Eske Bille

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Eske Bille (født rundt 1480 i danmark, død februar 1552 i København) var en dansk diplomat, rikshoffmester og lensmann. Han var sønnen til Peder Bille og Anne Knudsdatter Gyldenstierne.

Virke

Eske Bille var fra 1510 til 1514 lensmann på Københavns slott, senere jobbet han på Hagenskov på Fyn. Han kom tidlig ut i stridigheter med den selvrådige bondebefolkningen i Båg Herred og dermed også med Christian 2., som til slutt tok lenet fra ham. Frederik 1. gav ham lenet tilbake, og han ble tatt opp i det danske riksrådet i 1523.

Han var lensherre på Bergenhus festning fra 1529 til 1534. Bille var dermed lensherre i Bergen under konflikten mellom kong Christian II og kong Fredrik I. Han var lojal mot Fredrik I da Kristian II prøvde å gjenerobre kongerikene sine. I forbindelse med krigen, og fordi han fryktet at for at Kristian II skulle angripe Bergen, rev Eske Bille flere kirker i og ved den gamle kongsgården på Holmen, inkludert Kristkirken i 1531.


Kongen trengte en påliteleg og sterk mann for å nøytralisera den mektige Vincens Lunge og få i stand samarbeid med erkebiskop Olav Engelbrektsson, som i realiteten hadde landet nord for Dovre og Stad i si makt. Først av alt måtte festningen settes bedre i stand slik at den kunne forsvare byen og havnen. Derfor måtte kirker og andre bygninger som lå i veien bort. Bille fullførte rivingen av Apostelkirken som var startet av Yincent Lunge da han bygde Lungegården til festning. Den store kristkirken go det som st igjen av den lille ble også revet sammen meg bispegården og huset til kannikene. Grunnen var strategisk, og biskop Olav i Bergen hadde gitt sitt samtykke.

I 1535 ble Eske Bille innkalt til et møte hos erkebiskop Olav Engelbrektson i Trondheim, men ble tatt til fange på veien og holdt fanget i lang tid mens Erkebiskopens folk forgjeves prøvde å overta Bergenhus.

Vel tilbake i Danmark i 1537 ble Eske Bille slått til ridder for sine tjenester for kongen, og ble utnevnt til rikshoffmester i 1547, en stilling han beholdt til sin død i 1552.