellom kunsten sin og dagliglivet. De insisterer på at alt de gjør er kunst. The Pictures Det de kanskje er best kjent for er de store fotografiene sine, som går under det generelle navnet ”The Pictures”. De tidligste av disse arbeidene er i svart-hvitt, mens de etter hvert legger til håndkolorerte røde og gule felter. De utviklet seg senere til å bruke flere, kraftige farger, noen ganger belyst fra baksiden, med svarte rutenett over. De bruker ofte seg selv som motiv i disse bildene, i tillegg til blomster, ungdom, ven ner og kristne symboler. I 1986 ble de kritisert for å glamorisere såkalte grove karakterer, for eksempel skinheads, fra Londons østkant, i en serie fotografier. Ved flere andre anledninger har arbeidene deres fått oppmerksomhet for å inneholde potensielt sjokkerende bilder, som nakenhet, sex og kroppsvæsker. Bildenes titler, som for eksempel ”Naked Shit Picture” (1994) og ”Sonofagod Pictures” (2005), gjorde også at bildene fikk oppmerksomhet. I 2007 gav Tate Modern ut en bok om Gilbert og George, kalt The Complete Pictures 1971-2005, som inneholder mer enn 1000 eksempler på verkene deres. Det kom også ut en dokumentar om dem det samme året, Imagine, laget av Alan Yentob, og ble vist på BBC. Ved slutten av filmen ble et av bildene deres lagt ut som gratis nedlasting på BBC og The Guardians nettsider i 48 timer, slik at de som ønsket det kunne laste ned og printe ut bildet del for del, og dermed eie en original Gilbert and George. Priser I 1981 vant Gilbert and George Regione Lazio Award (Torino), I 1986 The Turner Prize, 1989 The Special International Award (Los Angeles), og i 2007 vant de South Bank Award I tillegg til Lorenzo Il Magnifico prisen. (Firenze) I 2005 representerte de Storbritannia i Venezia Biennalen. Retrospekt utstillingen deres på Tate Modern i 2007 var den største utstillingen noen kunstner har hatt der. I desember 2008 fikk Gilbert og George en æres doktorgrad fra London Metropolitan University.

Politisk Ståsted Gilbert og George blir ofte sett på som merkelige i kunstverdenen, på grunn av sine åpenlyse konservative politiske synspunkt, hvor de blant annet har hyllet Margaret Thacher. ”Det er ikke lov å være konservativ i kunstens verden” sa George, ”Venstresiden er lik bra. Kunst er lik venstre. Popstjerner og kunstnere skal være så originale, så hvorfor har alle den samme meningen? (…) ” Vi beundrer Margareth Thacher. Hun gjorde mye for kunsten. Sosialismen vil at alle skal være like. Vi vil være annerledes. Vi er også glade i Prinsen av Wales, han er en ekte gentleman.”


Ref.: www.en.wikipedia.org





Barbara Kruger

(f. 1945) Amerikansk konseptkunstner representert av Mary Boone Gallery i New York og Yvon Lambert Gallery i Paris.

Krugers arbeid består av svart-hvitt fotografi overlagt med skrift i hvitt på rødt, i skrifttypen Futura Bold Oblique. Setningene hun bruker er vanligvis deklamerende og inneholder ord som ”you”, ”I”, ”we” og ”they”( du, jeg, vi, dem). Sidestillingen av bilde og tekst som inneholder kritikk av kjønnsdiskriminering og sirkulasjonen av makt innen kulturer er et gjentatt tema innenfor Krugers kunst. Teksten i arbeidene hennes fra 1980 tallet inneholder fraser som ”Your comfort is my silence” (Din komfort er min stillhet, 1981), ”You invest isn the divinity of the masterpiece” (Du investerer i mesterstykkets gudommelighet, 1982), og ”I shop, therefor I am” (Jeg kjøper, derfor er jeg, 1987). Hun har sagt ”Jeg jobber med bilder og tekst fordi de har evnen til å definere hvem vi er og hvem vi ikke er.” I 1980 hadde hun sin første utstilling i P.S. 1, Long Island City, New York. I 1985 ble hun med det prominente samtidskunstgalleriet Mary Boone og har hatt åtte soloutstillinger der siden. På den 51. Venezia biennalen 2005 fikk hun The Golden Lion prisen for ”Lifetime Achievement.” (Usikker på hva som er den norske ekvivalenten til prisen, livstids oppnåelse prisen høres ikke riktig ut.) I 2007 var Kruger en av mange kunstnere som deltok på Sør Koreas Kvinnelige Kunstnere Biennale i Seoul, og dette var den aller første kvinnelige biennalen i Sør Korea. I september 2009 åpnet Krugers store installasjon ”Between Being Born and Dying”, levert av Lever House Art Collection, i New Yorks arkitektoniske landemerke, Lever House. Kruger er for tiden professor ved University of California i Los Angeles. Krugers ord og bilder har blitt stilt ut både i gallerier og offentlig rom, fotografier med ramme og uten, plakater, postkort, tskjorter, elektriske skilter, billboards og på perrongen på en togstasjon i Strasbourg, Frankrike. Det siste tiåret har hun skapt installasjoner både som video, projeksjon, lyd, og film. Arbeidene hennes er konsekvent om vennligheten og brutaliteten i det sosiale livet; om hvordan vi oppfører oss mot hverandre, og de omslutter tilskueren forførerisk med direkte påpekelse av dette.

Ref. : www.en.wikipedia.org






Gustav Klimt

Østerriksk maler som ble kjent for sine på den tiden provoserende bilder hvor menneskets figur blandes med mønstre og for sin bruk av bladgull i maleriet.



Liv og Virke

Født 14. juli 1862 i Østerrike, Døde 6. Februar 1918. Gustav var den nest eldste i en søskenflokk på 7, født til en fattig familie. Klimt viste tidlig at han hadde talent, og kom inn på Kunst og Håndtverk akademiet i Wien (Kunstgewerberschule) i en alder av 14. Etter hvert begyndte også broren Ernst ved den samme skolen og en felles venn, Franz Matsch. Trekløveret var så dyktige at lærerne gav dem lov til å arbeide med sine egne prosjekter utenfor pensum, noe som førte til at de etter hvert fikk oppdrag fra diverse utenforstående, som foreksempel å dekorere rom i villaen til Nicolas Dumba.

Etter hvert fant Klimt ut at offentlige oppdrag oftest kompromisserte hans personlige ideer, han fikk mange dårlige kritikker og kunsten hans ble referert til som pornografi. Han bestemte seg for at han ikke lenger ville forsøke å blidgjøre alle med kunsten sin. Som et siste stikk til sine motstandere malte han bildet 'Gullfisk'. Bilet viser en naken rødhåret jente som viser bakenden til tilskueren. Klimt skal ha ønsket å kalle bildet 'Til mine Kritikere' men slik gikk det ikke.

Klimt var i 1897 med på å starte the Association of Austrian Visual Artist, også kalt Wien Secession, en kunstnerbevegelse som hadde som mål å gi unge, ukjente kunstnere større mulighet til å stille ut sine verk, å få de store kunstnerne av den tiden til å besøke Wien, og å få gi ut sitt eget magasin 'Ver Sacrum' (Hellig Vår).


Den gyldne Perioden

Starten på den gyldne perioden tok Klimts kritikere med storm, og han mottok mye skryt og fikk plutselig kommersiell suksess. I mange av bildene sine fra denne perioden brukte han bladgull, men den første gangen han tok i bruk denne teknikken i et bilde var når han malte Pallas Athene, som var symbolet brukt på Wiener Sezessionen. Det man tror har inspirert hans bruk av bladgull er mosaikken man finner i Wien og i Ravenna, som ligger i Italia. Selv om Athene er det første bildet han brukte bladgull i er to av de mest kjente gyldne bildene Portrett av Adele Bloch-Bauer (1907) og Kysset (1907-1909). I 1904 deltok han på dekoreringen av Palais Stoclet sammen med andre malere, hvorav han malte spisestuen. Bygningen huset på den tiden en rik Belgisk industriherre, og er et av de største monumentene over Art Nouveau arkitektur. Klimts malerier i huset, inkludert Expectation og Fulfillment, er noen av hans vakreste dekorasjonsarbeid, og han sa selv "Sikkert det høyeste nivået på min utvikling av ornamentet" om bildene. Mellom 1907 og 1909 malte Klimt fem lærret som avbildet sosietetskvinner ikledd pels. Hans kjærlighet til klær kommer frem i alle fotografiene han hadde av Flöge bærende på klærne hun designet.

Mens han arbeidet hjemme hadde Klimt for vane å gå rundt i lite annet enn sandaler og en kittel mens han arbeidet. Han var en privat person, og omgav seg helst bare med kunsten, familien og Sezession bevegelsen. Han ungikk cafèlivet og andre kunstnere sosialt og siden berømmelsen brakte sponsorer og velgjørere hjem til han kunne han ta seg råd til å være kresen og holde seg til en stille tilværelse.

Malemetoden hans var langdryg og detlajertn, noe som krevde at modellene hans holdt stillinger over meget lang tid. Bildene er av en erotisk natur, og selv om tegningene hans ofte viste en interresse av kvinnekroppen kun som seksuelt objekt brukte han som Rodin mytologi til å tilsløre dette. Siden mange av modellene hans også var prostituerte kunne han be dem om å posere i hvilken stilling som helst som han måtte ønske. Klimt var seksuelt svært aktiv, men unngikk alltid skandale og holdt seg for seg selv.

Klimt skrev aldri noe ned om malemetodene og vanene sine. Bortsett fra brev til Emilie Flöge er det svært lite å oppdrive om kunstnerens tankegang. I et skjeldent notat kalt "Kommentar til et ikke- eksisterende selvportrett" skriver han " Jeg har aldri malt et selvportrett. Jeg er mindre intressert i meg selv som subjekt for et maler enn i andre mennesker, og spesielt kvinner... Det er ingenting spesielt ved meg. Jeg er en maler som maler dag etter dag fra morgen til kveld... Den som vil vite noe om meg... Burde se nøye på maleriene mine."

Livet og suksessen senere

I 1911 vant bildet Life and Death førsteprisen i verdensutstillingen i Roma. Moren Anna døde i 1915, og Klimt selv døde tre år senere den 6. Februar 1918 som følge av et slag og en lungebetennelse. Han ble bisatt i Hietzing gravsted i Wien og etterlot seg flere uferdige arbeider.

Klimts malerier har senere innbrakt noen av de høyeste prisene for enkeltstående kunstverk noen sinne. I November 2003 ble Landhaus am Attersee solgt for 29,128,000 millioner USdollar, men dette ble snart overgått av andre Klimt malerier. I 2006 ble portrettet 'Adele Bloch-Bauer' malt i 1907 kjøpt til Neue Galerie i New York av Ronald Lauder for 135 mill. USdollar og overgikk derved Picassos 'Boy with a pipe' (solgt 5 Mai 2004 for 104 mill.) som det dyreste bildet noen gang solgt. DEn 7. August 2006 annonserte Christie auksjonshus at det skulle auksjonere de resterende fire verkene av Klimt som var gjenvunnet av Maria Altmann og hennes medarvinger etter en lang kamp mot Østerrike. 'Portrait of Adele Bloch-Bauer II' ble solgt på auksjon i November 2006 for $88 mill. det tredje dyreste maleriet solgt på auksjon på den tiden. 'THe Apple Tree I' (ca. 1912) solgt for $33 mill. 'Birch Forest' (1903) for $40.3 mill. og 'Houses in Untherank on Lake Atter' (1916) ble solgt for $31 mill. Tilsammen innbrakte de fem restituerte maleriene over 327 millioner dollar.

Stil og tilbakevendende temaer

Klimts stil gjenkjennes ved bladgullet han brukte og i de vakre fargede ornamentene, ofte en phallisk form som skjuler de mer erotiske poserende tegningene som mange av maleriene er basert på. Dette ser vi både i 'Judith' og i 'The kiss' og spesielt i 'Danaë' ET av de vanligste temaene for Klimts bilder var den dominante kvinnen, en femme fatale. Kunsthistorikere har merket seg en eklektisk rekke påvirkninger som har vært med på å definere Klimts stil, deriblant Egyptisk, Minoisk, klassisk Gresk og Bysantisk inspirasjon. Klimt hentet også inspirasjon fra Albrecht Dürers utskjæringer, Europeiske malerier fra senmiddelalderen og de japanske Rimpa maleriene. De senere verkene hans karakteriseres av at han kaster vekk sin tidligere naturalistiske stil til fordel for symbolbruk og symbolske elementer til å få frem psykologiske ideer og å fremheve kunstens "frihet" i forhold til tradisjonell kultur.


Ettermæle

-Klimt hadde stor innvirkning på maleriene til Egon Schiele, som han samarbeidet med for å få bygd Kunsthalle, og for å få lokale kunsnere til å forbli i hjemlandet. -Raùl Ruiz lagde en biografisk film, Klimt, med John Malkhovich i hovedrollen. Filmen hadde verdenspremiere på den internasjonale film festivalen i Rotterdam den 28. Januar 2006. -International Public Radio fortalte den 17. Januar 2006 at "det Østerrikske nasjonalgalleriet blir bedt om å returnere fem bilder malt av Gustav Klimt til en kvinne boende i Los Angeles, arvingen til en jødisk familie som ble frastjålet bildene av nazister. Bildene er regnet ut til å være verdt 150 mill. dollar." -Klimts arbeid har instpirert mange senere kunstnere, blant annet den slovakiske kunstneren Rudolf Fila. - I anime serien Elfen Lied inneholder både begynnelse og slutt referanser til Klimts malerier; Kysset,SToclet Frisen og Danaë. -Couture designer John Galliano hentet sin inspirasjon til Christian Dior spring/summer 2008 haute couture kolleksjon i Klimts arbeid.